Oi, dette var et stort spørsmål. Personlig ser jeg ikke på selvmord som en feig handling. Jeg er enig med personen over at livet svinger for de fleste av oss og det er nok ingen som går gjennom livet uten tunge perioder, men det er forskjell på dette og dype, langvarige depresjoner som, for noen, forkrøpler hele livet og selv det å stå opp om morgenen virker som å flytte et fjell. De aller fleste problemer har en løsning, men under en alvorlig depresjon så har man ofte ikke klarsynet et mer friskt sinn har, og ofte ikke ressurser til å finne disse løsningene. Jeg tror at med et skambelagt syn, og med tanker om at det er feigt og feil så vil sjansene for at folk oppsøker hjelp bli enda mindre. Det burde i grunn være mer snakk om det, for tøffe tak er noe vi alle vil oppleve i løpet av livet, men det fins hjelp å få.
Det junkfood-mannen sier er interessant, hvordan medier påvirker det store presset på folk når det gjelder utseende. Jeg er nok enig i at dette vanskelig kan reguleres og jeg tror det å skape friske, voksne individer med en god porsjon selvtillitt starter i hjemmet. Foreldre kan jo hvertfall i barnas første, og de viktigste, leveår regulere inntrykkene barna får. Ved å sørge for at barna får utvikle sine sterke sider, som gir de mestringsfølelse og selvtillitt så tro jeg mye er gjort. Jo bedre startvilkår de får desto stødigere vil de nok stå når de entrer de vanskelige tenårene. Selv om det presset som finns i dag kan det være vanskelig for noen og en hver.
