Hei folkens! dette vil helt sikkert virke som et ganske patetisk innlegg og det har jeg forståelse for! Men jeg har i mange år slitt med ekstremt lav selvtillit, og tør nærmest ikke åpne kjeften fordi jeg synes jeg høres så tåpelig ut. Men uansett har jeg lest at ved bruk av steroider kan man få mer apatisk følelse og høyere selvtillit? Noen som vet noe mer om dette? Jeg skal ikke bruke det for å få større muskler, er ikke det som er målet, men bare ta noe "stoff" som påvirker hjernen til å gi meg mer energi og mer selvtillit...derfor tenkte jeg kanskje å prøve ut steroider. Noen som har noen konstruktive innspill å komme med?

Jeg skrev for noen år tilbake følgende innlegg, kanskje det kan hjelpe trådstarter?

http://www.treningsforum.no/forum/index.php?topic=29774.0

Du beskriver selv at du ikke gjør dette for å bygge muskler, men kun for selvtillitten sin del. I så fall finnes det en rekke andre, tryggere og bedre medikamenter som kan hjelpe deg. Dersom steroider er et alternativ fordi det kan være lettere å få tak på, så råder jeg deg sterkt til heller å snakke med en lege. Men løsningsveien du tenker på nå er ikke den riktige, og vil kun resultere i at du inntar en ond sirkel som på sikt blir enda vanskeligere å komme ut av.

Spriter opp litt; hva er idealkvinnen?

Hun finnes ikke helt enkelt. Ikke fordi jeg er ekstremt kresen, men et samliv med en idealkvinne er dømt til å bli kjedelig. En kan selvsagt argumentere med at da er ikke dette idealkvinnen, men den kvinnen som ikke har noen side en misliker til en viss grad, den kvinnen klarer heller ikke synliggjøre hva som virkelig tiltrekker deg ved henne. Det var "Krompen" som klisjegjorde det hele da han i sin bryllupstale sa "ingen har gjort meg så adrenalinsint som deg", og det er faktisk godt sagt. Det er nettopp slike ting som gjør at alt det andre kommer frem.

Og før du da prøver deg på at "er ikke idealkvinnen hun som oppfyller akkurat dette", så kanskje du har rett. Men poenget er at det er ikke en spesiell ting som kan få frem dette. Har du noen gang ligget alene igjen i en seng og virkelig savnet den snorkingen du egentlig hatet? Å vite at akkurat den snorkingen der får man aldri mer høre igjen. Men tilfellet er jo at det er mange rundt oss som faktisk snorker, men det er ingen som snorker akkurat "sånn".

En idealkvinne finnes altså ikke, men det er mange kvinner der ute som kan gjøre meg lykkelig. Personlig er jeg lykkelig med hun jeg har, og har vært det noen år, men jeg kan ikke si at hun er idealet alikevel. Det er sikkert mange andre der ute som kunne gjort meg minst like lykkelig som henne, selv om de sikkert er svært forskjellige på flere måter.

Var kanskje ikke et svar i retning av "ei med svære pupper, snerten ræv og små fortenner".  Men som du kanskje skjønner, idealet er ikke konstant - på godt og vondt.

Leser stadig vekk at folk påstår at det ikke finnes alvorlige bivirkninger etter bruk av AAS. Det finnes ikke noe medisinske bevis. Nå sist i tråden "Hva steroidene gjorde meg meg!" her på forumet. Og om noen skulle våge å linke til en eller annen medisinsk rapport, så er den aldri god nok.

Og om du skulle prøve å fortelle en som bruker AAS, at det faktisk er noen som har fått alvorlige bivirkninger, så har jo denne personen som gjort alt feil. Det er feil doser, for lange kurer, blandet feil stoffer osv. For selv har de jo bestandig full kontroll.

Veldig bra innlegg av deg, men har valgt ut en liten del av det du skrevet da jeg tror dette er hva som er mest interessant i debatten, nemlig uenigheten om hvor farlig dette er.

Og for å ta det med en gang, de som påstår at det ikke er noen form for risiko forbundet med dette har enten ikke selv opplevd noe negativt, enda, eller så lukker man øynene for det. Men, når det er sagt, så er det selvsagt slik at man kan minimalisere risikoen her og det ganske så kraftig også. Problemet er da at man har utelukkende venners empiri å basere seg på i tillegg til sin egen, eventuelt en eller annen på det store nettet som har en erfaring han mer enn gjerne deler. Men hvor ofte hører man om de som dreit seg ut? Og når man har tilgang til en tosidig empiri og selv står med foten godt plassert i den ene av klanene så er det vel naturlig også hvilken side man velger. Når det er sagt så finnes det jo også de som røyker et helt liv, til dels også svært mye, uten at de noen gang utvikler kreft uten at vi skal dra oss inn i debatten på hva som faktisk dreper i forhold til røyking. Empirien er tross alt noe større der.

Selv har jeg vært en av de heldige, sett med egne øyne, men jeg er allikevel åpen for de risiki som faktisk finnes, og forholder meg til de som best jeg kan. Min erfaring med meg selv er hva som hovedsakelig ligger til grunn for mine valg, selv om det blir kortsiktig tankegang, alt annet av risiko man kan minimalisere er noe alle i grunn bør kunne lese seg til og som enhver lege burde kunne lese ut av en enkel blodprøve. Men hvem har tålmodighet til å ta det tilstrekkelig rolig når man allerede har valgt den kjemiske snarveien?

Det er nok av folk der ute som, dessverre, ikke ser på muligheten for å bli skadelidende, og som er klare på at bivirkninger er reversible. Jeg kjenner mange som er av motsatt mening, men felles for disse er en av to muligheter. Enten har de erfart det selv, eller så har de så mange år på baken og erfart såpass at de innser hva de holder på med. At ”opplæringstiden” er lang, for det er bare noe man kan innse med en gang, er i og for seg synd, men det er allikevel en klar fellesbetegnelse. Nybegynneren starter alltid med friskt mot mens den erfarne holder på mer av gammel vane og/eller frykt for noe annet.

