Treningsforum

Det blir ofte mye debatt om utstyr, dop, hvem er best, hva er best osv. Tenkte jeg skulle starte en mer positiv retta post, der folk kan komme med sine filosofi, tanker og motiveringstaktikker rundt trening.

Siden dette er min post går selvsagt æren som første person ut til moi, Dette blir nesten som vanlig for meg et dritlangt innlegg. Sorry, les det den som gidder


Hvorfor orker/gidder/makter du å trene?

Det er for så vidt et legitimt spørsmål, men dog et jeg for lengst er lei. Familie, venner, kollegaer, medstudenter og andre mennesker har på et eller annet tidspunkt hatt behov for å stille meg spørsmålet. Og det minker ikke med åra, tvert i mot. Jo eldre jeg blir, jo oftere virker det som folk stiller spørsmål ved årsakene til denne trangen til å løfte metall.

Kanskje er det forståelig, kanskje burde jeg som 35 åring gå stille inn i den mørke natt og finne aktiviteter som høver seg en mann på vei ut av sin beste alder. Mine jevnaldrende ser ut til å tilbringe fritiden med hagearbeid, snømåking, vedlikehold av hus, hjem, båt, hytte osv, eller bare stille gråt foran fjernsynet mens de undrer over hva som har skjedd med hår, kropp og ungdom.  Jeg er ikke klar for den fasen av livet, og sverger på å aldri bli det. Hardcore for life baby.

Saken er at jeg heller vil snu på det: Hvordan orker folk flest å gi tapt? Hvordan orker de å våkne og vite at forfallet er en dag nærmere i dag enn i går?

Hvem, og hva, er jeg om jeg ikke løfter vekter?

Ikke meg selv i alle fall, for det er en så integrert part av meg etter hvert at jeg ikke er sikker på hvor jeg ender og løftinga starter lenger.

Så hvorfor løfter jeg vekter?

Som mange andre i min generasjon starta det med Arnold. Helt fra første gang jeg så han viste jeg at en dag skulle jeg også være stor og sterk. Neppe så stor og sterk, men et stykke på vei. Men som med alt annet når man er ung så ender mange gode planer i en brå død. Sporadiske forsøk enda på samme måte.

helt til høsten 1991, når jeg dro til Hafslo, utenfor Sogndal, for å gå kokkelinja. Der fantes en kar som alle kalte for Thuneguten,  eller Per Ove Thune om du vil. Den gang norgesmester i pluss 125 om jeg ikke husker feil. Han var god for 372,5 i bøyen, 220 uten skjorte i benken og en litt svak mark på 277,5. Ikke verdens råeste, men jaggu rå nok for meg når jeg så denne 150 kg fyren mose løs på vekten i et lite rom i Hafslo. Fra den gangen har det stort sett handla om å løfte tungt for meg.

Jeg har elsket å løfte, og til tider hata det. Jeg har trent utelukkende fordi jeg ikke ville være en pingle på 70 kg lenger, og jeg har trent fordi jeg liker å løfte. Jeg har hatt pauser, jeg har slutta helt, og jeg har vendt tilbake gang på gang. Om med sterkere kjærlighet for å løfte for hver gang. Der jeg før kunne ta mnd lange pauser har jeg nå ferie to-tre uker om sommeren. Thats it.

Jeg har skada meg gang på gang. Senebetennelse, overbelasting, strekk osv. Men jeg lærer ikke så mye av det. For trangen til å perse nok en gang overrider fornuften hver eneste gang.

Løfting er ren terapi for meg. Seks dager i uka møter jeg opp for å hente ut medisinen min i form av strengt tatt tyngre mark, bøy, benk, militærpress, curl, smalbenk eller tåhev enn jeg burde. Hver eneste arbeidsdag ender på samme måte. Shake, bytte klær, sette seg i bilen og kjøre til trening. Så sant det lar seg gjøre er jeg der fire sharp. Opp trappa, ned trappa og inn i en for tiden klam, varm og svett kjeller som luker av støv, gammal svette, skinn, stål og gummilodd. Bare et gammelt tilfluktsrom, som ble et provisorisk vekt treningsrom i påvente av noe bedre. Som aldri kom, for styrketrening er stebarnet i idretten i det fleste kommuner. Forstå det den som vil, for vi er tross alt basisen for all idrett i dag. Nuvel, nok om det. Rommet ble og er hjertet i seriøs trening med vekter i byen min: Ingen konkurranse fra de to private gymmene Puls og Spenst. Og det er greitt. Jeg trenger ikke vindu, masse fine damer i stramme klær, eldre damer og menn som prater bort treningen eller wannabees som tror at 30 kgs curl i knebøyen eller kvartbøy skal gjøre dem til menn med kasse og drag på damene. Jeg trenger ikke vente i kø på at Kulekåre skal bli ferdig med sett nummer femti med benk for dagen før jeg slipper til.

Alt jeg trenger er en gammal slitt avlang kjeller på knappe sju ganger 20 meter fylt til randen med gamle slitte apparat, et par hammer apparat, en firepunks nedtrekk og roing, en kabel krossover, noen panattamaskiner og smith, og en skikklig benk. Knebøystativ og ikke minst en drøss med stenger. Og nok vekter til å knekke hvem som helst om alt kom på stanga. Lodd på lodd. Jeg telte opp for en stund siden, og tror jeg kom til noen og tjue røde lodd alene. Manualer opp til seksti er knapt, men siden jeg ikke trener benk med manualer lenger driter jeg for så vidt i det.

Alt i alt er vi rundt 80 mennesker som på hver vår måte, og med våre egne mål, møtes for å trene. Noen er mosjonister, en og annen bygger eller fitnessmann, noen er blant landes beste styrkeløftere og andre igjen er som meg amatører bitt av basillen.

For 950 kroner får du ikke fancy apparater, aerobicdamer, unge jenter eller det siste fra Technogym. Du får ikke masse flotte kardioapparat, men noen gamle spinningsykler og elipsemaskiner. Og ikke minst får du frihet til å velge musikken selv, til å pine skrotten til ytegrensen, til å slippe stanga i plattingen om du ikke får den opp, til å skrike ut i smerte og skuffelse når du bommer, eller til å psyke opp kompisen din som står klar til å reppe på 200 i knebøy. Du får et felleskap av mennesker som liker noe du liker, som samles noen timer i uka, løfter, kødder, ler litt og snakker piss og så går vi hver til vårt.

For meg handler det knapt om å bli større eller sterkere, det handler om å bli bedre og bedre. Til å få kroppen min til å trosse naturen og forfallet. Det handler om å ha et sted der alle frustrasjoner fra en arbeidsuke forsvinn når jeg slår på slepebrøleren på vegen og den spytter ut Rammstein, Maiden, AC/Dc, Metallica, Korn, Ice Cube, Satyricon eller noe annet snadder så høyt av lyden kjennes helt inn til margen.

Det finnes få ting som er bedre enn en tidlig lørdags morgen i kjelleren med bare meg, musikken, stålet og en god spotter som kan ta avløft på benken helt perfekt slik som jeg vil ha det. Noen sover lørdag kl ti, jeg løfter. Sånn er det bare.

Det handler om små øyeblikk av pur Zen, der verden svinner hen. Bare lyden av blodet banker i ørene, du høre hjerte ditt slår, og alt er bare smerte i det vekten truer med å knuse deg mot bakken eller benken. Men sakte, sakte går det rett vei og du kan sette fra deg vekten i trygg forvisning om at du aldri har vært bedre.
Det er øyeblikkene der en kamerat lykkes, eller en du har hjulpet. Det er følelsen av mestring, av felleskap og av suksess. Blandet med skuffelse, smerte, fortvilelse og ny suksess.  Det er vekttrening i et nøtteskap, en refleksjon av livet. Verdiene man lærer av stålet blir med ut i livet. Leksene kan være mange og harde, men lytter du og lærer så går du videre. Når man har sittet knust under 250 kg i knebøy uten å kunne kaste fordi fyren bak ikke skjønner at han må flytte seg, ja så blir ikke en dårlig dag på jobben så seig i forhold.

Jeg skal lytte til stålet, lære og gå videre. Jeg skal trosse tyngdekraften i mange, mange år ennå. Og jeg skal lykkes i å bli litt sterkere for hver dag helt til det ikke lenger er mulig. Og selv da skal jeg bite meg fast til noen sparker rullatoren min ut av døra og slenger meg etter med beskjed om å holde den senile ræva mi på gamlehjemmet.
Hvorfor?

