Treningsforum

Kristine Solhaug setter fingeren på fokuset og hva det kan føre med seg:

Les artikkelen her (http://www.treningsforum.no/php/art.php?id=2192)

Litt sutrete artikkel. Synes det er en del jenter som gir opp fort og ikke orker disiplinen over lang tid. I stedet for å si at man ikke orker/greier det, skal det gjerne skyldes på noe. Skal man bli virkelig god i noe, så er det hardt arbeid over flere år.

Enig her. Det er full pupp i maks 2 mnd og lite resten av året (for en del). Da med det mest fancy utstyret, telling av kalorier og den dyreste bekledningen som kan skaffes, Når det er sagt, i skolesitusjon snus det gjerne på flisa. Her har de fokus hele året, og jeg og andre slubbedusker holder øyet på ballen i 4 uker :D

Flott artikkel og flott jente! Skjønner godt at hun gikk lei fitness. Hun prøvde det, gjorde det bra og er ferdig med det.

Forstår godt at hun kaster inn håndklet. Noen år med ekstremdietter tar livet av alt som finnes av kvinnelige former.

Veldig bra artikkel, dette. Hvis man syns dette er sutrete, bør man kanskje huske at jenter ofte har litt større behov for å sette ord på ting enn gutter. Befriende med litt perspektiv på ting, og at det kan være en idé å ta et steg tilbake iblant for å finne ny glede/motivasjon.

Artikkelen er bra, men kun på den måten at hun er flink til å sette ord på det som alle føler. Og ikke minst hva samfunnet forøvrig føler. De fleste gir etter for dette presset, "den jævla lykkegreia", hvor man må gjøre ditt og man må gjøre datt for å være lykkelig. Og så skal man helst være lykkelig hele tiden. Det er kun de som klarer å holde ut og som enten klarer å være seg selv eller klarer å prioritere annerledes enn flertallet som blir de beste. Ja, kanskje man får et jevnt over bedre liv av å være A4, men da jager man nok ikke sine drømmer. Og jeg tror at selv det å jage sine drømmer kan bety mange forsakelser og til tider depresjoner så er det kun disse som tåler denne prisen som VIRKELIG får oppleve EKTE lykke. Jeg tror det er kvasilykke å ligge under solen og ikke ha noen bekymringer og liksom nyte livet. Det kan høre med dét også, selvsagt, men å ha nådd sitt livs mål ; et mål det har tatt 30 år og oppnå, ikke noe latterlige greier som å klare å spise "rent" i 5 måneder, "klare" å trene hardt i 12 måneder, "klare" å ligge i solarium i to måneder, "klare" å smøre seg inn med sololje og "klare" å stå på en scene i bikini. Det å oppleve nedturer, oppturer, møte uante utfordringer på alle plan i årevis, bli sett på som en særing, kjenne på ensomhet, kanskje gå igjennom store skader, bli neglisjert osv. Og så til slutt stå øverst. Være en ener. Gi fingeren til alt og alle. DEN følelsen. Den følelsen er større enn alle knull, alle byturer, alle liker på facebook, alle smil fra venner og familie. Alle tomlene opp fra alle andre A4-folk som vil du skal være som dem. Det er slik jeg ser det. "Det jævla fokuset" er ikke for sarte sjeler, men det er faen meg ikke "den jævla lykkegreia" heller. Alle forventningene folk har til én, en skal oppføre seg slik og slik og man skal gjøre ditt og man skal gjøre datt. Og har man ikke gjort det så kan man ikke være lykkelig. Jeg for min del vil ha dette jævla fokuset. Jeg vil ikke kaste bort tiden på å gjøre ting som ikke kan få meg nærmere det store målet. Nå om dagene blir jeg torturert av feriemas ; samvittigheten blir satt på prøve hver eneste dag og jeg gleder meg til ferien er over slik at maset kan avta. Det er et helvette å være omgitt av folk som ikke har det jævla fokuset. De føler seg ikke vel om de ikke har en ferietur å skryte av og om på facebook. Én blir ikke sterk i knebøy av å ligge på stranden og bli solbrent av den helvettes sola i den forbaska varmen som gjør at man blir dehydrert. Det fungerer ikke slik. Men hver sin lyst ; vil man heller ligge og kose seg uten å bekymre seg over hvordan treningen skal bli senere på dagen (jeg forstår dét) så er det helt greit, men ikke prøv å få i pose og sekk. Det går ikke. Du må velge. Enten leve livet og være som alle andre og balansere alt og føle seg sånn passe hver dag og aldri oppnå noe eller gjør forsakelser, opplev store svigninger i følelseslivet og opplev den store lykken... HVIS du er heldig. Takk.