Selv har jeg opplevd verst tenkelige utgang grunnet misbruk av AAS, som beskrevet i et par andre tråder her inne, og det er kanskje slike opplevelser som må til. Men jeg sier enda kanskje, fordi jeg vet av erfaring at dette ikke er tilstrekkelig for mange. Ser sikkert rart ut fra utsiden, men jeg tror jeg vet hvorfor de velger å ikke innse at hva de holder på med kan være en vei mot noe de kanskje ikke helt trodde eller håpet på …

ADN er nå en historie for seg selv, jeg tror ikke det er så mange som er sjokkert av det egentlig. Men, en skal rettferdiggjøre litt det de holder på med også, for det er på ingen måte en lett oppgave de er satt til å gjøre. Fremgangsmåten deres derimot, den er betenkelig.

Jeg for min del hadde en lengre prat med en av skikkelsene som stadig figurerer for ADN (han kan sikkert bekrefte dette selv om han leser her inne fra tid til annen) for noen år siden på telefon. Inntrykket jeg fikk var egentlig veldig positivt, og han virket også åpen for hva jeg hadde å si dengang. Han var intressert i min historie, mine synspunkter, mine valg og hva jeg hadde av forslag ellers.

Det ble i og for seg ymtet innpå hvorvidt jeg var intressert i å bidra på noen måte selv, men som jeg antydet, slikt kan ha positive så vel som negative sider. Spørsmålet er jo ganske klart hvilken effekt vil det ha å at en person står frem som ikke opplever altfor mye negativt med seg selv og har det fint med livet sitt? Det er klart at også jeg har min historie å fortelle, det vil bidra til å opplyse, og personlig tror det kan være avskrekkende nok for noen å høre hva også jeg tenker/tenkte om min fremtid, samt de opplevelser jeg har hatt rundt meg. Men faren for at noen også ser på det som positivt er jo tilstede, selv om det kan være positivt så vel som negativt. Og derfor tror jeg det er det essensielle her, og som kanskje ADN har bommet mest på i mine øyne, det er å få troverdighet i det de holder på med. Samfunnet i dag er såpass opplyst og informasjon er så lett tilgjengelig, uavhengig om den er riktig eller ikke, at det nytter ikke lenger å forsøke å ”bløffe” seg fremover for å få frem budskapet sitt. ”Stor der oppe, liten der nede” er det ingen andre enn min mor på over 60 som tror på, knapt nok henne.

Jeg husker jo godt fra min egen ungdom filmer som ”Marita” som skulle skremme oss fra å være nysgjerrige på narkotika. En tidligere narkoman stod der fremme og fortalte sin historie og hvor fælt det hele var, men virket det egentlig? Det er jo klart at rekrutteringen, hvis vi kan kalle det for det, har vært der hele tiden, men gjorde det noe for meg? Eller kompisen min som faktisk havnet utafor en gang på tidlig 90-tall og dessverre endte livet sitt i et bakgårdsrom i Oslo noen år senere. Hva var det han ikke forstod som jeg gjorde? Eller grep jeg budskapet på en annen måte enn han? Hvorfor kjørte 3 av mine kompiser seg ihjel i ung alder når vi fikk utallige formaninger fra Trygg Trafikk om hvor farlig fart er? Var de bare ”uheldige”?

Skal ADN komme lenger med sitt budskap så mener jeg må de spille mer på lag med de personene de faktisk prøver å nå, men om det er noe de faktisk har ressurser til har jeg ingen kjennskap til, da jeg antar at toppidretten vil være et hovedfokus for de når det kommer til den faktiske ressursbruken. Men å minske skillet, eller avstanden, mellom ADN og personene de prøver å nå tror jeg vil bidra til å komme lenger med budskapet de har. Dessuten, så må de også innse det enkle faktum at å komme helt i mål antagelig er en tapt kamp, men det betyr ikke at de ikke skal kjempe videre, det bør snarere motivere de til å ”angripe” saken på en bredere måte enn hva de gjør i dag. Kombinerer de dette med troverdighet og kunnskap, så tror jeg de kan komme litt lenger enn de har gjort i dag, og kanskje en dag må de innse at det å opplyse kanskje kan være vel så forebyggende som å svartmale. Sett i et større perspektiv så kan det absolutt ha positive ringvirkninger. Klarer de også å kvitte seg med ”spøkelse-stemplet” sitt så kan de kanksje komme enda litt lenger, da dette i all hovedsak handler om holdninger, og holdninger er ikke noe man kan tre over hodet på noen som helst dersom man ønsker langvarige virkninger.

Jeg skulle mene at jeg har klartgjort i tidligere poster hva og hvorfor jeg har gjort som jeg har gjort, og dette er i hvert fall mine tanker om dette. For de aller aller fleste som er innom dette er det en fase som stort sett går over etter en stund. Noen trekker strikken litt lenger, og noen få går det virkelig ille med fordi de havner i andre miljø eller at det er andre tilstøtende ting som skjer. Det er ikke slik at jeg derfor mener dette er bra fordi det går over, men målet burde være å få flest mulig raskest gjennom denne prosessen og på en minst mulig skadelig måte, samtidig som man selvsagt forsøker å få ferrest mulig til å velge slik. Men å gape over for stort er ikke nødvendigvis hensiktsmessig og kan være lite optimalt, og derfor bør man starte i en ende om ressursene er begrenset. Hvilken ende er opptil ADN, men jeg tror det kan leses utifra hva jeg skriver, hvor jeg mener de burde starte.

Jeg kan i hvert fall bekrefte det enkle faktum at noen store gutter ikke nødvendigvis er drømmekunden deres. Ikke at jeg hadde forventet noe annet, men når jeg først hadde hotellrom i nærheten, så hvorfor ikke? Jeg kom nå inn der, trass i at jeg av "herremannen" i disken ble beskuet noget mistenksomt. Fikk jeg trent? La oss se det på en litt annen måte, får Petter Solberg trene på motorveien?

Det ble med en kardioøkt, det var jo tross alt morgen, og til det så fungerer det hele helt greit, og planen min var ikke noe veldig utover det heller egentlig. Noe hardcore gym er det definitivt ikke, og når man ikke kan føle seg velkommen på bakgrunn av størrelse så er og blir gymmet i klassen med SATS og de andre. Neste gang jeg er i Oslo så blir det, som stort sett før, stedet der jeg alltid har holdt på plass de gangene jeg er i Oslo.