Fordi jeg elsker det. Og fordi trening er en gave til seg selv som fortsetter å gi. Livet ut :)

Det startet med at jeg var tynn og lett. Når folk så meg tenkte de lille bjørnar, lille bjørnar som var blandt de svakeste i klassa (medregnet jentene). Dette ville jeg ha slutt på! Jeg ville bli stor å sterk, banke opp uvennene mine + jeg hadde en tanke "Neste sommer, da skal jeg ha så deilig kropp at alle jentene sikler etter meg". Vel sommeren kom, dårlig resultat- dette førte til at jeg tenkte (atter en gang) "NESTE SOMMER! DA!" Etterhvert ble jeg veldig glad i å løfte jærn, vite at kroppen min var større og sterkere en noensinne! Senere ble jeg også involvert i løfting i konkurranse sammenheng... :)

Nå er jeg hektet- skjønner ikke at folk kan gå rundt å vite at kroppen deres enten kommer til å være så slapp som den er nå- eller bli værre (satt på spissen). Skjønner ikke hvordan folk kan være tilfreds med å være pingler eller muskelløse... Elsker også følelsen jeg får på gymmet når jeg løfter vekter med visshet om at i morra så kommer jeg til å ha en søt smerte i musklene mine... :)

Meget bra initiativ, zuulroy! Så bra at jeg flytter denne til "Best of..." :)

Litt om min motivasjon for å trene:

Jeg har alltid vært av den veldig tynne og utholdende typen. For 6-7 år siden begynte jeg også å få litt mage, og syntes det var litt plagsomt. Jeg begynte derfor å interessere meg ekstra for kosthold og trening (foruten kampsport, som jeg har drevet med i en del år, og litt ballspill). Jeg begynte å trene litt på måfå, mest løping, men også litt med vekter, for første gang siden militæret, der jeg hadde en traumatisk opplevelse som gjorde at jeg sverget på aldri å løfte en vekt igjen ("knust" under 60kg i benkpress!!!)

Fikk med meg en kompis i starten, og det var morsomt og inspirerende å se hvordan vi økte - over noen måneder fra 60 til ca. 75 i benken. Det gikk mest i benk og biceps og litt småtteri.

Så begynte jeg å bli mer målrettet, ville finne ut hva som var den mest effektive måten å trene på. Jeg leste mye på nettet og i "byggerblader" og kom over noen artikler av Mike Mentzer, og begynte å trene HIT. (Derav nicket HITman.) Nå hadde jeg virkelig fremgang med treningen, og dumpet etter hvert over treningsforum (årsskiftet 02/03), og ble medlem der (noe jeg ikke angrer på!)
Til å begynne med var det hovedsakelig ønsket om å endre kroppen fra tynnfeit til atletisk som sto i fokus, og det lyktes jeg bra med.

På studiet lærte vi samtidig om risikofaktorer for ulike livsstilssykdommer, jeg begynte å grave i litteratur og studier, og fant at vekttrening faktisk var et meget effektivt våpen - om ikke det aller mest effektive! - mot flere av disse sykdommene. (De fleste i Norge dør av livsstilsrelaterte sykdommer, særlig hjerte-kar-sykdommer og ulike typer kreft).
Stadig flere eser ut og blir feite, prøver ulike slankekurer uten effekt (fordi de reduserer forbrenningen), og gir etter hvert opp, hvillket selvsagt er livsfarlig for dem.
Vekttrening er ofte det manglende element, og er faktisk den eneste måten å øke forbrenningen permanent på, og det ganske betydelig også!
Med en kombinasjon av vekttrening, utholdenhetstrening og proteinrikt sunt kosthold er det ikke noe problem å holde seg slank, fit og muskuløs, og det gjelder livet ut!

Vekttrening motvirker effektivt insulinresistens, diabetes, angina, hjerteinfarkt, hjerneslag, andre karsykdommer, flere lungesykdommer, beinskjørhet og brudd, slitasjegikt og såkalt "alderdomssvakhet"+++. Dette såfremt du ikke overdriver, men tilpasser treningen til dine egne kroppslige forutsetninger, og bruker riktig teknikk, og generelt lytter til kroppens signaler.

Forskjellen på folk øker med alderen. Jeg smiler med meg selv når jeg ser at mens andre på min alder legger treningen på hylla, eser ut og generelt gir opp kroppen sin, så blir jeg stadig mer atletisk, sterkere, mer utholdende og med større kapasitet i hverdagen. Mens andre klager over at de blir eldre, føler jeg meg yngre fra år til år. En herlig følelse!  :)

Jeg har av og til hatt en og annen treningspartner, men ellers vært en ensom ulv på gymet. Dette håper jeg å gjøre noe med i nærmeste fremtid, da jeg også ser det sosiale potensialet i å løfte tungt skrot. Trene sammen med likesinnede og ha det moro sammen!  :)

Trening er blitt en naturlig del av min livsstil, like naturlig for meg som å spise og sove. Treningen holder meg ung og sunn, gir meg den herlige følelsen det er å presse kroppen til det ytterste, og gir meg fysisk og psykisk overskudd til å leve et godt og variert liv!
Derfor er ikke dette noe jeg har tenkt å legge på hylla om så eller så mange år, det er omvendt logikk for meg. Jo eldre man blir, desto større nytte har man av også relativt hard trening. Derfor er dette noe jeg har tenkt å holde på med resten av livet. :)

H

Fordi det er morsomt, se resultatene osv!

Det er rett og slett utenkelig å ikke trene, det er som en del av hverdagen som alt annet jeg gjør.

Jeg har likt trening veldig lenge, drev med sit-ups og push-ups hver kveld for en del år tilbake. Dette utviklet seg så til at jeg kjøpte meg vekter. Så som 14-åring fikk jeg meg benk, løftet 40kg. Hadde ikke progresjon, kunne lite om trening, bare løftet de samme 40kg'ene flere ganger i uken, kun fordi det var gøy! Jeg klarte sikkert flere reps etterhvert, men det var ubetydlig så lenge det var gøy å løfte.

Nå har jeg skaffet meg mer kunnskaper, resultatene kommer fortere, og trening blir bare mer og mer artig å drive med!

Jeg har ingen bestemte mål om å bli så og så stor, eller så og så sterk. Målet er bare å kunne drive med trening så lenge jeg lever, og holde meg i form.

(Setter meg selvfølgelig små mål som å greie ulike belastninger i de forskjellige øvelsene, så det er jo på en måte mål det og, men det er ikke noe seriøst. Greier jeg det blir jeg glad, hvis ikke trener jeg bare mer!)

I min oppvekst har jeg alltid vært minst og svakest.Dette var i en tid der HeMan var stor,så det var vel der denne fasinasjonen til muskler ble født,samtidig som jeg hadde en meget sterk pappa.
Har altid likt sterke folk og muskler generelt og selv ønsket å bli en slik "muskelmann".

Men jeg begynte med løping først,det viste seg at jeg hadde et megatalent for langdistanseløping og mange års trening etter egeproduserte programmer så ble det bra resultater etterhvert.

Har også vært innom kampsport noen år.

Men den store verden åpenbarte seg da jeg flyttet til Trondheim i 98" ,det var da jeg begynte for fullt med vektrening etter en trafikkulykke og ikke kunne løpe mere.
Først ble det litt satsing på fitness,før jeg kom over til det miljøet som jeg synes er best,"styrkeløft".
Siden den gang har det spist på seg mere å mere,nå er jeg så hekta at jeg blir nesten "sinnsyk" hvis jeg går glipp av en treningsøkt,selv om jeg har innsett det jeg blir ingen verdensmester.Men jeg kan jo hjelpe de som kan bli det.

Det er vel den trangen etter å bryte uante dimensjoner som driver meg også som Zuulroy skriver om.

Uansett en megahonnør til Zuulroy for et kjempeinnlegg,der alt egentlig ble skrevet. ::2thumbsup::

Jeg skal si dere hvorfor jeg starta trene. Etter 3 år som inakivt medlem på treningssenteret, satte de faen meg opp månesprisen så mye at om jeg ikke starta å trene 4 dager i uka, så ville det vært REN sløsing med penger. Var først etter et år at jeg starta å trene seriøst, men jeg var der 4 dager i uka, hver uke, uten pauser, og trente - selv om det ikke var på det mest seriøse.

Det at jeg veide 65 kg tenkte jeg aldri på. 90% av befolkningen er noen tynne wanks, så jeg tenkte aldri på at jeg var liten.

