I'm a bodybuilder and I'm okay
I sleep all night and I train all day
     He's a bodybuilder and he's okay
     He sleeps all night and he trains all day

I lift my weights, I eat my lunch
I go to the lavat'ry
On Wednesdays I go shopping
And eat burgers just for fun
     He's a bodybuilder and he's okay
     He sleeps all night and he trains all day

I lift my weights, I squat and snatch
I love to press the bench
I put on good thight clothes
And hang around in bars
     He's a bodybuilder and he's okay
     He sleeps all night and he trains all day

I do deadlifts, and fill the bar
no weights is too much for me
Then I go and eat again
Just like my dear papa
     He's a bodybuilder and he's okay
     He sleeps all night and he trains all day

Anbefaler de som syntes de har noe å bidra med å ta kontakt med ADN. Har selv gjort det, og det var en samtale som jeg tror og håper ble satt pris på i begge ender. Så får en se hva ADN måtte få til i fremtiden og hva de får brukt dette til, men at de har ressurser å trekke på også utenfor sitt eget miljø er nok til det beste for alle. De kjemper tross alt en kamp på mange arenaer ovenfor mange forskjellige miljøer, og det er nok bare en fordel for de å kunne trekke på flest mulige folk med bredest mulig bakgrunn.

Har sendt deg en PM med litt info jeg.

Mange bra poenger her, HH! 

(Og nok en reflektert, velformulert tekst helt uten skrivefeil - ikke akkurat slik de fleste forestiller seg kan komme fra en garvet AAS-bruker, og her ligger også mye av din gjennomslagskraft tror jeg.)

H

Selv om mange ikke virker å tro det, så er det faktisk en del av oss som har utdannelse og lederposisjoner også. Veldig synd, men sant. Men slik er det vel gjerne i rusmiddeldebatten uansett, det er de fattige og ressursløse som gjerne syntes best i samfunnsbildet, og de som har muligheten til å faktisk bli hørt - de står ikke frem med de ressurser og kontaktnett de faktisk besitter. Skulle veldig gjerne ønske meg at det ble forandret, men det er vel en egen diskusjon i seg selv.

som alltid honør


Du never selvmord blant bolere,er det ikke slik at de som oftest har havna på narko kjøret også da??Det er ivertfal min erfaring blant venner&bekjente som har tatt livet sitt..

Har en venn som har jobbet med ungdom i nesten 50år,så kan si jeg blir proppet full av diverse fra både han og en bekjent som er overlege på ullevål psykeatrisk avdeling om dette tema..

Både og vil nå jeg si. Klart, det er de som vipper over fordi andre og tyngre narkotiske stoffer tas i bruk. Men overhodet ikke alle, selv om nok flertallet ligger i denne gruppen. Men årsaken til det tror jeg nok er ganske så åpenbar.

Honnør til deg for en fin tekst! Er det mulig å spørre hvor mye du veier, høyde og sånn? Kanskje litt spm, men måtte bare..

(...) og en flokk beundrende kvisete 16 åringer som spør og graver mer enn de burde.

Nei da, skal ikke spøke jeg - selv om dette er helt utenom hva vi egentlig snakker om her. Jeg er 177 høy og veier ca. 130-135 kg i OK form.

Fra tid til annen leser en om brukere som ender sine dager på eget vis. De gjør rett og slett kål på seg selv, forlater denne verden rett og slett. Og støtt og stadig kan vi lese om at det er AAS som er skyld i det som skjer, at AAS "fucker" opp hodet til de som bruker det og at det rett og slett ikke er mye håp når en først har havnet på denne banen. Det er i hvert fall det media og annen skremselspropaganda liker å få oss til å tro. Men hvor reelt er egentlig dette ? Hvor ofte skjer dette egentlig, og er det AAS som faktisk forårsaker det - og i så fall på hvilken måte skjer det ?

Når har ikke jeg noen vitenskaplige studier å vise til i denne sammenhengen, det er vel neppe heller så fryktelig mange av de heller, men jeg har nå en lang erfaring selv. Kjenner mange som også har brukt, samt at jeg har gjort meg en god del erfaringer selv også opp gjennom tiden. Episoder hvor en rett og slett setter seg ned og tenker gjennom hva en faktisk holder på med for noe. Hva det koster? Er det verdt det? Hva skjer i fremtiden ? Går det bra ? Rekken av slike spørsmål kunne vært gjort meget lang, men jeg tror de fleste skjønner tegningen her om hva det dreier seg om. Og da er det kanskje naturlig å stille seg spørsmålet hva som gjør at en kommer inn på slike tanker fra tid til annen ? Er det et underliggende avhengighetsforhold som er i ferd med å oppstå ved at en forstår at det ikke er noen vei tilbake ? At det en måtte ha av identitet forsvinner i det man slutter å bruke AAS? Eller er det frykten for å tape for en kraft en ikke helt skjønner rekkevidden av egentlig ?

For å ta meg selv, har jeg mang en gang satt meg ned og tenkt som så at "er det verdt dette her egentlig ?" Og jeg kan jo i grunn ikke svare meg selv godt heller, for hva var det jeg egentlig ville når jeg startet ? Jo, ganske enkelt bli stor. Størst ! Og vel, stor er jeg - men det jeg innser i dag, og egentlig har gjort veldig lenge, er at de virkelig gode vennene mine er de samme som jeg hadde for flere år tilbake. Eller i mine termer, de samme vennene jeg hadde for mange kilo siden er fortsatt de samme. For dem er jeg akkurat den samme personen, en vandrende muskelklump som liker å trene, spiser for tre, familiemannen som liker å dra frem grillen samt han som alltid er edru på byen, passer på de rundt seg og har den samme humoren som for 10 år siden. På disse årene har i praksis ingenting forandret seg i så henseende. Alt er som før ! Det samme gjelder familien min, de ser også gjennom "skallet" mitt som stadig blir tykkere og tykkere. De har alle akseptert hva jeg driver med, liker det kanskje ikke - men det er personen meg de kjenner, tankevirksomheten bak. Ikke det fysiske bildet de ser hver dag. Det som virkelig er meningsfullt er stabilt helt enkelt.

Og hva ga AAS meg ? Mange kilo muskler, potensielle helseproblemer og en flokk beundrende kvisete 16 åringer som spør og graver mer enn de burde. Den var kanskje litt satt på spissen, men det er veldig nærme realiteten - og jeg tror at mye av problemet for de som starter ligger nettopp her. De starter ikke med AAS for sin egen del, men snarere for å imponere venner, jenter eller bare få generell "respekt" i samfunnet. Men nei da, det er neppe det som skjer. Gode venner er gode venner uansett. Min beste venn er min kone som alltid har visst alt og godtatt alt. For henne er jeg den samme som før, det var aldri kroppen min hun var ute etter, og hadde neppe grått om jeg droppet 20-30 kg muskler i dag heller.

Men for så å samle tråden til det jeg egentlig ville skrive om, så tror jeg at jeg nå har fått frem poenget. Nemlig det faktum at alle visjoner en hadde om at AAS skulle gi en, de infris ikke. Livet ble ikke noe annerledes på de områdene en faktisk kanskje hadde litt håp om at det skulle bli. For det er veldig få, om noen i det hele tatt, som starter med AAS utelukkende for å få mer muskler. Klart, noen gjør det også, men for mange handler det om noe mer - og for de som rammes av nettopp de tankene så er veien kort å gå. For hvordan er det å sitte der, etter 2, 3, 5 eller kanskje 10 år med sprøyter og så innse at målene ikke var nådd ? Man la en del ekstra i potten i form av potensielle skadevirkinger og risiki av ulike slag, man opplevde kanskje diverse ting som ikke er vanlig på grunn av dette - men så ser man at livet ikke dreier som om det alikevel. Det var ikke slik det var.... 10 år er borte av ens liv og man er redd for å "komme av". Det eneste som kanskje ga livet mening, gjorde det ikke alikevel. Og hva har man da ? Har man først brukt dette i noen år, for så en dag pluteslig kjenner at det strammer litt ekstra rundt hjertet - jeg skal love at man tenker sitt der og da. Og det er kanskje nettopp slike stikk, bokstavlig talt, man trenger for å se hva som betyr noe egentlig. At livet utenfor gymet i liten grad afiseres av hva som foregår inne på gymet, og at verdifordelingen mellom innside og utside er stor.

Dette er slik mange tenker, også inkludert meg selv. Jeg har vært gjennom de prosessene der, hvor jeg rett og slett har satt meg ned å stukket fingeren i jorda og sett meg rundt. Og man føler virkelig at man ikke har noen ting som helst akkurat der og da. Treningen går kanskje tungt, man legger på seg mindre og mindre muskler, og livet butter i mot på mange måter. Og når da siste halmstrået ryker, da blir verden svart.

Budskapet er vel ikke så vanskelig egentlig. Din neste kur er aldri din siste, det er først når en finner nye og mer meningsfulle verdier i livet at man kan begynne å tenke nytt.