Som Gilberg eminent skriver over her så handler jo dette om penger, og jeg kan således lett forstå motivet for Gymet som helhet plasseringen tatt i betraktning. Og selv om ikke jeg er i målgruppen til investorene, så må jeg alikevel få lov å si at dersom et Gym skal ha suksess, det være seg helt uavhengig av navn og kjede, så må man kunne føle seg velkommen. Jeg har ingen motforestillinger mot at de ansatte har fått sine smilekurs og sikkert har noen treningskunnskaper å flagre med også, noe de bør ha om dette skal gå rundt. For min egen del ønsker jeg Gymet all mulig lykke videre, lever det videre så finnes det grunnlag for tilbudet tross alt. Det var nok aldri tenkt å være i retningen av Venice Beach, men strengt talt var begrepet Gold's ødelagt for mange år siden om man skal betrakte dette fra en "fanatist" sin synsvinkel, det er tross alt nettopp det de fleste av oss er.

For min egen del må jeg innrømme en ting når det kommer til kroppsbygging og dens fremtid, og det er at man får den idretten man vil ha. Det er klart at det er enkelte i dette systemet som har noe mer makt enn andre, men som i alle andre idretter er det penger som også styrer dette showet. Dersom dagens byggerfysikk hadde vært så enormt frastøtende er det jo noe rart at det er disse showene som også trekker mest folk. Dommerstanden har selvfølgelig også et ansvar her, dog kan det sikkert diskuteres hvorvidt det er litt bukken og havresekken når det gjerne er kroppsbyggere selv som dømmer. Ikke at det er direkte ufornuftig å ha erfarne bygger som dommere, poenget er at det ikke er direkte knirkefritt, samtidig som det er tilfelle at ”vekstmage” ikke direkte dømmes ned på de nasjonale showene her i Norge i hvert fall. Mitt inntrykk er i vært fall så.

Å snu dagens trend i retning av den gamle tror jeg for min del er en utopi. Som den bakgårdsidretten/sporten kroppsbygging er, vil en slik trend være vanskelig å snu så lenge den har festet seg så godt som den har. Målet har jo tross alt i alle tider vært å bli så stor som mulig, samtidig estetisk ”bra”. Skillelinjene er selvsagt vage, skulle i og for seg bare mangle, men hva som er estetisk bra og ikke er ikke noe som nødvendigvis er statisk over tid.

Innføringen av CB-klassen kan selvsagt være en retning i riktig retning. Om folk virkelig vil snu denne trenden får vi vel snart se i form av hvor det er mest publikum – det er til syvende og sist de som faktisk har det siste ordet. Jeg legger mine penger på at trenden neppe snus med det første, om noen gang, men jeg liker at ting er litt freaky også.

Bare overskriften på denne tråden her viser jo litt om hvordan holdningene er ute blant folk. I gode gamle Norge skal man ikke stikke seg frem, og gjør man det i form av utseende så er det kanskje den verste måten å gjøre det på også. Nå skal det vel sies at den jevne person her inne ikke har det store til overs for metroseksualiteten som rir verden for tiden, så litt toveis er det vel også.

Men det var i grunn bare en liten digresjon og langt fra det egentlige poenget mitt. Det jeg finner morsomt i denne tråden er hvor mange som slenger rundt seg med påstander av både den ene og andre sorten, men som tydeligvis ikke alltid kan være like godt fundamentert i den virkelig verden. Det er kanskje mer tragikomisk enn morsomt at noen snakker om bivirkninger som kviser, uren hud og gyno, men det er litt synd at dette er vel noen av de bivirkningene som absolutt er reversible i alle tilfeller. Dette er kanskje de mest hyppige man kan bli rammet av, men samtidig ufattelig lett å fikse på i etterkant om moder natur ikke gjør jobben selv. En holdning som det viser ingenting annet enn at man ikke helt har fått med seg at man leker med hormoner.

Det er noen få her som nevner at de psykiske bivirkningene er betydelig verre enn de fysiske, og jeg kan i grunn ikke si meg mer enig i det. Ikke bare er de verre, men de er også signifikant mye verre å kontrollere. Nå er det jo ikke slik at jeg fornekter faren for den hyperaggressive misbrukeren av anabole steroider, men den personen lever stort sett i hodet på folk som ikke har opplevd dette på nært hold. Men når følelseslivet ditt bare velter opp i deg og verden blir litt mørkere enn den pleier, særlig sammenlignet med hvor fint du hadde det for 3-4 uker siden når musklene vokste og alt bare var rosenrødt, først da kan vi snakke om at problemene begynner å vise seg.

Svært få har egentlig opplevd gleden det faktisk er å se en sprøytespiss forsvinne inn i sitt eget lår. For noen av oss, i hvert fall for meg, så er akkurat det en glede. En liten rus. Det er ingen smerte der av nålen som bryter huden og fortsetter videre inn. Det er nesten så man vil bruke litt lenger nål for å ha følelsen litt lenger, for akkurat der og da er følelsen bare god. Men dette er gleden med den store baksiden, for det er når man har kommet til det punktet at man virkelig begynner å få et problem og avhengighet strengt tatt har gått videre til enda ett nytt nivå. Man klarer å holde seg unna en stund, men for hvor lenge? Nettopp det er også grunnpilaren i forhold til hvor lett det faktisk er å rammes av de psykiske bivirkningene. Har man så god kontroll at man klarer å si at nok er nok? En gang for holde! ”Jeg vil aldri oppleve denne fremgangen noen gang igjen, men dette er nok.” Personlig tror jeg det er svært få som på forhånd er i stand til å si at: ja, det er jeg i stand til. De av dere som klarer det er sterke, spesielt i hodet, og det kan dere dra nytte av også ellers i livet. Men utover det ser jeg ikke noen grunn til å friste skjebnen allikevel når det kommer til bruk av AAS.

Denne tråden handlet kanskje om holdninger til den jevne ”boler”. Jeg hater i grunn bare uttrykket, men holdningen blant folk flest er nesten utelukkende negativ, hos vanlige folk vel å merke. Om dette er misunnelse over at noen har fått til noe de selv på en måte ser opp til, eller om man bare blir betraktet som en freak, det er ikke jeg i stand til å svare på. Men jeg vet godt hvordan det er når det tiskes og hviskes bak en i matbutikken. Og for å oppleve akkurat det trenger man ikke være spesielt stor heller, men jo større jo verre egentlig. Barn som peker er morsomt, helt til mor oppdager hva den lille holder på med.