Det er alt for mange som blir passive når det blir eldre. Plutselig har man ikke tid til å trene på grunn av alt annet.

min plan er å trene til jeg dør. Fra rullator og ned på benken :)

Du tenker så mye lurt du, og så sier du det høyt også  ;D

For min egen del begynte jeg å trene fordi "alle" gjorde det. Først fotball, deretter friidrett. Morfar hadde drevet med flere typer idrett som ung, og kunne i an alder av over 60 år fortsatt ta knebøy på en fot og la seg falle fra stående posisjon og rett ned på gulvet for å ta push - ups. Det var inspirerende for en liten sprett.

Som tenåring flyttet jeg, og sluttet med fotball. Begynte etterhvert med karate, noe jeg virkelig brant for i en lang periode. Skjønte at dersom jeg skulle bli god var det nødvendig med mye mer trening enn to fellesøkter i uken. Etter hvert ble det flere økter med løping, styrketrening og tøying hver uke. Jeg fikk fort resultater av treningen, noe som betalte seg med semifinaleplass i KM for seniorer der jeg som 75kg tung 15 åring måtte stille i +90 fordi klubbens kvote var brukt opp. Jeg fikk også være med til nm for junior 16-20 år selv om jeg var 15. Måtte også der stille i tungvekt (+75) og veide akkurat over med to treningsdrakter og sko på.

Jeg begynte å trene med vekter som 15- åring, noe som betydde begynnelsen til slutten for karatetreningen. Da jeg begynte å trene med vekter tok jeg 75kg i benkpress, men etter tre måneder tok jeg 100, mens jeg ennå gikk i niende klasse. Jeg hadde flaks og traff personer som hadde mye kunnskap om å trene korrekt, om enn noe mindre kunnskaper om å bli sterke.

Selv om jeg sluttet med karate trente jeg fortsatt mye kondisjon og bevegelighet ved siden av styrketreningen. Jeg løp nesten alltid alene. Aner ikke hvor mange turer jeg løp i regn, sludd og snø fra jeg var 14 til jeg var 18, men det er ikke få. Jeg husker en jul der jeg kom hjem fra besøk halv tolv på kvelden andra juledag, og snørte på meg skoene for å løpe en liten mil. Hvorfor? Fordi det var det jeg gjorde.

Etter hvert gikk treningen min over til å inneholde mest styrketrening, og jeg har vært innom flere måter å trene på, deriblant nautilus, HIT og Super Squats. Alt virket, men ikke lenge.

I mer voksen alder ble jeg overtalt til å prøve å spille rugby. Jeg syntes det så brutalt ut, men valgte å prøve. På dette tidspunktet var jeg 27. Jeg fant meg fort til rette på laget, og klarte å spille meg til fast plass på laget. I min tredje sesong fikk jeg vite at jeg var aktuell for å spille på landslaget i EM. Dette var en sjanse jeg ikke kunne la gå fra meg, og jeg trente alt jeg kunne fram mot dette.

Jeg er smertelig klar over mine begrensinger som rugbyspiller, og visste også da at jeg ikke ble tatt ut fordi jeg var den flinkeste, men fordi jeg var blant de aller sterkeste spillerne i Norge, og fordi jeg er lojal og ikke finner på noe tull.

I denne perioden ble det mye styrke og kondisjon i tillegg til økter med laget. Høydepunktet for meg her var to landskamper i EM, og en bortekamp i VM kvalifisering mot Andorra. Følelsen av å høre Ja vi Elsker med norsk drakt og flagget på brystet er ubeskrivelig, og jeg ville ikke vært den foruten for noe. Aldri!

Etter at jeg sluttet med rugby bestemte jeg meg for å prøve å delta i et styrkeløftstevne. Jeg hadde syslet med tanken siden jeg så en diger sogning med hvitt hår dra 340 kg i markløft på et Km tidlig på 90 tallet.

Jeg snublet over hjemmesiden til Westside Barbell Club i USA, og syntes deres metode virket interessant og bestemte meg for å prøve, og satte meg et stevne som mål.

Etter dette har jeg prøvd både styrkeløft og strongman, og har hatt glede av begge deler.

Hvorfor jeg trener?

Fellesnevneren for alt jeg har prøvd er at det handler om å flytte grenser. Det handler om å kjenne at jeg blir bedre gang for gang. Det handler om gleden ved å kjenne meg sterk og rask, å kjenne blodet strømme raskere, å høre pulsen slå hardere. Å VITE at jeg kan ødelegge vekten foran meg.

Kombinasjonen av hard, høy musikk, opphisselsen ved å prøve noe jeg ikke har klart før, og den intense gleden over en ny personlig rekord.

Det er grunnen til at jeg trener  >:D

veldig godt skrevet zuulroy! honnør!

Jeg begynnte å trene fordi jeg var tynn og svak... hadde lyst å bi stor! kjempe stor skulle jeg bli...
jeg hadde trent en del med vekter hjemme, men det var ikke mye... mest bicepscurl og skulderpress..
Det er faktisk bare litt over et halvt år siden jeg begynnte å trene skikkelig seriøst og jeg har hatt gode resultater.. for å si det sånn så blir jeg vertfall ikke sett på som tynn og svak lenger.

Det som motiverer meg nå er
- Først og fremst den deilige følelsen man får når man trener
- Se og sammenligne seg med andre som trener, spesielt kamerater drar meg framover.
- Et mål om å en gang stille i en kroppsbyggingkonkuranse

Når jeg tasset rundt som liten gutt så var det stort sett fotball som gjaldt. Det gjorde det frem til slutten av ungdomsskolen egentlig. Det ble aldri noen proffkontrakt på meg og knapt en fast plass på et lite møkkalag som ingen har hørt om, men som alle har vunnet over.

Når jeg var 15år begynte jeg så smått å flytte på noen fjærlette vekter i lokalene til Fredrikstad styrkeløftklubb. De holdt til i et nedslitt, nedlagt og gammelt asyl (det var det det het før vi fikk psykiatriske sykehus). Trente fullstendig på måfå og som for så mange andre så ble det mye benk og biceps. Rygg var kjedelig og bein nærmest uaktuellt.

Fremgang ble det og med den så kom også motivasjonen. Min ihvertfall. Hadde mer fremgang enn kompisene mine og dermed mistet de litt piffen. På den tiden så var hovedfokus å være den sterkeste av gutta. Det endte med at jeg stortsett trente alene. Noe jeg for det meste har gjort siden også. Øktene var lange og ustrukturerte, men jeg holdt det gående.

Begynte etterhvert å få pakket på meg noe muskelmasse og klarte å flytte på en del tyngre vekter. Dette økte bare motivasjonen.

Etter fire år så måtte jeg, som så mange andre, tilbringe et år i grønt. Som postmann på Andøya, med halvannen time om dagen med plikter så var det ikke vanskelig å få tid til trening. Det var heller vanskelig å begrense seg, Ville trene hver dag. Havnet da sammen med en tidligere junior norgesmester i benkpress. Han var sterkere, større og langt ivrigere enn meg. Lærte masse av mannen og hadde en fremragende fremgang dette året.

Når jeg kom hjem så begynte jeg på et halvkomerst studio her i byen. Da hadde jeg pakket på meg en del muskelmasse og var forholdsvis sterk. Av en eller annen grunn begynte alle gutta som hadde trent en del og som grodde fortere enn hva som lovlig var å hilse på meg. Ikke på kompisen min som hadde blitt med litt igjen. Var vel sikkert for en av gutta å regne da. Lo bare av det og tenkte mitt. Trente der et år før alt gikk åt h.........

Et år uten så mye som en liten økt. Deretter begynte jeg på studiene mine. Begynte så smått å trene igjen, men med 100% stilling og fulltidsstudie så ble det lite tid til slikt. Holdt ut et snaut år før det sklei ut igjen.

To år uten så mye som en økt!!!!
Begynte igjen nå i juni. Mer motivert enn noensinne. Har en hel masse å ta igjen. Fryktelig mye muskelmasse er borte, men mye (langt fra alt) av stykren er på vei tilbake. Overaskende fort egentlig.

Nå er det kosthold og trening som er hovedfokus, etter jobbsøkingen da.
Jeg vil tilbake dit jeg var, før jeg fortsetter videre mot nye høyder.
Og mange av de smålate kompisene mine som har pådratt seg kulemage og pæreform i en alder av 25, er den beste motivasjon som finnes. Synes de fortjener en stor takk. Jeg skal aldri bli som dem!!

