 Visning av honnørposter for SilverFox
|
|
Sider: 1 23 ... 72
|
|
16
|
Treningsforum Crew / Recycle Bin / Sv: PÃ¥ vei tilbake til et liv med trening
|
22. august 2013, 11:39
|
Synes å huske at du jobbet med fiskeforvaltning i en eller annen fasong? Lurte i så fall på om du hadde noen kvalifiserte meninger om villaks versus oppdrettslaks(rømming) lukka fiskeanlegg eller ikke osv. Gjerne noe om lakselusa hvis du har noe også.
Har villaksen noen fremtid?
Jeg har forsåvidt vært litt engasjert mht fisk og fiske i ulike sammenhenger, så også villaks/oppdrettslaks-relaterte utfordringer. 
Den kvalifiserte meningen mht villaksen er at fremtiden ikke er lystig dersom en ikke gjør noe med mange av de utfordringene villaksen står ovenfor. Oppdrettsrelaterte utfordringer slik som lakselus og rømminger er blant de viktigste, men det er rimelig nok flere utfordringer en bør forsøke å minimere (elvemiljøet i bred forstand, forsuring, fare for overbeskatning mm).
Problemet mht oppdrettslaksen er det enorme antallet fisk en snakker om. Antallet oppdrettslaks langs kysten tilsvarer omlag 500-1000 ganger det antallet villaks en forventer at skal komme inn til kysten årlig...de er maaange! Det blir nå produsert i overkant av en milliard kilo oppdrettslaks, og årlig satt ut type 400.000.000 fisk i merdene. Denne produksjonen foregår så godt som 100% i såkalte åpne merder. I praksis kraftige notposer.
Selv om en greier å beholde 99.9 % av det en setter i merdene så vil selv en rømmingsandel på en drøy promille utgjøre et antall laks som tilsvarer innsiget av vill laks til norskekysten. Det årlige rømmingstallet har da også ligget på i snitt 200.000-300.000 de siste årene (fra omlag en million til i underkant av hundre tusen).
Nå kunne en jo sagt; og hva så? Det blir jo bare mer å fiske på for de som er der ute med fiskestang eller laksenot.... Utfordringen ligger selvfølgelig i det genetiske. Oppdrettslaksen er avlet på helt andre egenskaper enn det laksen i elvene har brukt tusener av å på å utvikle i de enkelte vassdrag. En oppdrettslaks er veldig enkelt sagt avlet for rask vekst og lav skyhetsgrad, men en villaks i en gitt elv kan være så sært innstilt at den vandrer ut ved en gitt vanntemperatur…og den vil i snitt gå et kort liv i møte dersom den ikke er rask til å skjule seg når en fare truer, men isteden er mer opptatt av å få i seg mer mat.….
Nå er det ikke slik at all rømt laks evner å reprodusere i elvene, men en del gjør det, og da gjerne med en vill artsfrende. Avkommet som kommer ut av dette uhellige ekteskapet har dessverre vist seg å ha langt dårligere langtidsoverlevelse enn avkom av villfisk-villfisk. Dessuten har vi, i hvert fall enn så lenge, bestemt oss for å ha en bestandsvis forvaltning av laksen i Norge, og da er også bevaring av alle villaksens genetiske egenskaper en del av dette.
Lukkede anlegg vil ikke nødvendigvis redusere faren for rømming. Uhell og menneskelig svikt vil det alltid være en fare for, men en må kunne forutsette at de anleggene som kommer er minst like rømmingssikre som dagens åpne løsninger (flere lukkede og semilukkede løsninger er under utprøving). Jeg mener også at en må gå bort fra stormerder, for å få redusert antallet fisk som potensielt kan rømme dersom det går galt. Ved fullt havari av en merd i dag, så rømmer nærmere 200.000 fisk. 200.000 fisk på 3-4 kilo er på en måte et noe uforståelig tall for folk flest, men i biomasse så tilsvarer det omlag 10.000 slaktegriser. Det siste er sikkert også et dårlig bilde....men 10.000 slaktegriser ville en merket godt om de løp på kryss og tvers i Oslomarka... Ikke at de hadde gjort rare genetiske skaden, men lell 
Når det gjelder lakselus så er utfordringen opplagt. Normalt oppholder villaksen seg enten i elva, på rask vandring ut eller inn fjordene, eller ute i havet der den spiser seg opp til gytemoden fisk. De er i tillegg relativt sett få, slik at naturlige parasitter har relativt dårlige kår mht å bli veldig tallrike.
Det som har skjedd med oppblomstringen av oppdrettsnæringa er at en har fått et enormt antall verter som står tett (i merdene) og i et område som er svært viktig for laksesmolten når den vandrer ut vår/forsommer. I et område hvor det fra naturens side ville vært svært lite lakselus!
8-10 lakselus på en laksesmolt er en dødelig dose, og denne mengden ser en dessverre alt for hyppig. Tilleggsdødeligheten som følge av lakselus varierer rimelig nok mye fra område til område avhengig av flere faktorer - noen steder er den høy, andre steder ikke vesentlig, men den er i snitt i størrelsesorden 30%.
Oppdretterne gjør mye for å redusere lusenivåene i merdene, og i snitt er det faktisk godt under ei voksen eller bevegelig lus pr laks. Utfordringen er igjen det enorme antallet verter, som gjør at den totale mengden lus blir langt annet enn god for villfisken.
For villaksen er det uansett positivt at en i det minste har blitt noe bedre på å behandle mot lus i merden i den perioden villakssmolten vandrer ut. En forsøker med det å skape et "vindu" der smolten ikke skal måte en vegg av lakselus på sin vei ut fjordene.
Dette hjelper dessverre ikke sjøørreten siden den oppholder seg i fjordene og nær kysten i hele saltvannsfasen....men det er en annen og kanskje langt tristere sak mht fremtidsvisjonene...
Nå føler jeg at jeg har skrevet meg litt bort her, men personlig ser jeg noen mulige løsninger for framtida..
1. En må få på plass gode lukkede løsninger som muliggjør at en økende andel av produksjonen foregår uten fare for unaturlig forekomst av lakselus.
