Middag med Hans Høyhet høres kanskje noe mer voldsomt ut en det er, men personen bak nicket er en dønn jordnær type, uten særlige nykker og som utstråler er voldsom ærlighet. Riktignok ruver han godt i landskapet der han jobber seg rundt bordene med sine velvokste 137 kg i det han selv kaller helt grei vinterform. Og enda mer moro er det å se at middagen hans er på DC-vis, biff og bakt potet !
Målet med dette intervjuet, eller middagen om man vil, var å komme mer under huden på Hans Høyhet. Forstå mer av hva som ligger bak, hans syn på trening og ikke minst på anti-dopingarbeid. Som han selv sier : alkoholikeren er den som kan hjelpe alkoholikeren best.
Jeg vil tro at en del personer inne på Treningsforum har lagt merke til deg og hva du har skrevet om doping, ditt bruk av AAS, og ikke minst et par sterke historier som du også har fortalt om. Men hvorfor har du valgt å skrive om dette egentlig ?
Hovedgrunnen til at jeg valgte å gjøre dette, var i grunn for å vise at den generelle ”boleren” har mange ansikter, og ikke er en så entydig i type som mange virker og tro. Mitt inntrykk er at en stor del av befolkningen tror at det utelukkende er halvkriminelle mennesker som driver med et bruk av AAS, men det stemmer overhodet ikke. Dette er riktignok veldig miljøavhengig, men man finner de fleste lag av befolkningen representert på en eller annen måte. Nå skal det selvsagt legges til at enkelte grupperinger er representert i større grad enn andre – men det er litt lett å dra alle under en kam, noe som i grunn blir veldig feil. Når det er sagt, så er det jo ikke slik at jeg på noen måte prøver å justifisere min egen bruk fordi jeg kanskje skiller meg ut fra det mange tror er den vanlige ”typen” som driver på, men heller ønsket om at dette favner om mange flere enn man tror, og ikke minst at problemet nok også er større enn mange virker å tro. Det man gjerne hører om i media er jo en eller annen tenåringer som med et ekstremt uvettig bruk har kjørt seg selv helt på felgen, som dessverre av og til har endt med dødsfall, naturlig eller selvforskyldt. Slikt er selvsagt veldig trist å høre om, særlig når man vet at det veldig ofte kunne vært unngått med å ha drevet en viss form for informasjonsarbeid i det anti-dopingarbeidet som allerede finnes. Informasjonen mange benytter seg av i dag er noe de finner på nettet, eventuelt hører av ”en god venn” – men uten skikkelig arbeid bak har man aldri noen garanti for at dette er riktig. Samtidig er de individuelle forskjellene her store ! Det som kompisen fikk til helt greit, kan gi store bivirkninger for en annen.
Vil dette si at du mener at informasjonsarbeid om bruk av doping også er en viktig del av anti-dopingarbeidet ?
Så definitivt ! Men det er overhodet ikke lett eller rett frem heller. For å ta ADN som eksempel så forstår jo også jeg at det ikke er lett for de å informere om hvordan man skal bruke diverse utgaver av AAS på ”best mulig måte”. Dette går snarere på hvordan man ikke skal feilinformere, at man heller burde satset på et solid holdningsarbeid, og når heller ikke det har ført frem så bør man hjelpe de som ”har ramlet utenfor” på en slik måte at skadene minimeres og at veien tilbake igjen også blir lettest mulig. Hvor mye av dette som faktisk ligger under hva ADN bør beskjeftige seg med er sikkert en stor diskusjon i seg selv. Men det er jo også lett å se her at gruppen mennesker man henvender seg til ikke er veldig monoton. Det burde si seg selv at det å drive holdningsarbeid ovenfor 16-årige unggutter overhodet ikke det samme som å henvende seg til de som er 25. Modenhet, kritisk sans og ikke minst hvor opplyste de er – forskjellene er enorme, og det må man ta hensyn til.