I tillegg så finnes det ikke noe som ser mer latterlig ut enn en kar på over to meter som er syltynn, smalskuldra og lutrygga. Da ser det derimot rimelig kult ut med en kar på over to meter som er påpakket, bredskuldra og rakrygget. Det er målet mitt og hva som holder meg i gang i dag.

Nå er det på tide med en boks tunfisk så jeg får vel gi meg.

Glimrende tråd detta her forresten.

Det hele begynte vel med at jeg sluttet på fotball i 2. klasse fordi jeg allerede på det tidspunktet innså at jeg var talentløs. Jeg kom heller ikke til å bli noe bedre.
Etter at mamma og pappa i sin store fortvilelse skulle melde meg inn i turning, sa jeg nei. Jeg vil lære og sloss (ganske logisk, var den letteste og laveste i klassen med mine beskjedne 18kg i 4. klasse)!

Heldigvis for meg var naboen tilfeldigvis formann i budo vest eller hva det het den gangen. Han fikk meg til å begynne på Taekwondoe sammen med sønnen hans (som og hadde samme bakgrunn som meg, bare at han var 4-5 år eldre). Å få trene med en grønnbelter som var 5 år eldre var for meg den gang noe det samme som det ville vært og trene med Lee Priest nå. Jeg fikk en kjempemotivasjon, og ble ganske god i Taekwondoe.

Jeg fortsatte kampsporten i fire år. Plutselig var det noe som ikke stemte lenger. Oppvarmingene var blitt nesten umulig å følge med på, til tross for at kjedetikken hadde lagt sin annmarsj i klubben. Jeg fikk masse smerter i brystet etter fire minutter med aktivitet, og klarte nesten ikke puste. Det endte med at jeg gav meg, noe jeg angrer stort på den dag idag.  Jeg var fremdeles liten og lett. Tror jeg var oppe i svimlende 30 kg da jeg gikk ut av barneskolen.

Vel, jeg kunne jo ikke slutte helt med sport. JEg hadde alltid gått på noen idrett, og jeg følte meg elendig da jeg ikke fikk noen trening. Jeg fant ut at golf måtte være idretten for meg! Jeg spilte golf i noen år, men det dabbet fort av.

Etter å ha fått en time hos barnelege Howlid i sentrum fikk jeg vite at jeg hadde astma. Endelig skulle jeg få gjøre noe med problemet mitt. Jeg begynte og jogge, sykle, skate som aldri før. Bare synd at jeg fikk kneskade noen få måneder etter at jeg fikk astmamedisin. Plutselig veide jeg 42 kg og ble av han kvalifisert som lettere overvektig. Jeg tenkte ikke noe på det der og da, fordi jeg hadde aldri sett på meg selv som noe særlig fet. Jeg var bare en av de som var kraftig bygd.

Etter å ha sett på roerne og padlerne på TV, kom meg og en kompis frem til at vi og skulle bli slik! Etter mye frem og tilbake bestmte vi oss for å melde oss inn i den lokale padleklubben. De holdt til i et nøst/skur men hva gjorde det? Vi fikk trene, og fikk muligheten til å bli større og sterkere enn alle fotballfreakene i klassen! Vi var da 14 og 15 år og gikk i 8 eller 9.

Heldigvis for oss var padlesessongen akkurat over da vi begynte, så fikk fikk starte med vekttrening den andre treningen vi var der. Til og begynne med klarte jeg å løfte olympia-stangen 5 ganger. Dette var kanskje ikke noe særlig i forhold til de 40 kiloene som kompisen min trente med, men jeg trente! Vi fikk en relativt bra fremgang, etter tre måneder kunne jeg trene med 22.5 kg og kjøre 20 reps. Det jeg ikke skjønner er at vi fant ut at vi også ville trene rygg, ikke bare bryst og biceps. Den dag idag er jeg utrolig glad for at vi kom på den ideen. Jeg hadde ikke følt meg så bra på mange år. Den lettere overvektige ungen var ikke lenger så feit.

Men, da kompisen min ble 16 meldte han seg inn på Sats der storebroren hans trente. Jeg, som ikke ble 16 før om 7-8 måneder slet litt med motivasjonen og treningen dabbet nok engang av. Da jeg meldte meg inn på Sats (på 16.årsdagen min dog vel og merke), begynte jeg å trene fast tre ganger i uken.
Jeg har holdt frem med treningen min til den dag i dag, og det lengste avbrekket jeg har hatt var da vi var i sogn på ferie i utrolig kjedelige 4 uker. Heldigvis hadde min onkel kjøpt seg en kajakk, så det ble noen padleturer i dann og vann.

Da jeg fant ut at jeg ville begynne og trene enda bedre, spise riktigere og fokusere mer på utøvelse i stedet for tyngde søkte jeg på nettet. Jeg hadde hørt om en side som het iform. Den skulle visst være veldig bra, og jeg skulle melde meg inn der. Rett før jeg meldte meg inn, kom jeg over nok en side. Denne het treningsforum.no, og her var det ikke så mange fjortisser og drittslenging som på ifrom. Som en ren bonus oppdaget jeg etterhvert at det var utrolig mange flinke folk her som skrev utrolig mye bra på forumet. Etter å ha lest utallige tråder, satt jeg opp en kostholdsplan. Nå føler jeg meg mye bedre i kropp og sinn.

kort oppsumering:

Jeg trener fordi jeg elsker følesen av og gi ALT. Det å være totalt utmattet etter vektløfting må vel være en av de beste følelsene i verden. Når jeg ikke trener føler jeg meg uvell. Som en ekstra bonus forhindrer jeg at magen buler og at puppene fra 9. kommer tilbake. Når jeg ikke trener føler jeg meg dårlig. Den uken jeg skal til Kina kommer til å bli et marereitt hvis jeg ikke finner et gym. Trening er terapi. Når jeg trener glemmer jeg alt som har med skole, død, familie og pengeproblemer, og det er en deilig følelse i min ellers så stressendes hverdag!


Apropo den rugbykampen FenrikFlink, hvis den spiltes på Fana stadion så var jeg og såg på sammen med Svein Jarle.

Mye bra historier her, bare å komme med flere :)

Trener fordi: Jeg vil ikke være nerdens om sitter å gamer til kl.4.00 på natten. Vil bruke kroppen, trening føles godt. Jeg ser bedre ut når jeg trener, og liker å få opp selvtilliten.

Og Arnold er også en grund ^^

For om jeg ikke trener vil jeg se mye verre ut enn jeg gjør. ; P
Begynte vel dog å trene fordi jeg hadde litt mindreverdighets-komplekser etter å alltid vært den svakeste og tynneste oppgjennom årene. Lei av kommentarer om at jeg så ut som jeg var mange år yngre enn jeg var osv.

Når jeg starta å trene var jeg 182 høy og veide 69 kg :o Det er rart å tenke på i dag :)

Søt smerte i musklene dagen etter trening<3

kjenner igjen treningstudioet !
der jeg trener er det ett vekt rom som er kanskje 8x4 meter.
det er i kjelleren under selve treningssenteret. der har vi en benk, knebøy stativ og mere enn nok stenger. det er også nok skiver til at vi får trent det vi skal. vi har hele 4 skiver med gummi mens resten av skivene er de samme som forige generasjon styrkeløftere trente med.
med tanke på at  det kun er 3-5 stykker som trener litt seriøst der og som trener de tre baseøvelsene så er det nok !
resten er oppe å ser seg i speilet eller løfter litt benk.
må si det er godt å sleppe å stå i kø for å trene hele tia. på fredager er vi 3 for det meste heelt alene der. også de to som driver senteret.

Trener fordi det gjør meg glad  :)

Klarer rett å slett ikke å ha det så gøy andre plasser, som jeg har det når jeg trener. Kan kanskje skrive litt mer utfyllende historie når klokken ikke er over 00.00  ;)

Det begynte vel me at jeg ville bli større og sterkere, god fremgang gjør deg bare enda mer keen på å trene....

Jeg ville bli størst så jeg starta å trene rett etter jeg ble 16....

Det tok helt av etter en uke, da skulle jeg maksa, 40 kg gikk såvidt opp i benken! Var jævli skuffa for å si det rett ut, men etter 2 år med pc spilling og Pågens kanelgiffler fikk jeg som fortjent.

Jeg er gal så jeg trente som fanken, så 5-6 måneder senere, eller idag som det også er, så går det med 85 kg i benken samt at jeg tar fra 2-3 ganger så mye i alle øvelser som da jeg starta. Fra å være en nogenlunde undervektig tass på 63 kg og 176 høy, veier jeg nå 76 kg og er ingen tass lenger :D

Fremgangen jeg har hatt til nå av, er det som er motiverende. Både i hvor mye jeg tar, styrke og endring i utsende/størrelse.

