Jeg har aldri sagt at dopingbrukere bryter noen lov, selv om andre har kommet og poengtert dette. Det lovmessige bryr jeg meg veldig lite om, jeg er egentlig veldig liberal sånn sett. Jeg har egentlig ikke noe i mot personer som bruker doping, men jeg hater at det ikke står skrevet "doper" i panna på dem. Hvis man hadde brukt doping kun for sin egen del, vært innelåst i sin egen kjeller og vært helt anonym for hele verden så hadde ikke denne dopingen betydd noe. Dette er imidlertid ikke intensjonen for dopere selv om de måtte si de gjør det for egen del. Selv om det bokstavelig talt ikke er juks med doping, altså utenfor organisert idrett, så er det akkurat dette mannen i gata eller den vanlige interessert for kraftsport/muskelsport mener om dopingbruk. Samfunnet mener at doping er galt og hvis man oppnår resultater med hjelp av dop så kaller samfunnet det juks. Selv om dette altså ikke er en korrekt definisjon så forklarer det følelsen folk har om det. Og selv om de som bruker doping ikke konkurrerer med f.eks. styrkeløftere, direkte sportslig sett, så konkurreres det om oppmerksomhet, PR, sponsorpenger etc. Mange oppnår suksess pga. dopingbruken, suksess de aldri ville ha oppnådd uten dopingen. Dette er moralsk feil. Jeg forstår dopingbrukere veldig godt ; og jeg forstår de som virkelig satser og kan bli best i verden mot andre dopere. I noen tilfeller er det nesten umulig å ikke ta valget ; man kan føle at man har talentet til å kunne bli verdens sterkeste mann (strongman) såfremt man bruker doping. Det blir nesten for dumt å ikke dope i slike tilfeller, hvorfor skal man gå rundt og nesten vite med seg selv at man kunne blitt best, blitt storkjendis, tjent millioner av kroner og blitt historisk - og ikke bli det fordi det finnes folk som meg som mener at doping er galt? Skal man ofre drømmer og gi slipp på millionene bare fordi det blir sett på som umoralsk av andre? Ja, det er som sagt lett å forstå doperne, men fra å forstå til å kalle det riktig er noe annet. Jeg synes det er feil at folk ønsker å oppnå slike ting med doping. Jeg mener stolthet bør komme foran pengene og æren man får. Hvis de som hadde brukt doping hadde vært dumme nok, ironisk nok, til å offentlig fortelle at de bruker doping så hadde de tapt alt ; kanskje foruten en medalje som i seg selv ikke er verd noe. Når de signerer autografer og klapper en liten gutt på hodet så er de flotte mennesker og gode forbilder, på en måte, men de er samtidig svindlere. Den lille gutten tror jo det er et naturlig menneske han ser opp til, ikke en slags Frankenstein ; kjemisk-modifisert menneske.
Det er slik Zuul skriver det, en frustrasjon. Dopere kaller det misunnelse. Jeg synes det er helt galt ord å bruke fordi de med mine meninger har ikke sine meninger fordi de selv ønsker oppmerksomheten og mulighetene kun dopingbrukere kan få, men de ønsker at doping ikke skal ha noe positivt ved seg. Hvis en som er god med doping kunne vært, hadde vært, god uten doping så hadde han fortjent all den heder og ære som han med dopingen får ; det er bare det at så lenge det er doping inn i bildet så er det mange som gir denne personen heder og ære som de egentlig ikke ønsker å gi. Og slik virker det som om nesten alle vil at det skal være ; denne skjevheten av moralske verdier skal vedvare. Det skal være dopere på forsiden av blader og det skal være dopere i annonser for alt mulig. Det skal være dopere overalt. Kunstig skapte vinnere. Alle støtter opp om dette. Vi elsker det. Hvis Treningsforum slutter å bruke dopere på nesten alle bilder eller godta annonser med dopere så går alle medlemmene til Iform i stedet. Så stort er problemet at det virker umulig at det kan bli gjort noe med det. I bunn og grunn støtter vi alle opp om dét, selv jeg som skriver på dette forumet. Men hvis doperne hadde sluttet å dope da hadde alt blitt forandret ; så det må nok starte der. Og for at dopere skal slutte å dope og de som vurderer å begynne å dope ikke skal begynne å dope så må folk innen treningsmiljøet, som Treningsforum, forstå at det faktisk finnes de som vet å sette pris på dopingfrie prestasjoner. Og de må nesten læres til å forstå at det er den eneste riktige vei.