Men tror du ikke ADN er klar over dette ?
Jo, til en viss grad er de absolutt det. Jeg hadde tidligere i høst en lang samtale med Andreas Høystad som hadde mye av dette klart for seg. Det hele var en veldig god samtale, hvor jeg tror og håper at vi begge fikk belyst en god del sider ved dette arbeidet. Og det var som han også sa ”men vil ikke du være nærmest en reklame da ? Du er oppgående, stor og tydeligvis vellykket. For en 16-åring så er jo det ren reklame” Og selvsagt er jo det på en måte riktig, og det er nettopp derfor jeg nevner det nå, fordi det er slik man burde tenke i anti-dopingarbeid. Et menneske vil kunne treffe en gruppe mennesker veldig godt, mens den samme personen ikke vil kunne nå frem overhodet til en annen gruppe mennesker. Og slike ting blir jo ekstremt viktige i dette arbeidet, og kanskje også en av de vanskeligste – det er vel kanskje det som fordrer en god leder også til slikt arbeid.
Men jeg vet jo med meg selv at jeg har snakket 16-åringer fra å starte med dette, og måten man som regel kommer igjennom med er å ta de for seg en og en, ta seg god tid og snakke med de. Det er faktisk en enormt stor forskjell på nettopp det, og å henvende seg til en hel gymsal der det er fåtallet som skjønner hva det snakkes om, og svært få er interessert. Riktignok er dette ressurskrevende helt klart, men like fullt en bedre vei å nå frem. Men man må være synlig, være tilgjengelig – og ikke minst ærlig. Det er jo bare å ta en titt på røykpakkene som selges i Norge der det lyser ”Røyking dreper”. Men hjelper det veldig ? Men ta derimot med deg en person på 18 år med et ferskt førerkort i lomma. Ta han med til Sunnaas Sykehus og finn rommet til den personen som har mistet 2 bein og en 1 arm, og kan fortelle at han er lenket til rullestolen resten av livet. Som er lam fra livet og ned og kan fortelle at han aldri mer kan ha sex med ei jente. Slikt gjør inntrykk det ! Man blottlegger den aktuelle ungdommen, finner det svakeste punktet de har – og slår hardt ! Store omveltninger krever som regel tungt skyts. Å vifte med pekefingeren og si ”at AAS kan du dø av, så ikke bruk det”. Da fnyses det, og er glemt i løpet av en liten time for de har sett at absolutt alle dør ikke av dette her.
Men hva i livet ditt, eller rettere sagt – når bestemte du deg for å starte opp ?
Det er i grunn noe som krever litt historikk i livet mitt. For jeg startet vel med å trene med vekter i en alder av 13-14 år tenker jeg. Nå skal jeg jo ikke skremme alle foreldre til å nekte poden å trene med vekter i den alderen, men en stor interesse i meg våknet. Jeg hadde tross alt ikke bilder av Samantha Fox på veggen på gutterommet, hos meg var det nok heller Bertil Fox som hang der, blant flere. Og jeg trente mye og helt rent til jeg var over 20 år gammel. Men jeg hadde fremdeles en helt grei fremgang men følte allikevel at jeg stod ved et veiskille. Jeg hadde et enormt ønske om å bli veldig stor, men var overhodet ikke sikker på om jeg ville betale prisen. Dette var jo på den tiden hvor kampanjer som ”stor der oppe, liten der nede” florerte veldig. Men etter en lang periode hvor jeg leste i praksis alt jeg kom over valgte jeg til slutt å gjøre det valget jeg gjorde – og som jeg i dag fullt står inne for uten at jeg anbefaler alle og enhver denne veien. Men jeg hadde da hatt mange år bak meg hvor alt som i praksis stod i hodet mitt var muskler, kropp og kosthold. For meg hadde det hadde allerede da vært en livsstil lenge, og det var vel først for noen år siden at jeg virkelig forstod at jeg nok hadde havnet på denne galeien jeg gjorde nesten uansett. Men allikevel tror jeg, at dersom jeg hadde møtt på en person som hadde ofret meg noen timer og forklart om alle sider ved dette, så kunne også jeg ha vært ”reddet”. Kanskje… For man skal jo overhodet tro at absolutt alle kan ”reddes” fra å starte opp, det tror jeg ikke noen som helst egentlig vil tro på heller. Men enhver prosent høyere enn 0 her er egentlig bra, og jeg vil også påstå bedre enn hva som er i dag.