Er jo ikke vanskeligere enn å holde seg unna det miljøet da.
Vet ikke om metanol-saken har dempet smuglerspriten så mye, men en lignende ting med doping ville vel hatt en større innvirkning. Og trolig vil det vel bli slike tilfeller når diverse "importfirmaer" får strammere grep på denne fløyen i markedet.

Prøver bare å få folk til å se dette på flere måter her. Vi må ikke alltid være redde for å forandre hverdagen vår. Det er ikke sikkert det vil bli værre. Men hvis det skulle være tilfelle så er det jo bare å forandre tilbake . En endret lovgivning vil jo bare angå de som fortsatt velger å ha omgang med disse substansene.

Vet at det er et uttrykk som heter: "Don't fix it if unless it's broken" Men her er det jo litt galt allerede.

Soje

Jeg skjønner jo motivasjonen din, men syntes alikevel at du starter i helt feil ende. Dette blir litt som å luke plenen om sommeren på en måte. Når ugraset kommer, fjerner du det. Hadde du derimot brukt ugressdreper på et tidlig tidspunkt hadde du sluppet lukingen. Poenget er enkelt, ta problemet med roten - ikke vent til problemet er der og straff de derfra. På en slik måte vil man aldri bli kvitt problemet uansett.

Ta også eksempelet med prostitusjon her. I Norge er kjøp og salg lov, på samme måte som det var tidligere i Sverige. Sverige kriminaliserte prostitusjon og hva skjedde ? Jo, litt ferre folk som har seg i parkene kanskje, men innendørsmarkedet føk i taket og omfanget av markedet er i praksis det samme. Man søker bare litt andre arenaer helt enkelt, samt at det hele profesjonaliseres i mye større grad ved at det er organisering på alle fronter. Og det er vel kanskje ikke helt det men ønsket ? Det er vanskelig å kvele en brann man ikke kan se omfanget av.

Tilsvarende slår fortsatt folk hverandre i hjel trass i at man kan få 21 - tjueen - års fengsel for det. Folk rapper til hverandre på gata, men de vet de kan havne innenfor da også. Det er til og med folk som starter å røyke hver eneste dag, trass i at man vet at man med stor sannsynlighet vil dø av det. Dersom man tror at lange og harde straffer er det som skal til, så har man misforstått ikke bare kriminalomsorgen men også hvordan slike miljøer fungerer. Jeg kunne ha fortalt deg mye om hvordan mafiaen fungerer sør i Italia, paralellene er store. Det er ganske enkelt slik at harde straffer medfører harde miljøer, men jeg innser jo selvfølgelig at den gyldne middelveien ikke er lett å finne.

Ellers støtter jeg også Tricepsman her i hans bekymringer, dette vil i stor grad ramme feil folk og feil miljøer. Jeg kan ta meg selv som et eksempel, jeg vil garantert bli tauet inn fort som fy for en test, det er liksom liten tvil om hva jeg har drevet med. Krever ikke rare fantasien. Men er det rettferdig ? Jeg har til dags dato aldri vært i noe klammeri med politiet, jeg har aldri fått en fartsmbot trass i mange mange år bak rattet. Ikke en gang en parkeringsbot har jeg fått, og jeg har bodd noen år i Napoli også (det er godt gjort skal jeg love deg ). Ikke at dette justifiserer min bruk på noen måte når det først er kriminalisert, og jeg tilhører kanskje snill-gutt-fløyen av brukerne, men den andre siden er forsvinnende liten - det er det som er poenget mitt. Og den fløyen av mennesker tilhører i stor grad allerede miljøer hvor kriminalisert aktivitet ikke akkurat er et ukjent fenomen. Følgelig vil dette i stor grad ramme feil.

Det man har i dag, hvor salg er kriminalisert, blir jo ikke en gang oppfulgt det heller. Så hvordan skal da politiet ta seg av brukerene i tillegg, for jeg vil tro at ressursene ikke akkurat bevilges i stor skala til dette her. Før man lærer seg å skrive B, bør man ha lært seg å skrive A skikkelig først. Det er nå min klare overbevisning.

Så jeg må bare nok en gang stresse det jeg mener må til, og det er holdningsskapende arbeid basert på en saklig riktig og fornuftig meningsutveksling, ikke skremmselpropaganda ingen tror på alikevel. Den som forstår alkoholikeren best er alkoholikeren selv; det burde ADN tenke litt på.

Råd fra en som er dopet, kan være helt feil for meg. Forutsettningene er ikke de samme

Skummelt generaliserende du er syntes jeg. At en person er dopet betyr ikke nødvendigvis at han ikke kan det han holder på med, og er i stand til å lære fra seg ting som er gitt andre forutsetninger enn sine egne. Man kan jo på en måte si det motsatte, at en dopet person virkelig vet hvordan en ren har det, fordi han har opplevd begge sider av det. Klart, det er noen som aldri vil kunne klare å skille på dette, men man velger sine venner med omhu er det noe som heter.

Å tenke på seg selv, og dra nytte av andre kan være en stor fordel det. Det er ikke dumt å ha en dopet hare når man løper 3000 meter for eksempel selv om det etiske ved det selvsagt ikke er bra. Men det gjelder å ha et positivt syn på ting, også disse. Og så lenge man holder slike som meg unna idretten din så ser jeg ikke helt problemet; ikke så lenge vi kun trener sammen. I Norge klarer man jo det veldig greit. :

Uansett lykke til i din karriere videre. Bruk den hjelpen du har mulighet for å få og lær deg å skille mellom god og dårlig lærdom. Først da har du muligheten til å komme virkelig langt.

Jeg blir motivert av å trene med de som doper seg, er like seriøse som meg og har trent like lenge som meg og jeg fortsatt klarer å holde følge med de Noe sier meg da at jeg gjør noe veldig riktig i treningen og maten.

Det skjønner jeg veldig godt at du blir motivert av. Skulle jo bare mangle. Men jeg vil nå alikevel påstå at du i så fall er heldig med de genene dine du har fått utlevert eller at de som driver med doping ikke kan sine ting matmessig og treningsmessig. Men du skal ha honnør for det du har prestert, som jeg har nevnt i tidligere innlegg.

Håper dette ikke utelukker at dere vil bruke mennesker som har lykkes uten å dope seg.
Da får de se hvor langt man kan komme uten spesielle tilskudd.

Soje

Men er det så sikker på at det er så lurt egentlig da. Greit nok at du kan vise hvor langt man kan komme reint, er sikkert mulig å komme noe lenger også - det som derimot er litt rart er at du tidvis kaller deg selv for en "liten sprett" i tillegg. Ser du motsetningene her selv ? Hvordan tror du det er å stå foran en forsamling å kalle seg selv en liten sprett når forsamlingen da vet med seg selv at "med litt ekstra så kan jeg altså bli en del større enn han". Du må tross alt huske på her at du med stor sannsynlighet har genene på din side, du har kommet langt på en ren måte og det står det naturlig nok stor respekt av. Men ovenfor en forsamling ungdom gjelder det å formidle at snittet av forsamlingen aldri når dit du er, rent eller ikke faktisk. Det er få som er i stand til å komme dit du er, gener, vilje og ønsker er vel det man som regel kommer til kort på. Og akkurat da gjelder det å formidle noe helt annet enn å vise hva man kan klare helt rent.

Det blir litt på samme måten som å kjøre bil det der. Man kommer fra Oslo til Trondheim på 10 timer ved å putre av gårde i 50 km/t også. Doble hastigheten går jo det, men risikoen er jo større. Dette handler om å legge seg på samme nivå som tilhørerene sine, og ikke glorifisere seg selv under mantraen "se hva jeg har klart, slikt kan man klare hvis man bare vil helt uten doping". Dette vil med stor sannsynlighet kun bringe ut budskapet om at det er mulig å slå deg med bare bittelitt ekstra hjelp. Og det er jo ikke akkurat det du ønsker å frembringe skulle jeg tro.

Nå må du for all del ikke tolke meg dithen at jeg mener at rene utøvere ikke har noe i antidopingarbeid å gjøre - for det er jo opplagt ikke tilfellet. Dere har også enorme muligheter til å gjøre et godt arbeid der, men det er en ting dere mangler. Noe dere ikke har opplevd på kroppen selv og derfor ikke kan formidle på en god nok måte. Og det er hvordan det er å leve med doping, hvordan familie og venner forholder seg til det, hvordan det er å leve med bivirkningene osv osv. Greit nok at du kanskje har en kamerat eller 3 som har gjort sitt, det gir deg kanskje et innblikk men den fullgode forståelse får man først av å snakke med en bruker gjennom lang tid, og da gjerne en som har gått på en og annen smell også, enten fysisk eller psykisk. Jeg har de opplevelsene og med all mulig respekt å melde så tror jeg at tilhørerne mine ville fått opp øynene noe mer. Dette sier jeg ikke fordi jeg veier 40 kg mer enn deg og skaffer meg større respekt av den grunn, ei heller fordi jeg mener du har dårlig fremstillingsevne - men fordi jeg har noe erfaring med dette fra før av, jeg kjenner dopingen ut og inn ikke minst gjennom å ha kjent dette på egen kropp og psyke gjennom lang tid. Det beste teamet er nok en kombinasjon av oss to (rent hypotetisk selvsagt) da man kan treffe en større gruppe mennesker på den måten. Men en ensidig pekefinger har aldri skremt noen og vil neppe gjøre det heller. Skal man skremme må man i så fall skremme på den riktige måten, og det er overhodet ikke lett. Forståelsen er lettere å nå frem med.