2. En må få en overgang til steril fisk slik at vi unngår genetisk utvanning av våre unike villaksstammer.
3. En må få en langt bedre rømmingssikring av ev eksisterende åpne løsninger (fordi jeg tror en full overgang til lukkede anlegg ligger relativt langt frem i tid)
4. En må få betydelig fortgang mht å finne flere alternative medikamenter for å bekjempe lakselus. Det er en stadig økende resistens mot de eksisterende (også fordi jeg tror en full overgang til lukkede anlegg ligger relativt langt frem i tid).
Det finnes flere viktige punkter enn dette, men det er nå en foreløpig ønskeliste som jeg tror hadde bragt oss langt fremover mht miljømessig bærekraft.
...den virkelig store utfordringen mht å få en overgang til lukkede anlegg er nok likevel at Norge med gode lukkede løsninger vil kunne miste det komparative fortrinnet vi har mht å produsere billig oppdrettslaks dersom en kan bygge godt lønnsomme anlegg nær sagt i hvilket som helst annet land….
Her er det enda så stor indre motstand både i næringen (ikke urimelig det, og de tjener penger som gress for tiden) og hos myndighetene at jeg ikke er voldsomt optimistisk mht at dette skal skje på kort eller mellomlang sikt. 
Jeppsi!
|
| Honnør gitt av : hallvard lønmo, 22. august 2013, 13:20
|
|
|
17
|
Treningsforum Crew / Recycle Bin / Sv: PÃ¥ vei tilbake til et liv med trening
|
21. august 2013, 09:41
|
Ok, takk til dere begge Joda, dere gav svar på spørsmålet. Det er synd at alle, meg inklusive, har dårlige erfaringer med tanke på å kjøre til failure. Det er nemlig, som vi alle vet, den mest tanketomme og morsomste måten å trene på
Det er alltid vanskelig å uttale seg basert på personlige erfaringer - særlig siden en ikke kan gjøre annet enn å se sine egne resultater av et gitt treningsopplegg opp mot eventuelle andres resultater. En må selvfølgelig se det opp mot de ulike tilnærmingene en selv prøver ut, men om en kun har prøvd en tilnærming så er jo det litt vanskelig....
Det er mange år siden jeg fikk vite at failuretrening var "uproduktivt". De første omlag 15 årene av min trening så var det imidlertid mer en regel enn et unntak at jeg kjørte til failure. Da inkludert cheating, forced-reps og drop-sets over en lav sko. Metoder som jo er litt fy-fy i dag.
Andre var mer moderate i så måte, selv om de trente javnt og trutt de også.
Allikevel var dette den perioden jeg definitivt la på meg mest muskelmasse totalt sett, og forsåvidt relativt sett sammenlignet med de fleste andre.
Det kunne derfor være en lettvint slutning at min treningsform var mer optimal enn mange av de andre som hadde dårligere resultater med sine tilnærminger, men slik er det jo ikke nødvendigvis. Det er for mange andre faktorer inne i bildet.
Det kan være slikt som ulikheter i; muskelfibersammensetning, livsstil og seriøsitet mht kosthold, hvile, restitusjonsevne....you name it! Folk er forskjellige.
Dessuten kan en selvfølgelig ikke ut fra gode resultater hos seg selv slutte at resultatene ikke kunne vært enda bedre med en annen tilnærming.
For min del er det uansett sånn at trening først og fremst må være litt lystbetont for at jeg skal holde motivasjonen oppe. Derfor gir jeg egentlig blankt faan i om det jeg gjør er optimalt eller ikke, såfremt målet kun er å holde meg i OK form og å ha en hyggelig fritidssyssel. Dersom målet mitt hadde vært å bli norgesmester eller noe slik i en aktivitet, så veit jeg av erfaring at det i seg selv kan være en mer enn sterkt nok motivator for å velge å trene og spise på en måte som jeg i utgangspunktet finner noe mindre motiverende i seg selv. Jeg er imidlertid ikke rare konkurransemennesket, så suget etter å være "best" er liksom ikke så sterkt i meg at det i seg selv er motiverende nok over lengre tid.
Mitt liv er i hvert fall for kort til å drive med noe jeg eeegentlig synes er kjedelig i for stor del av det.
|
| Honnør gitt av : hallvard lønmo, 21. august 2013, 18:32
|
|
|
18
|
Treningsforum Crew / Recycle Bin / Sv: PÃ¥ vei tilbake til et liv med trening
|
20. august 2013, 11:54
|
Hei, du jeg lurer på en ting m trening til failure. Husker på videoen din (119 kilo goruilla trener benk og biceps for iform eller TF) at du kjørte det meste til failure. I mine syndige dager gjorde jeg også det, ofte 12 sett eller mer på en muskelgruppe. Funka jo til en viss grad. Nå, i mine mindre medisinerte år, har jeg bare prøvd det en enkelt gang i blant, med resultatet at jeg alltid er svak og uten futt ved neste runde. Er det en tilvendingsprosess her, eller er det bare sånn at det blir for mye? Jeg snakker her om å kjøre alle sett til det er tomt, ikke bare toppsettet i en pyramide. Husk også at jeg, som strongman-wannabe tenker like mye på styrke som på størelse.
Nå husker jeg ikke riktig hvordan den "treningsøkta" blei til slutt, men om det viste at jeg kjørte til failure på alle sett, så var den nok litt missvisende i forhold til hvordan jeg normalt trente/trener.
Min erfaring var at det fungerte best å ikke kjøre til failure annet enn kanskje på sistesettet, og da var det aldri mer til failure enn at jeg stort sett aldri trengte noen hjelp for å få opp den siste reppen. Jeg kunne gjerne jukse den litt opp, men det må jo til om en presser det så langt inn mot at løftet svikter helt. I draøvelser er det selvfølgelig stort sett langt enklere å måtte gi seg midt i bevegelsen, så der gikk det til det sviktet på failuresettene.
Jeg veit det finnes forskning på dette, men personlig er jeg slett ikke så sikker på at omfattende failuretrening er mer effektivt for medisinerte folk enn de umedisinerte. Jeg er i grunn til tilbøyelig til å mene det motsatte. Ikke dermed sagt at jeg tror det å kjøre til failure på hvert bidige arbeidssett er optimalt hverken for den ene eller den andre gruppen av utøvere.