Så din påstand er at den jevne ”boleren” overhodet ikke kan det han burde ?
Min erfaring, etter alle de jeg tross alt har møtt oppigjennom, er at den generelle kunnskapen er meget dårlig, og at avgjørelsen om å starte med dette er preget av hast, ønsket om å bli stor fort, og med dårlig kunnskap om hvordan best mulig ta vare på seg selv underveis. Hadde alle disse viet seg noen måneder hvor de leste om alle sider ved dette tror jeg et en andel av de ikke hadde startet i det hele tatt. Samtidig ville de som faktisk havnet utenfor vært i stand til å se de faresignalene de burde, og vært i stand til å på best mulig måte ta vare på seg selv og kroppen sin – men også den psykiske siden ved dette. For tross alt er dette et meget alvorlig spill, kunnskap er makt – og den som ikke kan alle ”reglene” stiller dårligst og er også den som først får gult kort. Man kunne jo for eksempel ta en spørreundersøkelse der man spurte om følgende :
- Kan du forklare sammenhengen mellom nivåene av T3 og fallende nivåer av AAS ?
- Hva vet du om østrogenets positiver sider, for menn ?
- Hvilke potensielle skader er irreversible ?
Jeg tror ikke det er veldig mange som klarer å svare skikkelig på alle de 3 der. Noen vil sikkert mene at det heller ikke er så viktig av å kunne det. Men når det de frykter verst er å få kviser på ryggen, eller gyno – så har man i grunn misforstått en hel del egentlig. Kviser går tross alt bort igjen mener jeg, og gyno kan en kniv fikse. Mye av dette handler sikkert om modenhet og forståelse av hva som skjer, og det er nettopp der jeg mener at elementet rundt dette å ta seg tid og forklare kommer inn. De skadene som tross alt er mest alvorlige syntes ikke utenpå.
For du har jo selv opplevd det å miste en god venn på grunn av dette ?
Jeg har dessverre det ja, mer enn én venn også.
Men får ikke det deg til å tenke ?
Så absolutt gjør slikt at man virkelig går inn i seg selv og setter i gang en voldsom tankeprosess. Som det jeg har fortalt om før på Treningsforum, så var det jo det med [….] som kollapset garderoben. Bare mens jeg var i dusjen, så lå han rett ut når jeg kom tilbake igjen – og mye tyder jo på at han var mer eller mindre død allerede da. Og det setter ting veldig i perspektiv nettopp det å forlate en smilende glad og fornøyd gutt, til å se vedkommende ligge rett ut på rygg og få utført førstehjelp. Tiden gikk fort, det virket i hvert fall slik, til helsepersonell var der og brakte han til sykehus – og inntrykkene var voldsomme. Det og da komme hjem til sin egen kone og fortelle hva som hadde skjedd, det var vel i grunn en av de tingene jeg ikke unner noen annen å måtte gjennom. Jeg er ikke av typen som gråter lett selv, men akkurat da brast også jeg og var vel i grunn ganske så utrøstelig en god stund. Det tok sin tid før hun fikk det skikkelig ut av meg hva som faktisk var skjedd. Det som derimot var aller verst var utrolig nok ikke det at jeg hadde mistet en kamerat, men heller det at jeg da virkelig skjønte hvilken belastning jeg påfører min egen kone ved mitt bruk, hvor redd hun kunne komme til å bli for at det samme skulle kunne skje meg. Tankene min svirret voldsomt akkurat de dagene der, og selve begravelsen var jo også noe for seg selv. Å bære en av sine beste venner til graven sammen med 3 andre kamerater – det var ikke lett. Men jeg er allikevel veldig takknemlig ovenfor konen til [….] at vi fikk lov til nettopp det, og at hun ikke slo hånden av oss der og da. Det kunne tross alt ha skjedd mener jeg, men det betydde veldig mye å få lov til nettopp det – og hun spurte oss om vi ville gjøre det. Det å gå opp det kirkegulvet, ta tak i kisten og så gå forbi hans kone og resten av familien hans på første rad, det var sterkere enn noen annet jeg tror jeg har opplevd rent psykisk, og de øynene hennes kan jeg vel neppe noen gang glemme. Aldri noen gang har så våte øyne kunne se rett gjennom meg ….