Akkurat nå er det faktisk litt seigt å finne gleden. Ene skadene etter den andre. På den andre siden. jeg veksler mellom ulike spesialiseringer. Litt artig å kunne fokuserer på enkelte ting i blant :)

Fordi jeg aldri har klart å sitte stille :P

Etter 17år som aktiv i èn sport(med trening 7dager i uken), var jeg inaktiv i en periode, og jeg har aldri vært så gretten, så daff, så.. Ikke meg selv i det hele tatt! Så jeg bestemte meg for å finne andre måter å bruke kroppen på, og etter ett år med frem å tilbake og innom bl.a kickboksing, ramla jeg innpå et treningssenter og begynte å løfte vekter. Jeg fant fort ut at det var her jeg skulle vært hele tiden!
Jeg har trent fast i snart ett år, minst 3dager i uken, og selv om jeg ikke akkurat er den største og sterkeste(jente på 164cm), så finner jeg en merkelig lykke i å løfte ting som er tungt, og gjerne tyngre enn meg ;) Markløft er for tiden favoritten. Å løfte vekter er blitt den nye lidenskapen, og jeg vil gjerne bli sterkere.  Jeg er ikke særlig utholden heller, og har alltid vært for "lat" til skikkelig kardiotrening(energinivået er en del bedre enn kondisen), men nå prøver jeg å ta i et tak her også. Og til sommeren vil jeg finne flere måter å utfordre kroppen på, som klatring, el kanopadling eller hva som helst... Jeg elsker å trene, elsker å lære, og elsker å utfordre kroppen! Det er motivasjon nok for meg :)

for å holde seg iform å det er det beste jeg vet

Jag tränar för att jag älskar att träna.

Jovisst, träning är bra för dig. En sund kost är bra för dig. Du får starkare immunförsvar, blir mer sällan sjuk, minimerar riskerna för att drabbas av hjärt- och kärlsjukdomar senare i livet, etc. Du får en starkare kropp på alla sätt, och med det följer ett starkare självförtroende och en större självinsikt. En sund själ i en sund kropp och allt det där... Detta är sånt jag som brukar säga till folk som inte tränar för att förklara varför jag tränar så mycket på ett sätt de förstår, med ting de kan förhålla sig till.

Men det är inte därför jag tränar. Jag tränar för utmattningen som följer en hård träning, pumpen i skuldrorna som kommer av ett par strikta set med lateral raises, svimmelheten som kommer efter ett par set tunga och djupa knäböj, trycket i kroppen efter att ha supersettat bänkpress och chins. Och så vidare... Jag älskar det. Starkare immunförsvar, självförtroende och allt det där andra är bara en bonus. Även om det kanske var av de grunderna jag en gång började träna...

D :)

Jeg hadde levd fotball helt fra jeg var 5-6 år fram til jeg var rett rundt 15 år gammel da jeg fikk en kneskade som satte meg ut av spill i drøye 6 måneder. Jeg fikk beskjed om å holde meg i aktivitet, men å gjøre det forsiktig. Én fotball trening og én løpetrening i uka gjør ikke stort når resten av laget har 5 fotballtreninger og 1 kamp i løpet av samme tid.

Av den kameratgjengen på 8-10 stykk som vi var da vi startet, var det nå bare 4 igjen av oss. Det er sånn som det oftest er i ungdommstiden. Mange finner andre interesser og mister fokus. Dette gjør bare at det er de beste som består. Av oss fire som var igjen spilte samtlige på kretslaget, og jeg personlig var kjempefornøyd med tingenes tilstand. Det var akkurat på den tiden at jeg fikk skaden. Jeg husker i ettertid hvor hinsides forbannet jeg var da jeg kom ut av legekontoret og hadde fått beskjed om at jeg minst måtte ta det med ro i 5 måneder.

Det hele endte med at jeg ble stående på sidelinjen og følge med resten av gjengen. Da jeg endelig var klar igjen merket jeg at det var litt for mye å ta igjen. I tillegg hadde ytterligere én av kompisene sluttet og en annen var flyttet opp til juniorlaget. Jeg innså at det kanskje var på tide å trappe ned istedet for å bli hengende etter. Motivasjonen til å komme tilbake var rett og slett ikke til stede. Så jeg sluttet tvert med å spille fotball, og endte opp med å sitte timesvis forran pc-skjermen og spille dataspill.

Det gikk et drøyte år før jeg begynte å kjenne på kroppen at det virkelig stod dårlig til. Jeg var slapp, klarte ikke å konsentrere meg på skolen og gymkarakteren talte for seg. På dette tidspunktet begynte jeg også på videregående skole og fikk nye klassekamerater. Blant dem var det én som hadde trent styrke i godt og vel 2 år. Han fortalte hvordan han hadde vært den minste gutten i klassen, noe jeg hadde vanskelig for å tro med tanke på hvor mye større han var i forhold til resten av oss. Jeg ble virkelig motivert til å hive meg inn på et treningssenter og komme igang, men heldigvis kom jeg over treningsforum.no før jeg meldte meg inn. Her leste jeg meg "klok". Jeg vil tippe på at det gikk to uker etter at jeg først begynte å lese her på siden før jeg  meldte meg inn på et treningssenter. Dette er nå fire måneder siden, og jeg tør påstå den største og beste avgjørelsen jeg har tatt så langt i mitt korte liv.

"Basillen" har bare vokst større og større. Motivasjonen i det å kjempe mot seg selv og være sin egen sjef er virkelig tingen for meg. Så sant jeg har forutsetninger for det, jeg skal trene til den dagen jeg stuper.

fine med trening er jo at det øker kapasiteten for å leve og trene lenge :)

de fleste har en hobby. i Mai kommer trangen til å plante ut planter gjødsle plenen stelle jordæråkeren osv. å glede seg over at det grønnes rundt seg.

Sommerfelgene kommer på, nypusset og fine, bilen er polert, den nye subkassen er innstalert, ny olje av beste sort fylles på bilen osv.

trening er for meg en hobby. det er gøy å prøve et nytt program. deilig å se at man stadig løfter tyngre. kondisjonen holder seg på et stabilt nivå. og vakta er der den altid har vært. Artig å se at man blir i bedre form til tross for at man også blir eldre.

trening er en hobby og lidenskap som ikke er avhengi av årstid ::smile::

Jeg trener fordi jeg ble lei av å være den store chubby duden i klassen som ble andpusten av å jogge i 3 sek:P Men nå har det vell gått over til at jeg har funnet min lidenskap i boksing:D

Jeg begynte å trene fordi jeg har alltid blitt sett på som tynn og svak. rett og slett.
Nå trener jeg for å oppnå den digge sensasjonen av å øke og øke.

Er det en sensasjon hver gang du øker i en øvelse? :P

Jeg trener fordi det gir en deilig følelse. :)

jeg trener for å nå målet mitt. nemlig å starte å konkurere i kropsbygging innen 4 år...

jeg trener for å skamdenge kroppen min til skader og betennelser i flenk.  ;D

åssen ligger du ann a mann? :P

jeg trener for samme målet også. bare innen jeg er 25 ;) altså 6 år

 

Hvorfor gidde å trene?

Det finnes veldig mange grunner til dette, men da jeg ikke kan snakke enn andre enn meg selv får jeg vel komme med noen av mine begrunnelser for at jeg dag etter dag, uke etter uke, måned eller måned og år etter år sliter meg gjennom økter som i det moderne liv ikke har en eksistensiell betydning.

I første rekke er det for å utfordre meg selv ved å hele tida legge lista litt høyere. Sette meg nye mål og arbeide hardt og målrettet for å nå disse. Hver gang jeg når en milepæl, eks. 100kg i benk, 150kg osv føler jeg en enorm glede. Som de fleste "skrotløftere" sikkert har kjennskap til er det visse tall som man bør klare før man går i pennalet, og motivasjonen ligger ofte i å klare disse målene, for så å overgå dem med glans.

Videre er det jo den gode følelsen underveis og etter en fullført økt. Gleden man får når kroppen og hjernen fungerer, og vektene man tidligere har slitt med er lette som luft. Dessuten; når man i tillegg har et konkurranseperspektiv med i bildet og man lykkes i konkurranse med andre kan det igrunn ikke bli bedre! Man kan selvsagt vinne større og mer betydningsfulle stevner, men man må ta det gradvis, men likevel sette pris på hver seier. Samtidig må man ikke la nedturer ta knekken på en, men heller la det motivere en til videre trening. Feiler man er man ikke god nok!

