 Visning av honnørposter for greta
|
|
Sider: 1
|
|
1
|
Helse & Velvære / Helse og Livsstil / SV: Blodsukkermåler
|
29. september 2005, 18:04
|
Mediaskapt eller ei, det er et vitenskaplig faktum at overvekt gjør at man er mer utsatt for en rekke sykdommer.. At det kan oppleves som hets når ikke bare medmennesker, men også media fokuserer på at vi alle bør ha en sunn og frisk kropp er kanskje synd. Alikevel vil jeg påstå at bakgrunnen for denne fokuseringen kommer av det, allerede påpekte faktum at overvekt på ingen måte er sunt!
Et litt annerledes eksempel:
I tyveårene var moren min slank som bare det, og hadde både midjemål under 80 og en BMI under 25. Etter et par fødsler fikk hun problemer med stoffskiftet og gikk over mange år opp veldig mye i vekt. Slanking av alle metoder ble utprøvd, men ingen ting hjalp, mye pga stoffskifte problemene. Hun ble mye deprimert, noe hun fremdeles sliter med. Likevel har hun vært mye i aktivitet, gått på ski og toppturer, you name it, men dette har vært slitsomt for henne, og hun har alltid ønsket å gå ned i vekt. Ikke nødvendigvis til et midjemål under 80 og en BMI under 25, men til en vekt der hun kan klare seg mye bedre i hverdagen. Og til en vekt hvor hun ikke er så utsatt for livstruende sykdommer.
I en alder av litt over 40 veide hun nok godt mellom 150 og 200 kg. Jeg har aldri turt spørre. Da mamma en dag fortalte meg at hun var tilbydd en såkalt slankeoperasjon ble jeg både glad på hennes vegne, men også veldig redd. Det er ingen garanti for å overleve en så omfattende operasjon, og den første tiden etter operasjonen er kritisk. Spesielt min ti år yngre lillesøster hadde vanskelig for å forstå at mamma ville utsette seg for en så stor risiko. Men som mamma sa til meg, sjangsene for at hun kom til å dø var mye større om hun ikke tok operasjonen. Hjertesykdommer, diabetes, alt det der, hun var mer redd for å dø av det, enn å ta operasjonen. Hun var nære på å unnskylde seg, men som hun sa til meg, det var kanskje egoistisk av henne i forhold til oss ungene å ta den, men hun ville likevel gjøre det. For det ville bety så uendelig mye for henne.
Og det er nok ingen hemmelighet at det har betydd mye for henne nå i ettertid, for oss ungene og pappa også. Mamma har en helt annen livsapetitt. Hun klarer seg bedre i hverdagen, har mere overskudd, humøret er bedre, kort og godt, hun lever et mye bedre liv. Likevel skal det være sagt at det faktum at hun har vært gjennom operasjonen fremdeles merkes i livet hennes. Magen er for eksempel veldig ømfintlig, om hun skulle være uheldig å spise for mange peanøtter kan dette for eksempel føre til en infeksjon i magen osv osv. Men i forhold til alt det positive er slike ting mer enn verdt det!
Mange i Norge har behov for slike overvektoperasjoner, få tilbys de. Hvorvidt alle desse lider av sykdommer som har gjort at overvekten ikke kan overvinnes på andre måter, vet jeg ikke, men: Vi må alle prøve å unngå å komme i denne situasjonen! Man går ikke opp 100 kg over natta, og bare de kanskje 5 ekstra kiloene mange av oss i dag går rundt å bærer på kan (og jeg sier kan) være starten på ett liv som bare leder en vei, nemlig til det stadiet at man kommer til å dø av overvekt. Det er selvfølgelig en uhyggelig tanke, men det er realiteten.
Jeg har opplevd på godt og vondt hvordan det er og være ekstremt/livstruende overvektig, og da er det ikke snakk om 20/30 kg, da er det snakk om mer. Som liten ville jeg aldri at mamma skulle være med meg på klasseavslutninger, ville aldri handle med henne i butikken, jeg var flau. Flau over at mamman min var så mye større en alle de andre sin mamma. Og det såret mamma noe enormt. Det skjønner jeg enda bedre i dag.
I dag har mamma nesten like tynne lår som meg. Og jeg har ingen problemer med å ta henne med i butikken lenger. Riktignok er jeg blitt mye eldre, og bryr meg ikke lenger om hva andre mener om hvor tykk eller tynn mamman min er. Kanskje er det mer at jeg er bekymret over hva andre mener om hvor tykk eller tynn jeg er?
