Som du tydeligvis ikke vet, er finansmarkedene i USA, og resten av verden kraftig deregulert de siste 40 åra og som følge av dette har vi fått en rekke finanskriser. Ikke bare den siste. Vi har hatt mange kriser de siste ti-årene.
En kraftig deregulering har vi ikke hatt. I 1971 gikk USA av gullstandarden(et av nøkkelelementene med BW), på grunn av bl.a. høy inflasjon for å finansiere Vietnamkrigen, og da brøt systemet sammen. Inflasjon som ble skapt av feilslått penge- og finanspolitikk. Dernest kom oljekrisen pga et pris(mengde)samarbeid mellom OPEC-landene. Dernest satt Margaret Thatcher ett team til å finne ut at CO2 skaper global oppvarming for å gjøre Storbritannia mindre avhengig av olje og kull. Når teamet fant ut at de egentlig hadde en global nedkjølningsperiode ble prosjektet skrinlagt inntil for ca. 20 år siden da det igjen var noen politikere som så verdi i et slikt konsept(men det er en annen historie).
EDIT:
http://blog.mises.org/11570/the-crisis-that-wasnt/Det er også greit å merke seg at tiden etter andre verdenskrig var, med hensyn til 30-årene og fram til krigen sluttet, en tid med relativt frie markeder.
Reguleringen av markedene etter the great depression, med Bretton woods systemet, forhindret finanskriser helt frem til 70/80-tallet da man hadde deregulert de så mye at man fikk de på nytt.
Frihandelen som Bretton Woodssystemet promoterte kan jeg være enig i at skapte en god situasjon for økonomisk vekst, men vedvarende inflasjon gjennom hele etterkrigsperioden måte ende i en bust, og det gjorde den.
EDIT: Vi hadde visst endel resesjoner i etterkrigstiden også:
http://en.wikipedia.org/wiki/List_of_recessions_in_the_United_States Jeg vet det. I en liberalistisk stat hadde det vært enda verre.
Hvordan kan du vite det?
så langt har ingen klart å komme opp med en bedre modell enn den skandinaviske velferdsstaten.
Den Skandinaviske modellen passer bra i Skandinavia, selv om den har mange ulemper. Men modellen er heller et resultat av den egalitære stilen vi har her, og vil derfor ikke fungere på samme måte i Frankrike(store klasseforskjeller, diversifiserte folkegrupper), Japan(kollektivistisk, men med klare klasseskiller), eller USA(diversifiserte folkegrupper og tankesett). I Norge og Skandinavia vil nok velferdsstaten miste fotfestet ettersom vi får et mer flerkulturelt samfunn. Man vil ikke lenger identifisere seg med andre i like stor grad, vil ikke fø på de som velger å få mange barn for å få større utbetalinger fra staten osv.
Ja, de har svært lav sosial mobilitet i USA. Langt lavere enn i skandinaviske land som har verdens overlegent beste. England og Frankrike er ikke skandinaviske sosialdemokratier. Det er greit nok at Norge er utrolig heldige som har olje, men det samme gjelder for resten av de skandinaviske landene også.
Du som studerer økonomi har vel sikkert hørt om London School of Economics?
The level of intergenerational mobility in society is seen by many as a measure of the extent of equality of economic and social opportunity. It captures the degree of equality in life chances - the extent to which a person’s circumstances during childhood are reflected in their success in later life, or on the flip-side, the extent to which individuals can make it by virtue of their own talents, motivation and luck.Thus the picture that emerges is that Northern Europe and Canada are particularly mobile and that Britain and the US have the lowest intergenerational mobility across the European and North American countries studied here. The USA is seen by some as a place with particularly high social mobility. In part this is a consequence of using measures of class to estimate mobility (these will be affected by changes in the class structure over time). However, the idea of the US as ‘the land of opportunity’ persists; and clearly seems misplaced.http://cep.lse.ac.uk/about/news/IntergenerationalMobility.pdfDu har nok misforstått meg litt her. Jeg argumenterer ikke for at Amerikanerne har høy sosial mobilitet i forhold til nordmenn, men at de har høy sosial mobilitet iforhold til det samfunnet de lever i. I Skandinavia har vi høy sosial mobilitet, men det kan ikke krediteres velferdsstaten i seg selv, men heller de Skandinaviske holdningene som har drevet fram velferdsstaten.
