 Visning av honnrposter for STR
|
|
Sider: 1 23
|
|
16
|
Generelt / Åpent forum / Sv: Somalier knivstikker 3 uskyldige i Oslo
|
30. oktober 2008, 11:54
|
slik type vold som dette burde uten tvil vert slått hardere ned på  tipper at fengselstraffen for denne situasjonen blir mellom 1-2år det er alt for lite
For å være klassens nøørd et sekund.
Dette omfattes av straffelovens § § 229 og 232. Legemsbeskadigelse under særdeles skjerpende omstendigheter: Med særlig farlig redskap, mot forsvarsløs person og uprovosert.
Fengsel blir alltid å idømme, og strafferammen er 21 år.
I det hele tatt må han også dømmes for å bære kniv på offentlig sted. Straffelovens § 352 a. Fengsel inntil 6 måneder.
Denne mannen er derimot ikke tilregnelig, og vil naturligvis ikke kunne straffes.
Svin |
| Honnr gitt av : Egil Skallagrimsson, 30. oktober 2008, 12:44
|
|
|
17
|
Generelt / Loggbok Online / Sv: STRs Trening
|
26. oktober 2008, 18:08
|
Fikk så fine tilbakemeldinger på matbildene, så slenger ut noen fler 
Bli inspirert 
|
| Honnr gitt av : Maevar, 26. oktober 2008, 20:54
|
|
|
21
|
Generelt / Åpent forum / Sv: Et (helvetes) problem.
|
21. mai 2008, 16:36
|
Abort gjør deg på sett og vis til en murder...
At du skriver uten å tenke deg om gjør deg på sett og vis til en idiot...
Over til dere som faktisk er interesserte i selve saken:
Jeg kom til oslo i går.. tok opp saken med henne i dag.
Jeg spurte om jeg kunne se papirene.. da hadde hun, hold dere fast, brent(!) dem.. og det ETTER at hun hadde sagt jeg kunne få se dem når jeg kom. En gang hadde jeg troa på mennesker.. så naivt..
Jeg sa rett ut at jeg synes jeg blir holdt for narr og at dette er SYKT! Hun tok en graviditetstest som var negativ.
Isteden for å eksplodere i fjeset hennes, da jeg desverre må være her til i morgen kveld, sa jeg at jeg lar tvilen komme henne tilgode.. fair enough da jeg ALDRI skal snakke med henne igjen.
Jeg sitter igjen med så utrolig mange spørsmål som jeg aldri kommer til å få svar på.
Og hvorfor?? For hva?? Til hvilken pris? Det er rett og slett ekstremt kynisk. Jeg har aldri vært med på noe så vanvittig, og håper jeg aldri opplever det igjen. For når det blåste som værst var jeg vrak.. kunne ikke fått pant på meg engang  Nå skal jeg derimot leve som jeg aldri har levd før. Takk for erfaringen og til helvete med deg P S Y C H O kvinnfolk! Håper du brenner! |
| Honnr gitt av : lfaro, 22. mai 2008, 01:12
|
|
|
22
|
Generelt / Åpent forum / Sv: Et (helvetes) problem.
|
21. mai 2008, 16:36
|
Abort gjør deg på sett og vis til en murder...
At du skriver uten å tenke deg om gjør deg på sett og vis til en idiot...
Over til dere som faktisk er interesserte i selve saken:
Jeg kom til oslo i går.. tok opp saken med henne i dag.
Jeg spurte om jeg kunne se papirene.. da hadde hun, hold dere fast, brent(!) dem.. og det ETTER at hun hadde sagt jeg kunne få se dem når jeg kom. En gang hadde jeg troa på mennesker.. så naivt..
Jeg sa rett ut at jeg synes jeg blir holdt for narr og at dette er SYKT! Hun tok en graviditetstest som var negativ.
Isteden for å eksplodere i fjeset hennes, da jeg desverre må være her til i morgen kveld, sa jeg at jeg lar tvilen komme henne tilgode.. fair enough da jeg ALDRI skal snakke med henne igjen.
Jeg sitter igjen med så utrolig mange spørsmål som jeg aldri kommer til å få svar på.
Og hvorfor?? For hva?? Til hvilken pris? Det er rett og slett ekstremt kynisk. Jeg har aldri vært med på noe så vanvittig, og håper jeg aldri opplever det igjen. For når det blåste som værst var jeg vrak.. kunne ikke fått pant på meg engang Nå skal jeg derimot leve som jeg aldri har levd før. Takk for erfaringen og til helvete med deg P S Y C H O kvinnfolk! Håper du brenner! |
| Honnr gitt av : Geir M, 21. mai 2008, 17:04
|
|
|
23
|
Generelt / Åpent forum / Sv: Et (helvetes) problem.
|
15. mai 2008, 16:02
|
Okei ladys and gents.. les og gråt.
Jeg har ikke fått noe håndfast bevis på at hun har vært der. Sikter til dokumentasjon av aborten.
De to gangene jeg ba om det har forløpt slik:
- Jeg hadde ligget og fortalt henne alt jeg hadde tenkt på og følt mtp. At hun var gravid. Det var MYE! Da jeg spurte henne om hennes tanker fikk jeg til svar at hun ikke hadde så mange, bare at hun var usikker. Jeg ble irritert og var på vei ut da hun stoppet meg i døren. Jeg snudde og gikk ut på balkongen hennes og ble sittende. Da kom hun og skulle gi meg klemmer og fortalte at det skulle ordne seg. Jeg ble provosert og gikk inn igjen. Satt der i 2-3 minutter før jeg spurte etter skrivet fra den første undersøkelsen. Da fikk jeg til svar at hun ikke giddet å prate med meg.