Siden litt utpå nyåret når jeg begynte å trene jevnlig igjen, så har jeg prøvd ut litt forskjellig for å se hva kroppen trives med av trening i nåværende status. Jeg tendere nok etterhvert mot å kjøre til failure eller inn mot failure på et større antall sett nå enn for tre år siden, men det er nok fordi jeg da føler at jeg får trent bedre med vekter som jo er vesentlig lettere enn tidligere. Failure er da for min del definert som det punktet der jeg antar at jeg må bruke både armer og bein for å få opp en eventuell ekstra repp.
Jeg kjører også et noe høyere antall sett pr uke enn i "kroppsbyggerperioden" all den tid jeg tar omlag det samme antallet pr trening, men har hyppigere gjennomkjøringer.
Jeg har null faglig grunnlag for å påstå at denne økningen i "intensitet" er årsaken, men formen og kroppen føles rett og slett bedre ved å gjøre det slik, og det er det mest avgjørende for min del. Når jeg føler at jeg får godt utbytte av den treningen jeg legger ned, så er det rimelig nok langt enklere å opprettholde motivasjonen og gleden ved treninga også. ...dessuten liker jeg rett og slett å få pump, og det skal langt mer juling til for å oppnå det nå enn tidligere...da kunne det fort holde med et par sett før en knapt greide å bøye armene.... 
Når en kjører et urient løp, så er det ikke noen tvil som helst om at en trenger svært lite trening for å få nær optimale resultater. Såfremt en i en slik modus tilfører kroppen tilstrekkelig med makro- og mikronæringsstoffer så handler det først og fremt om å aktivisere musklene sånn passe, og å få masser av hvile. Siden styrken gjerne "automatisk" øker type 30% så vil belastningen allikevel nesten uansett bli unaturlig høy i forhold til hva en ellers ville hatt muligheter til...annet enn å kjøre flere repps og sett og slikt
Når det gjelder å trene høyere doser av failure trening er jeg hellig overbevist om at det definitivt er en tilvenningsprosess. det blir i hvertfall lettere å motta den treninga etter en tid. Det er selvfølgelig grenser for alt, men en moderat dose failuretrening for oss som bare er "gym-spradebasser" tror jeg kun er til det gode, selv om det sikkert er veldig individuelt hvor mye den enkelte tåler.
Når det gjelder de som har hovedfokus på rein styrkeutvikling så er i hvertfall min erfaring at jeg på kortere sikt får raskere styrkeutvikling dersom jeg ikke kjører mye til failure. Styrken øker selvfølgelig i et lengre perspektiv, men muligens ikke så mye som den ville gjort om en holdt seg mer unna failuretrening (nå er jeg jo såpass tilårskommen at jeg ikke har de mest optimistiske tankene rundt det å bli særlig mye sterkere med årene, men i yngre år var det nok slik).
Dette er selvfølgelig noe styrkeløfterne her på forumet kan mye om siden de over lang tid har satt det i et mer "vitenskaplig" og erfaringsbasert system.
Jeg vet ikke om dette var svar på det du spurte om, men det er nå noen kjappe tanker jeg gjorde meg her og nå. |
| Honnør gitt av : hallvard lønmo, 20. august 2013, 14:29
|
|
|
19
|
Treningsforum Crew / Recycle Bin / PÃ¥ vei tilbake til et liv med trening
|
25. juli 2013, 14:11
|
Jepp - dette er mest til skrekk og advarsel!
De som kjenner meg vet at det var minimalt med trening i 2011/2012, men at det joggu har vært nokså javnt og trutt i noen måneder nå etter at jeg bestemte meg for at jeg ikke gadd å la økende fettmengde og dårlig rygg ta overhånd.
Bildene viser forsåvidt "progresjonen" siden oktober 2010's 119kg til dagens 116, men sier ikke noe om progresjonen som har skjedd mens jeg har trimmet av meg minst 5-6 kilo fett siden nyttår.
Siden jeg gikk fra ubetydelig trening via helt grei trening til bra trening så har det sikkert kommet til et par kilo muskler også og fått aktivisert de som allerede var der, men det føles nok mer på spensten i kroppen enn det synes utenpå.
Målet er å få av 5-6 kilo til for å komme i det som inntil 2010 var en helt OK off-seasonform. Det blir omlag 15 kilo mindre muskler, men det er jeg i såfall storfornøyd med både mht å være lett og fin i kroppen og reint helsemessig. Så får vi nå se om jeg kanskje må ned enda noen kilo for å nå målet, men jeg tror ikke det.
Treningen går i det gamle vante 4-5 ganger i uka med en tresplitt på gymmet pluss en del til fots.
Det er ikke noe som helst mål å få mer muskler, og forsåvidt heller ikke å beholde alt det som måtte være der, men mest av alt å trives på trening. Har av den grunn valgt et bimbogym (Fresh Fitness) for å slippe unna det stresset/presset jeg kanskje ville følt på et gym der halvparten av klientellet flyr svette rundt i alt for små singlet og brøler....
Slankedietten har i all sin enkelhet fungert veldig bra så langt: 3 måltider pr dag - frokost bestående av tre brødskiver med masser av fiske-/kjøttpålegg og en halvliter ekstra lett melk, en solid ordinær middag og kveldsmat bestående av 3-4 brødskiver med kjøtt-/fiskepålegg og en halvliter ekstra lett melk. I tillegg blir det gjerne en frukt eller to i løpet av dagen. KISS
Jepp, så sånn går nå dagene! |
| Honnør gitt av : Down and coming, 25. juli 2013, 14:35
|
|
|
21
|
Bilder / Bilder av Medlemmene / Sv: FØR/ETTER: Største kroppstransformasjon bildetråd
|
15. juli 2013, 10:22
|
I hele min tenårings tid var jeg rusmissbruker i en periode på ca 7 år.
Ã… da er det snakk om mer enn bare mariuhana missbruk.
Jeg veide 62 kg når jeg ble lagt inn, nå veier jeg 75 kg med 9% fett prosent.
Dette bilde la jeg ut på en transformasjons side på facebook i februar, hvor jeg fikk mye respons og tilbake meldinger.
Planene framover, er å delta i NM i kropsbygging høsten 2014, i Junior Classic.
Å sette meg mål langt fram i tid, gir meg god motivasjon å riktig fokus på å holde meg unna rusmissbruket og de dårlige vanene jeg hadde før.
Flotte resultater, og god innstilling.
