Jeg kan vel ikke annet enn å gjenta hva jeg skrev til 25årstrening her. Prisen kan nok i dine øyne syntes som liten. Hva er vel 20 kilo muskler, men som du sikkert skjønner av hva jeg skrev over, så har den saken mange flere sider. Hadde det kun vært snakk om 20 kg muskler i betaling for å med stor sikkerhet kunne se min datter gifte seg og få egne barn, hadde jeg betalt det med en gang. Bøygen er alt annet som følger med rundt, alt som kan skje - det er det som skremmer. Så du kan heller se det slik at jeg står mellom barken og veden med meg selv, to valg hvor det ene kan syntes opplagt for alle, men hvor den lette veien for meg selv nok er den mange betrakter som feil og ikke skjønner hvorfor en vil velge. Men det er slik jeg tenker, om det er for å forsvare meg selv er det nok, men man må ha stått oppe i det for å forstå hvorfor. Det blir på samme måte som at det er lettere for en tørrlagt alkoholiker å hjelpe en annen ut av uføret enn hva en person med kun boklig lærdom er i stand til å gjøre.
Nettverket og kunnskapen er der, men er det sterkt nok ? Vil nettverket holde ut ? Det er jo her faren ved langvarig misbruk ligger ganske enkelt. Det er så lett å komme opp dene veien, men turen ned igjen er beintøff. Da er det lett å forbli på toppen da.
HH: jeg har aldri sagt at det ville være lett eller at prisen for å komme av er lav i den forstand - men i forhold til langvarige konsekvenser ved å forsette vil den nok være det når den først er betalt.
Tror ikke det er noe hemmelighet at jeg har slitt "motsatt vei" for å si det slik - har vært heldig egentlig for har aldri vippet helt over til anorexiagalskapen, men tankegangen har vært der - og kommer tilbake for fullt med jevne mellom rom. Det er ikke noe særlig å se seg i speielt og føle at man aldri er tynn nok, ikke er pen nok og føle at en ikke kan bli det heller - uten å "jukse" og a snarveier - for det vet man skadevirkningene på og er for fornuftig eller kanskje for feig til å begi seg ut på....valker og faenskap man ser over alt som ingen andre ser, at man føler seg som det berget.... Til tider hjelper det kanskje å se en person som er mye feitere enn seg selv - for da kan man liksom si til seg selv " ha, jeg er iallefall ikke SÅ ille", mens andre ganger så hjelper det ikke hvor stor andre er eller at de rundt en sier " men hallo du er ikke tykk!" - for man føler seg feitere enn feitest likevel.
Når andre kan sprade rundt i fine sneisne kjoler eller andre kule klær - så føler man iblant at man egentlig ikke burde vise seg ute blant folk i det helle tatt eller iallefall bare pakke seg godt inn i en striesekk - for ingen andre klær passer/ ser bra ut likevel.... det er ikke en herlig følelse!
Det er heller ikke til å unngå at man til tider lengter tilbake til den gangen man ikke veide mer enn 47- 48 kg og kunne finn klær som passet hvor som helst når vekten viser 70kg - selv om man vet så inderlig godt at man ikke var noe lykkeligere med mer enn 20kg mindre kroppsvekt, at det ikke var en synn kropp man hadde selv om den var tynn, at man da heller aldri ville bli fornøyd selv om de to ekstra kg forsvant og at alle rundt en og spesielt de som betydde mest for en var syke av bekymring fordi man gikk rundt å så ut som en belsenfange og syns selv dette var ok lekkert, men ikke tynt nok....
Så nei, jeg har aldri trodd det ville bli lett - men at det er mulig å endre det VET jeg...men det vil ta laaaang tid!
Jeg har som sagt vært heldig - selv om jeg til tider kanskje har ønsket at jeg faktisk hadde vippet helt over - for da hadde det kanskje vært lettere å fått hjelp - for sliter man " bare" med tankene så er det nettopp bare det det er - tanker- og folk ser ikke alltid at man sliter eller så tror de at det bare er fikse ideer. Men å være fanget i " the twilight zone" med tankekjør og panikkanfall for " nå har man spist for mye, burde ikke ha spist i det hele tatt" ( uansett om det er sunn mat det gjelder) og fordi man vet at man kan ikke kvitte seg med maten man nettopp har trøkket i seg fordi det rett og slett er for dumt og idiotisk - det kan være et sannt helvete! Men det er mulig å komme igjennom på et vis iallefall....
Bestevenninnen min hun vippet helt over, men er - takk og pris - " frisk" nå....jeg tror jeg med hånden på hjertet kan si for oss begge at vi aldri har hatt det bedre med oss selv enn vi har det nå - selv med mange mange kg færre på kroppen - men likevel er det ikke til å unngå at man lengter tilbake til sine " glansdager" da man var tynn....
Men jeg har da også jobbet jobbet jobbet for å komme hit jeg er idag - skjønnt det er laaangt igjen enda til jeg er i mål - kanskje kommer jeg aldri i mål heller med å være suprefornøyd med meg selv heller, men jobber iallefall mot det målet selv om det går tregt. Jeg skal ikke påstå at jeg er en veldig sterk person med superståpåvilje og displin, for det ville være en løgn, og det skal ikke mye til før det lille jeg har av selvtillit får seg en superknekk ( som f.eks når vildt fremmede folk spør om jeg er gravid - da svir tårene i øynene med en gang og jeg hater dypt og inderlig den kroppen jeg har fått utlevert)- da kommer de fikse ideene tilbake i en fei - men heldigvis får en si så er jeg for fornuftig til å gjøre dumme ting som å sulte og å kaste opp maten jeg spiser, jeg er for sta til å falle tilbake til gamle tralter, og jeg er - hehe- for lat til å begynne på noe superkur. Så jeg tar heller den nedturen og sutrer i noen dager og så er jeg tilbake igjen og prøver å nå målene mine selv om jeg bare tar babysteg av gangen.
