Kristine Solhaug (18) gir seg nå

Kristine Solhaug på 18 år sjarmerte hele treningssnorge når hun stilte på Sandefjord Open og Oslo Grand Prix hvor hun vant begge konkurransene. Så fikk hun tilbudet om å stille i junior EM. Her er hennes avgjørelse:
Av Kristine Solhaug
25. april 2012, 07:00

Les også: - Mitt eget ideal
Les også: - Kristine Solhaug er 18 år gammel

Jeg hater å ta et valg. Det finnes virkelig ikke noe verre enn å stå ved et mentalt veiskille, hvor skiltene i begge retninger peker mot noe som vekker interessen min. Om noen bare kunne kommet å ta valgene for meg! Jeg skrev i går at jeg allerede hadde noen videre fitnessplaner. Dette gikk ut på at jeg under Oslo Grand Prix i helgen ble spurt om å representere Norge i Junior EM i Bodyfitness. Dette EM'et foregår i Spania 3. til 7. mai, og det er virkelig utrolig gøy å få mulighet til å være med på noe slikt. Jeg har tenkt og tenkt, og i går kveld var jeg så godt som innstilt på å bli med og prøve meg på t-walk og høye hæler. I dag derimot...

Jeg har innsett at jeg må kjenne mine egne begrensninger. Selv om det hadde vært en stor mulighet til å skaffe enda mer erfaring ved å bli med til Spania - og i tillegg få prøvd meg i Bodyfitness, må jeg rett og slett kjenne på hva somføles riktig. Jeg har hatt Sandefjord Open og Oslo Grand Prix som mål i et halvt år, og jeg har virkelig gledet meg til å stå på scenen under disse konkurransene. Det har virket så trygt, så nært, så riktig - og det er nettopp slik jeg føler at det ble også. Det har vært en utrolig opplevelse, og jeg sitter igjen med minner og erfaringer som får meg til å smile bare ved tanken!

Da jeg fikk spørsmålet om å bli med til EM var jeg så klar for å trykke innpå med mat at jeg ikke engang hadde lyst til å vurdere det. Jeg var ferdig med diett, og jeg var klar til å nyte god mat, sosialt liv, trening etter lyst, avslapping, og minnene etter alt jeg hadde vært med på. Allikevel klarte jeg ikke se for meg at alt liksom skulle være over allerede, så jeg lot tanken synke inn. I tillegg fikk jeg høre fra alle kanter at dette var en stor mulighet og en unik sjanse, og familie og venner støtter meg i idéen om å bli med. Men allikevel føltes det så rart og fremmed.

Det er disse to konkurransene i Norge jeg har jobbet mot, og det har aldri vært i mine tanker å skulle prøve meg utenlands allerede i år. Kanskje en gang i fremtiden, for jeg er rimelig sikker på at dette ikke var siste gang jeg opplevde å være i rampelyset på en fitnesscene. Jeg er bitt av basillen, og kommer nok til å stille igjen om ikke så altfor lenge! Men dette med EM kom veldig brått på, og det er vanskelig å gi alt av innsats når jeg i utgangspunktet trodde dette skulle være over nå, og at tiden for god mat og lavere aktivitetsnivå var nådd.

De siste dagene har jeg derfor hatt masse tanker i hodet. Jeg har spist masse mat og vært konstant stappmett i halvannet døgn, så det var faktisk deilig å spise diettmat og gå morgentur igjen i dag. Jeg skulle nok fint klart å holdt ut 10 dager til på diett - for all del! Men med et hode og en kropp som var innstilt på å ta livet med ro, ble det så stressende og demotiverende, og gleden ved å skulle gjennomføre var ikke til stede.

Det har såvidt gått opp for meg at jeg faktisk vant i helgen, hodet har vært så fullt av tanker at det ikke har sunket ordentlig inn. Nå når jeg har bestemt meg for å gi meg mens leken er god, begynner det sakte, men sikkert å demre. Jeg har faktisk gjennomført det jeg startet på i vinter - over 3 måneder på konkurransediett (og ja, jeg er helt rein og tar totalt avstand fra doping), stått opp og gått morgenturene mine, trent de planlagte styrkeøktene og heller ikke sprukket en eneste gang på dietten. Jeg har klart det! Jeg er stolt over hva jeg har klart å oppnå, og nå føles det deilig å kunne slippe litt opp på kravene til meg selv. Tiden er kommet for å se tilbake på det jeg har oppnådd, slappe av, spise god mat, trene etter lyst, og ikke minst - lade opp til neste gang!

Valget er tatt, og det føles godt. Jeg tror det var et riktig valg.

Takk for alle som støtter både den ene og den andre veien, det betyr utrolig mye å vite at jeg har så menge hjerter i ryggen uansett hvor veien går. Må spesielt takke deg, Ida ♥ De ordene du ga meg i går fikk meg virkelig til å tenke, og du er så fornuftig og klok og god - en ordentlig supergirl!

 

Kristine Solhaug (18) gir seg nå

Siste sakerfra forsiden