Kanskje vi skal snakke om noe litt hyggeligere igjen ?
Jeg tror kanskje det, bringer frem en rekke minner dette som den dag i dag gjør noe med meg. Noen sår gror ikke så lett.
Men hvordan klarer du å justifisere ovenfor deg selv de valgene du har tatt ?
Jeg kan ikke det, og kan vel neppe noen gang gjøre det heller. Og det er jo bare å innrømme at det er tvers igjennom egoistisk det hele også. For tross alt er det ingenting annet enn ren egoisme, mine ønsker og drømmer som driver meg til å holde på dette. Det er jo de rundt meg som må ta hensyn til meg, og ikke motsatt. Nå gir jeg sikkert mye av meg selv på en rekke andre områder, men jeg vet jo at det ikke veier opp – i mine øyne gjør det i hvert fall ikke det. Men samtidig er det vel hva som gjør meg til meg, og at jeg også har lyktes med mye av det jeg holder på med. At jeg har en iboende stahet til å nå de målene jeg setter meg, nesten likegyldig uansett tema egentlig.
Du har tidligere skrevet at Din neste kur er aldri din siste, det er først når en finner nye og mer meningsfulle verdier i livet at man kan begynne å tenke nytt. Har du ikke funnet meningsfulle verdier nok i livet selv ?
Det er et veldig godt spørsmål ! Og for det første, så jo – det er mer enn nok gode verdier i mitt. Og jeg trodde også helt ærlig at det skulle forandre seg når jeg fikk meg en seriøs kjæreste og samboer. Men i stedet ble det bare en periode med litt ”snillere” bruk, før det igjen var på gamle baner. Samme trodde jeg når jeg fikk barn, men det er heller noe der fremme som skremmer meg mer. Ikke det at jeg tror jeg går nedenom og hjem, men heller det faktum at jeg er redd for å få en liten identitetskrise rett og slett. Vil jeg takle å se hvordan det jeg har kjempet for svinne sakte hen ? Innerst inne vet jeg med meg selv at jeg nok vil klare det, men mye henger også på det enkle faktum at ting går greit – og det fungerer liksom helt OK å trekke grensene enda litt slik som i dag. Som jeg også skrev om, tror det var i samme tråd, så henger dette også sammen med at man gjerne får nye mål når de gamle er nådd. Klart, jeg kunne sikkert ha vært fornøyd med hva jeg klarte som helt ren. Men når jeg ser at jeg kan klare enda noe mer med litt ”hjelp”, så får man nye mål ganske så raskt. Og slik går det videre, man strekker seg stadig lenger. Nå er det jo slik at jeg har nådd en slik størrelse at jeg neppe kommer så forferdelig mye lenger uansett nå gitt mine gener og hva jeg er villig til å begi meg inn på, og kanskje nettopp det blir vendepunktet mitt. Det er jo slik det er stort sett i livet egentlig, at det er ikke det å nå målet som er det store, men heller veien frem dit.
Så det du med andre ord sier er at du vil ”komme av” om ikke altfor lenge ?