Jeg har belaget meg på at dette er noe jeg må jobbe med hele livet, men vil heller ta den jobben enn å gå tilbake selv om jeg gjerne kan bli 20 kg mindre, for jeg vet det er verdt det. For skal jeg få et godt liv fremover - både med meg selv og BB - så vet jeg at det ikke nytter å gå tilbake.
Valget av at noe måtte gjøres skulle jeg kunne få det bra med meg selv tok jeg lenge før jeg traff BB - 5 år siden kanskje. Jeg var da sammen med en annen, og fant ut at skulle det kunne funke mellom oss ( det gjorde det jo ikke - heldigvis faktisk) og ikke minst for min egen skyld, så måtte noe gjøres. Jeg gikk en tid til psykolog for å få pratet ut om ting og få ting litt på plass, men fikk vite at jeg egentlig hadde så god kontroll og selvsinnsikt på ting at jeg ikke trengte henne- jeg måtte bare få tak i den styrken jeg har- menskulle det bli vanskelig igjen kunne jeg selvsagt komme tilbake. Har ikke vært tilbake etter den perioden, skulle sikkert ha vært det, men vet jeg kan klare meg bare jeg får ta ting i mitt tempo - men så klart - det var godt å få høre fra en annen utenforstående at det jeg tenker og føler ikke var helt klin kokos og bak mål.
Ønsket om å være tynn og se bra ut har nok alltid vært "viktig" sånn sett for meg - en del av min identitet kan du si- men hvem er det som har fått meg til å føle at dette bør være den jeg skal være og at jeg bare er verdt noe om jeg er tynn?! Livet er da mer enn det vel?
Så jeg har prøvd velge nytt - jeg er noe verdt selv om jeg ikke ser ut som en modell, jeg kan mye og er en snill person som stiller opp for andre - jeg bør vel da ha rett til å like meg selv?
Jo, jeg ønsker å trives med meg selv, så jeg prøver å ikke tenke så mye på de ekstra kg, jobber mot å få en sunnere sterkere kropp - om den blir noe lettere er faktisk blitt veldig lite vesentlig - jeg vil heller har et par kg ekstra og være sunn sterk og få mer og mer muskler, enn å være syltynn og ha det fælt. Klart - jeg kan ikke helt klare å la vær å bry meg at vekten viser 70kg , eller å glede meg over at jeg veier 100gr mindre en dag, men det er ikke så utrolig viktig lenger. Men jeg Må vite hva jeg veier, hvis ikke får jeg panikk. Spiller ikke så stor rolle hva vekta sier " jaja i dag veide du 71,5 - kjipt men ikke verdens undergang", bare jeg vet hva den er så jeg liksom har litt kontroll og har fremdeles en lei tendens til å veie meg mer enn en gang i uka og gjerne flere ganger for dagen, men jeg får ikke panikk lenger og for meg er det en utrolig stor seier. Men jeg tør f.eks ikke å starte på en kreatinkur - selv om jeg kanskje hadde kunnet vinne mye styrkemessig på det , for da vet jeg at jeg kanskje ikke ville taklet vektoppgangen det medfører ( selv om jeg vet det ikke ville skyldes ekstra fett).
Du kan si at jeg har endret verdiene min, eller iallefall er på vei....har funnet noe som er viktigere enn å veie under 50 kg - nemlig ønsket om en sunn og sterk kropp med masse masse muskler ( så mye muskler jeg kan få i det minste naturli med mitt potensiale og uten at jeg bare skal fokusere livet mitt på å oppnå det - det er jeg for lat til).
Og hvem har jeg gjort dette for? først og fremst for min egen skyld, men også for de som er glad i meg og for evntuelle barn jeg måtte får i fremtiden hvis jeg velger å få barn - for jeg vil nemlig at de skal vokse opp med en mor som jobber for å ha det bra med seg selv, som er et godt forbilde og som ikke vil prente inn i ungene sine den holdningen at du er ingen ting verdt omtrent hvis du ikke er tynn og ser bra ut ( for den følelsen er ikke god å bære med seg! - det har jeg fått lært the hardt way - og betalt mer enn nok for!)
Så hvis du har fått inntrykk av at jeg mener det vil være en lett sak for deg å slutte og å velge nytt, så har du nok fått feil inntrykk. Hvis du tror at jeg ikke kan forstå frykten og tankekjøret du sliter med og forholde meg til det - ja da tar du også feil...for selv om det tankekjøret" vi to sliter med er på vidt forskjellige sider av skalaen kan du si ( kan ikke bli stor nok vs kan ikke bli tynn nok) - så er det mange fellestrekk.
Så om du tror det eller ei - så kan jeg "relate" til hva du sier, tenker og føler, men jeg vet også at det er mulig å gjøre andre valg - finne en vei ut.
Hadde jeg ikke trodd på det, hadde jeg aldri tenkt tanken at jeg muligens har lyst til å jobbe med folk med spiseforstyrrelser når jeg er ferdig utdannet, og at jeg kan utgjøre en forskjell for noen - det ville ikke da alt slitet jeg vet det vil medføre være verdt.
Men jeg har sterk tro på at folk kan ha det bra med seg selv, selv om de ikke er stor eller tynn nok bare de får sjans til å bli glad i den de er, får bruke sine resursser og får være i aktivitet.