For nok en gang å ta eksemplet med bilkjøring. Jeg husker fra mine unge dager et foredrag som i hvert fall vekte meg litt. Ikke at jeg har kjørt lovlig all tid i etterkant, men der og da vekket det meg. For når man ser en person der fremme, i rullestol etter å ha bodd på Sunnås i nesten 2 år, lam fra livet og ned. Når han kan legge frem hvordan det er å leve store deler av livet med bleie, måtte ha hjelp til det meste og virkelig kan legge frem hvordan det er å leve med et liv som er totalt snudd opp ned. Jeg var selv 18 på den tiden og naturlig nok ganske så hormonell. Og når han da beretter hva hans desidert største sorg i livet er, nemlig at han aldri mer noen gang i sitt liv kan ha sex med en jente mer. For han er lam fra livet og ned, ingenting der nede fungerer. Sex er noe som kun lever i hodet hans. Da våknet jeg !! Ikke av bilder av totalsmadrete biler, men tanken på at man aldri mer skulle kunne vise sin kjærlighet på en kroppslig måte - da skjønte jeg også poenget. Og akkurat her syntes jeg Trygg Trafikk gjorde en kjempejobb. For de når frem med slike budskap, dette er ting ungdommen faktisk skjønner selv om det er lett å tenke at "dette skjer ikke meg". Men ADN må jobbe på samme måte. Og for å få frem tilsvarende budskap så må en ha kunnskapen om dette, og den mangler du. Heldigvis er vel mest riktig å si. Så ADN har ingen lett jobb å gjøre, det har jeg aldri sagt, men skal de noen gang nå frem med sine budskap er det dette som må til. Kriminalisering og skremselpropaganda som ikke er godt nok gjennomtenkt gjør i beste fall miljøene hardere. Sannheten må nok frem skal ADN ha noen form for troverdighet, og da formidlet på en slik måte at det forstås av tilhørerene og ikke forkastes som svada.

Og vi forsøker stadig vekk å få med oss tidligere misbrukere til å stå frem med sin historie. Det er ikke alltid like lett, men dersom noen her ønsker å kontakte meg privat for å fortelle sin historie så setter jeg stor pris på det.

Send meg en mailadresse jeg kan kontakte deg på, så skal jeg se hva jeg kan få til og bidra med.

2, 16 åringer ble også testet på Fitness Gym i forrige uke. De hadde bare positive ting å si om det. Foreldrene ga i etterkant uttrykk for at de nå følte seg mye tryggere pga de visste det ble testet uanmeldt der ungene deres trente. Det blir jo det samme under Norway Cup.

Jeg er på en måte enig med deg i at det er bra at ADN er til stede. Men å teste 16 år gamle gutter (og jenter vil jeg tro ?) ser jeg på som misbruk av de midlene ADN besitter. De har jo tidligere her også sagt at det skal taes forsiktig på i tillegg til at pressen skal følge "vær varsom plakaten". Er det virkelig bare jeg som ser at ADN snakker mot seg selv da ? At de gjerne ønsker å teste men ikke henge ut ? Hvor er da den almennpreventive effekten ? En effekt jeg vil tro ADN er ute etter å benytte seg av, i alle tilfeller egentlig.

Det er jo klart at det medfører store konsekvenser å henge ut en 16 år gammel gutt som har gjort noe han egentlig ikke aner konsekvensen av selv - alle skjønner jo det. Men er det riktig å ikke gjøre ? For meg blir det uansett litt søkt, og jeg tror i tillegg til at den preventive effekten i forhold til det er over i løpet av få uker, om ikke dager. Dessverre....

Det jeg heller syntes ADN skulle gjøre, i stedet for å kjøre 4-5 tester på noen ungdommer og bruke 100000 ,- +++ på det, er å ta de samme pengene og reise rundt å opplyse for. For 100000,- kan man fint reise rundt på minst 10 skoler og holde 2-3 timers fordrag med en person som har iveren og muligheten til å opplyse. Men det stiller jo så klart enorme krav til vedkommende som skal opplyse, og da kunnskap både i forhold til å opplyse og faktisk å bruke. For som jeg har nevnt tidligere her, hvem har best mulighet til å hjelpe en alkoholiker ? En tidligere tørrlagt alkoholiker eller en bedehuspredikant ?

Jeg kan jo naturlig nok bare snakke for meg selv, men jeg kan i hvert fall fortelle hva som kunne ha hjulpet meg i starten av min "karriere" i forhold når jeg startet. Det var overhodet ikke plakatene med "stor der opp, liten der nede" som skremte meg fra å sette min førte sprøyte. Ei heller at det stod noen å viftet med fingeren opp i ansiktet mitt med mantraen "dette må du absolutt ikke gjøre" når jeg raskt skjønte at det lille jeg hadde lest om temaet var mer enn hva den som advarte hadde gjort. Slikt er jo overhodet ikke en god måte å drive noe antidopingarbeid på. Det om helt klart kunne ha hjulpet meg, eller i hvert fall fått meg til å tenke meg om, var om det kom en person som selv hadde kjent doping på kroppen, med alle positive og negative sider rundt det, og kunne lagt det frem på en fornuftig måte. Å klargjøre hvilke faktiske risiki som faktisk ligger der. Jeg har tross alt selv sett "smågutter" komme inn til legen smågule på grunn av uvettig og langvarig bruk av orale stoffer. Til pass for de kanskje, men for guds skyld bruk de bildene og historiene for hva det er verdt.

Jeg driver jo ikke selv noe antidopingarbeid, men kunne jo på mange måter tenkt meg å stille opp også. Å vise til mitt eget bruk (eller misbruk om du vil), hvordan det faktisk er å leve med det, hvordan familien min takler det - for alle rundt meg vet det, plager i hverdagen, etc. etc. Det kunne få opp øynene til noen og enhver når man tross alt ikke er i situasjonen at det er ulovlig det man holder på med. Det er jo tross alt det som er forskjellen her, noe sier meg at du er styrkeløfter, at du blir jo nektet tilgang til idretten din dersom du faller på "den gale siden". Så det er jo klart det er effektivt å nekte deg, men den jevne "boler" bytter bare gym om han må. Og det finnes nok av de som ikke bryr seg om hva klientellet sitt holder på med. Og på samme måte mener jeg her ADN gjør feil i forhold til Norway Cup. Greit nok, utesteng en 16åring fra idretten han liker. Hva tror du han ender opp med i fremtiden da ? Holde seg borte fra fotballen i 2 år for så å komme tilbake igjen helt ren ? Neppe.... Mest sannsynlig blir han borte fra idretten i lang lang tid, dopingen han bare "måtte prøve ut" var det jo i grunn bare å fortsette med siden nå var det jo ingen risiki ved det. Og vips så finnes muligheten der for at vedkommende selv sitter i fella.... Man klarer ikke å tørrlegge en alkoholiker ved å nekte han å drikke offentlig heller.

Som sagt, jeg har selv prøvd og gjort mye rart (ref. mine tidligere innlegg her inne), og føler meg så absolutt berettiget til å uttale meg om hva som KUNNE fått meg på andre baner en gang i tiden, om det i det hele tatt var mulig selvsagt. Men poenget her er jo å redde noen, ikke sant ? De jeg selv har fått på andre tanker, for de er det faktisk noen av, har kommet av at jeg har satt meg ned med de, latt de spørre og grave om alt mulig mens jeg svarer helt ærlig og rett ut. Det i seg selv er faktisk et solid tankekors for meg selv også i blant, skulle det virkelig ikke mer til.... Jeg sier ikke at alle får opp øynene av en slik samtale, men mange. Og mange flere enn om jeg skulle viftet med fingeren og sagt "dette er livsfarlig !!! Du blir aldri så stor som meg uansett, så bare dropp det !!!". Ungdommen tror ikke på det. De tror tross alt det er trygt å kjøre i 160 km/t på svingete veier også når de har 5 ukers erfaring bak rattet.

Jeg så at ADN her var lutter øre ovenfor de som måtte ha råd og forbedringer. Her har de i hvert fall mitt klare budskap for hva som kunne gjort store forbedringer i forhold til det arbeidet de driver med i dag. Arbeidet ovenfor den organiserte idretten er vel og bra, i hvert fall på et høyt nivå. Men det er jo ikke der de store problemene egnetlig ligger, i hvert fall ikke de store fremtidige problemene. Og de metodene man bruker ovenfor eliteutøvere, man kommer ikke langt med det ovenfor ungdom på heller lavt/middelmådig nivå, noe som i og for seg er helt naturlig. Det gjelder for ADN å differensiere seg her.

