Hei! Har fulgt med på treningsforum i årevis, og mye av min treningskunnskap opp igjennom årene skal krediteres treningsforum
Jeg har aldri tidligere skrevet en treningslogg, så dere får tilgi meg om "normen" avviker litt fra normalen, men jeg skal fortelle litt om utgangspunktet mitt for nå å ville logge.
Jeg er en 27 år gammel mann, som i mange år har vært en aktiv kar med 16 år kampsporterfaring og 8 år med styrketrening/kondisjonstrening i bagasjen. er 196cm høy og veide som regel mellom 90-105, alt ettersom treningsfokus og sesong. Det meste har dog vært på et hobbynivå, og treningsintensiteten har variert opp igjennom årene med stort sett 2-6 ganger i uken, de siste årene nærmere siste siffer
De siste årene kunne en god treningsuke se omtrent slik ut (det ble som regel et eller to avvik i forhold til jobb/skole, skade, sykdom etc) :
mandag: styrketrening
tirsdag: mma
onsdag: styrketrening
torsdag: mma
fredag: kondisjon
lørdag: mma
Var stort sett fornuftig med kostholdet, med ukentlige utskeielser, brukte adekvate mengder kosttilskudd, men har aldri brukt steroider eller annen "dop".
Har ingen imponerende løft, men trente stort sett etter baseprogrammer med fokus på styrke fremfor bygging. En styrkeøkt var som regel en ekte selvpiningsøkt der prestasjon og disiplin var viktig fra start til slutt.
Mine godkjente RAW maksløft var:
- 210 kg i markløft
- 140 kg i knebøy (gikk alltid ned på helen med rompeballene, mye dypere enn godkjent løftehøyde - hadde sikkert klart mer om jeg hadde kjørt ned til godkjent høyde, men var aldri så opptatt av å ha flest mulig kg på ryggen, men bli så sterk som mulig i de lange, pinglete beina mine
)
- 125 kg i benkpress
Intet å skryte av, og selv om jeg aldri kunne blitt noen styrkeløfter (har dessverre ikke genene), så var heller ikke styrketrening hovedmålet. Hadde som regel et mål om å være gjennomtrent
For 10 måneder siden var livet nærmest normalt. Jeg levde på et kaloriunderskudd, og vekten nærmet seg 90 kg for første gang på mange år, samt at fettprosenten var lavere enn på lenge. Følte meg relativt i god form, men reagerte noen ganger på at jeg ble påfallende fort sliten på trening. Måtte ha lange pauser mellom løftene, svimte nesten av når jeg presset meg, og var første på kampsporttreningene som lå rett ut på matten helt utslitt. I tillegg til dette følte jeg ofte at hjertet "slo rart". Ved en tilfeldighet på jobb målte jeg blodtrykket mitt, som viste overraskende 170/45 i hvile. Målte det flere ganger over tid, og sifrene var tilsynelatende alltid like merkelige. Pga at jeg hadde søvnapneer (pustestopp om natta) på noen ganger nærmere et minutt, bestemte jeg meg for å oppsøke lege for dette. Ba legen i samme moment sjekke blodtrykket, og legen bekreftet at det var et merkelig trykk for en ung, trent gutt. Legen lyttet også til hjertet mitt og hørte en kraftig bilyd, men konkluderte med at dette mest sannsynlig var ufarlig. Jeg måtte faktisk overtale legen min om å sende meg videre til spesialist, selv etter å ha fortalt om en påfallende familiehistorikk over unge menn som hadde vært rammet av hjerteproblematikk.
Selv om jeg flere ganger ringte og purret på, tok det faktisk et halvt år før jeg kom til ultralydundersøkelse, og denne dagen viste seg å skulle bli litt annerledes. I mellomtiden hadde jeg roet meg med at legen tok dette så rolig, og trøstet meg med at ingen lege ville la det gå et halvt år om det var noe alvorlig galt. Derfor trente jeg også som aldri før, og de siste ukene før konsultasjonen hos spesialisten, var jeg oppe i 6 økter i uka jamt, med fullkontaktssparring og tunge løft.
Med treningsbaggen i hånden og markløft på planen senere på dagen, dro jeg innom sykehuset og satte meg på venteværelset. Det var sen vår, skinnende sol og jeg gledet meg til å få dette ut av verden, slik at jeg kunne trene uten å ha en eneste bekymring. Etter å ha kommet inn til undersøkelsen, ble jeg liggende på et bord mens en nyutdannet og ung hjerteforsker gikk over brystkassen min med ekkoloddet. Det var helt stille i noe som føltes ut som en evighet, før han satte seg opp i en stol og så - etter hva jeg bedømte - likblek ut. Akkurat det øyeblikket kommer jeg aldri til å glemme.