Det er vel i grunn det som vil skje ja, men om det er i løpet av 2006 eller 2010 vet jeg ikke enda. Relativt sett er jeg jo forholdsvis ung enda og slikt sett bør det fungere greit.
Men er du redd for det ? Å komme av og vende tilbake til normalen ? For du vet vel ikke om kroppen din egentlig vil fungere helt normalt igjen ?
Helt sikker på det er man selvsagt aldri, men mest sannsynlig vil det jo komme tilbake til normalen hva angår hormonproduksjon osv. Men man vet jo overhodet ikke hvor lang tid det vil ta. Nå er det jo selvsagt å håpe på at alle mulig forhåndsregler jeg har tatt, vil betale seg i en slik situasjon. Men 100 % sikker er en aldri. En risiko har jeg tross alt tatt, men det var jeg også klar over når jeg tok den. Uansett er nok neppe det største problemet å få hormonproduksjonen til normalen. Alle de andre påkjenningene er nok hva som blir den virkelig bøygen for å få dette til.
Så du kan med andre ord være nødt til, i ytterste konsekvens, å måtte bruke hormontilskudd for å fungere så lenge du lever ?
Fullstendig krisemaksimering så vil det kunne skje ja. Men igjen, dette har jeg vært klar over hele veien, så det er ikke noe jeg har oppdaget helt plutselig. Og det skal legges til at det her er store forskjeller på om man har brukt dette i 8 uker, eller over flere år som meg. Derimot er det liten grense mellom noen få kurer før man er på hele veien.
Så det er med andre ord lett å bli hektet ?
Veldig ! Når man oppdager at man kan gå litt lenger enn før, så blir man ikke fornøyd før man når det. Samtidig ble det jo ingen voldsomme skader av kun en liten kur. Så er det fristende med enda litt, og enda litt – og da er runddansen raskt igang. Særlig også når man vet at de første 8 ukene så gikk det helt greit å slutte. Kanskje andre gangen også. Men den tredje gled liksom rett over i den fjerde. Og den femte tok egentlig aldri skikkelig slutt. Jeg har selv vært der, og flere av mine treningskompiser har også vært, eller er, der. Men selvsagt er det forskjeller på folk også her, men man løper hele tiden en risiko for å havne der. Noen trenger noen få sigaretter før de røyker fast, andre er festrøykere hele livet.
Men hva med familien din ? Hvordan har de taklet dette, og hvordan forholder de seg til dette i hverdagen ? Jeg regner jo med at du stikker ganske så ofte ?
De nærmeste vet det meste, ikke de inngående detaljene riktignok, men de vet jo hva som skjer. Min kone vet derimot alt, og har stort sett visst det hele tiden også. Hun liker det jo ikke, men samtidig vet hun hva jeg brenner for og føler seg trygg på at jeg gjør ting så sikkert som mulig – akkurat det er ganske viktig for meg. Foreldre har jo hatt sine ”moralprekner”, men innser vel også at når man har passert 30 år så er det kun en person som kan passe på en, og det er en selv. Men det har liksom blitt en del av min personlighet det hele over årenes løp, og de aller fleste har vel i grunn vendt seg til det. Det er ikke så ofte temaet er oppe kan du si. Spør de om noe, er det mer i retning av hvordan det står til med meg rent helsemessig sett.
For helse er noe du er nøye på å følge opp ?
Så absolutt ! Jeg drikker for eksempel ikke alkohol overhodet – har ikke gjort det på mange år. Spiser utelukkende sunt og holder hele tiden en fett% som er ”anstendig”. Med det mener jeg at magerutene alltid kan skimtes. Jeg gjør også kardio 1-3 ganger i uka, alt ettersom. Vill bulking som du [UpAndComming, red.adm] er kjent for er noe jeg overhodet ikke begir meg ut på. Samtidig følger jeg opp meg selv med blodprøver ca. hver 3. måned. Så alle andre risikofaktorer holder jeg til et absolutt minimum for min type kropp – og det har jeg nok også fått en del igjennom for. Kolestrolet mitt er tidvis litt høyt, men ikke verre enn at det ikke er noen stor risiko rundt akkurat det. Uten at jeg skal gå i detalj på bruken min så er kunnskap en kjerneting, og alt tilpasses en risikoprofil jeg kan leve med. Alt er med andre ord gjennomtenkt og ingenting er tilfeldig.