Jeg vil si at insulin er mye brukt ja, dessverre vil jeg vel nesten si. Insulin er jo som kjent så til de grader et tveegget sverd og uten tvil det farligste man kan "leke" med av anabole stoffer. I hvert fall når vi snakker om kortsiktige bivirkninger - som i verste fall kan ende med koma og i ytterste konsekvens dødsfall. Men at det er et meget anabolt stoff brukt riktig er jo opplagt, som NK er inne på er det jo bare å ta en titt på byggerene som pluteslig vokste noe voldsomt på 90-tallet og slik vi ser de i dag.

Selv har jeg også prøvd dette og det var vel grunnen til mitt innlegg her. For jeg har virkelig opplevd den negative siden ved det på min egen kropp. Alt som var å komme over av nyttig lesestoff og tips fra venner var samlet inn og jeg var godt forberedt, i hvert fall i mine egne øyne. Gjorde alt etter boken og spiste i prinsippet mer enn jeg normalt sett skulle trenge. Det tok ca. 30 minutt fra jeg kjente svimmelheten komme - og hva gjør man da ? Forberedt som jeg var grep jeg en flaske med raske karbs og helte nedpå. Men det hjalp ikke nevneverdig av en eller annen grunn. Ny flaske gikk ned - uten at jeg ble bra av den grunn. Så måtte jeg legge meg ned rett og slett, døsig og kald. Jeg visste jo at det å sove er noe man overhodet ikke skal gjøre når slikt skjer, men jeg var alene og redd for å falle. Jeg lå da under 2 dyner og frøys verre enn jeg har gjort noen gang, jeg hadde muskelkramper omtrent i hele kroppen men i bevisst hele tiden. Først etter ca. 2 timer begynte krampene å slippe og jeg fikk kroppstemperaturen tilbake igjen. Jeg tror de 2 timene der kommer høyt opp på listen min over mine verste stunder.

Men så kommer idioten frem da - han som ikke lærer. Og jeg antar at jeg ikke er alene om dette - eller det vet jeg jo at jeg ikke er. Jeg tenkte jo som så at siden jeg overlevde dette så kan jeg jo prøve en gang til også. Kanskje det går bedre da... ?? Som sagt så gjort men med samme opplevelse. Denne gangen var jeg ikke alene når jeg gjorde dette, men kjæresten min kastet resolutt insulinet mitt i vasken. Det var på det tidspunktet hun kom med den eneste ultimatumet hun noen gang har stilt meg - insulinet gikk i vasken med god samvittighet det.

Siden den gang har jeg aldri turt å røre det, har heller aldri fått noen godt svar på hva som egentlig gikk galt heller. Kanskje jeg var alergisk, eller bare overreagerte kraftig ? Men jeg har aldri hatt baller til å prøve igjen, og håper dette kan belyse litt at insulinet overhodet ikke er noe å leke med. Ikke at AAS i seg selv er det heller, men med insulin kan ting gå fort - meget fort. Man vet virkelig ikke hvordan man kan reagere med insuilin, det er lett å feilberegnet og man MÅ kjenne kroppens egne signaler meget godt for å unngå full katastrofe.

Som tidligere nevnt er nok insulinet på litt tilbaketur og det er et vel i grunn flere grunner til. Personlig ser jeg på det som en god utvikling, også estetisk for de største gutta.

Nå er det imidlertid slik at mange velger å leve med andre, eksempelvis i parforhold. Gir man beskjed til sin partner, på forhånd, om hva man driver med og farene som er forbundet med det så kan man hevde at ens partner tar et bevisst valg, i hvert fall gitt at man tror på menneskers generelle evne til å ta rasjonelle valg.

Kan man egentlig det ? Jeg mener, om man mener at samfunnet skal tollere at jeg kan gjøre med min kropp som jeg vil, hvorfor skal ikke min samboer da gjøre det samme ? Sånn på rent prinsippielt grunnlag mener jeg. I utgangspunktet er jeg jo enig med deg, hun må jo også ta et valg - men det er jo bare å se det i øynene også at dette er jo ikke akkurat noe man forteller på første date heller. I hvert fall gjorde aldri jeg det. Men etter et par måneders tid var det bare å sette seg ned, forklare om det ene og det andre. Spørsmålet blir vel heller da om hun uskyldig dras inn i noe egentlig ? Gjør det ikke det ? Forelskelsen er jo allerede langt kommet antagelig, og ethvert brudd er ikke nødvendigvis enkel. Samtidig så er man kanskje villig til å godta litt mer i forelskelsens rus enn man ville gjort ellers i livet ? Det er i hvert fall min erfaring blant flere av mine venner. Derimot min samboer fortalte meg i etterkant at hun nok hadde godtatt det uansett, men det var basert på følelser som kom tidlig og som betydde mer. Husker enda ordene en kveld vi lå ved siden av hverandre : "Du virker jo oppegående, som om du kan mye - jeg stoler helt på deg!". Naivt ? Tja... kanskje. Men tilliten var der, jeg hadde klargjort for alle mulige bivirkninger, store og små, og hun godtok det. Men alikevel tror jeg det er viktig å stille spørsmålet om hun tok valget på en basis som ikke var rettferdig for henne, eller om det rett og slett er følelser inne i bildet som overgår slike ting. Er jo bare å spørre seg selv, kunne du levd med en kvinne som røyker jevnlig ?

I det man setter et barn til verden stiller saken seg svært annerledes. Barnet har ikke tatt noe rasjonelt valg om å bli satt til verden. Barnet har ikke akseptert farene forbundet med far eller mors bruk/misbruk av hva det nå enn måtte være. Dette er forøvrig en generell diskusjon som kan relateres til alle mulig aktiviteter, og på et noe mer overordnet plan dreier det seg om at man har et ansvar for å være en ressurs for sitt barn, noe som betinger at man ikke driver så mye med basehopping, bruk/misbruk av anabole steroider, narkotika, eller har høyt inntak av kremfløte eller hva det måtte være.

Igjen tror jeg faktisk at forskjellene ikke er enormt store, fordi man går inn i noe man i prinsippet ikke helt aner konturene av. Nå skal ikke jeg være ekstremt negativ heller, selv om jeg er en storbruker selv. Men det er jo klart enkelte reagerer på helt andre måter på dette enn hva jeg har gjort. Det er dessverre nok av hjem her i verden hvor kvinner lever under trussler og vold, og det er vel så ofte forårsaket av en rekke andre rusmidler enn hva AAS medfører.

Forskjellen her er nok heller at et lite barn er bundet til deg for livet - der ligger forskjellen der. Min samboer kan tross alt bare sette kroken på døra og gå sin vei og leve et helt annet liv. Barnet mitt kan ikke det - og det er jo selvfølgelig ikke rettferdig på noen måte. Et brudd i forholdet er selvsagt tungt, men det er noe man tross alt kommer over. Et barn er knyttet følelsemessig til sin far et helt liv, på en positiv eller negativ måte. Og her er vi inne i kjernen på hva som sliter i meg på mange måter - for jeg vet at jeg ikke kan rettferdiggjøre det. Mest sannsynlig lever jeg greit gjennom og ser henne vokse opp. Men er ansvarsforholdet opphevet om jeg dør i en alder av noen og 50, hun par-og-tjue og livet hennes har akkurat startet ? Er ikke det spørsmålet vel så viktig ? Som du sikkert skjønner er jeg prinsippielt enig med deg, men spørsmålene blir for enkle - rekkevidden er så mye mye større. Dessverre...

Ved å sette et barn til verden oppgir man en god del av sin selvråderett og individualisme. Man kan ikke lenger spise hva man vil, reise hvor man vil når man vil. Kan man ikke akseptere en slik reduksjon av selvråderett og individualisme så bør man heller ikke sette barn til verden. Betyr x antall kilo så ufattelig mye for deg, så bør du ikke sette barn til verden. Så enkelt (vanskelig) er det. Du må velge.

Man kan gjerne moderere det litt og si at etter barnet har fylt 18 (eller et hvilket som helst annet tall man synes er rimelig) så kan man igjen gjøre som man vil, for da har man tatt sitt ansvar overfor barnet. Dette blir mer et spørsmål om personlig overbevisning, men frem til barnet har nådd en viss alder har man etter min mening en klar moralsk forpliktelse til å forsake en del av sin selvråderett og ikke drive med tull.

For å stille deg litt til veggs : tror du at en kvinne som godtar meg og min aktivitet også hadde akseptert at jeg ville nektet henne å få barn ? Har jeg noen rett til å kreve slikt i pose og sekk ? Eller er det et valg hun tar i det øyeblikket hun sier hun godtar mitt misbruk ? Igjen, rekkevidden er enorm. Men jeg er enig med deg igjen. Men når man tar valget om å bruke dette, omsider valget om å være på kontinuerlig, vil man ikke da gjøre nøyaktig de samme betraktningene når man setter et barn til verden ? Min erfaring er i hvert fall akkurat det, for det var slik jeg tenkte, selv om jeg gladelig skal innrømme at jeg gikk mange runder med meg selv, og er på ingen måte ferdig med det riktig enda heller.