Samfunnet i dag er gjennomsyret med at man skal ha holdninger til det meste, og man skal ”go with the flow”. Noen vil antagelig aldri få forståelse med hva og hvorfor vi gjør som vi gjør. Jeg for min del anbefaler heller ingen det samme, snarere tvert i mot. Men jeg vil samtidig benytte muligheten til også advare litt mot faren om å skulle ha meninger om temaer man ikke har kjennskap til eller bare har lest overfladisk om i tabloidpressen. Det er ofte slikt det blir misforståelse og ”bråk” av. Den beste måte å forstå et annet menneske på er å selv ha opplevd noe av det samme.

Kur året rundt? Kilder..??

Tror du ikke Mr.Olympia utøvere feiler på dopingtester da? Hørt om det?

Å være på kur året rundt har ikke så stor effekt..

En kilde til det er som sagt meg selv.
Mr. Olympia blir ikke testet, så enkelt er det.

Og hva angår kurer året rundt og hva slags effekt det måtte ha eller ikke tviler jeg i grunn på at du har mer kunnskap om enn meg. Som sagt, regelverket forhindrer en i å forklare dette i detalj, og det er ikke noe ønske heller, men ja - det er mange, meg selv inkludert, som er på kur året rundt. Stol litt på de som vet hva de snakker om nå.

Jeg orker ikke å svare engang, blir for latterlig. Kur året rundt?

Det er nok overhodet ikke latterlig. De gutta må være på året rundt for å i det hele tatt holde på massen de har, så ja de bruker dette hele året. Tro meg, du skal ikke langt for å finne folk som gjør nettopp dette. Meg selv som eksempel, jeg har vært på kontinuerlig i flere år nå. Godt over normalt stor, men uansett "på" hele tiden. Så det er i grunn ikke noe unaturlig i dette i forhold til hvor "vanlig" det er, men sunt er det jo ikke nødvendigvis, uten at jeg skal forklare i detalj hvordan dette gjøres.

Hva skjer egentlig med Oslo om dagen ? Riktignok har jeg hørt at ting begynte å bli ille, en følger jo med fra der en bor uansett – men at det var så ille som nå hadde jeg i grunn aldri trodd. Etter å ha jobbet en liten uke i Oslo og tatt t-banen til og fra jobb hver morgen er det ikke en dag jeg ikke må skreve over en som ligger å sover i utgangen av t-banestasjonen. Hvorfor har det blitt slik egentlig ?

Det hele fikk meg i grunn til å tenke på sist gang jeg var i Norge, det var sist sommer, og jeg skulle innom Oslo S for å ta toget videre. På vei gjennom Oslo S tenkte jeg at det var på tide med litt påfyll av mat, og det er ikke ofte jeg tyr til fast-food varianten, men denne gangen lot jeg meg friste. Så med en hamburger i hånden, en pose pommes frites samt litt brus satte jeg meg til på en benk nede på perrongen. Det tok i grunn ikke veldig lang tid før det satt en liten krabat foran meg. Stille så han opp på meg, skakket litt på hodet og de brune øynene hans spurte vitterlig om han kunne få litt av det jeg spiste. Sa ingenting, det var jo en spurv, men tigge hadde den tydeligvis lært. Så en kvart pommes frites fikk den før den fløy av sted. Ikke lenge etterpå var den tilbake, skjønt om det var den samme eller ikke er jo umulig å si – men en spurv satt nok en gang foran meg. Skakket litt på hodet, og hoppet lett rundt. Og slik gikk det altså videre, og i løpet av de 10 minuttene jeg satt der kom det flere spurv til og de fikk vel alt i alt store deler av min pommes frites. Jeg følte jo hadde gjort en liten god gjerning der jeg satt, for duene – de dukker jo opp de også – hadde ikke fått noe særlig. Store og griske som de er var det ikke rare mengden jeg syntes de fortjente. De stakkars små spurvene derimot, de fikk. Og i det jeg reiser meg opp kommer det ei jente med lett knekk i knærne og skal selge meg et blad. Fikk aldri tak i navnet, med noe med Oslo og hun smilte. Påtatt eller ikke, hun smilte det hun klarte. ”Artig måte å tjene penger på tenkte jeg”; hun fikk ingenting av meg trass i hennes reklame om at ”det er tegneserie av Kristoffer Nilsen”. Ja ja, at du vet hvem Joakim Nilsen var gjør vel ikke at du skal reklamere for broren hans og samtidig prøve å tjene penger på det? Så på toget bar det, uten blad men samtidig fornøyd til sinns der jeg hadde matet mer enn en liten spurvefamilie.

Men altså nå er det bare verre og verre i denne byen vi kaller Oslo. Nå vet ikke jeg om jeg er spesiell som nødig gir fra meg penger til narkomane eller uteliggere, men hva skal en gjøre da? Det er ufattelig kjipt å måtte skreve over en sovende (ruset?) person hver morgen som ligger i ei steintrapp og prøver å ta til seg den lille varmen som siver opp fra t-banestasjonen. Irriterende for meg, og sikkert mange med meg, men hvorfor ligger han der egentlig? ”Alle sier at Jeppe drikker, men ingen spør hvorfor !”. Ja, han var kanskje forut for sin tid – men at de som ”stengte” Plata har vel kanskje ikke lyktes med hva de gjorde? Og hvorfor øker mengden av personer som sover ute og tigger overalt? Skal man gi de penger, eller skal man fore spurvene? Hva jeg gjorde i sommer var da helt naturlig for meg, i hvert fall da, men en enkelt uke i Oslo har fått meg til å tenke. Det verste er vel at jeg ikke tenker på de som ligger ute og fryser, men hvordan skal jeg kunne bidra til å få de bort. Men kanskje det er slik mange av oss tenker, og at det er der problemet egentlig ligger ?

Så skjedde det altså enda en gang, det som absolutt ikke skal og ikke burde skje. En altfor ung mann ender sine dager på måte som er han så altfor lite verdig. Og så altfor altfor ung. Og igjen er det så lett å skylde på at det var AAS som tok livet av min venn – jeg er ikke så sikker, selv om det kanskje var en medvirkende årsak til at Phillip ikke lenger er her. For hans del var nok heller AAS en måte å komme tilbake fra rushelvete på, det var hans måte å oppleve fremgang i livet sitt. Kanskje ikke en for god måte å gjøre det på, men hva er egentlig verst ? AAS for å bygge seg opp, eller enda flere år på narkotika av ymse slag for å bryte seg ned ytterligere ? Phillips bane ble vel gjerne at han aldri helt klart å gi slipp på sitt gamle liv og ikke riktig forstod at miksen ikke var det beste for han.