Jeg vil uansett anbefale å heller satse på f.eks. AF, og innrette målene etter å gjøre det best mulig i den typen aktivitet dersom du ønsker å bruke konkurransemål som motivasjonsmiddel. Med den bakgrunnen du har så er det ekstra viktig å vurdere denne typen ting veldig nøye.... Bygging er artig det (jeg har vært med litt selv tidligere), men fristelsene er mange, og selv om en er sikker på å stå i mot så er nok realiteten at de færreste gjør det.
Nå er ikke de fristelsene en kanskje faller for de verste (sett opp mot narkotika), men det verste er nok at de er med på å bygge ned terskler mht å gjøre ting som absolutt kan føre en på ville veier igjen.
Personlig ville jeg hatt som hovedmål å forbli rusfri, og holdt meg unna konkurranseaktiviteter der fristelsene fort kan bli for store.
Ta dette for hva det er, men det er nå et velmenende råd å ta med seg på veien mot eventuelle mål! |
| Honnør gitt av : 095378, 15. juli 2013, 11:38
|
|
|
22
|
Bilder / Bilder av Medlemmene / Sv: FØR/ETTER: Største kroppstransformasjon bildetråd
|
15. juli 2013, 10:22
|
I hele min tenårings tid var jeg rusmissbruker i en periode på ca 7 år.
Ã… da er det snakk om mer enn bare mariuhana missbruk.
Jeg veide 62 kg når jeg ble lagt inn, nå veier jeg 75 kg med 9% fett prosent.
Dette bilde la jeg ut på en transformasjons side på facebook i februar, hvor jeg fikk mye respons og tilbake meldinger.
Planene framover, er å delta i NM i kropsbygging høsten 2014, i Junior Classic.
Å sette meg mål langt fram i tid, gir meg god motivasjon å riktig fokus på å holde meg unna rusmissbruket og de dårlige vanene jeg hadde før.
Flotte resultater, og god innstilling.
Jeg vil uansett anbefale å heller satse på f.eks. AF, og innrette målene etter å gjøre det best mulig i den typen aktivitet dersom du ønsker å bruke konkurransemål som motivasjonsmiddel. Med den bakgrunnen du har så er det ekstra viktig å vurdere denne typen ting veldig nøye.... Bygging er artig det (jeg har vært med litt selv tidligere), men fristelsene er mange, og selv om en er sikker på å stå i mot så er nok realiteten at de færreste gjør det.
Nå er ikke de fristelsene en kanskje faller for de verste (sett opp mot narkotika), men det verste er nok at de er med på å bygge ned terskler mht å gjøre ting som absolutt kan føre en på ville veier igjen.
Personlig ville jeg hatt som hovedmål å forbli rusfri, og holdt meg unna konkurranseaktiviteter der fristelsene fort kan bli for store.
Ta dette for hva det er, men det er nå et velmenende råd å ta med seg på veien mot eventuelle mål! |
| Honnør gitt av : The Weise-Guy, 15. juli 2013, 10:24
|
|
|
23
|
Generelt / Loggbok Online / Sv: Treningslogg jente
|
12. juli 2013, 10:19
|
Skulle jeg noen gang rane en bank, skulle jeg ha lånt gønnsa dine!:p bra jobba
Oi oi oi oi, den skal jeg notere meg bak øret dersom jeg mot all formodning skulle komme på sjekker'n igjen!
|
| Honnør gitt av : Haymaker, 12. juli 2013, 10:23
|
|
|
24
|
Generelt / Loggbok Online / Sv: Fasiten
|
09. juli 2013, 12:54
|
Lord Vader skal forsøke å bli Darth 12.august tror jeg det var. Tenkte å ringe og høre om jeg kunne få time litt tidligere. Må inn på Aleris igjen, da, og ligge over ei natt der de skal sjekke hvor mye jeg våkner i løpet av natta med maske på.
Jeg har forresten begynt å sove uten pute nå. Leste av han som slet skikkelig med overvekten og som skulle slankeopereres at han likte å sove med mange puter under hodet. Det skjønner jeg ikke helt. Uten puter overhodet må jo luftveiene være bedre? Jeg liker meg nå når jeg har tatt bort puten. Kan ikke vente på å sove uten pute, sove lengre enn nå OG bruke maska. Haha! Jeg skal bli en maskin!
Jeg har i dag vært inne til en årlig sjekk av hvordan maskinen har fungert det siste året (alt lagres på minnebrikken). Den hadde justert for begynnende pustestopp javnt og trutt slik den har gjort tidligere, så lidelsen er som før. Antall reelle pustestopp (til tross for bruk av maskinen) var nede i et snitt per natt på 0,4 - en halvering fra et års tid siden. Årsaken til forbedringen ble tilskrevet at jeg var blitt mer vant til å bruke den typen "maske" jeg har (jeg bruker "nesemaske").
Jeg nevnte også at jeg ikke lenger snorket noe videre de nettene jeg ikke brukte maskinen. Med den typen maske jeg bruker, så blåser det stiv kuling ut av kjeften dersom den åpner seg under søvnen. Dette skjer så godt som aldri lenger, og var i følge hun jeg var hos årsaken til at jeg i praksis har sluttet å snorke også. Kroppen blir antagelig underbevisst vant til at kjeften ikke skal være åpen når en sover. Den erfaringen var vistnok veldig vanlig, men erfaringen var også at dersom en utelot å bruke maskinen over litt lengre tid så økte snorkingen javnt og trutt opp mot det opprinnelige igjen... Dersom snorking skulle være hovedproblemet da hehe
Hovedkonklusjonen for sjekken var uansett at maskinen jobbet like intenst som tidligere, så det var ingen forbedring mht de pustestopp jeg ville hatt uten å bruke den. Siden det er rimelig normalt å ha noen pustestopp i timen uten at det kvalifiserer til bruk av cpap, så gjør maskinen at jeg nå har langt færre pustestopp enn det ellers friske personer har. Effekten er derfor rimelig imponerende synes nå jeg.
Jeg forhørte meg også mht operasjon. Det kunne jeg selvfølgelig få, men hun sa at svært mange av de som tok ganeplastikk uansett måtte gå tilbake til cpap'en - og særlig de med såpass alvorlig søvnapne som meg. Dessuten er det jo, etter sigende, en utrolig smertefull affære...
Jeg slo nok en gang tanken fra meg!