Så kan man gjerne si at dopingmisbrukere ikke er noe verre en folk som heller nedpå med kremfløte. Denne påstanden er ikke helt holdbar, da det er naturlig å skille mellom aktive og passive handlinger. Det er ingen som bestemmer seg for å helle ned på med kremfløte. Det er en vane man har fått med seg fra bestemor eller lignende. Beslutningen om å bruke steroider eller drive med basehopping er aktiv. Man bestemmer seg for å drive med det, og det innebærer dermed et mye større ansvar for egne handlinger. Dette kan i stor grad diskuteres, avhengig av hvilket syn man har på menneskelig rasjonalitet, men ser man på betraktninger som gjøres i juridiske sammenhenger vil man finne at et slikt syn er relativt utbredt. Så kan man selvsagt si at dersom man får barn etter man har lagt seg til en vane med å bruke steroider så blir det som med kremfløten, men det blir det ikke. Om handlingen er i fortiden så er/var den like fullt aktiv, og ansvaret bæres videre av beslutningstakeren. Legger man til grunn de nevnte prinsipper for ansvar og innskrenkning av selvråderett er det dermed ikke på noen måte mulig å moralsk forsvare fortsatt bruk av anabole steroider eller lignende etter at man har satt et barn til verden.

Det jeg forundres litt over i argumentasjonen din her, gitt at jeg ikke misforstår deg, er at du mener at vaner ikke kan omvendes. Jeg vil våge å påstå at det er minst like vanskelig for meg å slutte med AAS nå som det er for Ola Nordmann å slutte med å drikke fløte, ha smør på brødskiva og andre ellers usunne ting. Men handler ikke det rett og slett om min moralske arv ? Hvorfor arvet ikke jeg en større moral som tilsa at dette er noe man ikke gjør med seg selv. Skal det uskyldiggjøre meg i samme grad som du mener at mannen i gata sin vane med å drikke fløte er nedarvet ?

Bare noen tanker å spinne på....

[megarektiker]

Men jeg kan likevel ikke la være å utfordre deg på ett punkt. Du nevner at du har ett lite barn. Som du veit er det få ting som er tyngre for et barn å bære enn tapet av far eller mor i relativt ung alder. Det etterlater sår som aldri riktig gror. Jeg ønsker ikke å strø salt i dine sår, men er det utenkelig at du ved oppfølging av spesialister kan komme "av", og etter en periode som sikkert kan være tung, faktisk får ny livskvalitet? Før eller siden sier kommer du til endestasjonen, men du har fremdeles mulighet til å påvirke hvordan og hvor fort.

Det er mulig du oppfatter dette som et slag under beltestedet, men jeg vil si det likevel. Om du ikke er under intens medisinsk oppfølging og tar flere effektive medisiner for å bøte på de kardiovaskulære skadevirkningene man får av å være "på" mer eller mindre kontinuerlig, så er det etter min mening rein ønsketenkning å tro at man blir 50-60 år gammel uten å bli invalidisert med uavbrutt bruk av AAS/GH oa. over mange år.
Vel, i likhet med deg har jeg sett "the needle and the damage done", og jeg kritiserer deg ikke for dine valg, men take care.
 

Du setter absolutt finger på et ømt punkt her, men det er ikke noe slag under beltestedet på noen måte. Har man stått frem har man stått frem, og jeg skjønner godt at du kommer med nettopp et slikt spørsmål.

Det er som jeg også nevnte akkurat på dette punktet jeg sliter mest med meg selv. Hva om jeg skulle lide samme skjebne som min avdøde kamerat og segne om i en garderobe uten mulighet for å bli reddet. Mest sannsynlig vil hun nok hate meg for akkurat det, noe annet vil i grunn overraske meg veldig. Hvorfor skulle hun godta at jeg utsatte meg for en fare som i hennes øyne er fullstendig unødvendig ? Jeg tror helt ærlig jeg hadde slitt med dette selv også om det hadde vært min far som hadde falt i fra i ung alder. Men som jeg har nevnt tidligere, jeg har egentlig ikke noe godt svar her, jeg er meg selv svar skyldig. Men at dette er noe som river i samvittigheten min i praksis hver eneste dag, det er det. Uten tvil også.

Nå skal det jo ikke forståes slik da at jeg venter på å innta kirkegården når som helst. Pr. i dag er jeg i for god form til akkurat det, jeg har testet meg opp og ned, noe jeg gjør jevnlig. Og pr. i dag er det ikke store feilene med meg annet enn litt forhøyede leververdier, litt  høy kolestrol og en blodprosent som også er over normalen. Men ingenting verre enn at jeg kan leve med det egentlig, selv om dette kan være starten på noe mer alvorlig. Men verdiene har vært stabile de siste 2-3 årene om ikke annet.

Dette du nevner med å finne ny livskvalitet, akkurat det punktet er godt trukket frem av deg. For personlig mener jeg så absolutt at det er nettopp det som må til for å få en tung bruker av. "Din neste kur er aldri din siste" heter det jo, og for å komme av må en rett og slett finne andre verdier i livet som betyr mer. Alikevel er det jo klart at muskler er en stor del av min identiet og hvordan jeg betrakter meg selv, og det slenger man ikke bare av seg umiddelbart. Selv om min lille datter er noe jeg setter høyest her i verden og som jeg vil gjøre alt for, skal jeg alikevel være ærlig nok til at jeg litt for ofte tenker og klamrer meg til håpet om at dette skal nok gå helt bra. Min kone er ofte på meg angående nettopp dette og jeg ser jo at det sliter veldig på henne også. Det er også en del av dette som er en tung bør for meg å bære. Hvordan hun elsker meg, men alikevel forakter det jeg holder på med. På mange måter klemt litt opp i et hjørne av meg og mitt, min egoisme er litt for rådene rett og slett.

For ca. 3 år siden tenkte jeg aldri på måten jeg gjør nå, noe som viser at ting går fremover. På den tiden var barn aldri planlagt, min kone aksepterte hva jeg holdt på med fordi konsekvensene tross alt var begresede og hun visste om faren. Vi ønsket barn og jeg skal jo også love deg at hun ikke var spesielt begeistet for at vi skulle få barn mens jeg var på. Men det sier seg jo også selv at hvordan i all verden skulle jeg få til å lage barn uten ekstra testosteron når jeg ikke produserer noe selv ? Men det gikk det også, og en velskapt liten jente kom til verden og det var da jeg begynte å tenke på en annen måte. At ting ble annereledes og ansvarsfølelsen vokste frem. Nå var det faktisk to personer som trengte meg. Før var det egentlig ingen, men nå var det to med en gjensidig tilhørighet til hverandre og meg.

Og denne følelsen har vokst og vokst med tiden, og pr. i dag er den nok den største grunnen til at jeg tenker på å slutte med dette her. Å gi opp min egen identitet til fordel for en annen person, et lite vesen som er mitt eget kjøtt og blod. Men lett er det ikke, om jeg så bruker all verdens oppfølglig på alle mulige måter. For å beskrive redselen litt er den faktisk todelt. For på hvilken måte kan jeg vite hvordan jeg takler å være "en liten gutt" igjen ? Hvordan vil prosessen med å komme av være ? Psykisk belastning blir det nok, og da er jeg igjen redd for hvordan min bedre halvdel skal takle å leve med en mann som er slik i 3-4-5-6 månder, kanskje opp i mot et år. Det som skremmer mest er derfor at ved å komme av kan de kortsiktige bivirkingene og tap av identiteten min være såpass stor at omgivelsene mine ikke takler det ? Og da står jeg igjen uten noe som helst, hverken familie eller kropp... I blant spør jeg meg selv om dette er bare en måte for meg selv å drive selvjustis i forhold til AAS, men jeg har ikke funnet noe godt svar på dette enda. I utgangspunktet vet jeg jo at min kone vil støtte meg og det er vel ikke noe annet i verden hun heller ønsker. Men jeg må som sagt gjennom "skjærsilden" og den er jeg livredd !

Hh: du har jo forresten kunnskap og disiplin nok til å holde deg i rimelig bra form selv om du slutter...oki kanskje med 20kg mindre muskelmasse, men det er en liten pris å betale for å kunne følge din datter så langt det er mulig gjennom livet og slippe å tynges av at dine nærmeste har det så vondt for at du ødelegger deg selv. Du har jo tross alt bevist at du kan nå de målene du setter deg - og som pål sa - da kan du jo kanskje se på det å slutte som nye mål og ikke som det å "snu" noe?

Jeg skal ikke legge skjul på at jeg som tidligere nevt er veldig sterkt i mot dop o.l og kan ikke for mitt bare liv skjønne at noen går inn på den galeien, men om noen klarer å kutte ut og komme på rett kjøl igjen så syns jeg det står utrolig mye respekt av det! For jeg vet at det har innebært sinnsykt med viljestyrke og arbeid - det er nemlig ofte tryggere å vite hva man "har" selv om man vet at det ikke er bra, enn å prøve å endre ting og risikere at det ikke går - jeg skjønner det. Men det er fullt mulig selv om de tankene og den frykten du bærer på om det å miste muskler er  noe du gjerne må jobbe med resten av livet. "fikse" ideer forsvinner nemlig ikke av seg selv, men de kan bekjempes.

