 Visning av honnørposter for kanjigaii
|
|
Sider: 1
|
|
1
|
Arkiv / The Best Of Treningsforum / SV: hvor stor er det mulig å bli uten dop?
|
26. mai 2005, 01:17
|
Etter å ha lest innleggene til Hans Høyhet og andre føler jeg for første gang behov for å komme med noen generelle betraktninger omkring et tema som er berørt.
Like fullt som forumet har en klar antidoping-profil forfektes også synet om individets frihet og selvbestemmelsesrett, eksemplifisert gjennom utsagn som "man må få lov til å dope seg dersom man vil" og "enhver må få bestemme over sin egen kropp". I vestens individualistisk samfunn er det naturlig med en slik grunnholdning, en holdning jeg også har selv. Med en slik grunnholdning er det altså moralsk forsvarlig/akseptabelt å "ødelegge" sin egen kropp, eller på andre måter utsette seg selv for fare.
Nå er det imidlertid slik at mange velger å leve med andre, eksempelvis i parforhold. Gir man beskjed til sin partner, på forhånd, om hva man driver med og farene som er forbundet med det så kan man hevde at ens partner tar et bevisst valg, i hvert fall gitt at man tror på menneskers generelle evne til å ta rasjonelle valg.
I det man setter et barn til verden stiller saken seg svært annerledes. Barnet har ikke tatt noe rasjonelt valg om å bli satt til verden. Barnet har ikke akseptert farene forbundet med far eller mors bruk/misbruk av hva det nå enn måtte være. Dette er forøvrig en generell diskusjon som kan relateres til alle mulig aktiviteter, og på et noe mer overordnet plan dreier det seg om at man har et ansvar for å være en ressurs for sitt barn, noe som betinger at man ikke driver så mye med basehopping, bruk/misbruk av anabole steroider, narkotika, eller har høyt inntak av kremfløte eller hva det måtte være.
Ved å sette et barn til verden oppgir man en god del av sin selvråderett og individualisme. Man kan ikke lenger spise hva man vil, reise hvor man vil når man vil. Kan man ikke akseptere en slik reduksjon av selvråderett og individualisme så bør man heller ikke sette barn til verden. Betyr x antall kilo så ufattelig mye for deg, så bør du ikke sette barn til verden. Så enkelt (vanskelig) er det. Du må velge.
Man kan gjerne moderere det litt og si at etter barnet har fylt 18 (eller et hvilket som helst annet tall man synes er rimelig) så kan man igjen gjøre som man vil, for da har man tatt sitt ansvar overfor barnet. Dette blir mer et spørsmål om personlig overbevisning, men frem til barnet har nådd en viss alder har man etter min mening en klar moralsk forpliktelse til å forsake en del av sin selvråderett og ikke drive med tull.
Så kan man gjerne si at dopingmisbrukere ikke er noe verre en folk som heller nedpå med kremfløte. Denne påstanden er ikke helt holdbar, da det er naturlig å skille mellom aktive og passive handlinger. Det er ingen som bestemmer seg for å helle ned på med kremfløte. Det er en vane man har fått med seg fra bestemor eller lignende. Beslutningen om å bruke steroider eller drive med basehopping er aktiv. Man bestemmer seg for å drive med det, og det innebærer dermed et mye større ansvar for egne handlinger. Dette kan i stor grad diskuteres, avhengig av hvilket syn man har på menneskelig rasjonalitet, men ser man på betraktninger som gjøres i juridiske sammenhenger vil man finne at et slikt syn er relativt utbredt. Så kan man selvsagt si at dersom man får barn etter man har lagt seg til en vane med å bruke steroider så blir det som med kremfløten, men det blir det ikke. Om handlingen er i fortiden så er/var den like fullt aktiv, og ansvaret bæres videre av beslutningstakeren. Legger man til grunn de nevnte prinsipper for ansvar og innskrenkning av selvråderett er det dermed ikke på noen måte mulig å moralsk forsvare fortsatt bruk av anabole steroider eller lignende etter at man har satt et barn til verden. |
| Honnør gitt av : HITman, 27. mai 2005, 02:30
|
|
|
2
|
Arkiv / The Best Of Treningsforum / SV: hvor stor er det mulig å bli uten dop?
|
26. mai 2005, 01:17
|
Etter å ha lest innleggene til Hans Høyhet og andre føler jeg for første gang behov for å komme med noen generelle betraktninger omkring et tema som er berørt.