Phillip var en person som gjennom ungdommen sin levde et liv som var en del hardere enn de fleste av oss. Han var alltid den som trakk strikken litt lenger, var alltid sistemann hjem fra fest – og var det noen som hadde prøvd ”noe”; Phillip hadde alltid prøvd det. Dessuten var han en skoleflink fyr, en person som fikk karakterene han trengte for å komme videre i livet på den måten han selv ville. Det i seg selv var kanskje ikke så bra for akkurat han, det var aldri noen intensiver for å gi opp det gamle livet. Det gikk jo så fint å mikse. Partyløve i helgene, ”nerd” på hverdagene. Skillet fra ungdomslivet til studentlivet videre til voksenlivet ble derfor noe glidende. Og som de fleste av oss vet, når ulykken aldri riktig rammer en selv eller andre nære, ja da ”skjer det jo ikke meg heller”. Og når en samtidig får akkurat den jobben en vil ha, som er godt betalt – og ellers har få problemer i hverdagen, da er det lett å maskere sitt misbruk av narkotiske stoffer. For det var det som etterhvert hadde skjedd, Phillip var blitt en narkoman.

Det er heller ikke så lett å være en god venn i slike tilfeller. Hvordan får man en person som tilsynelatene ikke har noen problemer med sitt misbruk til å innse at han alikevel har det ? Hvordan få han til å skjønne at han brant lyset kraftig i begge ender; at han befant seg på et isflak med god fart sørover ? Måten vi valgte å hjelpe han på var å prøve å få han til å se andre måter å tilbringe fritiden sin på, gi han andre interesser og ikke minst bygge opp igjen en kropp som nå var sykelig tynn og mentalt sliten. Og akkurat den biten klarte vi fint, Phillip ble intressert i vår sport og han ble raskt en del av miljøet og nettverket vi hadde rundt vår trening. Han hadde fremgang, fikk mer orden på livet sitt og narkotikamisbruket var på vei nedover. Men et nytt problem dukket jo selvsagt opp. Det hadde vel gått noen måneder før en kompis og jeg fikk spørsmålet : ”deres misbruk da ? Hvorfor holder dere på med det, når dere skal ha meg til å slutte med mitt ? Er ikke dere like mye verdt som meg ? Narkotika er kanskje farligere, men et misbruk er vel et misbruk med tilhørende avhengighetsforhold ?” Jeg tror det var første gang Phillip ga meg en skikkelig en på trynet, selv om denne var i mental forstand. For etter disse ordene ble det helt stille – og vi hadde ikke noe svar å gi han. Vi var jo selv misbrukere, med den oppfattelsen av at vårt misbruk jo var ”sunnere” enn hans. Kanskje riktig, men like fullt et misbruk.

Etter denne hendelsen ble det stille på den fronten. Phillip fortsatte å trene bra som før, han spurte mindre enn tidligere, og virket tilfreds. I følge samboeren hans var også bruken av narkotika svært liten, men hun fikk alikevel ikke ting helt til å stemme. Og det var da  lyset gikk opp for meg, Phillip hadde gjort som sine to ”redningmenn” – han hadde nå bare et annet stoff i sprøytene sine, et stoff som gjorde treningen hans enda mer fremgangsfull.

Det var ikke lett å sette han til veggs på dette. Svaret vi fikk var jo at ”dere bruker det jo !”. Og dilemmaet kom derfor for en dag : skal man gi opp sitt eget ”liv” for å hjelpe en venn, eller skal man leve sitt eget liv samtidig som man forklarer sin venn hva som er riktig; selv om det ikke måtte sammenfalle med hva en selv gjør ? Kan en anorektiker hjelpe en annen uten å hjelpe seg selv først ? Jeg har ikke noe godt svar til hvordan vi klarte å få han til å forstå, men innerst inne trodde vi at han forstod hva vi mente. For vi brukte en kveld og store deler av natten til å snakke om alt rundt dette; hvordan man gjør ting, hvorfor man gjør hva og hva man absolutt ikke skal gjøre. Om enn noe bedrøvet tok han til vett – i hvert fall trodde vi han tok til vett.

Det gikk få uker før vi skjønte at Phillip nok en gang hadde funnet trøst i sitt gamle liv. Han kjære fortalte oss hvordan han nok en gang hadde snudd om, og vi så han nesten aldri på trening lenger. Og det var da vi bestemte oss for at vi måtte ta tak her – og det skikkelig også. Men vinteren hadde dessverre allerede meldt sin ankomst, og vinteren skulle ikke bli mild dette året. Det var derfor med stor sorg at vi fikk beskjeden om at Phillip var lagt inn på sykehus rett før påske. To tomme øyne i en altfor sulten kropp kjempet ikke lenger så hardt. På en måte virket han tilfreds, fornøyd, og ikke redd. Jeg tror han selv skjønte at han var på vei til et sted der også han kunne få fred, et sted der misbruk ikke fantes, der krav ikke ble stilt og hvor smerte ikke var et ord som ble brukt. Det siste han sa før vi forlot han den kvelden var ”Takk for at dere prøvde, det betydde mer enn dere selv vet. Ta vare på dere selv dere to også, jeg ønsker ikke besøk på mange år enda.” Phillip visste noe vi ikke gjorde.

Phillip døde 2 dager senere, bare 34 år gammel. Vi lyser fred over hans minne, og  våre tanker går først og fremst til de to som sitter igjen etter Phillip. På mange måter føler vi oss skyldige i hva som skjedde, for vi kunne kanskje ha hjulpet enda mer i form av at vi også kanskje kunne prøvd. Hadde vi villet hjelpe oss selv kunne vi kanskje ha hjulpet Phillip mer ?

Jeg er vel i ferd med å bli forumets tristeste mann, men alt jeg ønsker å si er i grunn, hjelp deg selv til å hjelpe andre. Du er alltid et forbilde for noen, og ditt valg vil kunne påvirke hva andre gjøre. Selv om du ikke selv innser at noen kanskje ser opp til nettopp deg, kan det fort vært slik alikevel. Enhver har ansvar for sine handlinger, ikke bare ovenfor seg selv, men også ovenfor de rundt seg. Men dette er ikke et innlegg for å si at AAS dreper, men at våre valg har konsekvenser. Man må ta seg bedre av en liten fugleunge enn en hundevalp – forutsetningene er ikke like. Men de trenger begge en porsjon omsorg.