Du har jo det som skal til - kunnskap, et støttende nettverk rundt deg - og viljestyrke har du som "bare" må brukes på et annet vis

Jeg kan vel ikke annet enn å gjenta hva jeg skrev til 25årstrening her. Prisen kan nok i dine øyne syntes som liten. Hva er vel 20 kilo muskler, men som du sikkert skjønner av hva jeg skrev over, så har den saken mange flere sider. Hadde det kun vært snakk om 20 kg muskler i betaling for å med stor sikkerhet kunne se min datter gifte seg og få egne barn, hadde jeg betalt det med en gang. Bøygen er alt annet som følger med rundt, alt som kan skje - det er det som skremmer. Så du kan heller se det slik at jeg står mellom barken og veden med meg selv, to valg hvor det ene kan syntes opplagt for alle, men hvor den lette veien for meg selv nok er den mange betrakter som feil og ikke skjønner hvorfor en vil velge. Men det er slik jeg tenker, om det er for å forsvare meg selv er det nok, men man må ha stått oppe i det for å forstå hvorfor. Det blir på samme måte som at det er lettere for en tørrlagt alkoholiker å hjelpe en annen ut av uføret enn hva en person med kun boklig lærdom er i stand til å gjøre.

Nettverket og kunnskapen er der, men er det sterkt nok ? Vil nettverket holde ut ? Det er jo her faren ved langvarig misbruk ligger ganske enkelt. Det er så lett å komme opp dene veien, men turen ned igjen er beintøff. Da er det lett å forbli på toppen da.

Takk og honnør til både Mystique, Hans Høyhet og 25årstrening for utrolig ærlig og lærerik belysning av flere følelsesladde aspekter rundt bruk/misbruk av AAS.  Det er akkurat slike diskusjoner vi trenger flere av her på forumet, med utgangspunkt i historier fra virkeligheten.

Nå virker det jo - ut ifra "stemningen" i de siste innleggene - som om flere her er av den oppfatning at Hans Høyhet på grunn av sitt dopingmisbruk nærmest er på vei mot graven allerede, nesten som om det bare er å gjøre klar kirke, prest og kiste og finne en dato.  Ut ifra det HH skriver i sine innlegg, er det jo ikke helt slik det er da. Vel løper han en stor helserisiko ved å bruke de mengdene AAS++ jeg regner med at han bruker for å opprettholde en "lean" matchvekt på 130kg, men i forhold til risiko for hjerte-kar-sykdommer er det slik at risikofaktorer nærmest kan multipliseres med hverandre. Og HH skriver jo at han verken røyker eller misbruker alkohol, han har et sunt og gjennomført kosthold og han trener regelmessig. Det virker også som om han har kontroll på midjemålet sitt, og kanskje er han også nøye med å kjøre regelmessig cardio..? Samt at han har regelmessige helsekontroller, med (regner jeg med) vekt på slike ting som blodtrykk, lipidverdier etc. Med fare for å anta for mye (jeg vet jo faktisk ikke nøyaktig hva/hvor mye HH faktisk bruker av substanser) ANTAR jeg likevel at HHs TOTALE hjerte-kar-risiko er betydelig mindre enn en typisk feit, lat, røykende norsk sofagris. 

Dette sier kanskje mer om farligheten av å være en gjennomsnittlig sofagris(!!!) enn om HH, og jeg mener for all del ikke på noen måte å "rettferdiggjøre" HHs dopingmisbruk (han forsøker ikke dette selv heller!), men ting må likevel settes i proporsjoner: Fedre som passer til beskrivelsen "feit, lat, røykende sofagris" bør også i høyeste grad tenke over at de risikerer å ikke oppleve sine barnebarn! (Jeg jobber i helsevesenet, og har sett flere tragiske eksempler på dette dessverre. Faktisk har jeg knapt sett en hjertepasient som ikke passer ovenfor nevnte beskrivelse av "sofagris"...  )

Uten at jeg kjenner HH spesielt godt, virker det som om han passer til beskrivelsen av en megarektiker ganske godt, altså er mye mer opptatt av å samle på muskler - kg for kg - nesten for enhver pris, enn han er opptatt av helse og av å se genuint bra ut. Det betyr kanskje heller ikke spesielt mye for ham at andre synes han ser bra ut - en megarektiker (liker egentlig ikke å kategorisere for mye, men av mangel på andre begreper...) vil ofte synes det er helt topp at folk rundt dem rygger tilbake av rein skjær "frykt og avsky", slik en kvinne på gata gjør det idet hun ser Markus Rühl i bar overkropp i traileren til "Made in Germany". Slik HH så elegant beskriver selv, blir "the quest for muscle" en viktig del av en slik persons identitet og selvbilde, og dette er meget viktig å forstå hvis man vil "inn i hodet" på en garvet AAS-misbruker.

Før eller siden vil likevel pendelen snu, fordi årene går og man blir eldre. Man når et toppunkt (som 35-åring? 40? 42?) idet kroppens hormonelle og fysiologiske respons på trening og substanser er maksimal, og deretter vil det sakte men sikkert gå nedover med muskelmassen (det genetiske potensialet minker med alderen etter en viss alder). Dette er ofte vanskelig å akseptere for en megarektiker, som jo ønsker å bli stadig større og større. Da er det fort gjort å få en psykisk knekk. Senskader på muskel-skjelettsystemet (indirekte) på grunn av AAS-misbruken (spesielt leddslitasje) vil også gjøre det vanskeligere og mindre motiverende å trene da, og flere slutter helt. Med muskelmassen forsvinner da også ofte hele ens "identitet".

Muscle is temporary, mind is forever. Hvis man skal klare å "omvende" en megarektiker, må han/hun først og fremt ville det selv. Denne personen er nødt til å innse et par ting, ikke minst at hans/hennes identitet har flere grunnpillarer enn det å framstå som stor, ikke minst familie og venner, jobb, mental hygiene og evt. livssyn/religion. Denne personen må tørre å overføre "tyngde" også til disse viktige grunnpillarene - ikke "miste dem av syne" for bare muskler, men fokusere på dem - hver dag!!! I noen tilfeller kan en psykolog el. lign hjelpe, evt. i form av familieterapi.

Jeg kjenner selv et par eksempler på at dette har lykkes. Samboeren til en venn av meg var en klassisk dopet megarektiker, men han var aldri egentlig lykkelig. Med god hjelp av samboeren og en psykolog trykket han imidlertid selv inn bremsepedalen og kastet ut steroidene (før samboeren kastet ut ham  ), og i dag veier han noen kg mindre, men ser veldig bra ut, har et sunt forhold til kropp og trening, er mye mer "nærværende" enn før, mer allsidig og ikke minst er han mye mer lykkelig!! Det synes på smilet han til daglig har rundt munnen, som han ikke hadde før... 

H

Spennende det du skriver HITman, og jeg er på mange måter enig med deg. Dine antagelser er riktige de, jeg har kontroll på det meste, er avholden til "alt annet" og har midjen under fin kontroll. Nå skal jeg vel ikke gå opp i og fortelle nøyaktig hva og hvor mye jeg bruker, men det er jo en sannhet at jeg bridger ("hvileperiode" mellom to kurer hvor en også bruker AAS, men i mindre doser) med doser mange betrakter som en kur. Så bruken er jo betydelig naturlig nok, men ikke helt vill heller. Jeg gjør alltid ting enkelt, og det er fundamenter i min kunnskap om dette og i det å i størst mulig grad unngå et for stort kjemisk kaos. Det skal legges til at jeg også har brukt "noen gram i uka" til tider, men man skjønner etterhvert at det koster mye mer enn det smaker - men det er også gjerne en bit som må læres. At det å doble en dose ikke gir dobbel effekt. Nå har jo jeg vært på såpass lenge uansett at det å legge på seg 10 nye kg i en fei er fullstendig urealistisk uansett hva jeg måtte bruke, og i praksis uansett hvilken dose så lenge jeg vil holde meg selv i live.

Om jeg vil kalle meg en megarektiker vet jeg egentlig ikke, men mest sannsynlig kan jeg nok klassifiseres for det. Kan vel aldri bli stor nok og er livredd for å bli liten. Da har man vel en beskrivelse av en megarektiker og jeg passer nok inn der. Veldig flott det du skriver om akkurat den biten, og jeg skjønner jo at du har hatt befatning med dette selv også og da vet du sikkert hvordan det kan være. Riktignok vil jeg kalle meg selv for en lykkelig mann, for det er jeg virkelig. AAS har aldri gitt meg noen psykiske bivirkninger i form av nedstemthet eller noe annet egentlig, igjen har jeg kanskje vært litt heldig der. Min erfariging tilsier uansett at det er få som rammes av akkurat det, men de som rammes får det gjerne ganske kraftig også.