Einar.. Jeg er enig i mye av det du sier her.. men ofrer du virkelig ferie for hele familien for at du skal bli sterk i knebøy?

Jeg kan gå med på alle mulige drastiske tiltak for å nå et mål man brenner for, men hva får barna dine igjen for at du blir sterkere i knebøy?

Tenkte det samme.

Ja, det er daglige dilemmaer. Svigerforeldre er oppgitte. Det skal mye til for at jeg tar på meg tøflene og reiser til et helvette (glodhet varme og kun mat ute) uten at jeg kan trene hvis det ikke er etter et stevne og jeg kan unne meg max én uke treningsfri. Det er selvsagt ikke positivt i forhold til farsrollen og i forhold til hva barnas oppvekst og slikt blir, så det kan tære på samvittigheten dét, men det er én av tingene man må svelge. Bjørn Dæhlie hedret sin kones tålmodighet da han la opp og jeg er sikker på at rockestjerner og wrestlingstjernene som er ute på "veien" 250 dager i året har liten tid til sin familie på den måten. Jeg er mye sammen med familien, men jeg drar ikke helt uten videre f.eks. til Tyrkia bare for å glede familien. Da tenker jeg heller at det er bedre med en far som er blid og frustrasjonsfri hjemme enn at jeg ødelegger ferien deres OG går deprimert i flere uker etterpå pga. alt det man taper. En ferie går selvsagt også ann, men det spørs også på hyppigheten. Mange vil jo "finne på noe" hver eneste helg og når det blir jobbfri eller skolefri, som er veldig, veldig ofte her i Norge, så blir man rastløs og vil "bort". Jeg vil helst bare slappe av da ; og ferie, reise bort, er som å være på treningsleir uten å virkelig få trene det man vil. Til Spania derimot, neste år, dit skal jeg og da blir det Aqualandia, dyrepark, strand og morro... og styrketrening.

Må ellers si at jeg er veldig enig med GAMMERN her.

Greit, det var ikke noe for denne jenta.. hun har ikke det som skal til.. men hvorfor skal hun prøve å overtale alle andre til også å gi opp?

Synes jeg ser det ofte; utøvere som skal være så hardcore og strict med alt selv om de bare har holdt på i et år eller to. Det som er viktig å huske på er at en stor del av dedikasjon er kontinuitet. Det hjelper ikke om en jobber aldri så hardt det ene året, om det kun blir med det.

Ting tar tid.

Hva er det denne jenta ikke "har" egentlig? Å bli verdensmester i fitness? Å gå på diett året rundt?

Slapp av folkens! Hun har nådd sitt mål innen fitness og kan henge et bilde av seg selv på veggen til minne om sine bragder. Og Einar, historien til denne jenta kan ikke sammenlignes med dine mål. Du kan alltids bli sterkere, jeg tror det er et mye mer krevende mål en noe annet her i verden...

