Treningsforum

hei alle sammen!

når jeg er sammen med andre eller venner så er jeg alltid så innadvent. jeg er liksom bare meg. klarer liksom ikke å slappe av og nyte og være sammen med andre. jeg stresser meg alltid opp og jeg finner aldri på noe å snakke om. jeg har intereser jeg står veldig sterkt for og mange vet det. men den eneste jeg klarer å være normal sammen med er meg selv.

så jeg er nok veldig innadvent og ønsker og bli mere utadvent. hvordan gjør jeg det ? når det er fester osv så driver alle gutta med noe kødd hele tiden og snakker og står i. mens jeg bare sitter der å ser på. klarer liksom ikke henge meg med men vil veldig gjerne gjøre det!

også dagen etter festen så kan kamerater snakke timesvis om festen mens jeg klarer ikke snakke et ord om den. sier liksom bare var grei den. klarer ikke tenke lenger :(

Vil være en hyggelig og mer utadvent person som kan være seg selv hele tiden, ha litt karakter og kunne snakke med andre uten problemer. når jeg ikke engang klarer å snakke med venner uten å surre til alt så er det noe galt med meg.

Hva skal jeg gjøre ? er ikke noe morsomt å være i den situasjonen som jeg er i nå. det ødlegger veldig mye for meg når det kommer til det sosiale livet også. så jeg sitter veldig mye på rommet alene.
føler meg faktisk veldig misslykket forhold til andre. fordi de andre vennene mine har en sterk personelighet og er kule hele tiden! og morsome.

Vær mer sammen med folk som ligner på deg selv?

Har du noen anelse på hva som gjør deg innadvent?

Er det jentene på festen som får deg til å bli sjenert? Er du redd for å skille deg ut?

Eller er det i noen spesielle situasjoner, der du selv merker at du holder deg mer tilbake, enn ellers?

du er ung og lovende, kommer seg med tiden dette.........

var slik selv i tidligere alder, spesielt rundt folk jeg kanskje ikke kjenner så veldig godt da.
dette kom seg som årene gikk dette, og det blir jo litt som man gjør det til selv også, men er ikke alltid så enkelt.

prøv å ikke stress så mye. prøv å ta det litt med ro, blir bedre med tiden dette !

ikke tilstreb å være som andre......alle er forskjellige.

Dette handler nok om selvtillit, ikkje at du er mer innadvent enn andre. I så fall er det ett resultat av dårlig selvbilde..
 Høres det korrekt ut?:P

Hehe nei. Jeg har faktisk sinnsykt god selvtillit. Jeg er ikke sjenert ellerno. er bare at jeg sliter med å være utadvent liksom. være omgjengelig med andre. kan nevnes at jeg har asperger syndrom. Det som er synd er at vi vet alt for lite om dette. Jeg aner faktisk så vidt hva dette er. Foreldrene mine vet helelr ikke det.

Tren hardt, sov tungt, spis godt. Det hjelper.

Ikke la asperger-diagnose hindre deg i noe.

http://no.wikipedia.org/wiki/Aspergers_syndrom (http://no.wikipedia.org/wiki/Aspergers_syndrom)

Ellers burde vel de som stiller diagnosen også informere deg og dine foresatte om diagnosen de har stilt? Uansett hva du gjør, så skader det ikke å fortelle klassen om diagnosen, og hvordan du synes det påvirker hverdagen din, de andre elevene har, i motsetning til deg med aspergers, empati, og vil nok skjønne litt av hvordan du har det. (Håper du tok spøken ;)

Det beste rådet jeg kan gi er ivertfall, slapp av. Ikke streb etter å finne noe å si eller gjøre for å delta. La alt komme naturlig og lær deg å kjenne etter inne i deg selv. Lær deg å kjenne når inpulsene for å si noe kommer og lær deg så å slippe de løs. Da skjer alt naturlig slik som det er ment i en gruppe. Slik kom jeg igjennom mine sosiale blokkader :)

Som Aslak sier her, er det kanskje ikke så rart at du har vanskelig for å være utadvendt. Du er en naturlig innadvent person, og hvis du vil forandre på det må du gjennom en personlighetsforandring. Dette innebærer da å gjøre ting som ikke faller naturlig for deg. Som f.eks. å kaste seg inn i en samtale med noen du ikke kjenner, eller å være aktiv sammen med venner selv om du ikke har lyst. Gjør du dette ofte/mange nok ganger kan dette begynne å bli din nye personlighet. Men ingen tvil om at det er vanskeligere for deg enn andre.

Lykke til :)

For meg høres det ut som Aspergers syndromet som trigger nettopp detta da Personer med Aspergers kan ha noe komminkasjons og sammhandlings problemer i større eller lavere grad med andre individer. Men abselutt mange der ute i verden som lever godt med Aspergers syndrom og mennesker med så mild grad av det at de til å med ikke veit de har det.