Like fullt som forumet har en klar antidoping-profil forfektes også synet om individets frihet og selvbestemmelsesrett, eksemplifisert gjennom utsagn som "man må få lov til å dope seg dersom man vil" og "enhver må få bestemme over sin egen kropp". I vestens individualistisk samfunn er det naturlig med en slik grunnholdning, en holdning jeg også har selv. Med en slik grunnholdning er det altså moralsk forsvarlig/akseptabelt å "ødelegge" sin egen kropp, eller på andre måter utsette seg selv for fare.
Nå er det imidlertid slik at mange velger å leve med andre, eksempelvis i parforhold. Gir man beskjed til sin partner, på forhånd, om hva man driver med og farene som er forbundet med det så kan man hevde at ens partner tar et bevisst valg, i hvert fall gitt at man tror på menneskers generelle evne til å ta rasjonelle valg.
I det man setter et barn til verden stiller saken seg svært annerledes. Barnet har ikke tatt noe rasjonelt valg om å bli satt til verden. Barnet har ikke akseptert farene forbundet med far eller mors bruk/misbruk av hva det nå enn måtte være. Dette er forøvrig en generell diskusjon som kan relateres til alle mulig aktiviteter, og på et noe mer overordnet plan dreier det seg om at man har et ansvar for å være en ressurs for sitt barn, noe som betinger at man ikke driver så mye med basehopping, bruk/misbruk av anabole steroider, narkotika, eller har høyt inntak av kremfløte eller hva det måtte være.
Ved å sette et barn til verden oppgir man en god del av sin selvråderett og individualisme. Man kan ikke lenger spise hva man vil, reise hvor man vil når man vil. Kan man ikke akseptere en slik reduksjon av selvråderett og individualisme så bør man heller ikke sette barn til verden. Betyr x antall kilo så ufattelig mye for deg, så bør du ikke sette barn til verden. Så enkelt (vanskelig) er det. Du må velge.
Man kan gjerne moderere det litt og si at etter barnet har fylt 18 (eller et hvilket som helst annet tall man synes er rimelig) så kan man igjen gjøre som man vil, for da har man tatt sitt ansvar overfor barnet. Dette blir mer et spørsmål om personlig overbevisning, men frem til barnet har nådd en viss alder har man etter min mening en klar moralsk forpliktelse til å forsake en del av sin selvråderett og ikke drive med tull.
Så kan man gjerne si at dopingmisbrukere ikke er noe verre en folk som heller nedpå med kremfløte. Denne påstanden er ikke helt holdbar, da det er naturlig å skille mellom aktive og passive handlinger. Det er ingen som bestemmer seg for å helle ned på med kremfløte. Det er en vane man har fått med seg fra bestemor eller lignende. Beslutningen om å bruke steroider eller drive med basehopping er aktiv. Man bestemmer seg for å drive med det, og det innebærer dermed et mye større ansvar for egne handlinger. Dette kan i stor grad diskuteres, avhengig av hvilket syn man har på menneskelig rasjonalitet, men ser man på betraktninger som gjøres i juridiske sammenhenger vil man finne at et slikt syn er relativt utbredt. Så kan man selvsagt si at dersom man får barn etter man har lagt seg til en vane med å bruke steroider så blir det som med kremfløten, men det blir det ikke. Om handlingen er i fortiden så er/var den like fullt aktiv, og ansvaret bæres videre av beslutningstakeren. Legger man til grunn de nevnte prinsipper for ansvar og innskrenkning av selvråderett er det dermed ikke på noen måte mulig å moralsk forsvare fortsatt bruk av anabole steroider eller lignende etter at man har satt et barn til verden. |
| Honnør gitt av : Egil Skallagrimsson, 26. mai 2005, 11:04
|
|
|
3
|
Arkiv / The Best Of Treningsforum / SV: hvor stor er det mulig å bli uten dop?
|
26. mai 2005, 01:17
|
Etter å ha lest innleggene til Hans Høyhet og andre føler jeg for første gang behov for å komme med noen generelle betraktninger omkring et tema som er berørt.