- Hun hadde kommet hjem fra sykehuset og jeg spurte åssen det hadde gått. Det hadde visst gått helt fint og jeg spurte etter dokumentasjon. Da hadde hun glemt dem når hun var innom jobb på vei hjem. Hvorfor ta opp noe du har liggende i lommen og så bare legge det fra seg? Noe SÅ viktig? Jeg spurte nok en gang etter det skrivet fra legetimen. Det hadde hun etter sigende tatt med seg til sykehuset og senere glemt igjen med de andre papirene. Skal sies at jeg aldri så at hun tok med seg noe papir dit. Og i så fall ville det vært svært naturlig å vise meg det, da jeg hadde uttrykt interesse for det før. I ettertid har jeg stusset på at hun ikke gikk tilbake til jobben for å hente de papirene (det tar ca 2 min å gå) da hun var livredd for at noen skulle få vite om det.
Andre ting som taler imot:
- Hun viser null forståelse for at jeg vil se de dokumentene. Eneste jeg får mot meg er at jeg ikke stoler på henne. Hun blir rimelig hysterisk og begynner å gråte. Første gangen (jeg sa at jeg ikke trodde hun var gravid) trodde jeg helt og fullt på det. Andre gangen syntes jeg ikke ”gråten” var SÅ ekte.
- Hun varierer veldig mye i oppførsel. Hun kan være kjempedeppa og vil ta livet sitt, sier at hun ikke orker dette lenger og hun er dritusikker på hva hun vil. Når jeg gir uttrykk for mine tanker rundt dette og sier at jeg er veldig nervøs og redd for hva som vil skje skal hun komme helt inntil meg og si at dette ordner seg, hun vet hva hun vil og at det ikke blir noe problem. At jeg ikke skal tenke på det.
- Kim ventet på bussholdeplassen en god stund før hun skulle være der. Hun dukket aldri opp. Skal sies at det var to holdeplasser. Han ventet på den som het ”Ullevål sykehus”.
- Hun hadde ingen plager whatsoever når jeg var der. Verken før eller etter den påståtte timen. Hun hadde også tatt seg en ”jeg-time” og vært på shopping etter denne ”timen”.
Tidligere har hun sagt at hun har vært innlagt to ganger pga. blodig oppkast, blødninger, sterke smerter i magen. Hver dag har formen vært elendig så vidt jeg har forstått. Bare ikke mens jeg var der.
- Hun prater en del om hva vi skal finne på når ”alt dette er over”. Hun vil til syden, komme å besøke meg, dra på hyttetur, u name it.
- Jeg fikk ikke være med til sykehuset.
- Hun har ikke pratet med noen om det. Dette fordi hun ikke vil ha et stempel. Fair enough, men jeg synes likevel det er rart.
- Hun hadde ikke gjort seg opp noen andre tanker enn at hun var usikker. Jeg kom trekkende med en liste, lang som et vondt år. Mens hun satt der og ikke hadde tenkt noe spes. på det. I tillegg var hun ikke veldig interessert i å prate om det.
- Etter hver gang hun var lagt inn på sykehuset og jeg spurte hva testene viste, hadde de ikke funnet ut noen ting.
- Hun hadde ikke slått av telefonen sin under den første aborttimen på sykehuset. Jeg ringte kanskje fire-fem ganger, og det ringte bare uten at noen tok den. Vet ikke åssen praksis her er, så skal ikke trekke forhastede slutninger. Uansett sa hun etterpå at hun ikke kunne svare under ”jeg-timen” sin da hun hadde lite batteri. Når hun kom hjem la hun ikke telefonen på lading, og på torsdag, dagen jeg dro og stod på gardermoen og ringte henne for å stille spørsmål om hva som stod på dokumentet hadde hun plutselig lite batteri igjen.
- Nesten hver gang jeg har spurt om dokumentene har hun vært tverr. Siste eksempel var når jeg ba henne skrive over msn hva som stod. Da tok det urimelig lang tid før jeg fikk noe svar, og jeg ”nudga” henne.. Da får jeg ”slapp av da” til svar. Koselig. Når jeg endelig fikk svaret lyder det slik: ” står om at pillen jeg har fått gjør at livmoren ikke reagerer på kroppens eget graviditetbevarende hormon, hva slags bivirkinger som det kan føre med seg, og hvordan den dagen vil bli..”
- Jeg gjør meg opp to teorier om dette svaret: 1. Hun har lest dokumentene og kopiert den første setningen, da dette ikke er noe hun kunne skrevet selv, og så skrevet kort og generelt om det med bivirkninger og hvordan dagen vil bli. …hvordan dagen vil bli?? Jaja… 2. Hun brukte lang tid for å søke etter det, og det eneste hun fant var første setningen, syntes det var for lite og slengte med de siste to som hun produserte oppi sitt eget hode. Det jeg fikk høre at står er at når du først har tatt den pillen så er det ingen vei tilbake, den tar livet av fosteret. Hvorfor skulle hun utelate dette når det er det som er essensen? Tør hun ikke innrømme det (og da skrive det) overfor seg selv f.eks?
- En venn av meg påstår hun oppfører seg stikk motsatt av hvordan gravide, unge jenter gjør. Han mener de blir rolige og behersket, og vet veldig godt hva de vil. Ikke hyler og skriker og lager unormalt mye leven. Dette synes jeg dog høres litt snedig ut.. men jeg skyver det ikke unna som svada.
Ting som mer eller mindre taler for:
- Hun ba meg (for mange uker) siden komme å se at hun tok en graviditetstest. Da hadde hun allerede tatt to. En positiv og en negativ. Jeg sa at det ikke spilte noen rolle da jeg mente hun måtte til legen uansett. (I ettertid ser jeg at dette kunne være et påskudd for å møte meg. Hadde den testen hun tok da vært negativ hadde hun liksom covret det med å allerede ha tatt en negativ.)
- Hun har vært dønn seriøs og merkelig detaljert. Jeg må selvfølgelig ta alt med forbehold, men synes likevel det har vært mye virkelighetsnært. Et godt eksempel er da hun ble lagt inn på sykehuset første gangen siden hun kastet opp blod og hadde mye blødninger. Når jeg spurte hva de fant ut sa hun, som nevnt over at de ikke fant ut noe. Èn ting derimot, hadde de visst likevel sagt. Og det var at hun hadde høye CRP-verdier. Dette er noe drit inni kroppen som øker ved infeksjoner. Hvordan i helvete skulle hun vite om noe sånt fra før? Eneste jeg kan forklare det med er at hun ble lagt inn, men for noe annet. Ikke pga. evt. Graviditet. Evt. husket dette fra tidligere opphold. Hun visste at hun muligens ble sendt med piller hjem istedenfor å måtte dra tilbake til sykehuset to dager senere. Jeg ringte de og spurte om dette, og hun jeg snakket med bekreftet at de prøvde å gjøre dette vanligere. Dette skjedde dog ikke. Hun har forklart at hun snakket med en psykolog som spurte hvordan hun hadde det, hva hun ville med livet osv. Hun har forklart alt som skjedde på klinikken ganske i detalj. Hvor lenge hun ventet, hvordan legene var, hvor mange det var, hva de gjorde, at hun tok røntgen osvosv. Det hun derimot ikke fortalte var hva de sa til henne. Når jeg spurte om det fikk jeg til svar at hun var så i sin egen verden at hun ikke fikk med seg noenting. Dette mener jeg er like stor sjanse for at er sant som det er løgn. Skal vel også nevnes at det hun sa er svært lett å bare finne opp, eksempelvis hvor lenge hun ventet osv. Det andre, litt mer inngående har jeg klart å finne utav selv ved å ta et par telefoner, hhv. Ved to samtaler til abort-klinikken og èn til en rådgivningstjeneste (Amathea), samt søkt det opp.
- Hun har drevet å søkt etter hvordan fosteret ser ut osv. etter så så mange uker, og vært særs interessert i nettopp dette.
- Hun har brukt uhorvelig mye tid og energi på å forklare sin egen situasjon, hvor vanskelig det er og hvor fælt det føles. Hun har minst like store tlf-utgifter som jeg har hatt i forbindelse med dette. I ca. hver tredje samtale har hun lirt inn at hun vil vi skal finne på ”noe” når dette er over. Er alt dette maset verdt det de få gangene hun får uttrykt det hun ”egentlig” vil?
- Ved begge de foregående sykehusbesøkene sa hun at de spurte om hvordan hun egentlig hadde det, om hun hadde prøvd å ta livet sitt med piller osv. Er dette noe man bare finner opp?
- Hun sa hun angret på at hun ikke tok meg med til sykehuset og ga uttrykk for at hun ville jeg skulle bli med på torsdag. For alt jeg vet bare fordi hun visste jeg måtte dra.
- Hun tar det lenger enn langt og skriver at hun er ”deppa” i statusfeltet på facebook, og har bilde av en tåre på msn, samt et lei-seg-fjes bak nicket.
Så, alt i alt synes jeg det er vanskelig å vite noe sikkert.
Siste i saken er at jeg har bedt henne ta bilder av dokumentene og sende til meg. Dette skulle hun gjøre, hun måtte bare finne USB-kabelen. Det tok litt lang tid så jeg purret. Da ble hun dritforbanna og sa at jeg ikke stolte på henne og blablabla. Klikka helt. Og så fant hun selvfølgelig ikke kabelen. Så jeg sier at da tar du bildene med mobilen. Det mente hun ble for dårlig kvalitet. Jeg ville ha dem likevel. Det skulle jeg få. Jeg ventet et par timer og fikk dem ikke. Jeg spurte igjen etter dem men får ikke noe svar. Så skriver jeg følgende: ”Om du, NN, ikke kan gjøre noe så enkelt som å dokumentere overfor meg at du har vært der, så synes jeg jeg har svært god grunn til å uttrykke meg som jeg gjør. Enten sender du de bildene eller jeg ringer foreldrene dine. Jeg trenger et svar og bevis på det her nå.”
Overfor henne føler jeg at jeg må late som jeg fortsatt tror hun er gravid og fortsatt har det i magen. That way kan jeg rettferdiggjøre å ringe foreldrene hennes uten at det virker barnslig eller på pur faen.
Da begynte å hun å ringe og styre. Jeg giddet ikke ta den siden jeg visste hva hun skal si, og at jeg ikke kommer noe videre. Så jeg skrev og sa at jeg ikke gidder diskutere da du ikke forstår meg uansett. Hun ringte to ganger til, til ingen nytte. Så sendte hun melding og krevde at jeg tok telefonen. Etter det var det helt stille.
Så får jeg denne: ”Er på sykehuset uansett.. ringer deg så fort jeg kan” Så denne: ”Greit.. skjønner deg godt.. ringer deg når det her er over” Så denne snertne oppfølgeren: ”Ringer du mamma lager du et hællvete. Da kan jeg like godt henge meg selv.. er voksen nok, og mamma har ingen ting med det her å gjøre..” Jeg svarer at vi nok har en del å få plassert, men at jeg ikke kommer med tomme trusler angående å ringe. Svar: ”takk for at du lager ett hællvete da.. skjønner ikke hvorfor akkurat i dag.. hadde virkelig trengt litt støtte” Yes, som i å bruke flerfoldige tusen kroner på å fly nedover og være hos deg? Som i å ofre alt som heter søvn, trening og mat? Som i å gå rundt å skifte fra å være deprimert til aggressiv flere ganger om dagen? Som i å dette inn og ut av hva jeg tror er sant og ikke HELE tiden? Det fucker meg seriøst opp.
Uansett skjønner jeg ingenting lenger. I går hevdet hun at hun aldri klarte å dra tilbake uten at jeg var med. At hun ikke orket lenger. At hun bare ville gi opp. I dag har hun tydeligvis dratt likevel, til tross for at jeg mer eller mindre begynte å konfrontere henne og gjorde det ”vanskelig” for henne. Hmm..sterkt. Way to underestimate yourself.
Så får vi vente til hun kommer tilbake fra ”sykehuset” eller hva hun nå driver med.. så tar vi det derifra.
Og hun mener JEG gjør det vanskelig?
Om dette er sant burde hun tatt meg litt mer på alvor og ikke ment det var noe problem å bevise det, selv om det høres rart ut. Det ville utelukkende vært positivt for situasjonen. |
| Honnr gitt av : Fatamorgana, 17. mai 2008, 14:27
|
|
|
24
|
Generelt / Åpent forum / Sv: Et (helvetes) problem.
|
11. mai 2008, 17:41
|
Vel.. jeg har jo forsåvidt ikke håndfaste bevis. Men samler jeg opp alle ting som taler for og imot er jeg nesten dømt til å tro at hun er det. Jeg kan ikke i mine villeste fantasier se for meg hvor utspekulert hun er hvis det viser seg å være løgn.
Men siden jeg fortsatt er litt i tvil (og tydeligvis en smule desp) så har jeg nå teama up med en kompis som skal spane etter henne når hun skal til sykehuset  Jeg synes jeg kan rettferdiggjøre det faktisk.. selv om det er en smule sykt.. Yeh, blir fun..  |
| Honnr gitt av : Geir M, 15. mai 2008, 14:42
|
|
|
25
|
Generelt / Åpent forum / Sv: Et (helvetes) problem.
|
08. mai 2008, 20:36
|
Hun er på legevakten igjen... =/
Er det uetisk av meg å drive å oppdatere om situasjonen hennes? Føler både ja og nei her..
Er det stygt av meg å ønske at det er en spontanabort? hømmm....
Vel.. jeg legger meg og ser film, går bare rundt og skriver spørsmålstegn over alt uansett
Redigert: Skal forøvrig correcte meg selv her. Har lest meg opp en del på abortmetodene. Og hun må mest sannsynlig gjennom en medisinsk abort. Jeg fikk inntrykk av at dette innebar å ta piller over noen uker (med ansvaret selv). Dette er feil. Det som skjer er at de gir henne to smiley-piller (ecstasy ) der og da, og så må hun komme tilbake to dager senere for å "provosere frem" en abort vha. å på en eller annen måte dytte noe medisin inn i skjeden.  og så skal det hele være sealed deal.
Har benyttet kvelden til å skumme gjennom en stor del innlegg på klara-klok-siden Må si det er jævlig mange skjebner der ute.
|
| Honnr gitt av : Teletubbi104, 14. mai 2008, 21:59
|
|
|
26
|
Generelt / Åpent forum / Et (helvetes) problem.
|
07. mai 2008, 21:45
|
Ja.. hvor skal man begynne...?
Jeg har ei venninne.. som jeg hadde sex med.. hun er nå gravid.
Sånn..det sier vel alt
Vel..saken er mer komplisert enn det.
Hun gikk på p-piller, som tydeligvis ikke funka helt som de skulle.
Vi er begge veldig klare på at ingen av oss har lyst til- ressurser- tid- økonomi- og kunnskap nok til å ha en unge.. Så abort there is! Problemet er bare at hun vingler så JÆVLIG i hva hun vil og ikke vil.. Oppi det hele mistenker jeg henne for å være smått forelsket i meg, og at hun bruker hele denne greia for mer oppmerksomhet enn hun trenger. Mulig det er stygt sagt, men det er nå en gang sånn. Når jeg konfronterte henne med det fikk jeg et lite helvete..sikkert fortjent.
Jeg har sagt en million ganger at dette ikke er noe å gjøre et problem utav. Det er bare å gå til legen og få det gjort. Så er livet tilbake. Det er tydeligvis ikke så enkelt....sukk..
Hun virrer frem og tilbake på hva hun vil. Og jeg sier det igjen og igjen at du kan virkelig ikke mene at du vil ha en unge utenfor et forhold, som får latterlig dårlige oppvekstvilkår, og som vil påvirke hennes og mitt liv radikalt og med et negativt fortegn. Og det er hun enig i. Men likevel... blæh..jeg skjønner ikke.
Nå har jeg også mistet all tillitt da jeg stilte spm ved om hun faktisk var gravid. Da smalt det..
Før hele denne greia har jeg sagt at jeg ikke ønsker noe mer enn et vanlig venneforhold, og det var hun også enig i.. men i "praksis" var det noe annet.. det er da for faen ikke vanlig å ringe vennene sine flere timer om dagen, prate på msn hele natten og avslutte med "nuss", "kyss" og "ring meg i morgen tidlig da"..
Hun er proppfull av all slags hormoner, og jeg er dritredd for at hun ombestemmer seg, eller legene klarer å prate henne inn i å ombestemme seg. Verste av alt er at hun ikke har sagt det til noen. Siden dette tydeligvis er et issue for henne er beste medisin å få snakket med noen..men nei, det kan hun ikke, for hun vil ikke ha et stempel. Fair enough.. men da blir jeg skyteskive, og jeg takler snart ikke mer.. jeg går på veggen!
Hun sier at det er jo et liv liksom.. og jeg sier nei, det er det ikke.. Jeg argumenterer med at da kan du ikke gå på gaten da, for du kan jo tråkke på maur elns..er liv det også.. det kjøper hun ikke
Uansett. Hver eneste, bidige gang ei jente blir gravid, virker det på meg som at det skal gjøres til et kjempeproblem. Det er så innmari opphauset og blablabla.. Mulig jeg er kynisk og teit, men jeg ser faktisk ikke det helt store problemet ved å ta en abort. I vår situasjon vil det være utelukkende negativt for alle parter om hun vil beholde det. Positive/Negative sider veid opp imot hverandre vil det være en stor overvekt av negative ting. Karriere kan du se langt etter, stabil økonomi er noe annet. Fritid? U wish. Ha barn med en man ikke elsker.. priceless!
På toppen av alt bor hun i oslo.. hurra.. Jeg har sagt at jeg kommer nedover for å være der og se at alt ordner seg. Men da setter hun seg på bakbena tvert, og sier at jeg ikke stoler på henne og bare tenker på mine egne interesser.. vel,det er forsåvidt sant, men jeg kan ikke akkurat si det.. Det er ikke noe jeg er villig til å gamble på rett og slett. Skal man ha noe gjort må man gjøre det selv Kan ikke stole på noen. Så jeg kommer til å dra nedover enten hun vil eller ikke. Blir nok et salig leven tenker jeg.. gleder meg allerede. Men er mye billigere enn bidrag i 18 år Får se sånn på det..
En annen ting er at denne jenta er forfulgt av ulykker.. som om hun har en forbannelse over seg..så jeg tar meg faen på at aborten skjærer seg, og at hun MÅ beholde barnet.. ååh, glede <3
uansett.. tenkte bare jeg skulle slenge det ut i luften.. jakter ikke på sympati eller noe..
Og ja, JEG HAR LÆRT! Så grundig også!
...har ikke hatt sexlyst på godt og vel en måned.. interessant
Nå skal jeg gå å drukne tankene i en film..så får svare på evt. spm/kommentarer senere..
vel..cheerio |
| Honnr gitt av : Mr Melk, 14. mai 2008, 21:41
|
|
|
27
|
Generelt / Åpent forum / Sv: Et (helvetes) problem.
|
14. mai 2008, 20:57
|
Shalom
Ting har endret seg. Hvor mye vet jeg ikke.
Kom dit mandag og ting virket egentlig ganske greit. All kvalmen, hormonene og den generelt dårlige formen hun har klaget over var ikke tilstedeværende. Det eneste som var der var usikkerheten rundt hva hun ville. Etter et par timer begynte jeg å prøve meg frem for å se hvor landet lå.. og endte opp med å si alt jeg tenkte og følte rundt det. Så spurte jeg henne hvilke tanker hun hadde gjort seg opp. Hun hadde NADA å bidra med. Og jeg satt der som et spørsmålstegn.. Hun hadde egentlig ikke tenkt noe spes. Da kokte det inni meg. Jeg hadde skrevet en jævla liste, mens hun satt der og sa ingenting. Jeg sa bare at jeg ikke giddet å være der og begynte å ta på meg skoene og gå ut, men da stilte hun seg foran og ba meg bli.. kunne ikke akkurat dytte henne vekk, så jeg ble. Gikk ut på balkongen og satte meg der.. temmelig frustrert over å ikke vite om jeg ble kødda med eller ikke. Så kommer hun og skal sympatisere og gi meg klemmer osv.. Jeg er IKKE i stemning, så jeg skyver henne litt bort og går inn igjen. Det likte hun tydeligvis ikke, for når jeg spør om å få se dokumentene fra undersøkelsen får jeg til svar at hun ikke gidder å prate med meg. Etter det lå vi bare å så på tv.. og hun så bort på meg for å se om jeg sov eller ikke hele tiden. Så jeg tenkte at helvete heller, nå skal vi få se på effekt. Så jeg stakk fingrene borti snusen og klinte det på øynene så de begynte å svi og renne. Jupp, så der lå jeg og fakea at jeg grein..hah! Og da skulle hun seff vite hva det var og blablabla.. så jeg gjentok egentlig bare alt jeg hadde sagt. Uansett kom hun ikke med noe nyttig. I etterkant tror jeg at grunnen til at hun ikke har sagt det til noen er at hun ikke "vet" hvordan man gjør det. Hun får det ikke til, eller tør ikke åpne seg.
Neste dag var det off to Ullevål. Jeg spurte igjen om jeg ikke kunne få bli med. Det kunne jeg ikke.
En kompis av meg stod og fulgte med bussholdeplassen, og om hun faktisk kom dit. Han fant etterpå ut at det var to holdeplasser. Og om hun dro måtte hun gått av på den andre, for hun kom ikke av der han stod. Jeg er rimelig positiv til at hun var der. For etterpå forklarte hun ganske detaljert. Det tok 4 1/2 time før jeg hørte noe fra henne igjen. Den tiden var mildt sagt jævlig. Slo ihjel tid hjemme hos nevnte kamerat, vi gikk å spiste og prata skit.
Når hun kom tilbake hadde jeg lagt meg, siden jeg ikke orket å vandre rundt som en annen idiot.
Da var hun overraskende glad. Hun hadde også tatt seg en "jeg-time" etterpå og handlet masse stuff. Så det var jo bra tenkte jeg. Noe det var
Hun sa etterpå at hun hadde vært vanvittig nervøs og holdt på å snu.
Jeg ba om å få se papirene hun fikk med seg. De hadde hun glemt igjen på jobben siden hun hadde gått innom på vei hjem. Jah.. det irriterer meg at jeg aldri fikk se noen av de papirene. Likevel tviler ikke jeg på at hun var der.
Så skjedde det ikke noe spes. egentlig.
Hun virket fornøyd og jeg takket høyere maktere så ofte jeg fikk tid.
I morrest stod jeg opp kl. 10:00. Flyet gikk 13:30.
Jeg så på henne at dette ikke var noe særlig populært nei.. Hun sa ingenting, gjorde ingenting. Jeg kjente jeg ble smått irritert, men lot det passere.
Idet jeg gikk av trikken ved Oslo S tikker denne inn:
- "Jeg vet seriøst ikke om jeg klarer det her mer..=(=( alt bare raste sammen nå som du måtte reise..=(=("
Å hurra.. jeg svarer at hun kommer til å klare det fint, ikke noe problem. Hun stiller mye mer forberedt denne gangen og at jeg synes hun har taklet det bra så langt.
Svar:
- "Akkurat nå er jeg drit redd for at samme følelse som igår skal dukke opp.. og da vet jeg med meg selv at jeg ikke kommer til å gjennomføre det.=(=("
Jeg var ikke helt sikker på åssen dette fungerte, så når jeg kom til gardermoen ringte jeg poliklinisk whatever-klinikk for svangerskapsavbrudd. Der ble jeg tatt mildt sagt bryskt imot. Fy faen for ei lita fitte som satt der og var konge på haugen. Jeg sa det som det var at jeg har ei venninne som var hos dem i går og skulle tilbake i morgen. Før jeg hadde snakket ferdig avbryter hun meg og sier "Hvor vil du med dette?" Jeg sier at jeg kommer til det, bare la meg fullføre. Og jeg sier at nå har hun fått for seg at hun ikke klarer å dra dit. Hva skjer da? "Klarer å dra hit? Hun må jo det når hun først har vært her!" Ja, sier jeg, jeg er klar over det, men hun vil ikke. "Ja, da får du heller be henne ringe hit!" Nå begynner jeg å bli lettere irritert og sier at kjære deg, alt jeg vil ha svar på er hva som skjer når situasjonen er som den er. Hvordan virker dette stoffet hun har tatt på fosteret? Kan det overleve eller hva?
"Det står det om i papirene hun fikk med seg hjem, og nå må jeg nesten svare de andre som ringer." Så jeg sier at jeg gjerne skulle lest de papirene, men hun glemte dem på jobben sin, og jeg vil gjerne vite hva jeg skal gjøre og hva jeg skal tro. Og hvem faen jeg skal ringe og få vite hva som skjer, om ikke til dem. Da smatt det ut av henne at det stopper prosessen og at fosteret dør. "Tusen takk for kjempebra service og en hyggelig samtale" sa jeg, "Jo, bare hyggelig" får jeg til svar. Skal legges til at det var mye mere klabb i denne samtalen enn jeg husker. Pratet sikkert i 3-4 minutter med bare piss før hun endelig klarte å lire det ut av seg. Utrolig ass.
Jeg konkluderte med at jeg skulle dra hjem istedenfor å dra tilbake.
Jeg forstår nå at etterarbeidet med dette sikkert kommer til å bli tøffere enn forarbeidet. Men det er iallefall gjennomført... tror jeg.. Jeg kommer nok ikke til å senke skuldrene før kontrolltimen om 3-4 uker er over. Det er et evig langt mareritt det her.. men det går seg til.
Anyways.. jeg har drevet å søkt litt rundt om på nettet om abort osv. og hva skjer med alle disse abortmotstanderne? Himmel og hav, det er greit å ha en mening, men så ufattelig mange idiotiske, løgnaktige historier burde man bli anmeldt for å produsere. Alt for å skremme allerede usikre jenter. Jeg gremmes over å bo i et land med slike folk. Det gjør det ikke akkurat mye bedre for henne å sitte å lese sånt kynisk piss før hun skal tilbake. Helt utrolig.
Jaja.. so the story continues, forhåpentligvis uten så mye nervøsitet som før.
Jeg kommer til å stille opp og har bedt henne ringe når hun trenger å prate, så får man ta det som det kommer.
|
| Honnr gitt av : Dobbel, 14. mai 2008, 21:23
|
|
|
28
|
Generelt / Åpent forum / Sv: Et (helvetes) problem.
|
14. mai 2008, 20:57
|
Shalom
Ting har endret seg. Hvor mye vet jeg ikke.
Kom dit mandag og ting virket egentlig ganske greit. All kvalmen, hormonene og den generelt dårlige formen hun har klaget over var ikke tilstedeværende. Det eneste som var der var usikkerheten rundt hva hun ville. Etter et par timer begynte jeg å prøve meg frem for å se hvor landet lå.. og endte opp med å si alt jeg tenkte og følte rundt det. Så spurte jeg henne hvilke tanker hun hadde gjort seg opp. Hun hadde NADA å bidra med. Og jeg satt der som et spørsmålstegn.. Hun hadde egentlig ikke tenkt noe spes. Da kokte det inni meg. Jeg hadde skrevet en jævla liste, mens hun satt der og sa ingenting. Jeg sa bare at jeg ikke giddet å være der og begynte å ta på meg skoene og gå ut, men da stilte hun seg foran og ba meg bli.. kunne ikke akkurat dytte henne vekk, så jeg ble. Gikk ut på balkongen og satte meg der.. temmelig frustrert over å ikke vite om jeg ble kødda med eller ikke. Så kommer hun og skal sympatisere og gi meg klemmer osv.. Jeg er IKKE i stemning, så jeg skyver henne litt bort og går inn igjen. Det likte hun tydeligvis ikke, for når jeg spør om å få se dokumentene fra undersøkelsen får jeg til svar at hun ikke gidder å prate med meg. Etter det lå vi bare å så på tv.. og hun så bort på meg for å se om jeg sov eller ikke hele tiden. Så jeg tenkte at helvete heller, nå skal vi få se på effekt. Så jeg stakk fingrene borti snusen og klinte det på øynene så de begynte å svi og renne. Jupp, så der lå jeg og fakea at jeg grein..hah! Og da skulle hun seff vite hva det var og blablabla.. så jeg gjentok egentlig bare alt jeg hadde sagt. Uansett kom hun ikke med noe nyttig. I etterkant tror jeg at grunnen til at hun ikke har sagt det til noen er at hun ikke "vet" hvordan man gjør det. Hun får det ikke til, eller tør ikke åpne seg.
Neste dag var det off to Ullevål. Jeg spurte igjen om jeg ikke kunne få bli med. Det kunne jeg ikke.
En kompis av meg stod og fulgte med bussholdeplassen, og om hun faktisk kom dit. Han fant etterpå ut at det var to holdeplasser. Og om hun dro måtte hun gått av på den andre, for hun kom ikke av der han stod. Jeg er rimelig positiv til at hun var der. For etterpå forklarte hun ganske detaljert. Det tok 4 1/2 time før jeg hørte noe fra henne igjen. Den tiden var mildt sagt jævlig. Slo ihjel tid hjemme hos nevnte kamerat, vi gikk å spiste og prata skit.
Når hun kom tilbake hadde jeg lagt meg, siden jeg ikke orket å vandre rundt som en annen idiot.
Da var hun overraskende glad. Hun hadde også tatt seg en "jeg-time" etterpå og handlet masse stuff. Så det var jo bra tenkte jeg. Noe det var
Hun sa etterpå at hun hadde vært vanvittig nervøs og holdt på å snu.
Jeg ba om å få se papirene hun fikk med seg. De hadde hun glemt igjen på jobben siden hun hadde gått innom på vei hjem. Jah.. det irriterer meg at jeg aldri fikk se noen av de papirene. Likevel tviler ikke jeg på at hun var der.
Så skjedde det ikke noe spes. egentlig.
Hun virket fornøyd og jeg takket høyere maktere så ofte jeg fikk tid.
I morrest stod jeg opp kl. 10:00. Flyet gikk 13:30.
Jeg så på henne at dette ikke var noe særlig populært nei.. Hun sa ingenting, gjorde ingenting. Jeg kjente jeg ble smått irritert, men lot det passere.
Idet jeg gikk av trikken ved Oslo S tikker denne inn:
- "Jeg vet seriøst ikke om jeg klarer det her mer..=(=( alt bare raste sammen nå som du måtte reise..=(=("
Å hurra.. jeg svarer at hun kommer til å klare det fint, ikke noe problem. Hun stiller mye mer forberedt denne gangen og at jeg synes hun har taklet det bra så langt.
Svar:
- "Akkurat nå er jeg drit redd for at samme følelse som igår skal dukke opp.. og da vet jeg med meg selv at jeg ikke kommer til å gjennomføre det.=(=("
Jeg var ikke helt sikker på åssen dette fungerte, så når jeg kom til gardermoen ringte jeg poliklinisk whatever-klinikk for svangerskapsavbrudd. Der ble jeg tatt mildt sagt bryskt imot. Fy faen for ei lita fitte som satt der og var konge på haugen. Jeg sa det som det var at jeg har ei venninne som var hos dem i går og skulle tilbake i morgen. Før jeg hadde snakket ferdig avbryter hun meg og sier "Hvor vil du med dette?" Jeg sier at jeg kommer til det, bare la meg fullføre. Og jeg sier at nå har hun fått for seg at hun ikke klarer å dra dit. Hva skjer da? "Klarer å dra hit? Hun må jo det når hun først har vært her!" Ja, sier jeg, jeg er klar over det, men hun vil ikke. "Ja, da får du heller be henne ringe hit!" Nå begynner jeg å bli lettere irritert og sier at kjære deg, alt jeg vil ha svar på er hva som skjer når situasjonen er som den er. Hvordan virker dette stoffet hun har tatt på fosteret? Kan det overleve eller hva?
"Det står det om i papirene hun fikk med seg hjem, og nå må jeg nesten svare de andre som ringer." Så jeg sier at jeg gjerne skulle lest de papirene, men hun glemte dem på jobben sin, og jeg vil gjerne vite hva jeg skal gjøre og hva jeg skal tro. Og hvem faen jeg skal ringe og få vite hva som skjer, om ikke til dem. Da smatt det ut av henne at det stopper prosessen og at fosteret dør. "Tusen takk for kjempebra service og en hyggelig samtale" sa jeg, "Jo, bare hyggelig" får jeg til svar. Skal legges til at det var mye mere klabb i denne samtalen enn jeg husker. Pratet sikkert i 3-4 minutter med bare piss før hun endelig klarte å lire det ut av seg. Utrolig ass.
Jeg konkluderte med at jeg skulle dra hjem istedenfor å dra tilbake.
Jeg forstår nå at etterarbeidet med dette sikkert kommer til å bli tøffere enn forarbeidet. Men det er iallefall gjennomført... tror jeg.. Jeg kommer nok ikke til å senke skuldrene før kontrolltimen om 3-4 uker er over. Det er et evig langt mareritt det her.. men det går seg til.
Anyways.. jeg har drevet å søkt litt rundt om på nettet om abort osv. og hva skjer med alle disse abortmotstanderne? Himmel og hav, det er greit å ha en mening, men så ufattelig mange idiotiske, løgnaktige historier burde man bli anmeldt for å produsere. Alt for å skremme allerede usikre jenter. Jeg gremmes over å bo i et land med slike folk. Det gjør det ikke akkurat mye bedre for henne å sitte å lese sånt kynisk piss før hun skal tilbake. Helt utrolig.
Jaja.. so the story continues, forhåpentligvis uten så mye nervøsitet som før.
Jeg kommer til å stille opp og har bedt henne ringe når hun trenger å prate, så får man ta det som det kommer.
|
| Honnr gitt av : Eirik Dolega, 14. mai 2008, 21:13
|
|
|
29
|
Generelt / Åpent forum / Sv: Et (helvetes) problem.
|
08. mai 2008, 14:46
|
Fatamorgana: T A K K! Du vet ikke hvor mye jeg kjenner meg igjen. Om jeg sover godt om nettene? Nope.. sover jeg i det hele tatt? Ganske lite..
Jeg merker at jeg sakte faller akterut.. jeg har faktisk begynt å gitt mer f i det siste. Treninga i dag var et mareritt.. ingen energi, ingen motivasjon i det hele tatt. Det ble bare et slit som jeg ikke klarte å fullføre og gikk hjem med en dårlig følelse. Jeg gir faen i maten jeg egentlig burde spise..siden det ikke finnes matlyst. Jeg hiver alt jeg ikke trenger på gulvet.. noe de fleste sikkert gjør, dog ikke jeg..før nå.. oppvask gidder jeg ikke tenke på en gang.. ting bare sklir ut..
Når jeg gikk til (det som skulle være) trening i dag la jeg for første gang ordentlig merke til at jeg bor ved en barnehage.. ikke at jeg ikke har sett den før..men i dag SÅ jeg den, på en måte Dessuten er det oppsiktsvekkende mange som triller rundt på barnevogner.. og så ser jeg alle som ligger på plenene å leser til eksamen.. og jeg tenker at jeg ville gitt en "trillion" for å være dem.. Jeg tenker konstant på "problemet" og hva som kommer til å skje. Det er utrolig energitappende.
Man tenker svært mye på forskjellige scenarioer, og hva de beste løsningene vs. de ønskede løsningene er.
Velvel.. så gjelder det å ikke ta sorgen på forskudd. Prøve å se lyst på ting og komme seg videre. Men gud hjelpe meg hvor vanskelig det er.
Uansett har jeg bestilt både flybilletter og hotellrom.. så jeg drar nok uten at hun vet det. Er veldig vanskelig å vite på hvilken måte man skal angripe dette også.. for ikke å tråkke på tærne, gjøre ting verre. Mye jeg ikke forstår merker jeg.. that's reality for ya!
Skal holde dere oppdatert ja  |
| Honnr gitt av : Fatamorgana, 08. mai 2008, 15:14
|
|
|
30
|
Generelt / Åpent forum / Et (helvetes) problem.
|
07. mai 2008, 21:45
|
Ja.. hvor skal man begynne...?
Jeg har ei venninne.. som jeg hadde sex med.. hun er nå gravid.
Sånn..det sier vel alt
Vel..saken er mer komplisert enn det.
Hun gikk på p-piller, som tydeligvis ikke funka helt som de skulle.
Vi er begge veldig klare på at ingen av oss har lyst til- ressurser- tid- økonomi- og kunnskap nok til å ha en unge.. Så abort there is! Problemet er bare at hun vingler så JÆVLIG i hva hun vil og ikke vil.. Oppi det hele mistenker jeg henne for å være smått forelsket i meg, og at hun bruker hele denne greia for mer oppmerksomhet enn hun trenger. Mulig det er stygt sagt, men det er nå en gang sånn. Når jeg konfronterte henne med det fikk jeg et lite helvete..sikkert fortjent.
Jeg har sagt en million ganger at dette ikke er noe å gjøre et problem utav. Det er bare å gå til legen og få det gjort. Så er livet tilbake. Det er tydeligvis ikke så enkelt....sukk..
Hun virrer frem og tilbake på hva hun vil. Og jeg sier det igjen og igjen at du kan virkelig ikke mene at du vil ha en unge utenfor et forhold, som får latterlig dårlige oppvekstvilkår, og som vil påvirke hennes og mitt liv radikalt og med et negativt fortegn. Og det er hun enig i. Men likevel... blæh..jeg skjønner ikke.
Nå har jeg også mistet all tillitt da jeg stilte spm ved om hun faktisk var gravid. Da smalt det..
Før hele denne greia har jeg sagt at jeg ikke ønsker noe mer enn et vanlig venneforhold, og det var hun også enig i.. men i "praksis" var det noe annet.. det er da for faen ikke vanlig å ringe vennene sine flere timer om dagen, prate på msn hele natten og avslutte med "nuss", "kyss" og "ring meg i morgen tidlig da"..
Hun er proppfull av all slags hormoner, og jeg er dritredd for at hun ombestemmer seg, eller legene klarer å prate henne inn i å ombestemme seg. Verste av alt er at hun ikke har sagt det til noen. Siden dette tydeligvis er et issue for henne er beste medisin å få snakket med noen..men nei, det kan hun ikke, for hun vil ikke ha et stempel. Fair enough.. men da blir jeg skyteskive, og jeg takler snart ikke mer.. jeg går på veggen!
Hun sier at det er jo et liv liksom.. og jeg sier nei, det er det ikke.. Jeg argumenterer med at da kan du ikke gå på gaten da, for du kan jo tråkke på maur elns..er liv det også.. det kjøper hun ikke
Uansett. Hver eneste, bidige gang ei jente blir gravid, virker det på meg som at det skal gjøres til et kjempeproblem. Det er så innmari opphauset og blablabla.. Mulig jeg er kynisk og teit, men jeg ser faktisk ikke det helt store problemet ved å ta en abort. I vår situasjon vil det være utelukkende negativt for alle parter om hun vil beholde det. Positive/Negative sider veid opp imot hverandre vil det være en stor overvekt av negative ting. Karriere kan du se langt etter, stabil økonomi er noe annet. Fritid? U wish. Ha barn med en man ikke elsker.. priceless!
På toppen av alt bor hun i oslo.. hurra.. Jeg har sagt at jeg kommer nedover for å være der og se at alt ordner seg. Men da setter hun seg på bakbena tvert, og sier at jeg ikke stoler på henne og bare tenker på mine egne interesser.. vel,det er forsåvidt sant, men jeg kan ikke akkurat si det.. Det er ikke noe jeg er villig til å gamble på rett og slett. Skal man ha noe gjort må man gjøre det selv Kan ikke stole på noen. Så jeg kommer til å dra nedover enten hun vil eller ikke. Blir nok et salig leven tenker jeg.. gleder meg allerede. Men er mye billigere enn bidrag i 18 år Får se sånn på det..
En annen ting er at denne jenta er forfulgt av ulykker.. som om hun har en forbannelse over seg..så jeg tar meg faen på at aborten skjærer seg, og at hun MÅ beholde barnet.. ååh, glede <3
uansett.. tenkte bare jeg skulle slenge det ut i luften.. jakter ikke på sympati eller noe..
Og ja, JEG HAR LÆRT! Så grundig også!
...har ikke hatt sexlyst på godt og vel en måned.. interessant
Nå skal jeg gå å drukne tankene i en film..så får svare på evt. spm/kommentarer senere..
vel..cheerio |
| Honnr gitt av : Kaizermeister, 08. mai 2008, 00:05
|
|
|