Jepp, det var dagens rapport! |
| Honnør gitt av : Einar B. Gilberg, 09. juli 2013, 13:17
|
|
|
25
|
Bilder / Bilder av Medlemmene / Sv: Karl-Gunnar´s trenings-profil
|
08. juli 2013, 13:39
|
Det hadde vært artig å høre hvordan andre veteraner legger opp trening og kosthold. Jeg vil tro at det er mange som meg som har trent hele livet og som nå har passert 50 år, men som fortsatt jobber hardt for å holde seg i form.
Jeg er vel bortimot en sånn en sjøl om det mangler noen få år
Jeg hadde et to års nær fravær fra gymmet (20-25 tulleøkter pr år), men begynte smått å trene litt mer jevnlig igjen i februar/mars i år. 2-3 veldig lette økter pr uke de første par månedene for å ikke gå på betennelser her og der, for så å stort sett i snitt få til 4 økter pr uke (de siste par månedene).
Jeg valgte av naturlige grunner å legge alle ambisjoner om å komme opp på samme treningsnivå mht belastning og slik fullstendig døde, men desto større ambisjoner om å komme inn i en tralt der belastning og intensitet på treningen er mer enn nok til å bringe kroppen i god form igjen. Nå var jeg svært aktiv både til fots og på ski i den "treningsfrie" perioden, så grunnformen var ikke helt på trynet, men målrettet styrketrening er nå en gang noe annet enn å bare bevege seg med litt høy puls
Jeg har i grunn valgt å trene nokså eksakt likt det jeg alltid har gjort - slik jeg gjorde både før "kroppsbyggertiden" og under den, men er litt klokere mht å ikke ville for mye mht belastningene....
Det betyr ikke at jeg ikke løfter så tung som jeg føler at jeg må gjøre for å ha fremgang (eller vedlikeholde), men siden jeg ikke har andre mål enn eget velvære så velger jeg å ikke pushe det inn i en sone der jeg vet at skaderissikoen er overveiende stor pga belastninger og treningsintensitet. Når jeg var "aktiv" så ga jeg blankt fxxn i om jeg var i den sonen, jeg ville være der fordi jeg visste at jeg måtte trene såpass tøft for å nå de målene jeg satt meg.
Not anymore!
Eneste justeringen på treningen jeg har gjort er at jeg har gått ned til en helt straight tresplitt (eller tosplitt) som da trenes drøyt en gang pr uke (blir alt fra 3-5 økter). Øktene holdes korte og effektive (vil ikke være i det svette rommet lengre enn absolutt nødvendig).
Mht øvelser, så blir det også mye det gamle, og jeg forholder meg i så stor grad som mulig til frivektsøvelser.
- Frivendiger med eller uten overstøt
- Stående militærpress
- Stangroing
- Hantelroing
- Skråbenk/benkpress
- Franskpress
- Diverse hanteløvelser til armer og skuldre
- Chins
- Noe dill på leggene
......Sper seff innimellom på med maskiner/kabler dersom det passer seg sånn
.....til nå har dessverre mitt venstre kne gjort beintrening vanskelig (umulig?), så det er med skam og melde at det stort sett har begrenset seg til ørlite lårstrekk og lårcurl. De har i grunn ikke fått annen reell trim enn det beina egentlig er ment for, og det holder jo ikke i denne verdenen.... Kneet ble imidlertid operert av doktor Aune for snart fire uker siden, og jeg har fått GO mht å forsøke meg på litt lett knebøy ned til 90 grader i disse dager...så i kveld er første forsøk på det i så henseende...
Jeg ser i såmåte lyst på framtiden!
Når det gjelder kosthold så forsøker jeg egentlig bare å spise normalt sunn og god mat og passer på å få i meg brukbart med diverse animalskee proteinkilder og melkeprodukter (jeg er tilbake der jeg startet mht proteinpulver - jeg trenger det ikke, så da gidder jeg ikke bruke det heller).
Jeg la på meg en del fett i løpet av treningsoppholdet, men dette er i ferd med å svinne henn nå, samtidig som formen er sakte stigende, så treningen har åpenbart gjort at også kostholdet har blitt mer bevisst. Er liksom ingen vits å legge ned 3-4-5 OK treningsøkter i uka dersom en ikke har et kosthold som samsvarer med den innsatsen en legger ned på gymmet...
..kanskje jeg skal vurdere å skrive en artikkel ala: "Min vei fra kroppsbygger til Hvermannsen - from hero to zero, and it feels GOOOOD!" |
| Honnør gitt av : HeatoN85, 08. juli 2013, 14:44
|
|
|
26
|
Generelt / Loggbok Online / Sv: Fasiten
|
30. juni 2013, 20:01
|
Skjønner. Jeg ligger på ryggen. Og forblir på ryggen. Hendene mine beveger seg dog, så det er farlig å ligge ved siden av meg fordi jeg slenger armen helt strak til siden :-D Jeg tror maska vil bli bra for meg, men hvis jeg ikke takler den så går jeg ned og så ser vi hva som skjer.
Utrolig!
Det det med å slå ut med armene kan fort bli borte når cpap'en fjerner pustestoppene. Jeg delte for noen år siden under et stevne i Finland rom (heldigvis ikke seng) med en bygger fra Nordmøre. Han som snorket noe helt for jævlig og hyppig hadde pustestopp der han sakte hevet begge armene mot taket for så å slå dem hardt rett ut til siden idet han heiv etter pusten.....
Fjorten dager seinere kolapset han på jobb i Nordsjøen og fikk deretter søvnundersøkelse siden de misstenkte at det var søvnutfordringer. Han hadde 60 stopp pr time, de lengste på 55 sekunder....
Fikk cpap, fikk søvn, fikk tilbake energien både til jobb og barn....og ble vistnok tryggere å dele seng med også
Dersom en trives med å ligge på ryggen når en sover så er forøvrig det en stor fordel når en har på maska.... |
| Honnør gitt av : Einar B. Gilberg, 30. juni 2013, 20:56
|
|
|
27
|
Generelt / Loggbok Online / Sv: Fasiten
|
28. juni 2013, 15:18
|
Essz! Da har jeg satt en ny rekord igjen!
I dag klokken 09.05 var jeg hos en kvinnelig lege på Aleris søvnklinikk. Jeg skulle få resultatet av søvnundersøkelsen jeg var på for noen uker siden.
