Jeg er en jente på 18 år som er på bedringenes vei etter anoreksi. Jeg har vært syk i litt under 1 år, og veier nå 45 kg med mine 161 cm. På det verste veide jeg 40 kg. Nå går jeg til psykolog og får oppfølgning av lege, men føler at det hjelper mer å skrive om problemet mitt på nettet og snakke med venner.
Jeg har alltid hatt et svært avslappet forhold til mat og kropp, alltid trent og aldri vært overvektig til tross for at jeg spiste godt over 2200 kcal om dagen. Fikk hvertfall kommentarer om at jeg var tynn. (Når jeg tenker meg om så var jeg kanskje litt lubben, for motivasjonen min for å stadig spise mindre og mindre mat var at jeg hadde en liten klump nederst på magen som ikke de deilige retusjerte modellene har, og som ekskjæresten min stadig spøkte med. Jeg veide 52 kg, 161 kg høy). Kroppen min er ikke lenger sykelig tynn, men det er mange funksjoner som fortsatt har uteblitt, og jeg merker at kroppen min er svak og tåler lite, og ikke fungerer helt som den burde.
Jeg trener 8-10 timer i uka (intensiteten varierer), og har nå begynt å spise mye mer enn jeg gjorde før, ligger vel på rundt 1700 kalorier om dagen.

Legen sier at jeg må legge på meg til jeg veier rundt 52 kg igjen, dette er veldig skummelt. Siden sommerferien har jeg gått opp 5 kg, og føler allerede at jeg blir ”kvalt” av magefettet når jeg skal sove. Noen ganger får jeg ikke sove på grunn av dette. Jeg vet ikke hvordan jeg skal gå fram for å få til dette. Jeg mener, jeg vet at dette antageligvis innebærer mye mat. Men det synes jeg er veldig skummelt. Jeg synes jeg spiser veldig mye nå, både sammenliknet med hvor mye jeg spiste før (da jeg hadde spiseforstyrrelse), og hvor mye andre spiser. Jeg har hele tiden mye luft i magen, og må på do opp til 3 ganger om dagen. Jeg føler jeg får alt for mye mat rett og slett, og det føler speilbildet mitt også.

Med det kalorimålende øyet mitt ser jeg at mange spiser mer enn meg kalorimessig sett, men fortsatt virker det som om jeg eter som et dyr hele tiden. Jeg føler meg ekkel, og går hele tiden rundt og har dårlig samvittighet for all maten jeg får i meg. Jeg blir sulten kjempefort, og blir liksom aldri mentalt mett. Jeg tenker på mat hele tiden, har lyst på mat hele tiden, husker ikke følelsen av å absolutt ikke orke å presse i seg mat/godteri. Om kveldene ligger jeg og fantaserer over at jeg spiser all slags mat, så mye jeg bare vil, og hva slags mat jeg vil. Jeg føler meg som sagt veldig ekkel, også sammenliknet med vennene mine som spiser mye sjeldnere enn meg og fortsatt holder seg mette. Jeg føler meg ekkel når noen f. eks. ikke orker mat på morgenen eller glemmer å spise, for på morgenen er jeg sulten som en ulv, og det er for meg ikke mulig å forestille meg å glemme å spise, altså ikke tenke på mat. Jeg føler at jeg spiser 24/7 og aldri blir mett, og stadig har lyst på mer. Jeg går rundt og gleder meg til jeg blir sulten, de eneste lyspunktene i min hverdag er mat. Dette føler jeg er veldig rart med tanke på at jeg har diagnosen anoreksi, for jeg føler at jeg er et matvrak verre enn de fleste. Jeg får rett og slett aldri nok. (Føler også at folk tenker rart om meg fordi jeg liksom skal ha anoreksi, men likevel hele tiden klager på at jeg er sulten og spiser mer enn de fleste).

Spisemønsteret mitt er veldig rotete. Jeg putter ting i munnen veldig ofte. Jeg er fysen på mat hele tiden, og tar f. eks. en rosin hver gang jeg går inn på kjøkkenet, eller noen biter fra potetsalaten eller peanøttsmøret. Når jeg skal skrive ned hva jeg spiser, blir det derfor veldig rotete i forhold til et normalt menneske. Grunnen til dette er at jeg har lyst på alt, og aldri klarer å bestemme meg for hva måltidet skal bestå av. For å ta et eksempel kan dere se hva jeg spiste i går:

Havregrøt (0,8 dl havregryn, 1,5 dl vann, 0,5 dl melk), 2 ss. Kesam mager, et eple, bittelitt peanøttsmør, bittelitt prim mager, noen rosiner
Et eple
To brødskiver med makrell i tomat, en banan
To brødskiver med masse forskjellig pålegg (fordi jeg ikke klarer å bestemme meg); prim mager, lettere brunost, vita hjertego ost, skinke, cottage cheese (som jeg også tok noen skjeer rett fra boksen fra, greide ikke å la være) – dette føltes veldig som overspising, det var jo nesten 400 kalorier! Førte til vondt i magen og luft i magen.
Frokostblanding, fitness, med lettmelk (regner med at det var ca 30 gram, og ca 2 dl melk)
2 timer trening (aerobic med styrke)
En pære
To brødskiver med potetsalat og lettere kyllingsalat på siden, ca 0,5 dl youghurt (Tine ”Ja!”), ca 0,5 dl cottage cheese
Noen peanøtter og et glass skummet melk

Når jeg gir etter for presset til sulten og spiser ca 400 kcal, og etter 2 timer igjen kjenner at jeg begynner å bli sulten (sultfølelsen er en av de funksjonene som smått om senn har begynt å komme tilbake, før kjente eg det ikke i magen da jeg var sulten), føler jeg meg rett og slett som et dyr. Jeg får lyst til å legge meg og sove, og ikke spise noen ting. Men jeg klarer ikke lenger å være så ”flink” som jeg var da jeg var på mitt verste. I svake øyeblikk hører jeg alle stemmene i hodet som forteller meg at det er livsnødvendig at jeg spiser og legger på meg, og at mat slettes ikke er farlig, og disse tankene fører meg rett inn på kjøkkenet for å lesse på med mat igjen. Samvittigheten er veldig dårlig etter dette.

Jeg måler opp kaloriene på forhånd, men det ender veldig ofte med at hvis jeg f. eks. bestemmer meg for å ta to brødskiver, ender det med at jeg kaster en god del av brødskiva til fordel for mauling av diverse matvarer fra kjøleskapet. Har en utrolig dårlig følelse av manglende selvkontroll og grådighet og overspising når jeg er ferdig med å spise. Den dårlige samvittigheten og den ekstreme matlysten karakteriserer meg.

Har dere noen råd? Jeg er sliten av dette. Mat er alt som finner sted i hodet mitt, jeg er et overspisende matvrak som krever alt for mye oppmerksomhet av omgivelsene med min diagnose ”anoreksi” som jeg føler ikke eksisterer lenger.

Jeg har så lyst til å la den dårlige samvittigheten gå, og bare kose meg og nyte sommeren! Jeg har absolutt ikke klart dette hittil, sommerferien er over om en måned, og hvert sekund av den har gått med på å følge en selvsatt plan, og masser av bekymring og dårlig samvittighet rundt den, og det å ikke få gjennomført den! Jeg er så lei av megselv, her sitter jeg og skal til Riga, en tur som pappa har tilpasset helt etter mine behov, jeg har alt i verden å glede meg til, likevel sitter jeg og er på gråten på grunn av at jeg ikke får ha stålkontroll over megselv i 6 dager. Enda verre er samvittigheten for at jeg ikke har noe lyst til å trene i dag. Vedder på at jeg kommer til å tvinge megselv ut på en joggetur. Kanskje jeg bare skal gjøre det nå? Komme hjem og ta skikkelig hard styrketrening? Om det så er et resultat av mine tvangstanker om kontroll, lar den dårlige samvittigheten meg hvertfall slippe unna. Men jeg har jo så vondt i hodet!

Jeg bekymrer meg litt for en ting, og det hadde vært fint å diskutere med noen andre enn megselv, og få litt flere synspunkter på denne saken.

Senere i dag reiser jeg til Riga, og er hjemme på torsdag. Dagene i Riga får jeg ikke trent, det blir altså 6 dager uten trening. Vet ikke hvordan det er med maten i Riga, men jeg vet hvertfall at min diett (som består av å spise så sunt og naturlig som mulig) må presses inn i en boks med bind for munnen.

I løpet av de siste månedene har jeg sørget for å få en eller annen form for morsjon hvertfall 6 dager i uken. Det har ikke vart like lange eller like harde økter hver dag, men mellom en halvtime og en time med trening som mål. Det har stort sett vært styrketrening på de store muskelgruppene, og jogging/gåtur i skogen/svømming.

Det jeg nå bekymrer meg for, er disse 6 dagene i Riga. Hvilken effekt vil de ha for "de gode vanene" mine? Vil det være en vesentlig steg i "feil retning"? Da tenker jeg først og fremst på det å legge på meg, men også å få dårligere kondis. Vi kommer til å gå endel rundt hver dag, kanskje svømme litt på en strand (det er meldt fint vær de første dagene), så jeg kommer jo forsåvidt til å holde meg i aktivitet i løpet av disse 6 dagene, men likevel blir det "slækt" med tanke på både trening og mat, i forhold til det opplegget jeg har kjørt over de siste månedene.

Jeg føler også at jeg burde få trent før jeg drar i dag )og jeg tviler på at den dårlige samvittigheten lar meg få slippe), men det ble en kort natts søvn i dag, og trening er noe av det siste jeg har lyst til. Burde jeg trene i dag?

Hva mener dere? Noen som har erfaringer med å ta "sommerferie" fra de gode vanene? (Kanskje litt i overkanten gode, ettersom de skaper så mye bekymring for meg nå, og ikke lar seg gjennomføre et annet sted enn hjemme).

Takk for svar Regner med at lett trening hver dag ikke gjør noe, det er bare like før treningsøkta at jeg noen ganger er skikkelig umotivert, følelsen etter trening er helt topp og jeg er alltid glad for at jeg trente

Og AjaxX, godt spørsmål! Jeg vet ikke jeg, det er mulig å klare å ikke følge disse tvangstankene, men jeg ender med å sitte og tenke over det hele tiden, ha dårlig samvittighet og ikke klare å konsentrene meg om noe annet enn den lille tingen som jeg skulle gjort, som jeg avtalte med meg selv å gjøre, men som jeg ikke fikk gjort.

Heihei
Jeg er en jente på 17 år, og noen av dere har kanskje lest innlegget mitt om min overdrevne kroppsfiksering (http://www.treningsforum.no/forum/index.php?topic=86206.0), noe jeg jobber veldig mye med ettersom jeg vet at konsekvensene av dette kan være spiseforstyrrelser. Det jeg hovedsaklig skrev om der, var matvanene mine, og jeg vil ta opp noe annet i dette innlegget; treningsvaner.
Jeg har alltid vært en perfeksjonist. For å sette det på spissen; jeg kan ikke se på tv i stua når den ene kommodeskuffen på kjøkkenet ikke er helt lukket igjen. Hittil har denne trangen til at alt skal være perfekt bare vært irriterende, men i det siste har jeg begynt å bekymre meg veldig mye for nettopp dette, ettersom det fører med seg mange tvangtanker båder når det gjelder mat og trening.
Jeg har fått for meg, og i mange uker klart, å få til noe trening hver dag. Det har satt sine spor i tankene, og nå får jeg ikke "ro i sjelen" hvis jeg ikke gjennomfører dette. Jeg føler meg deprimert og skuffet over meg selv dersom jeg har tilbrakt en hel dag uten annen aktivitet enn det mest nødvendige. Problemet er at jeg merker at dette tar på kroppen, og noen dager er jeg helt utslitt uten å ha gjort noe særlig. Jeg er inne i en sånn periode nå, har vært endel på jobb og stresset rundt og er kjempesliten, likevel er jeg ikke sikker på hva som er verst - å dra med meg selv ut på en joggetur, eller å leve med den dårlige samvittigheten som følger med å slappe av i en dag. Jeg føler at jeg "må" trene, det er som om noen står med en pistol mot tinningen min og sier: Jogg! Og jeg jogger, uansett hvor sliten jeg er. En mulig beinhinnebetennelse og kjempeslitne føtter etter mye ståing på jobb stopper ikke tvangstankene, nei!
I håp om å få bukt med disse tvangtankene med noen fornuftige ord fra dere, lurer jeg på: Hvordan er det med å trene hver dag vs. ikke trene hver dag? Jeg mener, hva slags utslag har det for forbrenningen/kondisjonen dersom man ikke trener hver dag, men f. eks. 5 ganger i uka? (Jeg tenker på fettforbrennende trening nå, styrketrening kommer i tillegg, 2-3 ganger i uka). Jeg har en ganske aktiv livsstil ellers, jeg går endel fram og tilbake, klarer ikke å sitte stille lenge av gangen, og lager ofte mat for familien/besøker venner/er på jobb hvor jeg står og trasker rundt stort sett hele tiden.

Håper alle dere har en god sommer med masse kos! Mye kos blir det ikke for min del, ettersom jeg allerede i en alder av 17 år er så besatt med faste rutiner, at jeg hele tiden ender opp med å være "straffet" på grunn av dette. Dette synes jeg er utrolig trist, og har i det siste gått veldig mye i meg selv for å få fornuften til å være noe jeg skjønner - ikke bare tenker.

Takk, da ble det klarere for meg Det er altså mer muskeltrening å gå i nedoverbakker (ganske bratt) enn bortoverbakker? Og øker forbrenningen når man bruker muskelstyrke? Eller øker forbrenningen bare i takt med pulsen? Om du skjønner

Tusen takk, marielle! Det er så sant det du skriver, det er alltid noe psykisk som ligger bak. Jeg trodde jeg var sterk som person, og jeg vil ikke helt gi opp innbillingen om at jeg er det, men jeg er vel kanskje veldig svak når det gjelder selvbilde. Men det er viktig å understreke at selve det med trening og lite mat har ikke gått for langt, hvis man bare ser på det er jeg veldig fornøyd med meg selv, det jeg er veldig misfornøyd med er tankegangen min, tvangstankene når det gjelder dette. Men ordelig ille er det heldigvis ikke, jeg spiser når jeg er sulten og får i meg nok mat, og kjører litt roligere trening de dagene jeg er litt sliten og beina gjør vondt (skader i beina er veldig vanlig i den typen dans jeg driver med).

Men marielle, hvordan kom du deg vekk fra alt dette? Fikk du profesjonell hjelp? Jeg tror egentlig at før jeg vurderer profeesjonell hjelp, må jeg samle nok mot og snakke med venner og kanskje aller viktigst kjæresten om dette, men først må jeg jobbe med forventningene til samtalen. Typisk meg å forvente at alt skal bli bra etter å ha snakket med f. eks. kjæresten, og forvente at han skal vite akkurat hvordan jeg føler meg, og akkurat hva jeg skal si for at alle brikkene skal falle på plass og alt ordne seg og bli fantastisk. Kjæresten min er en skikkelig flott gutt, men jeg forventer altfor ofte av han at han skal lese tankene mine, og overlater til han å "ordne alt".
Og tusen takk for tilbudet med hjelpen, ikke se bort ifra at du hører noe fra meg i nærmeste framtid

Så mange snille folk det er her, som gidder å bruke tiden sin dette!

Hehe, jeg er ikke så høy nei Men jeg skal se om jeg får fikset noe bilde, har ingen på dataen av hvordan jeg er nå fant jeg ut, og det står litt dårlig til med webcam og ledninger for å få biler over på dataen

Aller først vil jeg bare si tusen takk for flotte svar, hjelper å høre andres syn på saken, og ikke minst høre om andres erfaringer med det samme Jeg skjønner selv at jeg er i en ond sirkel jeg må komme meg ut av. Jeg innrømmer at jeg er enig i at grunnen til alt dette er at jeg har blitt veldig selvsentrert av å ha en (så å si) problemfri periode en stund, og egoet mitt har hjulpet meg med å finne ”problemer” å fokusere på.

Likevel er det skikkelig rart at jeg har kommet i denne onde sirkelen, for jeg kunne ikke engang forestille at jeg kom til å bli en av ”de derre” som ikke lever livet fullt ut fordi de alltid har selvsatte regler å følge. Tror faktisk det begynte en stund etter at jeg fikk kjæreste, en fantastisk gutt som dukker opp helt uforventet og gjør livet balansert og flott. Jeg innså at han er noe jeg vil beholde så lenge som mulig, og tankene begynte å dukke opp. For å beholde en så bra gutt, måtte jeg være helt perfekt, både når det gjelder personlighet og utseende. ”Personlighetsoppgjøret” tok jeg med meg selv for en stund siden, og det varte (uheldigvis?) ikke så lenge. Utseende, nærmere sagt kroppen, er et helt annet kapittel. Som gutter flest har han ingenting imot bilder med ”deilige” redigerte kjendiser, og var absolutt ikke klar over hvor dårlig selvbilde jeg har fått av dette før det plutselig datt ut av meg, og det virket som om han respekterte det og ville at jeg skulle ha det bra. Men jeg sitter jo fortsatt stuck i denne sirkelen

Men dette har egentlig ingenting med saken. Føltes bare bra å få det ut, jeg har suttet med det inni meg i mange måneder. Men nå skal jeg komme tilbake til temaet.

Jeg trener en type dans som krever eksplosiv styrke (spesielt i beina), og spenst. Det hjelper også å ha muskler i hele kroppen, ettersom dansestilen generelt krever styrke og utholdenhet. Så jeg trener styrketrening og har en del muskler regner jeg med, ettersom jeg noen ganger får kommentarer som ”oi du har sickpack” og ”hæ, du ikke sterk?”. Så ja, styrketrening er jeg kjent med.

Og jeg vil helst være anonym, så jeg tror jeg dropper bilde. Men jeg kan si ca-mål, så er det hvertfall noe å forholde seg til Jeg er ca 160, veier litt under 50, ca 70 cm rundt livet og litt under 90 rundt hoftene.

Nok en gang – tusen takk for svar

Når jeg leser gjennom det jeg selv skrev så ser jeg at jeg har framstilt det mer ekstremt enn det egentlig er. Hvis jeg skal se på megselv objektivt, så vil jeg ikke si at jeg trenger hjelp, bare noe annet å sette tankene på. Men takk, Crifte Crau, utrolig nok så følte jeg det hjalp å lese svaret ditt hvor du skriver at jeg må snakke med noen profesjonelle - jeg har aldri vært den type person som er i nærheten av å utvikle spiseforstyrrelser, og når du råder meg til å snakke med en profesjonell på grunn av nettopp dette, er det noe inni meg som sier at det har gått for langt.

Vurderer at første skrittet skal være å droppe joggeturen jeg har planlagt før frokost i morgen i 8-tiden, og heller ta dagen som den kommer Eller hva synes du? I dag har vært en ganske slitsom dag, men jeg vet at det blir veldig lite trening på mandag så... (Litt off topic men )

Hei

Jeg er ny på forumet her, og kanskje et veldig fint eksempel på en ungdom (jente) som er altfor påvirket av media og "perfekte" kjendiser, lost i jungelen av informasjon om kosthold og etter hvert blitt ALTFOR opptatt av kropp, mat og kanskje aller verst; å miste fett (med "altfor" mener jeg at det tar opp svært mye energi og medfører at både humøret og selvfølelsen er på bunn). Trist - jeg er jo bare 17 år, men allerede nå velger jeg bort stadig flere matvaregrupper fordi jeg vet hvor nedbrytende den dårlige samvittigheten som hører med (og gjerne vedvarer noen dager), er.

Men det som er; jeg vet egentlig at jeg er veldig slank, det ligger i genene mine, tynn det har jeg alltid vært. Men i det siste har jeg vært VELDIG opptatt av å miste fettet nederst på magen for å få en "barbiemage" (jeg er klar over at det jeg skriver nå nesten er latterlig, men dette er fakta og min hverdag, og jeg håper virkelig at jeg får noen råd og alvorsord fra dere som er mer erfarne enn meg). Jeg har begynt å trene hver dag, og er altfor nøye til en 17åring å være med kalorier og næringsinnhold i mat. Jeg mener, ungdomstiden skal da inneholde annet enn å slavisk følge grenser for anbefalt daglig inntak av de forskjellige næringsgruppene.

For noen dager siden slo det meg. Jeg har spist lite og sunt, og i tillegg til dette trent hver dag i en periode på noen måneder, men "fettet" på magen forsvinner ikke mer enn det allerede har gjort i løpet av de siste månedene. Jeg er ikke engang sikker på dette fettet er virkelig, eller kun fantasien min som spiller meg et puss. (Ettersom jeg fortsatt er så opphengt i det, vil jeg tro det er virkelig).

Så da lurte jeg på om dere erfarne mennesker kunne fortelle meg; finnes det egentlig en grense for hvor mye fett man kan få forbrent? Er det noen som kan banke inn i hodet mitt at det er umulig å bokstavelig talt bare være skinn og bein? (Ikke misforstå, jeg er langt ifra dette). Kan noen hjelpe meg med å slutte å være så besatt av å få bort de ekstra foldene på magen (som stort sett består av hud) som dukker opp når jeg bøyer meg, og hjelpe meg hvertfall litt på vei til å bli en 17åring som 17åringer flest som bekymrer seg for skole, karakterer, venner, kjærester og "teite foreldre"?

Hei En ting jeg er usikker på. Man forbrenner mer når man går i oppoverbakke enn når man går i bortoverbakke, og man skulle tro det var naturlig at når man går i nedoverbakke, så går forbrenningen også nedover. Men så tenkte jeg på en ting. Ifølge kaloriforbrenningsskjemaer forbrenner man mer ved å gå ned i trapper enn ved å gå i en bortoverbakke. Vil dette si at man da også forbrenner mer i nedoverbakke enn bortoverbakke? Kan noen isåfall forklare, og hvordan er sammenhengen mellom prosent nedoverbakke og forbrenning?

På forhånd takk.

Hei!
Jeg er ganske fersk på det med å kombinere mat med aktivitet for å få best mulig resultat, og håpet at dere kunne hjeloe meg med å sette opp et forslag til hva jeg kan spise denne dagen, og helst også når jeg skal spise det. (Frokost og mellommåltider under konkurransen, eventuelt lunsj etter at jeg er ferdig med å danse, for jeg skal ikke hjem på en stund selv etter at jeg er ferdig).
På lørdag skal jeg konkurrere i en type dans. For å få fram all nødvendig info: jeg skal danse 2-4 ganger i 1-2 minutter med en høy intensitet (man er kjempeanpusten når man er ferdig med en runde) med 30 minutters mellomrom mellom. Før det skal jeg varme opp ordentlig godt, og holde med i aktivitet med dansing/aerobic greier, med jevne mellomrom, men ikke i ett sett, slik at jeg sliter meg ut til når jeg skal vise meg fram for dommerne.

Det tar ca 45 minutter med tog og 30 minutter gange for å komme til dette stedet.
Takker på forhånd for svar