Like fullt som forumet har en klar antidoping-profil forfektes også synet om individets frihet og selvbestemmelsesrett, eksemplifisert gjennom utsagn som "man må få lov til å dope seg dersom man vil" og "enhver må få bestemme over sin egen kropp". I vestens individualistisk samfunn er det naturlig med en slik grunnholdning, en holdning jeg også har selv. Med en slik grunnholdning er det altså moralsk forsvarlig/akseptabelt å "ødelegge" sin egen kropp, eller på andre måter utsette seg selv for fare.
Nå er det imidlertid slik at mange velger å leve med andre, eksempelvis i parforhold. Gir man beskjed til sin partner, på forhånd, om hva man driver med og farene som er forbundet med det så kan man hevde at ens partner tar et bevisst valg, i hvert fall gitt at man tror på menneskers generelle evne til å ta rasjonelle valg.
I det man setter et barn til verden stiller saken seg svært annerledes. Barnet har ikke tatt noe rasjonelt valg om å bli satt til verden. Barnet har ikke akseptert farene forbundet med far eller mors bruk/misbruk av hva det nå enn måtte være. Dette er forøvrig en generell diskusjon som kan relateres til alle mulig aktiviteter, og på et noe mer overordnet plan dreier det seg om at man har et ansvar for å være en ressurs for sitt barn, noe som betinger at man ikke driver så mye med basehopping, bruk/misbruk av anabole steroider, narkotika, eller har høyt inntak av kremfløte eller hva det måtte være.
Ved å sette et barn til verden oppgir man en god del av sin selvråderett og individualisme. Man kan ikke lenger spise hva man vil, reise hvor man vil når man vil. Kan man ikke akseptere en slik reduksjon av selvråderett og individualisme så bør man heller ikke sette barn til verden. Betyr x antall kilo så ufattelig mye for deg, så bør du ikke sette barn til verden. Så enkelt (vanskelig) er det. Du må velge.
Man kan gjerne moderere det litt og si at etter barnet har fylt 18 (eller et hvilket som helst annet tall man synes er rimelig) så kan man igjen gjøre som man vil, for da har man tatt sitt ansvar overfor barnet. Dette blir mer et spørsmål om personlig overbevisning, men frem til barnet har nådd en viss alder har man etter min mening en klar moralsk forpliktelse til å forsake en del av sin selvråderett og ikke drive med tull.
Så kan man gjerne si at dopingmisbrukere ikke er noe verre en folk som heller nedpå med kremfløte. Denne påstanden er ikke helt holdbar, da det er naturlig å skille mellom aktive og passive handlinger. Det er ingen som bestemmer seg for å helle ned på med kremfløte. Det er en vane man har fått med seg fra bestemor eller lignende. Beslutningen om å bruke steroider eller drive med basehopping er aktiv. Man bestemmer seg for å drive med det, og det innebærer dermed et mye større ansvar for egne handlinger. Dette kan i stor grad diskuteres, avhengig av hvilket syn man har på menneskelig rasjonalitet, men ser man på betraktninger som gjøres i juridiske sammenhenger vil man finne at et slikt syn er relativt utbredt. Så kan man selvsagt si at dersom man får barn etter man har lagt seg til en vane med å bruke steroider så blir det som med kremfløten, men det blir det ikke. Om handlingen er i fortiden så er/var den like fullt aktiv, og ansvaret bæres videre av beslutningstakeren. Legger man til grunn de nevnte prinsipper for ansvar og innskrenkning av selvråderett er det dermed ikke på noen måte mulig å moralsk forsvare fortsatt bruk av anabole steroider eller lignende etter at man har satt et barn til verden. |
| Honnør gitt av : Caepp, 26. mai 2005, 09:55
|
|
|