Hvorfor jeg nå gidder å trene er hovedsaklig for å se hvor god jeg kan bli innenfor idretten styrkeløft. Jeg har nå fått smaken på gull i NM sammenheng og vil da selvsagt gjenta bedriften ved en annen anledning da dette var en følelse jeg ikke kan sammenlikne med noe annet. Jeg vil selvsagt også kunne konkurranse internasjonalt med tid og stund, men det får bli når jeg og andre finner meg god nok til nettopp dette. Har ikke hastverk, men håper å gjøre meg fortjent til en plass på et internasjonalt lag etterhvert.

Jeg ønsker vel i bunn og grunn å se hvor sterk jeg kan bli innenfor mine genetiske rammer, og som en konsekvens av dette håper jeg det gjør meg i stand til å teste meg selv mot de beste i Norge, Europa og kanskje også verden. Jeg er ennå ung og har god tid så det skal bli spennende å se hvor jeg er om 7-8 år... :)

Jeg siterer en som svarte bra på dette da spørsmålet ble stilt på T-nation:

"I train to scare old women and to make small children cry!"

På vidoene av deg ser det mer ut som du: " train to make big men laugh and women cry !!!"

For å ikke se ut som et dass, ha en frisk og oppegående kropp, damene, mulighet til å spise masse god mat og snadder uten at det gjør så mye osv osv.

Slutt å kødda gutta, alle veit at vi trener kun for å dra damer.

Jeg fikk meg dame da jeg var skadet og ikke fikk trent,så nå funderer jeg på om jeg i det hele tatt gidder å begynne å trene igjen :P

Åh, du brukte sympati trikset. Kan funke det og!

Hvorfor gidde å trene?

Det begynte jo først og fremst med fotball og den store '' fotball drømmen ''. Men så merket jeg at jenter brydde seg mye om six pack, så jeg begynte å trene som bare pokker! Tokk 100 sit ups og sånne ting som det hver morgen og kveld. Hvorfor kommer ingenting fram?!
De fleste kan vell svaret her.
Jeg ville være den som veide mer enn alle jentene i klassen, også guttene. Steg for steg. Jeg hadde hverken en sykdom eller noe, men veide bare 32 (i begynelsen) og 36Kilo (i slutten) av 8 klasse, noe som er helt .. sykt. Så dette måtte jeg få gjort noe med! Jeg startet å løfte og løfte hele tiden, hatet og ELSKET det. Jeg elsket mest å hate det, for jeg prøvde alltid å vinne over mitt '' hat '' . Jeg spiste bra og trente bra, jeg merket at ting begynte å bli bra. Så jeg bare forstatte. Nå som ting har forandret seg, jeg er ikke den største, men ikke den minste! Trening er noe av det beste som finnes, har man problemer med dama/typen så er det rett ned å trene for å tenke på noe annet, osv osv.

Trening livet ut :D

Det startet med at jeg var tykk og utrent. Så fikk jeg lyst på bra kropp og jeg begynte å trene styrke. Klisje og ekstremt standard.

I dag er har jeg en ok fettprosent, veier 10 kilo mindre og lagt på meg en del muskulatur. Er ikke tynn men ikk e lubben heller. Musklene mine er ikke noe særlig store men det går fremover.

mhm.

Jeg trener fordi jeg har slitt med flere mer eller mindre livsstilrelaterte skader, div. senebetennelser, vondt i ryggen og generelt stiv i kroppen, samt dårlig holdning. Nok er nok, tenkte jeg, og begynte å trene, holdt på noen uker nå og har god framgang  :) Det at det ser bedre ut osv. er bare en bonus, og hobbyen som det er, er også veldig fin.

Morsom tråd  :)

Grunnen til at eg begynte og trene er ganske teit igrunn..Dama gjorde de slutt,og da bestemte eg meg for og få en bra kropp,så kunne hu angre på att hu gjorde de slutt  ::biggrin:: Det var jo naturligvis ekstremt motiverenes..hehe..men etter noen mnd'er så hadde eg glømt ex dama,og fortsatte med trening pga eg synst det er morro og trene  :)

Hvorfor gidde å trene?

Helt ærlig.. Ja, HVORFOR GIDDE?
Slik ser iallefall jeg det nå, etter 5 år med slit for å komme dit jeg er idag.
Skal nevnes at jeg bor i en liten by, med i underkant av 9000 innbyggere (før asylsøkerbølgen 1.april) - og at det dermed er småbysyndromet som gjør at jeg tenker "hvorfor gidde".

I en by som dette blir man motarbeidet uansett hva man oppnår virker det til.

Før var jeg den som hoppet over middagen så ofte han kunne, spiste godteri og drakk brus veldig ofte uten at jeg la på meg av det. Ja, jeg var rett og slett spinkel. Spinkel og jævlig.
I 13-14års alderen var det vittsnok inn å være "tykk" i gjengen jeg var i, så da ble mat-inntaket økt, og jeg endte opp som "blautfeit" .. Blautfeit og svak.

Jeg flyttet fra byen når jeg var 17 for å gå på skole - til en enda mindre by. Det var her "drømmen" begynte. Planen var å trene som faen mens jeg var borteboende, slik at folk kunne si "wow" når jeg kom tilbake. Sånn gikk det ikke. Jeg trente kanskje 10-20 ganger på dette året, men fikk aldri kommet i gang.

Når jeg flyttet hjem igjen, som 18-19åring derimot, fikk jeg komt i gang.
Siden den gang har det egentlig bare gått en vei. Med grunnlaget jeg hadde lagt som 17åring, var begynnervekta i benkpress 3x10 på 50kg med veldig smal margin. Greit nok det.

Som alle andre ivrige, lasset jeg på med proteinpulver - fullstendig uvitende om doseringer, kosthold generelt, eller trening. Jeg gjorde det jeg ble fortalt og leste på iform.no hele veien.

Nå har jeg vel komt meg opp fra 75 til 95kg på de 5 årene. Ingen stor forskjell, men jeg er ikke liten, ikke spinkel, og ikke svak lengre.

Men hvorfor tenker jeg da slik jeg gjør, lurer dere sikkert på..
Enkelt. I et lite samfunn som dette her har man tydeligvis ikke lov til å være større enn gjennomsnittet, ikke lov til å være glad i å trene. Så på folkemunne bruker jeg anabole steroider. Jeg drikker ikke pga. jeg er redd for lever og nyrer, og jeg har kviser pga. steroider, og blir jeg noen gang sint, så er det pga. steroider.

Mens sannheten er så enkel som at jeg ikke drikker pga. utelivet suger, jeg er dritt lei, og jeg ser derfor ikke verdien i å gå ut. Når sommeren kommer er det derimot et helt annet spørsmål. Sommer, Sol, sjøliv og øl er en grei kombinasjon synes jeg.
Kviser har jeg alltid hatt, og ser ikke ut til å bli kvitt heller, og det å bli sint en gang i blant er noe som ligger naturlig til for alle.

Men ellers, så trener jeg med mål om en definert, symmetrisk (sliter der) og atletisk kropp.
Målet er å være "gjennomført trent" med kondisjon, styrke, muskelmasse, tøyelighet - noe som også gjør at jeg har utfordringer i lang, lang tid framover.

for å kompansere for sykt liten tiss!!!!!!!!!

Det glemte jeg å ta med i skrivet mitt, men ja. Det også ;)

Har hatt lyst til å skrive et svar her en stund nå, men liksom aldri fått satt meg ned og gjort det. Nå er det på tide, hvorfpr gidde å trene?

Samfunnet i dag er preget av mye stillesitting og lite fysisk aktivitet. Dette er ikke sunt. Fysisk aktivitet er vist å være bra for helsa. Styrketrening gir sterkere beinstruktur og gjør hverdagen lettere. Kondisjonstrening er gir bedre livskvalitet for bla. a. eldre og KOLS-pasienter. Trening motvirker også overvekt. Her kunne jeg ha lagt fram artikler og argumentert mye mer utfyllende. Men dette er ikke grunnen til at jeg trener. Disse argumentene bruker jeg for å overbevise foreldrene mine om å begynne å trene.