Enig i dét, 095378, men det med "har nådd sitt mål" og dett er dett er det som i samband med at hun skal gå ut mot "det jævla fokuset" som blir feil. Hvorfor være lei fokuset om hun ikke fortsatt har mål? For meg virker det som om hun fortsatt har mål, men gidder ikke dette fokuset lengre. Og da vil hun ikke nå disse nye målene om målet ikke bare er å stå på scenen om igjen og om igjen. For det er ikke noe problem. Det tar 6-12 mnd det. Og ferdig med det. Enkelt. Kan gjøre hva man vil i mellomtiden. Det Gammern påpeker, Evis sier seg enig i, og jeg både forstår og er enig i selv, er at en liten jente som har slanket seg, spist såkalt sunt, trent litt vekter og tatt solarium og spraytan skal på en måte belære andre om livet og lykke. Har vi litt feil fokus? For å bli best må man ha fokus. Og fokus er å være ensporet. Man kan ikke fokusere på alt og tro man kan bli best. Det er ikke noe galt i å ville gjøre alt mulig, men ikke kom og prøve å belære oss som mener at en som har gjort det hun har gjort i 1 år er nybegynner selv om man har gjort det i fem år. Det blir litt som at jeg, etter et år med sjakk og kanskje klart å vinne en klubbturnering, hadde skrevet innlegg på et sjakkforum om at sjakkfolket må få seg et liv ; sitte inne i mørke lokaler og spille sjakk mens andre er ute på byen eller sitte hjemme i 7 timer om dagen og studere sjakkbøker når man heller kan være ute og spise is. Magnus Carlsen har klart å bli best på en uortodoks måte ; han klarte faktisk å spille litt fotball ved siden av selv om han brukte endel flere år for å gjennomføre skolen, men det normale for å bli best er å isolere seg fra verden. Totalt. Ja, man kan bli erklært sinnsyk på veien, men det er ofte det som må til. Verd det? Ikke for 99,9% av befolkningen, men for de beste ; ja. Denne jenta som skriver er bare et vanlige menneske. Denne fitnessgreia er bare et innfall av mange innfall hun har hatt og kommer til å ha/få. Hun er en av de normale som har tatt treningen "litt" langt. Hun er ikke spesiell på noen som helst måte. En helt vanlig 18-åring som har gjort det folk har sagt hun burde gjøre og som har hatt et lite mål om å stå på en scene. Det er ingen vinner, i idrettsøyemed, men hun er kanskje en vinner i forhold til at hun ikke lar dette gå til hodet på seg. Og det tøft av henne og skrive det hun skriver, men hele greiene er altså bare en tekst hvor de som føler de trener hardt og ofrer mye kan få en unnskyldning ekstra for å slappe av litt. Hvis det å løpe fort, NÅ, og når som helst, drikke seg dritings og spise den fete hamburgeren uten å ha dårlig samvittighet er det hun vil så vær så god. Gjør dét, men vi trenger ikke å få høre at hun ser mere glede i det. Det betyr bare at hun ikke har ambisjoner. Hun vil ha posen og av og til sekken.

Uten å vite noe mer om denne personen, kan jeg si følgende etter å ha titta innom diverse logger og artikler på treningsforum gjennom årene. Det har vært nevnt tidligere i tråden også. På meg kan det virke som det for noen nærmest er om å gjøre alt mulig 100% rett. Så er de ekstreme, prøver iallefall å være det. Veier alt de spiser, spiser 6 måltider om dagen, gjerne med pinlig nøyaktighet. Etter et halvt år går de lei, tar et halvt år "pause", før det kanskje er oppstart igjen.

Nå er det mulig at fitness er annerledes enn det jeg anser som ekte idrett all den tid det bare er utseende som gjelder. Selvsagt kan folk gjøre som de vil, allikevel tror jeg at for folk flest som driver med idrett, kan det lønne seg å være litt mindre ekstreme. Unne seg en halvliter av og til. Spise hjemmelaga pizza når du er drar hjem ei helg. Og faktisk trene kontinuerlig over lang tid. Kan jo nevne at Olaf Tufte som har tatt to OL-gull, har uttalt at han tar seg en halvliter av og til.

Angående toppidrettsutøvere som virkelig må ofre mye over lang tid for å oppnå målene sine, tror jeg det er de som har det moro på trening og greier å koble av når de ikke trener som lykkes. Tror iallefall ikke det finnes et eneste mål her i verden som jeg hadde vært villig til å ha det jævlig i 5, 10 eller 20 år for å oppnå, ikke engang OL. Å kritisere noen for å bruke litt mange ord på å si at de er lei, er for meg meningsløst. De som bruker det som unnskyldning for å gi seg eller "ta pause", hadde funnet en grunn uansett.

Enig i det du sier om fokuset som trengs for å bli best i noe, ingen tvil om det.

Skjønner allikevel ikke hvorfor dere er "sure" på denne jenta her? Artikkelen handler utelukkende om fitness, ikke noe annet. Hun er lei av fokuset som må til for å være god i fitness og belærer ikke andre med fokus på andre idretter.

Fordi artikkelen er så negativ. Det står ikke noe som helst positivt, så hvorfor publisere det?

Er dere gærne eller? Dette er den beste artikkelen her på lenge. Hun har skjønt poenget med livet.

To crush your enemies, see them driven before you, and to hear the lamentation of their women?

 ::rofl2:: ::rofl2:: ::2thumbsup::

Hva har jeg sagt om å skrive på TF i fylla, Lønmo? ;D

At jeg ikke skal gjøre det  :drikke: :nono: