Nå har eg lest hele denne tråden. Eg har gitt honnør til de som eg synes har gitt gode svar.
Til flere av dere andre, så må eg si at eg e forbauset over at dere kan være så opptatt av å dyrke den ytre skjønnheten, og faktisk få det til å virke som om det ikkje finnes en indre. Dere kan hånle av folk, og samtidig fortelle at det ikkje er mobbing. Vet dere definisjonen på mobbing? Å kalle en feit person for feit, er ikkje mobbing, men å gjøre samme person til latter og tilegne den personen negative/latterlige egenskaper i tillegg, det ER mobbing. Neste gang dere mobber, så tenk over at dette også koster samfunnet penger. Alle som er uføre eller borte fra jobben på grunn av mobbing koster samfunnet penger, og det er det mobberen som er skyld i.
Når det kommer til den generelle fedmeproblematikken:
Hva er årsaken til at flere og flere blir feite? Det er ikkje fordi folk generellt blir dummere, eller hva?
Vi har et samfunn som bygger på at folk skal jobbe, men mye av den jobben blir utført stillesittende. Skolene har også lagt opp til det samme, sjøl om trenden holder på å snu. (Snur den fort nok?)
Når folk kommer hjem fra jobb, så er det middag, kjøre ungen til en aktivitet, hjem til leggetid, og så stupe i sofaen eller sitte foran pc'n. Sånn er det for de fleste som skal leve et familieliv. Kanskje blir det tid til trening, kanskje ikke. Og jo travlere vi har det, jo lettvintere løsninger velger vi. -Også i matveien. Som kjent er ferdigmat den typen som er mest usunn. Vel, dette var den biten der eg tar opp den generelle problematikken.
Så kommer individet inn. Ok, alle som er feite vet at de er feite, og de forstår også at kalorier inn må bli til kalorier ut dersom de skal gå ned i vekt. Så hvor er problemet? Svaret er at det ofte er flere problemer som er sammensatt. Det gjør at det er en komplisert prosess å gå ned i vekt. Overvekten i seg sjøl er ikkje en sykdom. Men mange sykdommer fører til overvekt. Enten fordi man har økt tendens til sult, eller fordi man ikkje får omsatt energien man putter inn til energi som musklene har nytte av. Jada, det er bare å spise mindre, men hva gjør du når du er sulten? Er det en behagelig følelse å gå konstant sulten? Her er det selvsagt viktig å spise riktig for å oppnå mest mulig metthetsfølelse. Og da kommer også det sosiale inn... Sitter familien og spiser den samme sunne maten som den som trenger å slanke seg? Gjør kollegaene det? Det kan faktisk være tortur å sitte å se andre spise noe man selv har lyst på, men som man vet ikkje er bra. Og mye tilsier at jo strengere kurer man utsetter seg for, jo værre blir "sprekken" når man ikkje klarer kuren lenger.
Meg sjøl: Eg tror eg kunne hatt NM-tittelen i slanking om det fantes noen. Eg ble slanket allerede som barn, sjøl om eg faktisk ikkje var så veldig rund. Eg var plattfot og hadde lite spenst. En kløne i gymmen. Jepp, dette var nok til å bli mobbet og frosset ut i gymmen. Eg fikk pupper allerede som 11-åring, og de var store. Gjett om guttene syntes det var kjempefestlig, dere! Gymlærere var heller ikkje med på å gjøre gymtimene lettere å like. Etterhvert ble det så ille at gym og fysisk utfoldelse, kun var synonymt med smerte, nederlag og lidelse. Dette fører selvsagt til inaktivitet. Da eg gikk ut fra ungsomsskolen var eg ca 65 kilo og 162 høy. Altså ikkje så voldsomt feit. Dette skyltes ene og alene det faktum at eg ikkje var en overspiser, og at eg var interessert i hest og etterhvert også hund.
Men så kommer sykdommer snikende, slapp og trøtt, og mange legebesøk uten diagnoser.
Kjerlighet kommer og kjerlighet går. og midt oppi dette, kommer et barn til verden. Bekkenløsning og aleine med en unge er ikkje noe å anbefale, akkurat. Eg ble sittende mye i ro både pga smerter, og på grunn av at eg ikkje hadde noen form for avlastning. DA raste kiloene på. Jada, slanke meg klarte eg fint, men det i form av å sulte seg, og ingen klarer å sulte seg sjøl resten av livet!!! I løpet av de siste 10 årene, så har eg gått ned 40 kilo, og opp igjen 44.
Diagnosene på hvorfor eg følte meg trøtt kom endelig for en dag, og det var ikkje bare en, men flere!!! Trening hadde eg ikkje tid til, eller ork til å begynne med. Mine treningsærfaringer var jo uansett likestilt med 110% PAIN, uten at eg hadde ærfart noe positivt resultat.
Vel, dette forandret seg etter å ha vært i et opplegg med kosthold og trening på en instutisjon som spesialiserer seg på diabetes og overvekt. Der klarte de å gi meg positiv input sammen med trening, som igjen førte til at alle de tidligere negative erfaringene ikkje hadde strupetak på meg lenger.
Nå klarer eg å balansere kostholdet mitt, samtidig som eg klarer å trene. Det er pokker ikkje lett likevel, for eg må slite som en gal for å få det til. Trener rundt 10 timer i veka, og har gått ned over 20 kilo hittil. Eg vet at eg klarer å fortsette på dette løpet for eg har holdt på i over et år, og eg har ikkje gått sulten en eneste dag. Men eg krysser fingrene for at eg ikkje skal bli skadet på noen måte, for hvis en skade forhindrer meg i å trene, så vil dette bety trøbbel for meg. Nå e kroppen min blitt så vandt til trening at to dager uten trening betyr influensalignende smerte i hele kroppen. Merkelig, ikkje sant?
Det at overvektige velger å organisere seg, er ikkje fordi folk vil fortsette å være overvektige, men for å kunne arbeide med å legge til rette at folk kan dele ærfaringer og kunnskap. Og at det i tilleg jobbes med å kunne forebygge fedme, er vel heller ingen dårlig ting? At det finnes så mange råd og ekspåerter som trekker i hver sin retning, tilsier iallefall at det må forskes mer på fedme, kordan man forebygger, både på personlig plan, og på samfunsmessig plan.
Jepp, eg har kommet langt nok til å si at eg sitter med fasiten for kordan eg kan løse mitt vektproblem, men eg ler slett ikkje av de som ikkje har funnet sin fasit ennå.