Etter å ha kremtet noen ganger, sa han følgende: "Jeg beklager, men jeg har dårlige nyheter. Dette så dessverre ikke spesielt bra ut". Han fortalte meg deretter at jeg hadde en enorm utposning, også kalt aneurisme, på hovedpulsåren min som gikk ut av hjertet (den var 9cm i diameter), samt en klaffelekasje i aortaklaffen som han beskrev som livstruende stor, som også hadde fått hjertet mitt til å vokse til det dobbelte av hva som var normalt. Ifølge legen, rant halvparten av blodet mitt tilbake i venstre ventrikkel, noe som hadde fått den til å utvide seg betraktelig. Han bedømte også aortaen i magen til å være utposet, og levnet meg liggende på benken i ren dødsangst for å hente en annen og mer erfaren spesialist.
Jeg husker også at han spurte om hvordan jeg hadde klart å komme meg til sykehuset, og virket sjokkert over at jeg hadde klart å gå dit av egen maskin. Jeg ble med ett liggende å tenke på hvor fjern den markløftøkten senere på dagen plutselig virket...Han mente også at jeg trengte operasjon omgående, og da jeg spurte om han mente innen året, måneden, uken eller dagen, svarte han: "Kanskje vi kan vente til imorgen, jeg vet ikke før jeg har konsultert med kirurgene". Jeg var da innenforstått med at det betydde en stor og omfattende åpen hjerteoperasjon.
Derifra gikk det slag i slag. Jeg ble fløyet med luftambulanse til rikshospitalet, og vurdert til snarlig operasjon der. Dessverre satte det seg en betennelse i en veneflon, noe som medførte høy CRP og en alvorlig risiko for operasjonen. Etter å ha avveid frem og tilbake, ble det bestemt at jeg skulle opereres med en infeksjon i kroppen, og noen dager senere gjennomgikk jeg åpen hjerteoperasjon der de skiftet ut hovedpulsåren min ut fra hjertet (ascending aorta), og reparerte hjerteklaffene. Jeg sovnet inn med den troen om at jeg kom til å våkne med mekaniske klaffer, - men heldigvis fikk jeg en av verdens fremste hjertekirurger som først ville forsøke å plastisk rekonstruerte mine ødelagte klaffer, et inngrep som var ganske nytt og banebrytende, og som ikke ble gjort mange andre steder i verden, - og som var en suksess. Den utvidede aortaen i magen mente også legene på rikshospitalet var innenfor normalen, og derfor trengte ingen kirurgiske inngrep. Det mest spesielle med hele hendelsesforløpet var etter operasjonen, da jeg pratet med kirurgen, og han fortalte meg at aortaveggen var så tynn at han kunne se tvers igjennom den. Hadde jeg ikke blitt operert umiddelbart, så ville den etter hva han vurderte, sprekke og medføre min død innen dager. Det var ganske spesielt å tenke på hvor englevakt jeg egentlig hadde hatt - og hvor sykt heldig jeg var som hadde fått oppdaget dette i tide!
Tiden etter operasjonen var preget av infeksjoner, og jeg gikk sammenhengende på antibiotika intravenøst i over 3 måneder. Jeg gikk ned over 10 kg, og veide nærmere 80 kg etter operasjonen. De første dagene klarte jeg ikke gå til toalettet uten å være andpusten, men sakte men sikkert klarte jeg å gå lenger dag for dag. Husker godt første gangen jeg forsøkte å gå opp trappene, og jeg var helt utslitt etter å ha gått opp første etasje. Stahet gjorde at jeg presset meg opp alle fire etasjene til avdelingen, hvorpå jeg ble så sliten at jeg måtte ligge i sengen resten av dagen.
Da jeg ble skrevet ut i september hadde rehabiliteringen bestått av rolig gange, litt lenger dag for dag, all form for løft over 2kg var bannlyst da det tok 12 uker før brystkassen var fullgrodd. Jeg fikk beskjed om å leve som normalt, men måtte kutte ut all hard trening, og da spesielt kampsport og tunge løft - akkurat det jeg elsket mest :/
Jeg begynte med pushups stående mot en vegg, eskalerte til noen få på knærne, for deretter å begynne med vanlige pushups. Fra å såvidt klare en eneste, gikk det rundt to uker før jeg var oppe på over 30 igjen. Jeg begynte også å løpe etter å ha blitt skrevet ut, og løp en skogsløype på rundt 5 km. Jeg satte som mål i begynnelsen av september å klare og løpe opp en bakke i begynnelsen av løypa, og klare hele løypa før vinteren kom.
