Hei.
Jeg har vært sammen med kjæresten i 6-7 måneder.
Det har vært, og er for så vidt veldig bra, men jeg opplever et negativt moment som særlig voksende og belastende.
Hun hevder å ikke være en sjalu person, men viser ikke akkurat dette i praksis.
Jeg er stor fan av åpenhet og ærlighet, og har alltid kommet lengst med dette. Men nå er jeg faktisk i et tvilstilfelle. For aldri før har jeg opplevd å få så mye pes på bakgrunn av å ha vært ærlig.
Det bunner i at hun en dag spurte hvor mange jeg hadde hatt sex med.
Jeg ønsket ikke å svare på det, siden jeg nok tenkte at hun kom til å reagere, noe jeg også sa, men forstod idet jeg sa det at dette sikkert kunne tolkes til noe veldig mye ”verre” enn det faktisk er.
Jeg sa at jeg trodde at hun kom til å bruke dette mot meg, og ikke takle det.. men nei, slikt gjorde ikke noe, og hun var ikke sjalu av seg.
Så jeg sa det som det var, og klart at hun reagerte litt, men ikke noe særlig.
På bakgrunn av dette tror hun at jeg ikke klarer å være i et forhold, at jeg kommer til å ville tilbake til mitt gamle liv, leter etter ting hun kan tolke som at jeg er utro, og kommer med kommentarer med en ubehagelig undertone som henspiller på dette.
Fakta er at jeg er utrolig glad i henne, jeg har gjort, og vil gjøre alt for henne, og har i mitt stille sinn tenkt at så lenge jeg bare er tålmodig og ikke lar meg provosere av dette tullet, så kommer det til å gå over. Men det har det ikke gjort, og ingen tendenser til dette heller.
Jeg har ingen som helst tanker om å være utro, holde noe skjult eller noe slikt.
Jeg er ærlig, redelig og til å stole på, og det er den hele og fulle sannhet!
Men hun overser glatt alt jeg gjør for henne, og lager krangler basert på mistanker hun ikke kan føre det fnugg av bevis for. Jeg begynner å bli desperat lei av å sitte å ta imot dritt uten at jeg har gjort noe som helst galt.
Det kan være at jeg velger å ikke ta telefonen når det ringer, at jeg sitter å skriver en melding og legger fra meg telefonen når hun kommer inn etc. Jeg føler ikke at jeg skal trenge å forsvare slikt når fakta er at jeg er opptatt med f.eks å spise når det ringer, eller at jeg legger fra meg telefonen fordi jeg er ferdig med å skrive meldinga.. jeg har ikke noe å skjule. Virkelig. Og jeg ber henne, bare ta telefonen, gå gjennom den. Men nei, da har jeg naturligvis slettet alt.
Siste hendelse var at jeg fikk en mail fra ei venninne om vi skulle ta en kaffe en dag.
Jeg skjønte jo fort at hvis jeg gikk med på det måtte jeg gjennom et helvete med kjæresten, og litt beskjemmet av å skulle innrømme dette slettet jeg bare mailen uten noe mer med det.
Hun hadde sjekket slettede mailer på pc-n min, og fant naturligvis denne.
Det var akkurat som hun trodde, at jeg skjulte ting for henne, og at hun hadde blitt lurt før osvosv..
Jeg burde nemlig ha sagt ifra om denne mailen. Ja, det kunne jeg for så vidt ha gjort, men det som har skjedd da er at hun ville tolket det dit hen at jeg prøver å gjøre henne sjalu osv.. Så det lot jeg være.
Dette er på vei til å utvikle seg til noe jeg snart ikke orker å håndtere mer, og hvis det ikke blir satt en effektiv stopper for er jeg ganske sikker på at denne snøballen fortsetter å rulle.
Jeg er utrolig glad i henne, og ønsker virkelig ikke å måtte gjøre noe så fint som vi har, slutt pga en så idiotisk ting.
Jeg aner ikke hva jeg kan gjøre for å overbevise henne om at jeg er til å stole på.
Håper dere kan komme med noen innspill
Høres dønn ut som eksen til en kompis. Desverre tok det nesten 5år av livet hans, en abort og en hel del mer før han skjønte at dette ikke funket... Et eksempel: Hun slettet alle kvinnelige kontakter på telefonen hans, og det var HUN som var utro... Bare å rømme før det er for sent spør du meg
