Kikki - Norges sterkeste mamma?

Jeg hadde aldri tenkt så langt som at jeg faktisk kunne finne på å begynne å løfte skrot, langt mindre hadde jeg noen gang trodd at jeg ville bli hekta på strongmantrening og konkurrering. Ikke jeg ... Jeg kunne kanskje gå med på noen timer med step i uka, eller litt aerobic. Innimellom kunne jeg få innfall som at jeg skulle begynne å jogge - jeg som hater å løpe! Ikke skulle jeg ha flere barn heller.

Men det var da, for seks år siden. Den gangen jeg var tretti kilo lettere og røykte tyve om dagen. Det var i et annet liv i en helt annen dimensjon...

Nå starter mandag morgen søndag kveld, når jeg gjør klar matboksene til Vilja og meg. Vi skal tidlig opp mandag morgen, og siden vi er dovendyr av dimensjoner begge to er det greit å ha det meste klart slik at vi slipper stress og kav. Vi er oppe litt over seks, og kvart på åtte er vi i bilen på vei til dagmamma og jobb. Klokka åtte er jeg på jobb, klar til å ta min første shake og starte en spennende arbeidsdag. Det hender jo kollegaer kikker litt rart på meg når jeg finner fram shakeren min, eller boksen med pastasalat eller ris og torsk, men jeg trøster meg med at vi bor på et lite sted og jeg mister snart nyhetens interesse ... inntil neste gang jeg gjør noe folk synes er rart.

Klokka to er jeg igjen i bilen, på vei for å hente Vilja. Hun har hatt en aktiv dag sammen med fire andre barn hos dagmamma, og er like tilfreds som hun alltid pleier å være når jeg plukker henne opp. Er det ei grei økt som står på programmet tar jeg henne med på gymmet direkte etter jobb, er det ei økt som krever mer konsentrasjon av meg kjører vi hjem hvor vi leker, spiser og gjør det som må gjøres i et hus med stor hage fram til det er sengetid for henne, og jeg kan dra på gymmet. Etter vel gjennomført økt bærer det hjem igjen hvor neste dag forberedes og jeg tar natta.

Da jeg gikk gravid med Vilja var det en strofe jeg gang på gang fikk høre; "- du kan bare glemme trening og tid til hobby når du blir småbarnsmor igjen!" Maken til tull, tenkte både Egil og jeg, og tok med oss Vilja på gymmet da hun var seks dager gammel. Hun har blitt så vant til gym, øvelsestrening og konkurranser at når hun ser noen skal løfte noe stiller hun seg opp med hendene på knærne og roper "Kom igjen!". Når hun ser et dekk løper hun bort til det for å velte det, og ser hun en shaker er hun rask til å forlange en smak. Hun krabbet for første gang under cablecross'en og hun tok sitt første skritt ved bøystativet. Hun vet hvordan hun skal ta tak i markstanga, og på gode dager drar hun lett åtte kilo med ganske grei teknikk.

Når man har småbarn går det fint an å trene, det er bare et spørsmål om prioritering og kompromisser. Man må være forberedt på og brått måtte avslutte ei økt fordi barnet forlanger det, men det er en liten pris å betale for å fortsatt få trene etter familieforøkelsen.

Det viktigste er å få fortsette å trene, er det ikke?

Jeg er så heldig at jeg er gift med Egil som har mye peiling på trening og hvordan legge opp ett treningsprogram, så den delen har jeg helt og holdent overlatt til ham - helt til i oktober i fjor da jeg følte meg ekstra dristig og tok i mot oppkjøringsprogram til Norges Sterkeste Kvinne satt opp av Rene Minkwitz, Danmarks Sterkeste mann syv år på rad. Rene sitt opplegg var så annerledes enn det jeg frem til da hadde trent, at jeg etter første beinøkta vagget utfor trappene fra gymmet, sikker på at jeg ikke ville klare å komme meg ned uten å ramle om. Treningsverken jeg hadde i etterkant var den verste jeg noensinne hadde hatt til da! I etterkant ble det bare verre...

Da vi kom så langt som NSK - eller Europas Sterkeste Kvinne som det endte opp som - leverte jeg en heller dårlig innsats første dagen, mens innsatsen på dag to var mye bedre. Dette hadde ikke sammenheng med Rene sitt program, men snarere med øvelsene i konkurransen. Jeg kan virkelig ikke fordra halvmark, stokk eller apollons, slik er det bare. Alt i alt er jeg fornøyd med min andre plass i NSK, forholdene og konkurrentene tatt i betraktning.

I skrivende stund er det enda noen uker til jeg begynner oppkjøring til neste konkurranse, som blir Ockelbo i Sverige i slutten av juli. Jeg har vært litt vaklende når det gjelder treningsprogrammer, mye fordi jeg har manglet motivasjon og overskudd i perioder, men nå har jeg endt opp på et Westside-inspirert program jeg virkelig har sansen for.

Programmet er lagt opp slik:

Mandag: Max Effort (ME) underkropp - makse i en ny øvelse hver mandag med f.eks. 1 eller 2 reps
Onsdag: ME Overkropp - makse i en ny øvelse hver onsdag, f.eks. 1-2 reps
Fredag: Dynamic Effort - eksplosive reps på 50-60% belastning
Lørdag: DE overkropp/ekstradag - eksplosive reps på 50-60% belastning

Jeg kjører mye tunge toere på ME-dagene, mens det blir lettere, mer eksplosive sett på DE-dagene. Jeg stortrives med programmet, og vil ikke nøle med å gå tilbake til denne måten å trene på når jeg er ferdig med årets konkurransesesong. Jeg har etter bare tre-fire uker på dette programmet merket både styrkefremgang og også endring i muskelmasse. Det liker jeg!

Etter lang tid med minimalt med lyst til å trene øvelser, merker jeg nå at det kribler litt i fingrene etter å velte litt dekk og løfte litt steiner, så det spørs om ikke jeg snart må klippe negler og innse at årets pyntesesong er over til fordel for en ny sesong med smerte, skrubbsår og blåmerker. Jeg gleder meg allerede til å treffe gamle kjente, til å bli kjent med nye. Jeg gleder meg til sommerfuglene i magen før konkurranse, og jeg gleder meg til den fantastiske følelsen det er å være i konkurranse. Jeg er absolutt ikke ett konkurransemenneske, men likevel elsker jeg å være i konkurranse når jeg først har kommet så langt som første øvelse.