Det gleder meg jo også at han tydeligvis kom ut av dette, og det på en god måte. All honnør til han for å klare nettopp det, det står virkelig respekt av noe slikt. Jeg tror det er mange som ikke aner hvor tøft den stien der er å gå opp.

Ellers er det som nevnt kun noe forhøyede leververdier, litt høy kolestrol og blodprosent som er det som er utenfor normalen med meg. Noe hjertehypertrofi har jeg hatt, men ikke veldig - men det er jo igjen noe som skremmer litt. Dette er vel heller ikke irreversibelt, noe du sikkert vet, men det følges nøye opp.

Leser jo også mellom linjene her at du er av den mening at man må finne nye verdier her i livet for å klare å hanskes med problemet. Forstår jeg deg rett da ? I så fall er vi enige.



Bare avslutte med to ting her. For det første så er det jo ikke slik at jeg er på vei ned i graven pr. i dag overhodet. Oppfølgingen tilsier ikke det, men selvsagt kan jeg jo få en hjerneblødning, hjerteinfarkt eller noe annet. Det kan man aldri garantere seg i mot. Jeg er kanskje også noe ydmyk i mine skriblerier her, og det er jeg jo også, men igjen har dette vært noe jeg gikk inn i med åpne øyne og jeg hadde klarlagt de fleste farer. Men selvsagt ikke alle, det er vel neppe mulig og hadde jeg visst alt hadde jeg kanskje ikke startet alikevel ? Det er vanskelig å svare på, men det er veldig lett å si til seg selv at "det skjer jo ikke meg". Budskapet er uansett at man kan aldri helt sikkert vite.

Og til slutt en oppfordring om IKKE Å SENDE meg PM'er med spørsmål om AAS og bruk. Jeg svarer ikke på de uansett og er ikke intressert i å svare noen angående om å konsturere en kur. Jeg skriver ikke dette her inne for å reklamere om min egen kunnskap, min hensikt er å klargjøre farene ved dette og advare mot å gå denne veien. Jeg anbefaler ingen å gå inn i dette her for karusellen kan være vanskelig å komme av igjen. Håper dette kan respekteres.

Flott at du er ærlig og står frem med dette, og at du står for de valgene du har gjort - men når ble det forbudt å endre sine valg/ starte på nytt i dette landet? Og spesiellt når man vet iderlig godt hvor rett til h***** ting kan gå - kanskje på tide å prøve å snu ting litt da? Og at man mister noen av sine nærmeste venner burde iallefall være en våkne opp kur til de grader! Det blir rett og slett for dumt da og gå rundt å innbille seg at " jammen jeg gjør dette under veldig kontrollerte former - har full kontroll( jadda !) og slikt skjer ikke meg" - hvor stor er sjansen for det da? Det bløir som å stå å se på at en venn sulter seg til døde og fortsette på samme galeien selv " for jeg har full kontroll så det skjer ikke meg"

Jeg tror du har misforstått innlegget mitt en smule jeg Mystique, for hvem har sagt at jeg ikke ønsker å snu på ting ? Hvem har sagt at man ikke ønsker å gjøre noe annet enn man har gjort ? Og ikke minst - hvem har sagt at det er lett å forandre på det en har gjort ? Jeg har i hvert fall ikke skrevet det og leser du litt mellom linjene så skjønner du kanskje nærmere hva jeg faktisk mener. Jeg skal love deg at det på ingen måte er bare å hoppe av, at veien til et "rent" liv igjen ikke bare er lett. For min del vil det si tap av sikkert 30 kg muskler. Minst ! Tror du det er lett å se seg selv i øynene og vite det ?

Nå kan vi selvsagt ikke sette noen likhet mellom 30 kg muskler og et kanskje ødelagt liv. Mest sannsynlig et ødelagt liv også (i mer eller mindre grad), jeg innser og vet det. Og jeg visste det godt før jeg satte min første sprøyte for mange år siden. Det var et valg jeg gjorde ganske enkelt - jeg ville på død og liv på stor, jeg ønsker å bli størst faktisk og var villig til å ofre mye for å nå nettopp det. Så det er på ingen måte slik at jeg tilfeldig har havnet i den situasjonen jeg befinner meg i. Men jeg er nå 31 år gammel, veier over 130 kg med en akseptabel fett% og er på mange måter fornøyd med hva jeg har oppnådd på den måten jeg valgte å gjøre det på. Kanskje jeg blir 50 år, kanskje 90 - hvem kan fortelle det på forhånd. Men for min del kan jeg se tilbake på å ha fått til noe jeg ønsket sterkt, noe som garantert ville vært en søken for meg uansett. Jeg valgte kanskje gal vei å gjøre det på, ofret mye for 20 kg ekstra med muskler, men det ble i det minste gjort bevisst.

Om jeg i dag ønsker å slutte så vet jeg, som tidligere nevnt, at det ikke er spesielt lett. Min kropp vil bruke veldig lang tid på å komme seg igjen, det må gjøres ekstremt kontrollert trass i at jeg har tatt ALLE forhåndsregler underveis for å ta vare på kroppen min og mitt naturlige hormonsystem best mulig. Igjen er det en advarsel til alle som vurderer veien, uansett hva man gjør er det ikke lett å komme av igjen. Men dette vet jeg Mystique.

Når det gjelder dette med at man har venner rundt seg som faller i fra pga. AAS, så smerter det selvsagt enormt. Som tidligere nevnt, begravelse nummer 2 er minst dobbelt så ille, og det er da man virkelig begynner å tenke. Hva tror du min kone sa til meg ? Hvordan tror henne tok dette ? Hun er jo glad i meg, jeg er far til hennes eneste barn - og alikevel utsetter jeg meg for en fare med potensiell dødlig utgang. Det skal legges til at jeg aldri har skjult noe for henne. Hun har aldri likt det, men hun har akseptert det fordi hun har sett hva jeg brenner for. Skal hun kalles medskyldig da ? Min nærmeste familie vet også godt hva jeg driver med, og det er naturlig nok ingen av de som liker det heller. Jeg har ikke tall på antall forsøk de har hatt på å få meg fra dette igjen. Om og om igjen....

Og igjen dette med at noen faktisk dør av AAS. Svært svært ofte skyldes dette bruk av andre ting som narkotika, alkohol eller andre stoffer i samspill med AAS. For min egen del har jeg aldri rørt det, jeg hverken røyker eller drikker og har hele livet mitt spist sunt og riktig. Nå er jeg ekstremt nøye på alle de punktene nettopp fordi jeg har en tung last her i livet, en selvpåført last.

Kompisene mine gjorde ikke det, med unntak av en person som fikk hjerteattakk og døde. Han var disponert for det, desverre. Han segnet om i garderoben etter trening, jeg var i dusjen. Det var en blid gutt jeg gikk i fra inn i dusjen, når jeg kom tilbake 5-6 minutt etterpå var det over trass i at det var to andre der som forsøkte å redde han. Hadde du visst hvor dypt et slikt sår kan bli, hvor lang tid man bruker for å komme over det - om i det hele tatt noen gang, så hadde du aldri tenkt på å stille spørsmålet om jeg noen gang har tenkt på å slutte selv. Og se kjæresten hans i øyne i den begravelsen, se sorgen og hvordan de bedene øynene hennes så på min kone. Og alikevel spør du meg om "når ble det for sent å starte på nytt i dette landet" ? Igjen kan jeg bare si deg at avhengigheten er altfor stor, den psykiske belastningen som ligger og venter er jeg rett og slett livredd for. Jeg tør ganske enkelt ikke akkurat nå, kanskje ikke noen gang. Alikevel kan jeg si at jeg gjorde dette med vitene vilje og gikk inne i dette med åpne øyne og fullstendig klar over farene. Hadde flere enda gjort det, men det skjer ikke desverre. Du ser sikkert motsetningene i det jeg skriver nå, men tenker du over det skjønner du helt sikkert hva jeg mener.

Hver dag forventes det av massevis av folk at de skal legge om lisvstilen sin, bli sunnere og bli kvitt alle de ekstra kg som koster samfunnet så mye - for det burde jo være en enkel sak, folk må endre gamle vaner og gjøre nye valg ( stadig vekk) - hvorfor skal det ikke da la seg gjøre for en som har valgt seg inn på denne farlige galeien og snu? Det er faktisk ingen skam i det.....

Igjen, det er ingen skam og snu. Jeg vet mange hadde blitt glad om jeg hadde valgt å snu. Men jeg kan bare referere til det jeg skrev over her så skjønner du kanskje hvordan hodet mitt fungerer. Det man ønsker iderlig vel er ikke alltid like lett å gjennomføre. Det er jo ikke bare her. Se på alle de som røyker og som ville gitt mye for å slutte. Men klarer de det ?? Svært få gjør det. Se på alle som vil slanke seg men ikke får det til. Klart, noen er syke som gjør at de ikke får det til, men det fleste kunne klart det med disipilin. Kanskje det er nettopp der det ligger også. Mangel på selvdisiplin ? Jeg tror desverre det......