Mamma ser alltid nøye på meg når jeg er hjemme på besøk. Jeg vet hvorfor. Hun ønsker ikke at jeg skal oppleve det samme som henne. Jeg er verken verdens tynneste og heller ikke tykk, men jeg vet at jeg nok skulle tatt av ett par kilo, og det kommer jeg til å gjøre. For jeg vet at det å ignorere de, å si at jeg er fornøgd med den jeg er, si at jeg vil heller lese en god bok, se en film, perle ett smykke, eller se på tv, det kan ødelegge mye av resten av livet mitt. Selvsagt kan alle desse tingene bidra til god mental helse, og trivsel i hverdagen, men jeg har vanskelig for å tro at mennesker som har "ekstra baggasje" som noen kaller det, virkelig er fornøgd med kroppen sin, og ikke tenker på de truslene som faktisk overvekt innebærer. Mamma sier til meg at jeg skal være fornøgd med den kroppen jeg har, men at jeg skal tenke etter hvordan jeg lever, hva jeg spiser, men på ingen måte få ett anstrengt forhold til verken mat eller trening. Det å finne den gyldne middelvei er viktig!
Fokuset på overvekt i media, gjennom vektklubber osv, kanskje det ikke er den rette måten. Men at kunnskap om overvekt, livsstil og helse må trekkes nedover hodene på oss, ja, det mener jeg seriøst at den bør! Vi kan og må prøve å lære av hverandre, se hva som faktisk er realitet, og komme oss ut av sofaen å gjøre noe med problemene!
Så i steden for å se et tv-program, perle ett smykke eller lese i en bok jeg liker, så skal jeg ta meg en tur ut, bare gå en rask tur, for den har mye å si. Det med trivsel og god mental helse som det har vært mye snakk om i denne tråden, det henger mye sammen med kroppslig velvære. Og alle har vi mulighet til å gjøre noe med kroppen vår, men selvsagt bare viss vi vil.. |
| Honnør gitt av : HITman, 02. oktober 2005, 23:41
|
|
|
2
|
Helse & Velvære / Helse og Livsstil / SV: Blodsukkermåler
|
29. september 2005, 18:04
|
Mediaskapt eller ei, det er et vitenskaplig faktum at overvekt gjør at man er mer utsatt for en rekke sykdommer.. At det kan oppleves som hets når ikke bare medmennesker, men også media fokuserer på at vi alle bør ha en sunn og frisk kropp er kanskje synd. Alikevel vil jeg påstå at bakgrunnen for denne fokuseringen kommer av det, allerede påpekte faktum at overvekt på ingen måte er sunt!
Et litt annerledes eksempel:
I tyveårene var moren min slank som bare det, og hadde både midjemål under 80 og en BMI under 25. Etter et par fødsler fikk hun problemer med stoffskiftet og gikk over mange år opp veldig mye i vekt. Slanking av alle metoder ble utprøvd, men ingen ting hjalp, mye pga stoffskifte problemene. Hun ble mye deprimert, noe hun fremdeles sliter med. Likevel har hun vært mye i aktivitet, gått på ski og toppturer, you name it, men dette har vært slitsomt for henne, og hun har alltid ønsket å gå ned i vekt. Ikke nødvendigvis til et midjemål under 80 og en BMI under 25, men til en vekt der hun kan klare seg mye bedre i hverdagen. Og til en vekt hvor hun ikke er så utsatt for livstruende sykdommer.
I en alder av litt over 40 veide hun nok godt mellom 150 og 200 kg. Jeg har aldri turt spørre. Da mamma en dag fortalte meg at hun var tilbydd en såkalt slankeoperasjon ble jeg både glad på hennes vegne, men også veldig redd. Det er ingen garanti for å overleve en så omfattende operasjon, og den første tiden etter operasjonen er kritisk. Spesielt min ti år yngre lillesøster hadde vanskelig for å forstå at mamma ville utsette seg for en så stor risiko. Men som mamma sa til meg, sjangsene for at hun kom til å dø var mye større om hun ikke tok operasjonen. Hjertesykdommer, diabetes, alt det der, hun var mer redd for å dø av det, enn å ta operasjonen. Hun var nære på å unnskylde seg, men som hun sa til meg, det var kanskje egoistisk av henne i forhold til oss ungene å ta den, men hun ville likevel gjøre det. For det ville bety så uendelig mye for henne.
