At kampsport er så fascinerende skyldes sammensatte årsaker. Det er litt for sent på kvelden til at jeg orker å skrive noe langt essay om dette, men jeg kan jo nevne følgende punkter:
* Fysiske utfordringer. Å bedrive kampsport på høyt nivå krever en veldig perfeksjonert og allsidig fysikk. Styrke, eksplosivitet, smidighet, utholdenhet, smertetoleranse, reaksjonsevne, bevegelighet, koordinasjon...nær sagt alt. Likeledes har man veldig stor fysisk gevinst av å trene kampsport, uansett nivå.
* Mentale utfordringer. Det er svært lite som gir det samme "kicket" som å konfrontere en motstander, vel vitende om at tap er uløselig knyttet til å få juling. Strukturalisering, sosial integrasjon og sivilisering har gjort at de fleste av oss har mistet kontakt med overlevelsesinstinktet. Dette kan, i stor grad, stimuleres gjennom å trene/konkurrere i kampsport.
Kampsport innebærer muligheten til å håndtere ypperste form for stress, men likevel ha en viss kontroll over faremomentet (regler, dommere osv). Hvor ellers får man testet sin mentale tøffhet, innenfor sofistikerte former?
* Kunsterisk aspekt. Enhver form for kamp kan analyseres, og en kan la seg fascinere over tekniske, fysiske og mentale bragder utført av kampens aktører. Kampsport har et vitenskapelig snev over seg; da det handler om å kunne overgå sine motstandere, fysisk, taktisk, teknisk og mentalt; samt hvordan man oppnår dette. I Norge, hvor kjønnsrollene handler om et gjennomfemininisert mannsideal, er det vanlig å betrakte enhver for for kampsport som primitiv. Dette er trangsynt, og neglisjerer at kamper i enhver form alltid har fascinert mennesket.
* Sosial stimuli. Paradoksalt nok er sparring og andre konkurranseformer en ypperlig måte å danne, teste og bevare vennskap på. I en klubb er det som regel internaliserte normer, som gjør at medlemmene lærer å respektere hverandre. Selv om miljøet er konkurransesentrert, gir det grobunn for samhold.