Når jeg er på trening kan jeg glemme alt annet. Gikk eksamen i dass, fikk jeg ikke jenta jeg ville ha, eller om jeg bare tråkka uti en sølepytt, det spiller ingen rolle, kommer jeg meg på trening glemmer jeg alt for en times tid. Men hvorfor akkurat trening. Jeg er sikker på at folk kan oppnå det samme ved å samle på frimerker, mekke biler, bygge modellfly osv. Å komme seg unna alt annet for en liten stund. Så hvorfor akkurat trening?

Saken er den at jeg holder på med å ta en mastergrad i fysikk. Derfor sitter jeg stille, på ræve, på en stusselig lesesal 8 timer om dagen 5 dager i uka. Hvis jeg etter det skulle gått hjem og dassa foran tv-en/dataen resten av dagen ville jeg aldri følt meg ordentlig levende. Kommer jeg meg på trening endrer alt seg. det har ikke noe å si om jeg løfter vekter, er å løper eller trener judo. Det er følelsen av å faktisk bruke det jeg har fått. Å virkelig bruke musklene, løfte nær min kapasitet. Å kjenne pulsen øke og måtte hive etter pusten. Prøve å "drepe" motstanderen med en kvelning. Bruke urinstinktene fra en tid hvor liv og død faktisk avhang av hvor sterk kroppen din var. Det er det som får meg til å føle meg levende. Men allikevel er det ingenting mot de små øyeblikkene av ren magi. De må nesten oppleves for å kunne forklares, men jeg skal allikevel nevne noen.

Da jeg og en kamerat trente for å ta 100 kilo i benk i 4-5 måneder og begge lykkes på slutten av programmet. Den gangen jeg etter å ha trent målbevist for det i 9 måneder dro 200 kilo i markløft. Når jeg hang to røde 25-kilos hantler i beltet og tok en pull-up, Alt dette er øyeblikk hvor alt stemmer og føles rett. Det er denne følelsen jeg lengter etter og vet jeg kommer til å få når jeg løper 10 kilometer under 40 minutter eller når jeg har fullført maratonet mitt i sommer. Jeg skal allikevel ta meg tid til å beskrive det største kicket jeg noensinne har fått på trening/konkurranse.

Jeg sa meg villig til å stille på lag-NM i judo så vi kunne stille lag. Da hadde jeg holdt på et år. Jo nærmere konkurransen kom, jo mer nervøs ble jeg. På selve konkurransedagen var jeg pissredd. Jeg prøvde å høre på musikk som vanligvis får meg i gang. Det hjalp ikke en dritt. Jeg var redd for å skade meg, redd for å dumme meg ut, jeg hadde egentlig mest lyst til å gjemme meg bort i et hjørne. Den første kampen var mot en som har trent litt med oss. Og han er god, veldig mye bedre enn meg. Og det vet jeg, men jeg feiga ikke helt ut og gikk ut på matta for å møte han, fortsatt med et ønske om å være et helt annet sted. Så skjer det mye, veldig fort. Jeg ser på han, og plutselig forsvinner alt annet enn meg og han. Og jeg glemmer at han er bedre enn meg. Kampviljen våkner. Jeg føler meg med ett sterkere enn noensinne før. Jeg nekter å akseptere at jeg kommer til å tape. Og selvsagt tapte jeg. Men ikke med en gang. Og ikke uten kamp. Det var da jeg bestemte meg for å gå flere kamper. Og selv om det ikke er et like stort kick hver gang, er det allikevel fantastisk moro. Jeg har vært nervøs før kamper etter det, men jeg har aldri ønsket meg bort før kampen starter. Da vil jeg gjøre alt jeg kan for å vinne.

Hvem vet, om 5/10 år kan jeg ha kone, hus, barn, stasjonsvogn og bikkje. Da kan jeg ikke trene like mye som jeg gjør nå. Men jeg skal aldri gi meg. Aldri om jeg skal gi opp jakten på disse øyeblikkene hvor alt stemmer.

fordi jeg slipper å ansette flyttebyrå når jeg evt. skal flytte, eller bilen stopper på motorveien, og jeg må ut å dytte, eller om jeg skal bygge hytte, eller bare være til nytte ;)

Få ut aggreasjon... :)

Trening er min egen lille time som er for meg, og kun meg. Alle tanker og bekymringerer forduftet.
I en fysisk jobb som jeg har er det godt å bli sterkere for å imøtekomme eventuelle utfordringer når de kommer, herunder tunge løft.
Jeg begynte ikke å trene før jeg var 25 år, er nå 30. For jeg gadd ikke trene. Var mye mer moro å råne og være drita og på sjekkeren fredag og lørdag i flere år.. Ikke at jeg angrer på den tiden, for det var utrolig mye moro.
Men jeg skulle ønske jeg gadd å trene på den tiden.
Røyk og sprit var det som var gøy på den tiden.
Jeg kan takke en tidligere kollega for at han fikk den tynne ræva mi ut av potetgullskåla og opp av sofaen og inn på bedriftens treningsrom.
Her kom mitt første møte med invalid stølhet og smerte, men gud som jeg likte det.
Min første bøtte med Gainer og kreatin ble bestilt og da var denne kroppen i gang med en stor forandring.
På 2 mnd gikk jeg opp 10 kg.
Joda mye var fett, men det trengtes for å skule hoftekuler og ribben. Selvbildet mitt ble straks bedre og selvtilliten likeså.
Jeg har aldri sett meg tilbake for å angre på at jeg begynte å trene. Jeg har sett meg tilbake å angret på at jeg ikke startet tidlilgere.


That`s my 5 cents :)

Hvorfor trene?
For the lulz!

Jeg trener fordi da kan jeg glemme alt og alle for et lite øyeblikk og kan "slappe" av i tankene. Etter en hektisk uke på skolen med mye prøver og arbeid, er det ingenting som er herligere enn å koble helt av fra resten av verden på trening. Jeg prøver hele tiden å prestere bedre og gjerne få en mer atletisk kropp, men det er ikke bare dette som driver meg. Det er følelsen jeg har der og da, når jeg løfer så tungt jeg klarer og blodårene presses frem på armer og ben, og jeg får en slags følelse av glede. At jeg pusher meg så hardt jeg kan og sliter meg helt ut, for da kan jeg slappe skikkelig av etterpå. Jeg får også et mye mer positivt syn på ting etter jeg har vært på trening.

Hvorfor gidde å trene?

Fordi jeg elsker det. Jeg føler meg utrolig heldig som har den lidenskapen, når folk snakker om at det er et ork å trene så har jeg rett og slett problemer med å relatere til det. Treningen er og blir noe av det jeg alltid finner tid til, har jeg "tusen" ting å gjøre så kan det pigade meg vente til etter jeg har vært på trening=)
Treningen gir meg mye fysisk som styrke, utholdenhet og en sunn kropp. Men i tilleg til det så gir det meg en indre ro, styrke og selvsikerhet. Noen ganger kommer jeg ut fra treningen og tenker at jeg kunne løftet en elefant, strengt talt kunne jeg nok ikke det, men så har jeg jo heller aldri hatt en elefant innen rekkevidde;)

Treningen er for meg en livstil, jeg liker å ha det bra her i livet, treningen er en bit av puslespillet som gjør meg til den jeg er=)

Dette var forøvrig en super tråd masse inspirerende lesing. Og treningsforum er rett og slett genialt, lærer mer for hver dag som går.

Hvorfor jeg gjør det jeg gjør?

Det er ikke så enkelt egentlig, men jeg regner med at det er fordi når jeg er på styrkerommet føles alt annet så veldig ubetydelig. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har stukket ned dit sent på kvelden bare for å løfte og klarne tankene. For vektene er laget av metall og sier ingenting, og når jeg løfter så er det bare meg og ingenting annet. Samtidig at den følelsen jeg sitter igjen med etter et tungt løft som nesten la meg i bakken er helt fantastisk. Det er meg mot vektene, og jeg vinner! Jeg føler meg bare veldig bra når jeg løfter. Jeg er i mitt rette element, og ingen kan røre meg. Samtidig som det er kjekt å se framgang og vite at jeg holder kroppen min i form, mens jeg blir større og sterkere for hver dag som går.

- Cocho

Motivasjoen min kommer fra, å se på folk, som ikke trener.

Jeg vil egentlig ikke si at det handler om å gidde, men ...

Hvorfor trener jeg? Fordi det er terapi og medisin, det er min me-time, det er gøy, jeg føler meg bedre, det er motiverende når jeg ser og merker resultater og det gir meg bedre selvtillit.