Men hvorfor tror du at AAS stadig blir mer utbredt, også i et bredere spekter av befolkningen ?
Helt klart kommer dette fra to ting, og det er det generelle kroppshysteriet som er i samfunnet i dag kombinert med at folk har det travelt og vil nå dit de vil lettest mulig. Så tror de at AAS vil gi de alt gratis, noe de fleste som har prøvd vet at det ikke gjør. For noen kanskje, men de samme personene ville nok kunne oppnådd mye mer hadde de gjort ting gjennomført hele veien. En blir aldri sterkere enn sitt svakeste ledd uansett, og det er fremdeles umulig å bygge luftslott – de finnes nok kun i fantasien som en våt drøm i beste fall. Men samtidig er det jo klart at det er jo heller ikke spesielt vanskelig å skaffe seg hva man måtte ønske egentlig.
Mener du at kriminalisering vil minske misbruket som finnes ?
Jeg er av den mening at det neppe vil ha noe som helst i si. I ”beste” fall vil miljøene heller hardnes, både blant de som selger – og først og fremst disse, og også de som bruker. Men pr. i dag finnes det jo et lovverk rundt dette som ikke håndheves spesielt, og jeg kan ikke helt se for meg at håndhevingen skulle økes noe dersom det kriminaliseres. Klart, for noen få vil nok kanskje terskelen til å sette sin første sprøyte økes, men jeg tror ikke dette gjelder mange. For de fleste tror jeg dette vil bli litt i samme klasse som å kjøre for fort med bil egentlig. Og i den grad det er noen terskel som økes, så er jeg nok heller redd for at det er terskelen for å slutte som strammes til noe, med tanke på hvordan miljøene mest sannsynlig vil utvikle seg med en kriminalisering.
Og det er jo også opplagt at det vil være vanskelig å fastsette en strafferamme rundt dette. Skal de være på nivå med annen bruk av narkotika, eller er det som å drikke på offentlig sted ? At det derimot kan slåes hardere ned på andre handlinger som er straffbare i seg selv og hvor AAS har vært inne i bildet med, kan jeg i og for seg skjønne. Men igjen, den beste måten å slanke en person på, er ikke å nekte vedkommende å spise – men å få de til å spise riktig. Jeg tror mye av det samme gjelder også her, og nok en gang snakker vi om holdninger og opplysning. Noen kan sikkert fanges av propaganda, men det er de færreste som lar seg lure av slikt.
Men litt tilbake rundt dette med at du ønsket å gi den ”boleren” en litt annet ansikt enn den oppfatningen mange har. Føler du at du har klart det ?
Nå har det seg jo slik at de fleste som kjenner meg noenlunde godt vet også hva jeg holder på med for noe. Og de som kjenner meg godt også fra før jeg startet opp vet at jeg er den samme bortsett fra det rent kroppslige. Nå sier jeg jo ikke at det vil gjelde alle, men for meg har det vært slik. Samtidig registerer jeg jo at det gjerne kastes litt ukvemsord etter meg på gata i ny og ned, særlig ute på en bar i de sene nattetimer, men jeg har etter hvert lært meg å overse dette fullstendig – og da gir det seg som regel av seg selv. Men jeg har aldri vært spesielt hissig av meg, og AAS har heller ikke gjort noe med meg der heller. Riktignok oppsøkes jeg svært ofte av nysgjerrige tenåringer når jeg trener, og har jeg mulighet tar jeg meg også tid til å snakke med de. Fra tid til annen kommer også fra de spørsmål om doping, og det er som regel da jeg velger å sette meg skikkelig ned for en prat med de. Jeg har neppe klart å omvende alle, og det er dessverre mye sørgelig å se, men jeg tror jeg har fått noen på bedre tanker. AAS i den alderen er jo tross alt galskap fra ende til annen, om det ikke er det å holde på også i voksen alder.