Ganske umiddelbart fikk jeg presentert tallet på antall pustestopp timen. Tallet var på 100. Legen fortalte meg at de normalt hadde en skala som var som følger: "Lav, Middels, Alvorlig". Hvis denne skalaen skulle brukes på meg så ville jeg være "Alvorlig +++". Hun sa at hun ikke hadde vært lege så veldig lenge, men at mitt resultat er det verste hun hadde sett. Noen gang.
Oksygenopptaket var sykt dårlig. 88% på det beste og 60% på det verste. Dette var også rekord.
Pulsen var bra. 111 på det verste og 60 (?) på det laveste. Hvilepuls var i snitt 77-78.
Det som var litt "morsomt" var at jeg sa at denne natta, da målingene ble gjort, var litt spesiell. Jeg fikk nesten ikke sove. Svaret var bra: "Ja, tenk om du hadde fått sovet da!" med referanse til at pustestoppene ville vært verre når resultatet slik det framkom var det verste hun hadde sett.
På resultatarket skrev hun "Alvorlig ++" (istedet for tre plusser som hun sa til meg) og påpekte at jeg skulle få C-Pap UMIDDELBART! Det ville bare være snakk om dager før jeg fikk den.
Hun spurte meg om jeg brukte medikamenter for å få større muskler hvorpå jeg selvsagt svarte som sant var at det gjorde jeg ikke. Hun spurte om jeg drev med kroppsbygging, hvorpå jeg forklarte litt om hva jeg gjorde osv. Selv om hun var veldig alvorlig og seriøs og pekte på at muskelmasse og vekt var til stor delaktighet for søvnapnéen, så var det faktisk hennes ord at det jeg gjorde var livet mitt. Så hun forsto at jeg ikke umiddelbart ville ned i vekt. Jeg sa at jeg prinsippielt var i mot c-pap og at jeg prinsippielt mente jeg skulle gå ned i vekt, men jeg så på c-papen som min doping. Hun svarte at det var ikke noe doping, nei, det var livsnødvendig! :-D
Hun mente c-papen ville hjelpe meg mye. Og at når jeg i framtiden gikk ned i vekt så måtte jeg spørre om en ny undersøkelse for å sammenligne resultatene. Det syntes hun var meget interessant. Det gjør jeg også.
Jeg sa til legen at hvis jeg hadde visst at jeg hadde dødd om 5 år, så ville jeg gjort forandringer foruten det å bruke c-pap. Legen sa at hun visste ikke når jeg ville dø, men at jeg har kjørt kroppen hardt - men nå blir det altså bedre.
HVIS, og kun hvis, jeg synes denne C-papen er for ubehagelig å leve med så har jeg egentlig ikke så mye valg. Da kommer jeg til å gå ned til 119-120 kg siden klasseskillet er på -120/+120. Og hvis styrken går til helvette ved å gjøre dette og jeg mister alt håp om gode løft så gir jeg faen og går ned enda mer, føler jeg kan fly, og satser mer på sjakk.
Inntil videre ; C-Pap, jeg venter på deg!
Takk.
Heisann!
Grensen for kategorien alvorlig søvnapne mener jeg å huske går ved 30/time, så 100 er jo stivt mange. 
Jeg var selv på søvnundersøkelse for noe år siden, og hadde samme opplevelse som deg mht å føle at jeg sov svært lite den natta. Kanskje ikke så rart når en har en masser av remedier festet på kroppen.
Puls og oksygeenmettning var på linje med det du beskriver, men antall pustestopp var "bare" 30 - de lengste på rundt trekvart minutt.
Jeg fikk også cpap, og jeg hadde absolutt ingen intensjoner om å bruke den en dag mer enn jeg måtte (tror jeg måtte bruke den i minst tre måneder før skinne eller operasjon kunne vurderes). Forbedringen med cpap'en for min del gjorde at jeg gikk fra i snitt 30 pustestopp pr time til under 1.
Jeg tror det tok meg type 2 netter før jeg var 100% komfortabel med "elefantsnabelen", så det er slett ikke så ille som en skulle tro.
Det som definitivt ikke er ille er at en over natta føler seg mer uthvilt etter en natt med faktisk søvn - akkurat det var utrolig godt merkbart! Fra å være vant til at en knapt var i stand til å holde seg våken i bilen på vei hjem fra jobb til å være våken og opplagt fra morgen til kveld.
I tillegg til sterk økning i faren for for hjerteproblemer, så er jo nettopp mangelen på litt vedvarende dyp søvn en av de store negative sidene ved søvnapne.....en er på et vis uforklarlig sliten hele tia... Ikke rart siden kroppen faktisk vekker seg selv hver gang oksygeninnholdet i blodet synker under et visst nivå pga pustestoppene. Å våkne flere titalls ganger pr time når en "sover" kan på sett og vis umulig være sunt hverken fysiologisk eller psykisk.....
Min (eller rettere sagt konas) erfaring er at jeg snorket mer når jeg veide mye, og nesten ikke noe når jeg gikk ned en del. Min lege sa forsåvidt at det at jeg veide relativt mye (125kg) neppe hadde noen betydning for selve søvnapneen siden jeg var nokså slank, men at det muligens kunne gjøre at en snorket mer (en må jo ikke nødvendigvis snorke for å ha søvnapne...når en snorker så puster en jo tross alt). I dag veier jeg 10 kilo mindre, og snorker lite de nettene jeg blåser i å bruke snabelen, men pustestoppene er der fortsatt, så da får en nå bare fortsette å koble seg til ved leggetid.
Alternativet er vel "snorkeskinne" eller operasjon. Snorkeskinnen har langt fra så god effekt som cpap, og operasjon er det vistnok litt hipp som happ om gir det ønskede resultatet (kjenner mange som knapt har hatt noen effekt av operasjon). Cpap'en gir uansett så godt som 100% positiv effekt, så for min del har jeg bare innfunnet meg med det er slik mine netter skal være
Alt blir en vane, og for de fleste går tilvenningen raskt!
Dette går så bra!
|
| Honnør gitt av : Lagavulin, 29. juni 2013, 13:56
|
|
|
28
|
Generelt / Loggbok Online / Sv: Fasiten
|
28. juni 2013, 15:18
|
Essz! Da har jeg satt en ny rekord igjen!
I dag klokken 09.05 var jeg hos en kvinnelig lege på Aleris søvnklinikk. Jeg skulle få resultatet av søvnundersøkelsen jeg var på for noen uker siden.
Ganske umiddelbart fikk jeg presentert tallet på antall pustestopp timen. Tallet var på 100. Legen fortalte meg at de normalt hadde en skala som var som følger: "Lav, Middels, Alvorlig". Hvis denne skalaen skulle brukes på meg så ville jeg være "Alvorlig +++". Hun sa at hun ikke hadde vært lege så veldig lenge, men at mitt resultat er det verste hun hadde sett. Noen gang.
Oksygenopptaket var sykt dårlig. 88% på det beste og 60% på det verste. Dette var også rekord.
Pulsen var bra. 111 på det verste og 60 (?) på det laveste. Hvilepuls var i snitt 77-78.
Det som var litt "morsomt" var at jeg sa at denne natta, da målingene ble gjort, var litt spesiell. Jeg fikk nesten ikke sove. Svaret var bra: "Ja, tenk om du hadde fått sovet da!" med referanse til at pustestoppene ville vært verre når resultatet slik det framkom var det verste hun hadde sett.
På resultatarket skrev hun "Alvorlig ++" (istedet for tre plusser som hun sa til meg) og påpekte at jeg skulle få C-Pap UMIDDELBART! Det ville bare være snakk om dager før jeg fikk den.
Hun spurte meg om jeg brukte medikamenter for å få større muskler hvorpå jeg selvsagt svarte som sant var at det gjorde jeg ikke. Hun spurte om jeg drev med kroppsbygging, hvorpå jeg forklarte litt om hva jeg gjorde osv. Selv om hun var veldig alvorlig og seriøs og pekte på at muskelmasse og vekt var til stor delaktighet for søvnapnéen, så var det faktisk hennes ord at det jeg gjorde var livet mitt. Så hun forsto at jeg ikke umiddelbart ville ned i vekt. Jeg sa at jeg prinsippielt var i mot c-pap og at jeg prinsippielt mente jeg skulle gå ned i vekt, men jeg så på c-papen som min doping. Hun svarte at det var ikke noe doping, nei, det var livsnødvendig! :-D
Hun mente c-papen ville hjelpe meg mye. Og at når jeg i framtiden gikk ned i vekt så måtte jeg spørre om en ny undersøkelse for å sammenligne resultatene. Det syntes hun var meget interessant. Det gjør jeg også.
Jeg sa til legen at hvis jeg hadde visst at jeg hadde dødd om 5 år, så ville jeg gjort forandringer foruten det å bruke c-pap. Legen sa at hun visste ikke når jeg ville dø, men at jeg har kjørt kroppen hardt - men nå blir det altså bedre.
HVIS, og kun hvis, jeg synes denne C-papen er for ubehagelig å leve med så har jeg egentlig ikke så mye valg. Da kommer jeg til å gå ned til 119-120 kg siden klasseskillet er på -120/+120. Og hvis styrken går til helvette ved å gjøre dette og jeg mister alt håp om gode løft så gir jeg faen og går ned enda mer, føler jeg kan fly, og satser mer på sjakk.
Inntil videre ; C-Pap, jeg venter på deg!
Takk.
Heisann!
Grensen for kategorien alvorlig søvnapne mener jeg å huske går ved 30/time, så 100 er jo stivt mange.
Jeg var selv på søvnundersøkelse for noe år siden, og hadde samme opplevelse som deg mht å føle at jeg sov svært lite den natta. Kanskje ikke så rart når en har en masser av remedier festet på kroppen.
Puls og oksygeenmettning var på linje med det du beskriver, men antall pustestopp var "bare" 30 - de lengste på rundt trekvart minutt.
Jeg fikk også cpap, og jeg hadde absolutt ingen intensjoner om å bruke den en dag mer enn jeg måtte (tror jeg måtte bruke den i minst tre måneder før skinne eller operasjon kunne vurderes). Forbedringen med cpap'en for min del gjorde at jeg gikk fra i snitt 30 pustestopp pr time til under 1.
Jeg tror det tok meg type 2 netter før jeg var 100% komfortabel med "elefantsnabelen", så det er slett ikke så ille som en skulle tro.
Det som definitivt ikke er ille er at en over natta føler seg mer uthvilt etter en natt med faktisk søvn - akkurat det var utrolig godt merkbart! Fra å være vant til at en knapt var i stand til å holde seg våken i bilen på vei hjem fra jobb til å være våken og opplagt fra morgen til kveld.
I tillegg til sterk økning i faren for for hjerteproblemer, så er jo nettopp mangelen på litt vedvarende dyp søvn en av de store negative sidene ved søvnapne.....en er på et vis uforklarlig sliten hele tia... Ikke rart siden kroppen faktisk vekker seg selv hver gang oksygeninnholdet i blodet synker under et visst nivå pga pustestoppene. Å våkne flere titalls ganger pr time når en "sover" kan på sett og vis umulig være sunt hverken fysiologisk eller psykisk.....
Min (eller rettere sagt konas) erfaring er at jeg snorket mer når jeg veide mye, og nesten ikke noe når jeg gikk ned en del. Min lege sa forsåvidt at det at jeg veide relativt mye (125kg) neppe hadde noen betydning for selve søvnapneen siden jeg var nokså slank, men at det muligens kunne gjøre at en snorket mer (en må jo ikke nødvendigvis snorke for å ha søvnapne...når en snorker så puster en jo tross alt). I dag veier jeg 10 kilo mindre, og snorker lite de nettene jeg blåser i å bruke snabelen, men pustestoppene er der fortsatt, så da får en nå bare fortsette å koble seg til ved leggetid.
Alternativet er vel "snorkeskinne" eller operasjon. Snorkeskinnen har langt fra så god effekt som cpap, og operasjon er det vistnok litt hipp som happ om gir det ønskede resultatet (kjenner mange som knapt har hatt noen effekt av operasjon). Cpap'en gir uansett så godt som 100% positiv effekt, så for min del har jeg bare innfunnet meg med det er slik mine netter skal være
Alt blir en vane, og for de fleste går tilvenningen raskt!
Dette går så bra!
|
| Honnør gitt av : Einar B. Gilberg, 28. juni 2013, 17:15
|
|
|
29
|
Generelt / Loggbok Online / Sv: Fasiten
|
28. juni 2013, 15:18
|
Essz! Da har jeg satt en ny rekord igjen!