Det er lite som hjelper så bra på en deppedag som å løpe seg en langtur med treningsmusikk på øret, eller ta seg helt ut i spinningsalen eller i styrkerommet. Få fokuset vekk fra tunge, mørke tanker og få ut frustrasjon over andre mennesker, over ting som går galt, eller over egen selvdestruktiv tankegang.

Jeg har en stillesittende jobb, og mange timer foran pc-en hver dag er drepen for rygg, nakke og skuldre, uten treningen hadde jeg vært mye sykmeldt og slitt med mye større plager enn jeg gjør i dag.

Selvtilliten min har aldri vært noe å skryte av, men framgangen jeg får, resultatene jeg får av treningen gjør at jeg føler at dette er noe jeg mestrer.

Får jeg spørsmål om hvorfor jeg gidder å trene, så får jeg veldig lyst til å spørre hvorfor man ikke skulle gidde. Hvorfor blir trening sett på som noe man "må", eller som noe kjipt? Jeg har store problemer med å forstå de som skal hevde seg ved å nærmest rakke ned på dem trener, bunner det i dårlig samvittighet over manglende selvdisiplin, og dårlig selvtillit, eller hva?

Hvorfor gidde å trene?

For å bli stor , som ARNOLD! ;D

Fordi det er det deiligste som fins!  ;D også er det utrolig slækt å bare ta seg ut helt etter skolen og dra hjem å sove :) selvfølgelig så er målet en atletisk kropp og dama i mine drømmer! får se hvordan det går etterhvert  :)

Trener vel for min egen del, men alle damene du får med en atletisk kropp er et stort + !

Jeg begynnte å trene når jeg var 16 år. Da var jeg en lang tynn fyr. 191cm og 73kg. Etter noen år merket jeg at damene elsket en velltrent kropp, og kompissene ga respekt, når jeg kom meg ut på byen som 18 åring fant jeg fort ut at størrelse var prevantivt i forhold til bråk og slåssing, og det dro damer. I dag er jeg 35 år, 120kg gift, familie og alt det der. Men i dag synes jeg det er digg at kona ikke ser på andre typer og at hennes veninner og damer jeg treffer mener at hun er "HELDIG". I min bok er det jeg som er heldig som har henne, og for meg er trening en god måte å beholde henne på, gjøre henne fornøyd og glad, og selvsagt, trening forlenger livet.. god helse er bra! =D

Hvorfor IKKE gidde å trene? Syns det er noe av det beste å gjøre, ofte kjipt å dra fra gymmen (man må jo nesten sove jobbe og spise)..Gir masse energi, bedre selvfølelse og mestringsfølelse, noe å se fremmover til i forhold til mål. Og man får jo bedre helse som man får igjen for senere!:) Og hvis jeg aldri hadde drevet med noen form for sport hadde jeg nok vært 150kg flæsk.

Hei!

Jeg begynte nylig å trene med vekter seriøst.
- Grunnen til at jeg begynte var rett og slett at jeg har måttet bygge meg opp etter alvorlig anoreksi som endte i en syv ukers lang innleggelse der livet mitt hang i en tynn tråd.
Med minste vekt på 45kg, og fremdeles 189 høy, og en tilsvarende BMI på 12,6 så følte jeg meg ikke veldig kul.

Når jeg ble skrevet ut, og når jeg var innlagt for den del sa jeg til meg selv at jeg aldri skulle tilbake dit igjen.

Etter å ha kjent følelsen av å sitte rett på beinet når en sitter på do, så vekker det helt klart noe i en.


Jeg sliter fremdeles med mat til dels, men det går sakte men sikkert fremover.
I dag veier jeg 67kg, og er fremdeles 189m høy, og trives helt klart bedre med det enn motsetningen.

Og ikke minst så utviklet jeg en kjærlighet for vekter nå etter innleggelsen.
- Kanskje mest fordi at jeg har fått nok kardio for en livstid.


EDIT;
Samt en time på gymmet hjelper meg mer psykisk enn en time hos psykologen.


Apropos;
Er det noen som hadde hatt tid til å sett litt på et treningsprogram for meg?
PM, y0

Min historie:

Startet med at jeg ble veldig interissert i løfting, samt å se på bilder og videoer av store bodybuildere, også vsm og nsm konkurranser på tv.

Jeg ville bli som dem, jeg ville vise at jeg kunne skape noe stort, noe sterkt og ett vilt udyr i meg.

Begynnte å trene, som mange av de på 14 års alderen trener og ikke vet hva faen jeg gjorde.
Ble litt lei, og orket ikke mere.

Tok opp treningen ett halvt år senere, da begynnte jeg 100% etterforskning over hva jeg måtte gjøre får å bli en stor og sterk person.
Jeg har lest absolutt hver eneste dag om trening, jeg har lest og lest, og gjort alt jeg kan får å få den beste erfaringen jeg kan innenfor treningen.

Jeg fikk endel fremgang når sommeren var over, og følte at dette var morro.
Jeg hadde endel sinne problemer, samt store problemer med dårlig miljø, noe som fikk meg til å teste ut mye ting som man skal holde seg unna.

Treningen, er det som har gjort meg til den jeg er nå, treningen har gjort at jeg har kommet meg ut av det tidligere "milijøet" jeg var i før.
Treningen er endel av livet mitt, trener jeg ikke, er alt feil.

Har nå gått nærmere 2 år med trening, med ett halv år slutt.
Jeg er nå nærmere 16 år.

Var veldig overvektig ifra 6 års alderen og oppover var 85kg og 170cm som 13 åring. prøvde fotball som ikke virket... begynte med vektløfting for ca 1 år siden da jeg veide 85kg i nesten bare fett, veier nå 80kg og er 178cm og har midjemål på 97cm har gått ned fra 128cm... har økt muskelmasse og styrke og en slankere samt sunnere kropp. Treningen har blitt en del av livet og jeg kan ikke leve uten den.  :)

Min trening er en sosial konstruksjon. Jeg vil være sterk og se bra ut, og vil gjerne at dette skal være en del av mitt image. At jeg mestrer trening og spising gir meg en mestringsfølelse som stimulerer meg til å fortsette. Jeg ser ikke noe særlig egenverdi i treningen min, når jeg drar på trening er det det objektive målet mitt som gjør at jeg gidder orket. Av og til er det digg da, men treningen i seg selv er mest et ork.

Motivasjons tråd :D

Jeg begynte å trene pga ble herset med av alle på skolen, barnslig tankegang :P
Nå trener jeg bygging med et ganske bra kosthold, det hjelper litt på selvbilde.
Løfte tyngre vekter, se kroppen vokse, nesten aldri utsatt for sykdom osv.. ja takk ;)

Alltid vært en stor type, mye vekt, tung benbyggning(jada,standard unnskyldning, men den er ganske stor og tung) så har fått min del med dritt angående vekta og byggningen min. aldri vært den kule karen med damer og alt detta.

Fokusert mer på gaming hvor jeg har nådd langt nok, dratt rundt i europa å spillt div spill på turneringer.

På det tyngste var jeg vel på en 120. i vinter fikk jeg nok å gikk ned til 100, før jeg ble syk og spiste usunt igjen, kom opp til 110. Når jeg en gang var nådd 110 da, så fant jeg det for dumt å ikke gå ned å fjerne vann & fettet på kroppen for å få bygd opp muskler og det som er. Per idag har jeg gått fra 97 til 104, dog det har vært muskler jeg har lagt på meg og mer skal det bli! På tide å gjøre noe for kroppen min og meg selv. Leser om en amerikaner ganske ofte, han er tidl. Seal og har en historie som er helt forbi vannvid og vel så det!

Bildet av han fra den gang han var "frisk og rask"
https://fbcdn-sphotos-a.akamaihd.net/hphotos-ak-ash2/32542_393164343405_63643878405_4092204_3322183_n.jpg (https://fbcdn-sphotos-a.akamaihd.net/hphotos-ak-ash2/32542_393164343405_63643878405_4092204_3322183_n.jpg)

historien kan en lese her
http://en.wikipedia.org/wiki/Marcus_Luttrell (http://en.wikipedia.org/wiki/Marcus_Luttrell)

han for meg er inspirasjon mer enn noe annet, for det viser seg  at det som regel går på"mind over matter" uansett hva det er!

Hvorfor gidde å trene:
Pga følelsen, følelsen av å mestre nye vekter, følelsen av å se tydelig framgang fra uke til uke, måned til måned og år til år. Makt følelsen av å være den største og sterkeste bland en gjeng med folk, stoltheten som ligger bak arbeidet som DU har gjort.