Begravelsen var et kapittel i seg selv, og det var vel i grunn Johnny Cash som beskrev det hele best :


I hurt myself today
to see if I still feel
I focus on the pain
the only thing that's real
the needle tears a hole
the old familiar sting
try to kill it all away
but I remember everything
what have I become?
my sweetest friend
everyone I know
goes away in the end
and you could have it all
my empire of dirt

I will let you down
I will make you hurt

I wear this crown of thorns
upon my liar's chair
full of broken thoughts
I cannot repair
beneath the stains of time
the feelings disappear
you are someone else
I am still right here

what have I become?
my sweetest friend
everyone I know
goes away in the end
and you could have it all
my empire of dirt

I will let you down
I will make you hurt

if I could start again
a million miles away
I would keep myself
I would find a way


Vi sees en gang Phillip.

Riposarsi nella pace il mio amico. Lei può dormire adesso. Nessune più inquietudini, e lei può mangiare tutto lei vuole. Del giorno faremo la carne, e tuttavia è in grado di spingere in avanti ancora per raggiungere i nostri scopi comuni. Lei è morto tentare, ma le budelle avute e si vanta. Dunque una volta ancora il mio amico, il mio riposo nella pace - non è più lí qualunque confini rompere, ogni porta è stato aperta. Sarà degli anni, ma sarò lí vederla del giorno.

Skjønner ingenting dere .....

Din lille sutrekopp av ei jente! Se til helvete å få treningen din på bane igjen så du kan få Expo til å spise de knevarmerne ! Løpe rundt der oppe og dytte på litt snø og tro det er kardio ?! NISSE !!! Dersom du ikke kommer deg til Walseth'n i løpet av få dager skal jeg personlig dra deg dit etter ballehårene - dersom du har noen da ?!!

Så jeg kommer til å sjekke det - du skal ha blitt svett på Runni før søndag. Hvis ikke skal du få spise mine knevarmere. Og de er gamle ... >

Så er den over oss igjen, denne høytiden vi liker å kalle jul. Jesus ble visstnok født på en av disse dagene, og vi feirer dette med å overøse hverandre med gaver. En rekke gaver vi helst putter ned i nærmeste skuff og kaster neste gang vi flytter. ”Hvem fikk jeg denne av ? ” Barna får så mange gaver at de overhodet ikke klarer å ta det inn over seg – etter den 17. gaven er det eneste spennende å se hvor raskt man kan få av papiret av neste pakke. Hva som befinner seg inni er sikkert noe de har fra før av uansett. Alt blir en stor smørje av sjokolade, penger, nye kjelke og et par mobiltelefoner.

Om det ikke er nok, så velter vi i oss alt vi måtte finne av mat denne tiden – helst så feit mat som mulig. Hvor mange har ikke opplevd sin egen far ligge å velte seg på stuegulvet etter julemiddagen ? Han bare må få lov å komme seg en liten halvtime før gavene skal deles ut – og barna sitter som tente lys mens far lider sin årlige halvtime. Og innen far har kommet helt til seg selv, ja da er det kaker på bordet, og marsipan, ribberester og enda mer øl og akevitt. Innen far kommer seg i seng den kvelden har han helt glemt hva han fikk av hvem, mageskinnet hans minner mest om en nyspendt bongotromme – og den umiskjennelige lukten av ”far har vært på toalettet i dag tidlig” sprer seg neste morgen. Og når denne lukten er nogenlunde fordøyd, så står maten igjen på bordet – i uhorvelige mengder. Mor har nå så store blå ringer under øynene at man lurer på om øyenskyggen er smurt på på feil sted. Håret er småspettet med ribbefett, og forkleet er en historie for seg selv. Og slik går det, inntil 3. dag jul hvor man heldigvis kan dra på jobb igjen – for å slappe av litt ekstra. Og da er det bare en dag som gjenstår – dagen da man skal spise minst en kalkun, og det en stor en. Men hvem husker Jesus oppe i alt dette ? Eller på alle de som man faktisk burde ha ofret en tanke ? Hvor er egentlig medmenneskeligheten oppe i alt dette ?

Men alt dette skjer jo etter måneder med forberedelser. Jula starter nå tidlig i oktober, aller helst enda  tidligere, med nisser og julemusikk i enhver butikk. Men hvor har det blitt av han vi egentlig skal minne da ? Og hva han stod for og forkynte ? Når oktober omsider er forbi starter november hvor intensiteten øker ytterligere – minner om et godt gammeldags HST program. Hjernen blir massert hardere og hardere for hver dag som går, dette skal inn ! Når desember kommer går vi på autopilot, gjør hva butikkene mener vi skal gjøre, og julelønnen vi fikk 5 dager før normalt er brukt opp på de 5 dagene. Så kommer artige januar .... Eneste man hører er summingen ”jeg brukte såååå mye penger i år altså. Ingenting igjen. Jeg er sikkert blakk til feriepengene kommer !”.

Ja; jeg innrømmer det – jeg HATER jula. Jula er blåst opp til å bli et eneste stort butikksirkus hvis eneste mål er å overgå fjoråret. Forventningene er enorme fra alle kanter, og det å faktisk kose seg er ikke noe man tar seg tid til lenger. Eller rettere sagt, man har ikke lenger tid til å nyte. Av og til skulle jeg ønske jeg var født for 150 år siden, hvor man faktisk kunne nyte noe man gjorde kun på den dagen, hvor appelsin var luksus og man kunne kose seg på en kald utedass for så å løpe inn igjen i finstua som var varmet opp kun for anledningen. En dag hvor mor og far var venner og blide, ikke stresset og oppjaget mens de bjeffer på alt og alle.

Min oppfordring i år er å droppe alt som heter pressanger, og heller gi 100,- til et veldedig formål. Ingen får pressanger av meg – og jeg forventer heller ikke noe av noen. I tillegg til de 100 kronene kan man gi bort det ens nærmeste får minst av i hverdagen – oppmerksomhet. Det er utrolig mye mer verdsatt enn enda en lysestake jeg ikke har brukt for. Hva med å faktisk ta seg tiden til å skrive det julekortet ? Tid er det beste man kan gi bort, det viser virkelig at det ligger noe bak. Men hvem vet, om et par tre år kan vi sikkert betale noen for å skrive julekortene våre også.