Og det er nok ingen hemmelighet at det har betydd mye for henne nå i ettertid, for oss ungene og pappa også. Mamma har en helt annen livsapetitt. Hun klarer seg bedre i hverdagen, har mere overskudd, humøret er bedre, kort og godt, hun lever et mye bedre liv. Likevel skal det være sagt at det faktum at hun har vært gjennom operasjonen fremdeles merkes i livet hennes. Magen er for eksempel veldig ømfintlig, om hun skulle være uheldig å spise for mange peanøtter kan dette for eksempel føre til en infeksjon i magen osv osv. Men i forhold til alt det positive er slike ting mer enn verdt det!
Mange i Norge har behov for slike overvektoperasjoner, få tilbys de. Hvorvidt alle desse lider av sykdommer som har gjort at overvekten ikke kan overvinnes på andre måter, vet jeg ikke, men: Vi må alle prøve å unngå å komme i denne situasjonen! Man går ikke opp 100 kg over natta, og bare de kanskje 5 ekstra kiloene mange av oss i dag går rundt å bærer på kan (og jeg sier kan) være starten på ett liv som bare leder en vei, nemlig til det stadiet at man kommer til å dø av overvekt. Det er selvfølgelig en uhyggelig tanke, men det er realiteten.
Jeg har opplevd på godt og vondt hvordan det er og være ekstremt/livstruende overvektig, og da er det ikke snakk om 20/30 kg, da er det snakk om mer. Som liten ville jeg aldri at mamma skulle være med meg på klasseavslutninger, ville aldri handle med henne i butikken, jeg var flau. Flau over at mamman min var så mye større en alle de andre sin mamma. Og det såret mamma noe enormt. Det skjønner jeg enda bedre i dag.
I dag har mamma nesten like tynne lår som meg. Og jeg har ingen problemer med å ta henne med i butikken lenger. Riktignok er jeg blitt mye eldre, og bryr meg ikke lenger om hva andre mener om hvor tykk eller tynn mamman min er. Kanskje er det mer at jeg er bekymret over hva andre mener om hvor tykk eller tynn jeg er?
Mamma ser alltid nøye på meg når jeg er hjemme på besøk. Jeg vet hvorfor. Hun ønsker ikke at jeg skal oppleve det samme som henne. Jeg er verken verdens tynneste og heller ikke tykk, men jeg vet at jeg nok skulle tatt av ett par kilo, og det kommer jeg til å gjøre. For jeg vet at det å ignorere de, å si at jeg er fornøgd med den jeg er, si at jeg vil heller lese en god bok, se en film, perle ett smykke, eller se på tv, det kan ødelegge mye av resten av livet mitt. Selvsagt kan alle desse tingene bidra til god mental helse, og trivsel i hverdagen, men jeg har vanskelig for å tro at mennesker som har "ekstra baggasje" som noen kaller det, virkelig er fornøgd med kroppen sin, og ikke tenker på de truslene som faktisk overvekt innebærer. Mamma sier til meg at jeg skal være fornøgd med den kroppen jeg har, men at jeg skal tenke etter hvordan jeg lever, hva jeg spiser, men på ingen måte få ett anstrengt forhold til verken mat eller trening. Det å finne den gyldne middelvei er viktig!
Fokuset på overvekt i media, gjennom vektklubber osv, kanskje det ikke er den rette måten. Men at kunnskap om overvekt, livsstil og helse må trekkes nedover hodene på oss, ja, det mener jeg seriøst at den bør! Vi kan og må prøve å lære av hverandre, se hva som faktisk er realitet, og komme oss ut av sofaen å gjøre noe med problemene!
Så i steden for å se et tv-program, perle ett smykke eller lese i en bok jeg liker, så skal jeg ta meg en tur ut, bare gå en rask tur, for den har mye å si. Det med trivsel og god mental helse som det har vært mye snakk om i denne tråden, det henger mye sammen med kroppslig velvære. Og alle har vi mulighet til å gjøre noe med kroppen vår, men selvsagt bare viss vi vil.. |
| Honnør gitt av : Egil Skallagrimsson, 29. september 2005, 23:51
|
|
|