Jobbmessig da ? Du har jo en lederjobb i en bransje som er litt kjent for å kle seg ”skikkelig” ? Hvordan er reaksjonene ?
Har egentlig aldri vært noe problem, men jeg er også veldig bevisst på at jeg ikke er den som stiller i en t-shirt som er litt for liten heller. Det går i klær som er litt mer romslige uten at de blir posete. På den måten kan jeg kle meg skikkelig, uten at jeg ser så voldsomt ”velutviklet” ut. For noen vil sikkert dette syntes som et lite paradoks at jeg på en måte dekker til noe jeg har jobbet for gjennom mange år. Men dette handler bare om å tilpasse seg de miljøene en ferdes i, og ikke vekke mer oppsikt enn en vil. For meg har det aldri vært det store målet å vise meg frem, og gjøre andre ”misunnelige” på hva jeg har klart for noe. For meg handler det om å nå et mål jeg har satt meg selv, og ikke hva andre måtte ønske jeg skulle klare. Jeg kunne like gjerne samlet på frimerker jeg aldri viste frem, men mitt livs hobby er tilfeldigvis min egen kropp – og den vil nå alltid syntes fordi jeg alltid har den med. Men alt i alt har jeg aldri fått noen negative bemerkninger i jobbsammenheng, kanskje med unntak av et par kollegaer som har slengt litt med leppa. Men aldri verre enn at jeg i grunn kun har avfeid det ganske så lett. Nå skal det jo også legges til at jeg har jobbet mye i utlandet, og der er faktisk holdningen til dette ganske så annerledes. I USA kan man bli stoppet av en tilfeldig på gata, og man skjønner at de virkelig ser opp til noen som har klart å bygge en stor kropp. Noe slikt vil man nok aldri oppleve hjemme i gamle Norge, her skal man jo liksom ikke vise seg frem eller være noen som helst. Og det er også noe jeg alltid har i bakhodet rent jobbmessig og hvordan jeg velger å fremtre og kle meg opp. Sett meg inn i en sort dress som er stor nok, og jeg vil nok heller bare se ”velvokst” og småfeit ut enn akkurat som ”pure muscle”.
Men tror du at det er mange som er nettopp slik, at ønsket om å imponere andre er det som driver frem ”behovet” for AAS ?
Så definitivt tror jeg en meget stor andel faller innunder den kategorien, og jeg tror, dessverre, at også det er disse menneskene som har dårligst kunnskap om nettopp AAS. Jeg har jo sett mange tilfeller av personer som bare skal ”slanke seg litt”, gjøre seg litt bedre til sommeren, eller rett og slett bare skal skaffe seg ”respekt” i venneflokken. Og slike grunner er jo svært svært ofte lite fundamentert med et godt kunnskapsnivå om hva man faktisk holder på med. Og da ser en også at de holder på en liten stund, ikke får så veldig mye ut av dette, og deretter også forblir borte fra der de trente. Men det er klart, dette er noen som har en veldig kortsiktig drøm, men de prøver å bygge hus på en dårlig grunnmur, og det går som regel ikke så veldig bra.
Hvordan har det vært det siste året for deg nå, rent treningsmessig?
Livet er veldig bra for tiden, ikke minst treningsmessig. Har fått lov å være skadefri i hele år, og det er i seg en veldig god grunn til å være fornøyd med året som har gått. Samtidig har jeg vært i stand å holde en god form hele veien.
Da tror jeg vi avslutter dette nå, om du ikke har noe å legge til selv ?
Jeg tror vi har fått frem en del nå jeg, så kan jeg heller svare litt inne på forumet om det skulle være ønskelig.
