Styrkeløft i OL

Sterkest av alle argumenter står kanskje håpet om å få eksponering av idretten vår i tillegg til eksponering av det norske styrkeløftlandslaget som hadde vært soleklare kandidater til å stå øverst på pallen.

Styrkeløfts brodersport, vektløfting, har sine spor i OL helt fra 1891. Allerede i 1920 fikk de sin egen gren slik vi kjenner den i dag. Effekten av det har utvilsomt vært stor. Vektløfting er en idrett de aller fleste kjenner, uten tvil med hjelp av profilering hvert fjerde år. Det å få være en del av verdens største idrettsturnering gir en legitimisering og profilering uten sidestykke, og er uvurdelig for en idrett.

Spekulasjonene over hvorfor styrkeløft ikke har fått innpass har vært mange, for mye doping og styrkeløftdrakter er nok to punkt som ikke er så langt fra sannheten.

I et intervju med Dietmar Wolf, trykt i Treningsforum Magasinet i juni i år uttalte den tidligere vektløfteren, og nå landslagstrener i styrkeløft, seg om saken:

-Det viktigste er å få IOC (International Olympic Commitee) recognition, da har alle nasjonale styrkeløftforbund krav på å få finansiell støtte fra det nasjonale idrettsforbundet. Det er det vi jobber med. Folk flest har misforstått når de tenker på selve OL, når vi snakker om IOC. Når det gjelder OL kan en ta en titt på idrettene som har kommet inn, det er ofte idretter som har noe å selge. Hva har styrkeløft å tilby, hva skal vi selge? Det er ikke så enkelt som å droppe drakter for å bli med som OL gren. Om vi hadde prøvd å komme inn, så måtte vektløfting ha gått ut, for IOC hadde neppe ville hatt begge idrettene med. Og da må en tenke på at vektløfting har en lang tradisjon i OL.

For å i det hele tatt å bli tatt i vurdering til å få IOC recognition må idretten være utbredt til over 50 land, noe styrkeløft er med god margin. Idrettene må også ha et dopingreglement i henhold til WADAS bestemmelser, noe styrkeløft har, men det kan tenkes at IOC er misfornøyd med enkelte nasjonale forbunds håndhevelse av dopingreglementet.

Dietmar peker på noe viktig, en kan ikke knytte på seg skoene før en tar på buksa, IOC recognition må komme før en kan drømme om OL deltagelse. Og skal IOC recognition må det gode dopingarbeidet nasjonalt fortsette, samtidig som det må intensiveres internasjonalt. En må jobbe enda mer med det orginasatoriske og med rekruttering. Styrkeløft har også mye å lære av «storebror» vektløfting når det gjelder gjennomføring av stevner. Her må det etterstrebes en sterkere standard med utøveren mer i fokus og mindre synlige spottere. Det skal være lov å drømme, men vi skal heller ikke sette oss på baken, og tenke at alt blir så mye bedre om draktene forsvinner, selv om det sikkert hadde vært en fordel. Styrkeløft har enda en lang vei å gå.