God jul alle sammen !

Siden jeg bare er en stakkar som ser på dette fra utsiden, så er det kanskje greit nok å uttale seg - jeg har tross alt sett på en rekke av disse stevnene oppgjennom, og følger jo litt med i dag også. Riktignok ligger hjertet mitt i en annen idrett, men vi behøver jo ikke dra inn den her.

Det som slår meg aller først, er at folk helt klart ikke skjønner hva som skjer der oppe. I tunge benkløft er det fort vekk 5-6 personer i tillegg til vedkommende som løfter, og under løftet ser man knapt løfteren selv. Bare noe så enkelt som å snu benken 180 grader slik at utøveren lå med beina mot publikum ville bedret vennligheten betraktelig, i hvert fall utsynet. Og ikke minst, de som kjenner regelverket litt kan selv følge med på om helen løfter seg, om rumpa er nede i benken hele løftet, osv....

I markløft er jo alt stikk motsatt, enkelt og greit og alle skjønner hva som skjer. Det som derimot er litt trist er jo at markløft skjer først 5-8 timer ut i stevnet, på et tidspunkt de aller aller fleste begynner å bli lei av å se på, med mindre man er ihugga fantast av denne idretten. Og akkurat det punktet føler i hvert fall jeg at det er mulig å gjøre noe med; tiden. Sikkert ikke det letteste, men alikevel et stort problem. Hvordan skal man engasjere folk i "en hel dag" til å sitte å se på et enkelt stevne ? Jeg tror ikke jeg selv har svaret, men at man må gå mer strukturmessig til verks tror jeg kunne vært bra. Enten må tiden ned, eller så må variasjonen opp.

Samtidig tror jeg også på at en forenkling av regelverket hadde vært fordelaktig. Folk forstår mer av hva som skjer, det er lett å si hva for et løft som er godkjent og ikke. Banalt kanskje, men like fullt viktig for å engasjere publikum.

Utstyrsdebatten har jeg aldri sett så nøye på jeg for min del, registerer at det stadig debatteres, men har ikke noen mening om det sånn rent prinsippielt. Og når det kommer til publikumsvennlighet tror jeg også at det har lite betydning egentlig. Hvem bryr seg egentlig om Schumacher har 900 eller 950 hestekrefter når har kjører rundt og rundt og rundt ? Eller om klappskøytene er nyslipt eller ikke ? Man løfter alikvel mer enn de fleste kan fatte, og om en person løfter 280 eller 290 i benkpress spiller liten rolle for Ola Nordmann - han innser at det er skummelt mye uansett.

Jeg syntes også det er litt viktig her å spinne rundt nettopp Schumacher. Formel1 er jo også en "tidtrøyte", men klarer alikevel å engasjere en stor folkemengde til å se på. Samme gjelder sykkelsporten - et ritt tar fort vekk også der 5-6-7 timer før det er ferdig. Men hvordan klarer de dette ? Forskjellen slik jeg ser det ligger i det å skape show og ikke minst spenning ! Det er hele tiden lett å oppdatere seg på hva som skjer, hva som kreves for forandre stillingen - og det er mye taktikk inne i bildet. Slikt ser man aldri i strykeløft, det er heller et problem og i det hele tatt følge med på hva som faktisk skjer. Hvordan er stillingen ? Hvorfor høyner han/hun ikke mer ? Hvorfor satser han/hun så høyt nå ? I praksis alt av hva jeg har sett av stevner så har dette vært rimelig fraværende, og eneste grunnen til at man nogenlunde klarer å følge med skyldes at man faktisk kjenner de fleste som er med.

I mine øyne burde også strykeløftsporten tatt en titt mot Strongman også - en idrett jeg tror kommer til å vokse seg stor på sikt, i hvert fall publikumsmessig, og det hovedsaklig på grunn av 3 ting : spenning, show og det er lett å skjønne hva som skjer samtidig som det er imponerende. Det er klart at det er ikke lett å forandre styrkeløftsporten så veldig heller, men en kan i hvert fall utnytte det rammeverket som finnes betydelig bedre. Det må jo tross alt være en grunn til at det er vektløfting og ikke strykeløft som er med i OL ? Enkelhet er nok et stikkord.

Allers sist så vil jeg trekke frem media. I praksis all form for styrkeidrett har dopingspøkelset hengende over seg, og dette skaper i stor grad negativt fokus fra media. En bør ikke gå lenger enn til sist OL hvor det stadig taes vektløftere. Selvsagt trist, og det er godt å se at det jobbes godt med det også - i Norge har det i det minste gitt resultater. Men det som da er desto viktigere er å få frem en eller flere utøvere som faktisk kan være en mediayndling, eller i hvert fall et ansikt ut av som gjør idretten kjent. Det er selvsagt ikke så lett å konkurrere med fotball som har 90 % av all spalteplass, men det er fullt mulig å få det bedre enn det er. Og media kan helt klart brukes til noe positivt. Mannen i gate vet i praksis ikke forskjellen på strykeløft og vektløfting, og det i seg selv sier jo sitt. Ut og opplyse, fremme idretten og stadig være eksponert i media på en mest mulig positiv måte. All reklame er tross alt god reklame ! Og en må tørre å stikke hodet litt ut, noe vil sikkert prøve å hugge det av - men med perspektiv og langsiktighet er det nok en god investering tross alt. Det har nylig vært avholdt VM i benk i nabolandet, men hvor mange har faktisk fått med seg dette blant "vanlige" folk ? Og uten at jeg kjenner til det, kunne det også vært intressant å vite hva forbundet gjør i denne sammenhengen for å fremme sporten mest mulig mediamessig. Vi har tross alt flere gode utøvere i dette landet som hevder seg tålig bra - da er det ingen grunn til ikke å utnytte nettopp det ! Man kan selvsagt ikke forvente seg allverden i starten, men langsiktighet er veldig viktig - noe de fleste som driver denne idretten kjenner godt til. Det er svært mange som husker gode "gamle" Ingjerd Pytte. Og hvorfor ?