I dag klokken 09.05 var jeg hos en kvinnelig lege på Aleris søvnklinikk. Jeg skulle få resultatet av søvnundersøkelsen jeg var på for noen uker siden.
Ganske umiddelbart fikk jeg presentert tallet på antall pustestopp timen. Tallet var på 100. Legen fortalte meg at de normalt hadde en skala som var som følger: "Lav, Middels, Alvorlig". Hvis denne skalaen skulle brukes på meg så ville jeg være "Alvorlig +++". Hun sa at hun ikke hadde vært lege så veldig lenge, men at mitt resultat er det verste hun hadde sett. Noen gang.
Oksygenopptaket var sykt dårlig. 88% på det beste og 60% på det verste. Dette var også rekord.
Pulsen var bra. 111 på det verste og 60 (?) på det laveste. Hvilepuls var i snitt 77-78.
Det som var litt "morsomt" var at jeg sa at denne natta, da målingene ble gjort, var litt spesiell. Jeg fikk nesten ikke sove. Svaret var bra: "Ja, tenk om du hadde fått sovet da!" med referanse til at pustestoppene ville vært verre når resultatet slik det framkom var det verste hun hadde sett.
På resultatarket skrev hun "Alvorlig ++" (istedet for tre plusser som hun sa til meg) og påpekte at jeg skulle få C-Pap UMIDDELBART! Det ville bare være snakk om dager før jeg fikk den.
Hun spurte meg om jeg brukte medikamenter for å få større muskler hvorpå jeg selvsagt svarte som sant var at det gjorde jeg ikke. Hun spurte om jeg drev med kroppsbygging, hvorpå jeg forklarte litt om hva jeg gjorde osv. Selv om hun var veldig alvorlig og seriøs og pekte på at muskelmasse og vekt var til stor delaktighet for søvnapnéen, så var det faktisk hennes ord at det jeg gjorde var livet mitt. Så hun forsto at jeg ikke umiddelbart ville ned i vekt. Jeg sa at jeg prinsippielt var i mot c-pap og at jeg prinsippielt mente jeg skulle gå ned i vekt, men jeg så på c-papen som min doping. Hun svarte at det var ikke noe doping, nei, det var livsnødvendig! :-D
Hun mente c-papen ville hjelpe meg mye. Og at når jeg i framtiden gikk ned i vekt så måtte jeg spørre om en ny undersøkelse for å sammenligne resultatene. Det syntes hun var meget interessant. Det gjør jeg også.
Jeg sa til legen at hvis jeg hadde visst at jeg hadde dødd om 5 år, så ville jeg gjort forandringer foruten det å bruke c-pap. Legen sa at hun visste ikke når jeg ville dø, men at jeg har kjørt kroppen hardt - men nå blir det altså bedre.
HVIS, og kun hvis, jeg synes denne C-papen er for ubehagelig å leve med så har jeg egentlig ikke så mye valg. Da kommer jeg til å gå ned til 119-120 kg siden klasseskillet er på -120/+120. Og hvis styrken går til helvette ved å gjøre dette og jeg mister alt håp om gode løft så gir jeg faen og går ned enda mer, føler jeg kan fly, og satser mer på sjakk.
Inntil videre ; C-Pap, jeg venter på deg!
Takk.
Heisann!
Grensen for kategorien alvorlig søvnapne mener jeg å huske går ved 30/time, så 100 er jo stivt mange.
Jeg var selv på søvnundersøkelse for noe år siden, og hadde samme opplevelse som deg mht å føle at jeg sov svært lite den natta. Kanskje ikke så rart når en har en masser av remedier festet på kroppen.
Puls og oksygeenmettning var på linje med det du beskriver, men antall pustestopp var "bare" 30 - de lengste på rundt trekvart minutt.
Jeg fikk også cpap, og jeg hadde absolutt ingen intensjoner om å bruke den en dag mer enn jeg måtte (tror jeg måtte bruke den i minst tre måneder før skinne eller operasjon kunne vurderes). Forbedringen med cpap'en for min del gjorde at jeg gikk fra i snitt 30 pustestopp pr time til under 1.
Jeg tror det tok meg type 2 netter før jeg var 100% komfortabel med "elefantsnabelen", så det er slett ikke så ille som en skulle tro.
Det som definitivt ikke er ille er at en over natta føler seg mer uthvilt etter en natt med faktisk søvn - akkurat det var utrolig godt merkbart! Fra å være vant til at en knapt var i stand til å holde seg våken i bilen på vei hjem fra jobb til å være våken og opplagt fra morgen til kveld.
I tillegg til sterk økning i faren for for hjerteproblemer, så er jo nettopp mangelen på litt vedvarende dyp søvn en av de store negative sidene ved søvnapne.....en er på et vis uforklarlig sliten hele tia... Ikke rart siden kroppen faktisk vekker seg selv hver gang oksygeninnholdet i blodet synker under et visst nivå pga pustestoppene. Å våkne flere titalls ganger pr time når en "sover" kan på sett og vis umulig være sunt hverken fysiologisk eller psykisk.....
Min (eller rettere sagt konas) erfaring er at jeg snorket mer når jeg veide mye, og nesten ikke noe når jeg gikk ned en del. Min lege sa forsåvidt at det at jeg veide relativt mye (125kg) neppe hadde noen betydning for selve søvnapneen siden jeg var nokså slank, men at det muligens kunne gjøre at en snorket mer (en må jo ikke nødvendigvis snorke for å ha søvnapne...når en snorker så puster en jo tross alt). I dag veier jeg 10 kilo mindre, og snorker lite de nettene jeg blåser i å bruke snabelen, men pustestoppene er der fortsatt, så da får en nå bare fortsette å koble seg til ved leggetid.
Alternativet er vel "snorkeskinne" eller operasjon. Snorkeskinnen har langt fra så god effekt som cpap, og operasjon er det vistnok litt hipp som happ om gir det ønskede resultatet (kjenner mange som knapt har hatt noen effekt av operasjon). Cpap'en gir uansett så godt som 100% positiv effekt, så for min del har jeg bare innfunnet meg med det er slik mine netter skal være
Alt blir en vane, og for de fleste går tilvenningen raskt!
Dette går så bra!
|
| Honnør gitt av : HeatoN85, 28. juni 2013, 15:27
|
|
|