Blir nok et litt rotete innlegg dette, men essensen av det jeg prøver å si er at doping er det samme som juks i dagligtale. Alle blant mannen i gata ser på doping som juks selv om det ikke er en korrekt definisjon bokstavelig talt. Selv om dopingbrukere bare bruker doping uten å være aktive utøvere, hverken i organisert eller uorganisert idrett, så "jukser" de og setter potensielt dopingfrie personer i et dårligere lys. Bare dét at en dopet person gjør 150 kg i benkpress mens en dopingfri gjør 110 kg gjør at sistnevnte ikke føler seg tilstrekkelig eller at andre på gymet gir rosen til han som gjør 110 kg istedet for han på 150 kg. Den dopede personen får kanskje en kropp som gjør at han får alle damene på byen, som egentlig skulle tilfalt den hardtrenende rene kompisen. Det kan høres ut som latterlige eksempler, men det er reelle eksempler på noe som er feil. Helt totalt feil. Urettferdig.
Jeg tror de som ønsker å forstå, nå forstår. Så jeg avslutter her for denne gang, men jeg kommer aldri til å slutte kampen mot doping. Det er en uting.
her ser vi et brennende engasjement i kampen mot urett, noe som i for seg er vel og bra, men hadde ikke både du og samfunnet vært bedre tjent med at du rettet dine ressurser og påståtte engasjement mot noe som faktisk betyr noe? gi en slant til amnesty eller redd barna, tenk større enn treningsforum eller hva konsensus på gymmet er, for det betyr fint lite i det lange løp.
hvorvidt noen som benker 110 kg ikke får nok ros for dette, eller en bola fyr drar med seg ei dame hjem, utelukkende basert på sine bulende muskler (som du insinuerer), er nok de aller fleste fullstendig likegyldige til.
det handler om å være indre-motivert, og heller heve seg litt over behovet for skryt og anerkjennelse for hver minste ting man gjør. selvsagt er det godt med noen støttende ord på veien, men i bunn og grunn bør man klare seg forholdsvis greit på egenhånd.
nå er det ikke min hensikt å virke belærende eller ovenpå, men hvis ei dame konsekvent blir med den fyren med størst muskler hjem fra byen, er nok dette en dame det er like greit å ha styrt unna.
videre vil jeg si at det ikke finnes noen som fortjener eller kan gjøre krav på noe de ikke har. ingen går glipp av millioner av kroner siden de ikke har dopet seg, ingen forblir ungkar fordi en boler har tatt dama som skjebnen hadde forutbestemt at man skulle ende opp med, og viktigst av alt, selv om det er godt å pakke seg inn i denne romantiske offerrollen er det verken riktig eller sunt.
hva de millionene av kronene angår, er det viktig å presisere at evner/resultater/talent som regel har fint lite med suksess å gjøre. det kreves en god porsjon flaks, stå på-vilje, bekjentskaper, økonimisk backing og ikke minst karisma og at man er salgbar. det meste av dette lar seg nok også relatere til scenariet hvor "bolern tok drømmedama".
livet er verken matematisk oppbygd eller logisk, det holder ikke å prestere noe (f.eks å ta 300 kg i markløft når man er dopingfri) og forvente at man automatisk skal bli noe annet enn nettopp en dopingfri fyr som har tatt 300 kg i markløft.
og om det faktisk hadde vært slik at hva man oppnår av løft skulle ha noen særlig stor innvirkning på livet, så er det naivt å tro at de eneste skjelletene man har i skapet kommer i form av ampuller og piller, så hvis man virkelig vil nå langt, bli kjendis, bli styrtrik, er nok det å dope seg den absolutt mildeste formen for umoral man må tillate seg.
se på det som en test, har du det ikke i deg å dope deg, har du neppe noe å gjøre "på toppen".
hva den lille gutten og idolet angår, ser jeg ikke noe feil i dette. det gir ham noe å strekke seg mot (selv om det er uoppnåelig. men ærlig talt, hvem kan med hånden på hjertet si at de i det hele tatt har nådd noen oppnåelige idealer?). denne illusjonen er ikke på noen som helst måte verre enn de illusjonene hollywood og media selger barna våre på daglig basis, så atter en gang vil jeg si at dette synet er et resultat av for snevert fokus.
den dagen jeg får en sønn vil jeg mye heller at han ser opp til arnold fra glansdagene og alt det innebærer, enn de fleste av de verdiene og holdningene som presses på oss gjennom media (og som vi som gruppe desverre tar for god fisk).
uansett er det mye lettere å jobbe med hvordan vårt barn forholder seg til media, idoler, illusjoner og lignende, enn det er å forandre disse tingene.
kort oppsummert:
- livet er ikke matematikk
- vi kan ikke kreve noe av omverdenen, skjebnen eller andre personer, kun av oss selv
- idoler kommer og går, grunnverdiene består