Men det er fult mulig å trene på å bli mere utadvendt, dra til legen snakk med han om hva som plager deg, da kan du faktisk få muligheten til å bli hendvist til proffe med mange år innen bransjen til å trene på akkurat dette.

Ang vennene dine: For min del ville jeg nok lest en god del om Aspergers Syndrom der etter satt meg ned å fortalt om din lidelse og hva det innebærer. Dette kan faktisk gjøre livet ditt mye enklere vis det er veldig gode venner av deg, da de kan være med å hjelpe deg på trene opp til å bli mere med inni samtalene de har. Det kan være nok med noen spørsmål når dere feks snakker om en fest dere var på i helgen, der du ikke slipper unna med å svare med korte settninger, at du er nød om å forklare litt nøyere feks. Bare det å forklare vennene dine om Syndromet vill nok hjelpe deg lang vei da det nok vill forekomme noen spørsmål og nøye forklaring fra din side. Men vær varsom på hvem du åpner deg for i første parten, Det burde være noen du virkelig kan stole på!

Det er vel det jeg tør å skrive utifra det jeg har lest du har skrevet. Kan ikke si jeg har kjempe mye Kunnskap om Aspergers Syndrom, men håper deg hjalp en smule:) Lykke til videre

Problemet med å ha asperges er vel, som jeg har skjønt, manglende evner til å forstå sosiale koder/interaksjoner. Om man mangler empati, som Aslak nevner, høres forferdelig ut, men det er vel en viss sannhet i det også? Det jeg har lest om aspergere som klarer seg bra, er at de må lære seg hvordan de skal reagere på ting for å "virke normale". Man spiller et lite skuespill, om du forstår? Du sier og gjør visse ting, som andre gjør, selv om du ikke helt skjønner hvorfor, for å opptre normalt. Ikke dermed sagt at man ikke skal være seg selv, men ALLE har vi mindre gode egenskaper vi godt kan døyve.

At foreldrene dine ikke har satt seg inn i diagnosen din høres jo helt surrealistisk ut. Mon tro om det ikke er DE som mangler empati! Jeg foreslår uansett at du derfor tar ansvar selv, og leser så mye du kan om diagnosen. Trodde dessuten man fikk oppfølging? psykolog? veiledning osv? Men ikke ta det så tungt. Vi lever uansett i et samfunn der empati og medfølelse bare er oppkonstruert. Vi er alle egoistiske jævler. Bare se på alle som sender foreldrene sine til å leve sine siste år på forferdelige sykehjem, bare for å slippe å ha noe med de gamle beinrangla å gjøre. Tvi tvi :)

Bare det å skrive inn her og be om råd er jo ett steg mot det å bli mer utadvent, nå vet jeg ikke noe særlig om  aspergers syndrom, men det at du selvbevisst når det gjelder inadventheten din og at du ønsker å bli mer utadvent er jo et veldig godt utgangspunkt!

Masse lykke til :)

Du veit vi lever jo i Norge, der for man ikke hjelp før man har brukt lang tid med kjemping med nebb og klør...:P Synes også det er høl i hodet at foreldrene ikke har satt seg mere inni syndromet og de ikke har søkt om hjelp til opptrening. Han skal ha krav på det!

For min del kommer jeg til å tvangs innlegge mora mi på gammle hjem den dagen hun ikke fungerer til å klare seg selv, hun er så sta og egen så hun orker ikke jeg å streve med dag inn og dag ut da:P hehe

Jeg kommer nok ikke til å ha svigers i eventuell fremtidelig kjellerleilighet jeg heller nei :) Men man får i det minste ha baller nok til å innrømme at man er en kynisk jævel, for det er vi alle mennesker! Så tar man det månedlige besøket med et smil om munnen.

Honnør:D

Tusen takk for alle svar, føler meg faktisk mye bedre når det er så mange som tar seg tid til å skrive her! :)

Ja, er rart. Men foreldrene mine har heller faktisk ikke fått vite så mye om asperger. De har vært på flere møter osv og møtt folk, men det liksom ingen som vet noe tydeligvis. Ikke så mye om denne diagnosen.

Har jo veldig sære intereser, og de er jeg sinnsykt interesert i også. det er kjent emd aspergere. Det har jeg faktisk hørt ^^ men det største problemet er at jeg sliter å på en måte kunne slappe av når jeg er med andre. klarer liksom ikke trives når jeg er med andre. føler meg som et tungt fjell bare. jeg trener kropsbyggning, har et bra utseene og attitude. men se for dere de 2 tingene. at jeg fysisk virker som alle andre, men innvendig så er jeg nesten kul umulig og ha med å gjøre.

så oppfører jeg meg ekstremt forkjellig fra person til person. skulle ønske jeg kunne være meg selv hele tiden, og kunne prate med hvem som helst uten problemer. når jeg trener med kamerata mine så snakker de hele tiden og kan snakke med hvem som helst andre som er der. for meg er det umulig. jeg er ikke redd for å si noe som sagt. er bare at jeg ikke finner på og si noe, og at jeg ikke trives.