Spørmålet her var jo også hvordan gjøre dette utøvervennlig. Akkurat der tror jeg ikke det store problemet ligger, og man bør heller ikke gape over for mye på en gang. Først må man skaffe tilstrekklig publikumsvennlighet, så kan man jobbe med utøverenes situasjon oppe i dette - de er tross alt de som lettest tilpasser seg idretten, ikke motsatt. Og angripe 3 horder på en gang er minst 3 ganger så vanskelig som å angripe 1.

Hei, det var da VOLDSOMT til generalisering da.

Hvor er dobbeltmoralen i å skulle ønske at doping var mindre utbredt, samtidig som man anerkjenner det utrolige arbeidet dagens proff-byggere legger ned i fysikkene sine utenom det faktum at de stikker seg? For selv om jeg skulle ønske doping ikke fantes, så kan jeg heller ikke annet enn å være imponert av Ronnie Colemans disiplin, motivasjon, tålmodighet, standhaftighet, treningsvilje, forsakinger og resultater - egenskaper man totalt savner hos den typiske late, feite, øldrikkende fotballsupporter, for å nevne det første jeg kom på. Mannen ville vunnet Mr. Olympia uansett om doping ikke fantes, bare på grunn av disse egenskapene + genene.

Men jeg skulle likevel ønske doping ikke fantes. Jeg skulle ønske det fantes en 100% sikker dopingtest som ville bli brukt i alle byggerkonkurranser. Det ville ikke gjort meg noe om Mr. Olympia så ut som Frank Zane (oppnåelig fysikk uten doping forutsatt gode gener) istedenfor Ronnie Coleman (uoppnåelig fysikk uten tilførsel av flere eksogene substanser) heller: Arbeidet og disiplinen bak fysikken ville vært det samme. Jeg kommer til å fortsette å jobbe for at færrest mulig doper seg.

Er jeg en dobbeltmoralist?

H

Aller først vil jeg si at jeg er veldig enig med deg i det du skriver. Men jeg syntes alikevel at du er på litt tynn is, mulig du føler deg litt faglig tvunget her - ikke vet jeg. Uansett, så mener du at idretten skal være så ren den bare kan, og det skjønner jeg jo godt. Men hvor skal egentlig grensene gå ? Er det ille med AAS kun fordi man tukler med kroppens hormoner ? Eller er det juksingen i seg selv som er ille ?

For hvor kommer egentlig høydehus inn i bildet for deg ? Er det juks på samme måte, man "lurer" jo bare kroppen til å produsere noe den ellers ikke hadde gjort i normale tilstander. Nå er det klart at det er en forskjell her riktignok i form av at man ikke kan bygge hus som gjør at testosteronet går rett i taket, men er egentlig prinsippene så forskjellige ?

En annen sammenligning er f.eks. skihopping. De har en rekke hjelpemidler som gjør at de kan hoppe MYE lenger enn noen mann i gata har mulighet til fordi det er noen som gidder å utvikle glatte skidresser med et skritt som minner mest om noen som har lånt buksa til bestefaren sin. Men det er greit nok det, men er det slik idretten var ment å være ?

Bodybuilding er og blir en bakgårdsidrett som alltid vil ha sin tilhengerskare, og alltid skape en form for forakt blant mannen i gata. Akkurat det tror jeg alle kan være enige i. Men at AAS har vært en del av dette her omtrent siden starten er klart, og da må en spørre seg hvorfor ? Min påstand er at mennesket alltid vil søke etter måter å bli bedre på, komme lengst, hoppe høyest osv.; det er det som gjør oss til mennesker og som medfører at vi har den posisjonen i naturen vi har. De egenskapene er gode ! Men når skal vi stoppe vår egen kreativitet for å beholde "klassisismen" er vel mer det som fortoner seg som spørsmålet her tror jeg.

Det artigste jeg ser, dette blir en liten digresjon og er ikke myntet på deg HITman, er når man ser folk som rakker ned på de som måtte finne på å bruke Synthol. "Ekke naturlig det der.....". Greit nok tenker jeg, men er det naturlig å sette ei sprøyte i låret annen hver dag da ? Eller er det greit fordi Arnold gjorde det en gang i tiden ? Prinsippielt ingen forskjell i mine øyne, "juks" er det uansett - og da kan man virkelig si det slik at det er toskete at en bygger i klasse Coleman/Cutler blir dømt ned pga. synthol av dommerene når alle vet hva for noe annet som brukes. Er ikke det i seg selv en forklaring på hva slags fundament denne idretten egentlig har ? Et slags kroppslig motsvar til motorsportens Drag Race Top-Fuel.

Men det er klart, hadde Coleman vært ren hadde Coleman vært størst fremdeles hadde alle andre også vært rene. Men samfunnet må ta sin del av prisen, vi ønsker å se noe som er stort for vi vet det finnes. Jeg skal være villig til å vedde en god slump penger på at bodybuilding blir en mindre idrett enn den er i dag uten AAS og andre "hjelpemidler". Synd og si det, men jeg er redd for at det er det som er realiteten. Vi vet hva som finnes og hva man kan få til, og da blir det like kjedelig å se på ren bodybuilding som det er å vite at man aldri mer vil se noen løpe 100 meter under 10 blank.

Det var en her inne som i går skrev "det skal være vanskelig å bygge en flott kropp". Og akkurat det var utrolig godt sagt. Det skal være, og er vanskelig å bygge en flott kropp. Derfor vil vi aldri se opp til en kropp som er lett å bygge, den er ikke "flott nok". Og akkurat det tror jeg er mye av grunnen til at vi ser at AAS er så utbredt som det er. Man TROR at veien blir mye lettere, men det gjør den jo ikke. Man kommer lenger enn man kunne ha gjort uten, men samtidig vet man hva man har "innabords" og da er ikke det som en gang var flott, flott nok lenger. Men det er slik vi mennesker er skrudd sammen de fleste av oss, uten at jeg skal trekke alle under en kam. Men en idealistisk verden har jeg i grunn sluttet å tro på jeg for min del. Man må gjerne forby AAS, men veien til mindre forbruk går gjennom å forandre tankesett til mennesker, ikke nekte de å gjøre noe de har lyst til. Man må rett og slett få de til å få lyst på noe annet.

Så ja, du har et snev av dobbelmoralisme du også - det er min mening. Men kanskje mindre enn hva samfunnet forøvrig har.