Allerede samme uka som jeg satte det målet, klarte jeg den bakken, og 21. september løp jeg for første gang 5 km uten stopp og var stolt som en hane
I oktober trosset jeg anbefalingene og begynte å grapple forsiktig igjen, samt lett styrketrening hjemme (for det meste knebøy, øvelser med manualer, pullups, pushups etc) og løping i skogen frem til begynnelsen av november da jeg dessverre ble syk igjen. Det hadde satt seg en bakteriell staphinfeksjon i hjerteklaffene, og disse hadde begynt å "spise" dem opp. Etter 7 nye uker på sykehus med intravenøs antibiotikabehandling, ble jeg sluppet ut rundt jul. Etter å ha vært på rikshospitalet for angiveligvis en ny operasjon, ble denne kansellert da de mente de hadde fått bukt med bakteriene, og tross en økt lekasje i klaffen, var ikke denne enda stor nok til å trenge ny operasjon umiddelbart. Dog ble det forespeilet en ny operasjon i fremtiden da det er lite trolig at klaffene vil holde veldig lenge.
Det vanket dessverre flere dårlige beskjeder rundt juletider, og en utredning jeg gjennomgikk for genetisk bindevevsdeffekt; avdekket at jeg hadde en såkalt "dural ecstesi" i korsryggen, som er en utposning av spinalvæskegangen og som sakte, men sikkert skyver ryggvirvlene ut av posisjon. Dette er uhyre sjeldent hos en frisk befolkning, og sees nesten utelukkende i sammenheng med genetiske bindevevsdeffekter, som feks marfans syndrom. Dette, og i sammenheng med aortaaneurismet, er ganske sterke indikatorer på at jeg har en eller annen form for svakhet i bindevevet, som da rammer hele kroppen siden alt vev er sammensatt av bindevev. Jeg ble nå ilagt fullstendig treningsforbud inntil utredningen var ferdig, noe som kanskje var det mest deprimerende av alt.
Status quo pr dags dato er: Jeg har fortsatt ikke fått noe svar fra utredningen. Lekasjen i klaffen har nå vært stabil i tre måneder og jeg har igjen begynt å trene igjen - dog rolig. Trener en time på helsestudio, og da løper jeg først 4-5 km på en halvtime, før jeg trener isolerende styrkeøvelser med lav belastning. I tillegg til dette går jeg turer og svømmer 1000 meter en gang i uken. Å være i aktivitet er så viktig for min mentale helse, at jeg nærmest anser det som en nødvendighet skal jeg klare å fungere normalt og ikke gå i kjelleren - samt at det er umulig for meg å la være. Allikevel tar jeg alle de hensynene jeg kan ta, trener med pulsklokke, løper rolig og jevnt uten intervaller, unngår alle mulige flerleddsøvelser/baseøvelser som gir størst blodtrykksforhøyning, og presser meg på ingen måte unødvendig. Så ja...jeg driver nå med det jeg før kalte jåleøvelser - og herregud hvor dum jeg føler meg når jeg står der med enhåndsbicepscurl med vaier og lav belastning
Grunnen til at jeg nå skal logge om dette: Jeg er fullstendig klar over at dette er alt for kjedelig og lang lesning for de fleste (sikkert alle), så jeg verken forventer eller tror det kommer til å være noen særlig aktivitet her foruten meg
Allikevel er det noe terapeutisk med den følelsen av å dele denne historien med andre, samt den motiverende effekten en treningslogg er i seg selv, som gjør at jeg nå velger å skrive her inne. Dessuten vet jeg at alle mulige skader, sykdommer, hendelser i livet etc gjør noe med treningen i seg selv, mulighetene for å trene, motivasjon, samt frustrasjon rundt dette - og håper kanskje det er noen som har lignende erfaringer og kanskje har råd/tips rundt hvordan man håndterer de ulike aspektene knyttet til dette.
I mitt tilfelle, er det heldigvis ikke motivasjonen eller viljen det er noe galt med - jeg har bare en kropp som ikke kan kan tåle den treningen jeg vil påføre den
Og det er et ganske stort sprang å ta fra å være en hvem-som-helst treningsglad gutt til å virkelig måtte kjenne på hvor invalidiserende et liv med helseproblemer kan være. Heldigvis finnes det like mange muligheter som hindringer, og jeg håper virkelig at feks utredningen kan vise at jeg kan leve et relativt normalt liv med moderat trening og aktivitet. Listen over "hva jeg kan gjøre" vil uansett alltid være lenger enn listen over "hva jeg ikke kan gjøre" og det er en ganske lykkelig tanke i seg selv
Hvis det er noen som kommer til å følge med i denne treningsloggen, så kom gjerne med forslag/råd/tips/kritikk etc - så håper jeg at denne loggen kan bidra til at jeg kan sortere ut litt tanker og planer rundt treningen min!
Takk for at du eventuelt tok deg tid til å høre på all denne selvmedlidenheten
Vis innlegg