Så sorry - den der " jeg har valgt som jeg har valgt, så da får jeg stå løpet ut uansett hvor det ender, men til dere andre så ikke gjør det samme som meg" - regla biter jeg ikke helt på....
Sier ikke at det er svosh gjort på null komma niks å endre noe, men det nytter ikke å tenke slik at - jaja ser hvordan ståa er om 10 -20 år så vurdere om noen endringer bør gjøres - kanskje for sendt da - og for hva?
For noen svulmende muskler som i stor grad har medført seg sorg og bekymring for de som virkelig bryr seg om en og som har måttet sett på at man ødelegger seg selv på den måten?

Akkurat det er hva jeg tenker mest over selv også, og akkurat på dette punktet jeg er meg selv svar skyldig også. Som sagt, jeg har en kone og et lite barn - alikevel driver jeg med dette her. Selvvalgt ? Javisst. Men jeg kan alikvel på ingen måte rettferdiggjøre min handling ovenfor i hvert fall de to, og aller minst min lille datter. Er det noe punkt som samvittigheten river i meg så er det nettopp det, og her treffer du absolutt spikeren på hodet. Og du lurer sikkert nå på hvorfor jeg alikevel holder på ? Tenker du deg om så skjønner du svaret antagelig selv, ikke minst etter hva jeg har skrevet tidligere i dette innlegget. Men vit at dette river i meg.

Ser det er mange som har gitt deg kreditt og honnør osv - men hvor mye kreditt tror du dine advarsler har når det virkelig gjelder? Når det kanskje står om liv og død til din neste kompis eller i å hindre en du bryr deg om i å begynne på den galeien?
Hvor mye kreditt tror du seriøst jeg ville hatt om jeg så at min beste venninne peilet inn på "slanke seg til døde" - veien igjen og skulle prøve å hindre henne i dette hvis jeg selv drev å slanket meg som en gal?
Ikke et fnugg en gang .....

Har også sett at jeg har fått honnører for dette, og det er jeg takknemlig for. Jeg håper at noen har sett et budskap i hva jeg skrev for noe. Jeg ønsker ikke å lede noen inn på den gale vei, snarere tvert i mot. Hadde ADN tatt kontakt med meg, hadde jeg svart og stilt med min erfaring. For det er nettopp det jeg ønsker her - og hjelpe til med å advare. Kan en avholdsmann få en alkoholiker edru tror du ? Eller kan en tidligere alkoholiker hjelpe til bedre fordi han VET hvordan de har det ? Jeg tror helt ærlig svaret gir seg selv.

Jeg skal heller ikke nevne navn her inne selvsagt, men når jeg får en PM her inne hvor det står :

"Takk for et veldig flott innlegg! Har vurdert å begynne med AAS en stund nå, men etter innlegget ditt blei jeg litt usikker. Kanskje er jeg like heldig som deg, kanskje ikke.. "

Der fikk jeg kanskje én person til å endre mening. Og det gjorde innlegget mitt verdt å skrive mange ganger. Akkurat den PM'en der "varmet" på en måte.

Håper du nå skjønner litt hva jeg mener og vil Mystique. Dette er ikke lett, hverken å forstå eller å skrive om. Men litt med dette jeg har skrevet her så skjønner du nok mer av hvordan jeg tenker, for jeg har forsøkt å skrevet dette på en så ærlig måte som mulig. Om du mener jeg tenker feil her, så vet du i det minste hvordan en som misbruker AAS tenker - for det er det jeg er. En misbruker, og dette er min tankegang. Døm meg gjerne for det, jeg krever jo ikke noen rettferdiggjøring, men kun er forståelse hva som faktisk driver meg ....

Veldig godt poeng, Hans Høyhet. Angående dette med "avhengighet"; jeg er helt enig i at man nok ser den samme form for grenseflytting for en som trener rent. Problemet slik jeg ser det - og dette sies med mangelfull innsikt i hva det vil si å faktisk dope seg - er vel kanskje at denne grenseflyttingen kan bli mer risikabel når man går på dop?!

Slik jeg ser det, er det både og egentlig. For ting er på en måte litt som høna og egget, i hvert fall slik jeg ser det. Rent hadde jeg kanskje vært fornøyd med 100-105 kg rimelig rippet og innsett mine begrensninger deretter. Med doping blir jo begrensningene annerledes naturlig nok, og på en annen størrelse. Risikoelementet her kommer inn i det øyeblikket man ikke lenger innser sin egen begrensning, men i "affekt" dobler en allerede stor dose. Men i mine øyne et det nøyaktig den samme "driven" etter nye mål er drivstoffet.

Kort oppsummert vil jeg derfor si at doping kan få en person til "å miste hodet", og det er da farene kommer. Hvor ting kommer ut av kontroll. Det er jo klart, det kan sies at man er ute av kontroll i det øyeblikket man starter. Men syntes uansett det er viktig å understreke forskjellen på å ha klarlagt alle farer og eventuelle konsekvenser et misbruk kan få. Hadde man klarlagt dette mye bedre, fått de rette personene til å stå frem i et samarbeid med ADN, hadde man kommet mye lenger enn ADN har kommet i dag. Man kan tross alt ikke tørrlegge en alkoholiker med en som aldri selv har smak alkohol heller, i hvert fall er det mye verre. Å ta en titt inn i AA (anonyme alkoholikere), og lære av metodikk og fremgangsmåte derfra; da kan man se muligheter i holdningsskapende og etikkskapende arbeid.

For å avslutte det jeg egentlig begynte på, så er et jo klart risikoen er større på dop. Min erfaring er at man lettere mister hodet med bruk av AAS, man flytter grensene latterlig langt for hva man faktisk vil åpne og danner seg derfor drømmer som fort kan bli uoppnålige. Nettopp det er det farlige elementet med AAS, og det som danner roten til en potensiell avhengighet.

Narkotikaeksemplet viser tydelig at omsetning og bruk ikke har latt seg stanse, bare tiltatt i omfang.
Igjen uten og ha "beviser", vil jeg si at AAS i høyeste grad er avhengighetsskapende. Det rushet du får når du er "på" og den nedturen som kommer når du er "av" disponerer i høyeste grad for avhengighet. Disse psykiske effektene er svært sammenfallende med endel stoffer. Tror mange brukere som "bare skulle ta 1 kur" kan bekrefte det.

Det er jo mange forskjellige former for avhengighet da, og AAS vil ikke skape noen fysisk avhengighet i form av at kroppen bare må ha det. I utgangspunktet ikke noen psykisk avhengighet heller - selv om det i utgangspunktet kan virke slik.

Det som er saken er at når man skal av igjen, vil man miste noe masse selvklart, over tid det aller meste. For mange er dette selvsagt vanskelig å akseptere, det er jo bare å ta en titt på en som er på ordiner diett det. Han føler seg ikke akkurat stor og sterk etterhvert som dietten skrider frem. Dette har du sikkert erfart selv også ? Kan vi da konkludere med at trening er vanedannende også ? Alikevel ser vi folk slutter med å trene etterhvert, i alle fall om vi ser på den store mengden.

Problemet derimot for mange som "bare skulle ta en kur" er nok at kuren neppe stod helt til forventningene. Man ble jo ikke Hulken over natten. Altså ble ikke målsettningen nådd. Med vanlig trening går det saktere igjen, og det er nettopp der inngangsporten til den onde sirkelen ligger. I at man ikke når målet så fort man vil pga. urealistiske håp for en kur. Og for det andre at man gjerne flytter målsettningen lenger og lenger frem - når et mål er nådd så er det lett å definere et nytt et.

Siden jeg har stått frem som jeg har gjort, kan jeg godt ta et eksempel på hvordan dette var for meg en gang i tiden for å belyse det jeg prøver å si. For min del nådde jeg ca. 95 kg på normal måte, da rimelig rippet. Selvsagt hadde det være moro å komme over 100 kg, med litt "hjelp" kanskje fort også ? 100 kg ble nådd det, men 110 kg MÅ jo være artigere da ! For ikke å snakke om 120 kg .... Regner med du ser sirkelen og målsettningen som stadig flyttes. Er det da riktig å si at det er AAS som er vanedannende, eller er det rett og slett en iboende higen etter å nå slike mål som gjør dette ? At uansett om man trente rent eller ikke ville man alltid blitt større og større så langt det var mulig, forskjellen er bare at man har noe som kan dytte grensen enda litt lenger. Men grenseskillene er vage her, det kan jeg være enig med deg i. Er det denne søkenen som definere den gjevne misbruker av AAS ?

At det er den "rusen" som er farlig, kan jeg godt skrive under på. Og da kan man havne i situasjonen at man alltid er på. At veien dit er kort er det ingen tvil om, men den virkelig grunnen til det skyldes nok ikke "hjelpemidlet" alene. For min egen del var det min iboende egenskap etter å nå nye mål som skapte dette, det iboende konkurranseinstinktet rett og slett.