At nevromuskulær stimulering er fundemental for all trening er understreket av studier som viser at sensoriske opplevelser resulterer i forstørrelse, med andre endringer, i cerebrale cortex (storhjernebarken - utgjør den gråmassen i hjernen, ansvarlig for bevisste opplevelser av sanseinntrykk, bevisst styring av kroppsbevegelser og ulike intellektuelle aktiviteter).
Rosenzweig (1984) kunne konkludere med at kapasiteten for nevrale endringer (mtp plastisitet) er ikke tilstede kun i menneskers tidlige liv, men gjennom det meste (om ikke hele) det menneskelige livsspan. Dette ser man spesielt om man er utsatt for nok berikende omgivelser som gir nok kompleks og kognitivt utfordrende stimuli. Dette funnet
understreker viktigheten av å ikke begrense treningen til kun enkle, lite utfordrende og repetive bevegelsesmønster med jevnlig lik belastning / samme maskiner. Dette er og
mye av grunnen til at man ofte får understreket viktigheten av planlagt variasjon ved mange forskjellige variabelendringer (bla forskjellige treningsprinsipp og øvelser som baseres på avanserte flerleddsbaserte øvelser).Rosenzweig, Diamond et al ved Berkeley
har ikke bare vist at nevrale endringer foregår i voksen alder, men at det kan skje hurtig (vi snakker ned mot minutter, og ikke år) og på en relativ enkel måte. Greenough hos universitet i Illinois fant at endringer i sentralnervesystemet (delen som omfatter hjernen og ryggmargen) ikke bare omfatter en økning i masse, men også andre strukturelle endringer som formasjonen av nye celle synapser (kontaktpunkter hvor cellene står i tett kontakt med hverandre, altså kontaktpunktet mellom en nervecelle og dens målceller) og dendritter (mindre utløper som går ut i fra cellekroppen til nerveceller), (Hall, 1985).
Hjernen kan faktisk endre sitt ledningssystem, og rekruttere områder som ligger funksjonelt, eller strukturelt, i nærheten av skadede områder til å utføre spesifikke oppgaver. (Når du mister en sans, blir de andre forsterket)
F.eks pasienter med svake fingrer, men effektive skulder,- og armbevegelser er ofte anbefalt å trene armen for å hjelpe å styrke fingrene, men som sagt tidligere, hjernens plastisitet sier at de uskadede delene av hjerne tar over mye av den nødvendige funksjonen og fingrene blir faktisk svakere. En bedre strategi ville dermed være å hindre skulder,- og armbevegelse og tvinge fingrene til å trene. slik at de nevrale områdene i kontroll av de større områdene ikke vil overkrefte de som kontrollerer de mindre områdene. Disse funnene har stor innflytelse på trening, spesielt det følgende:
*
Trening fører ikke bare til fysiske og funksjonelle endringer i de motoriske,- og kardiovaskulære systemene, men også i sentralnervesystemet.*
Styrketrening på maskiner som hindrer funksjonell bevegelsesbane, f.eks innenfor en spesifikk idrett, eller generell funksjonalitet, kan modifisere ledningsnettverk samt programmeringen til hjernen og dermed redusere funksjonaliteten eller den sportsspesifikke kapabiliteten til mange av musklene involvert i den aktuelle bevegelsen*
Hastigheten hjernen kan utføre nevrale endringer på tilsier at selv et kort tidsrom med "feil læring" vil kunne være fullstendig avgjørende under en idrettsspesifikk situasjon eller f.eks et maksløft hvor en optimal innlært teknikk vil kunne føre til en bedre løftebane / trygge løftebane og mer effektiv utnyttelse av de rette musklene. Viktigheten av å forstå kompleksitetene i å anbefale sammenhengende, sekvensielle metoder av trening i både korte tidsrom og lengre tidsrom blir dermed lettere å se.* Å legge sin tillit i redskap som utsetter tretthet slik som løftebelter, straps, leddbandasjer, innlegg i sko, platå under hælene på knebøy og elastiske treningstøy kan modifisere det nevromuskulære systemet til en slik grad at det å trene trygt uten dem blir svært vanskeligø
* Å unngå øvelser og bruken av kompensatorisk muskelaktivitet kan endre den dynamiske balansen mellom interaktive muskelgrupper og endre nevralprogrammering og dermed reduserere kapasiteten til å håndtere enkelte funksjonelle bevegelser effektivt og trygt i både idrett og daglige aktiviteter.
* Om sannsynligheten for fullstendig rehabilitering av en skade er liten, vil en tillæring av kompensatorisk muskelaktivitet være verdifull i å vedlikeholde et høyt nivå av funsjonell kapasitet.
*Eksistensen av individuell stil avslærer at hver person vil programmere det sentralenervesystemet på forskjellige måter, så det å påtvinge generelle, stereotypiske bevegelsesmønster kan forhindre en utøver i å oppnå sin fullstendige kapasitet (viktigheten av et individuelt treningsprogram)
* Små, tilsynelatende uviktige endringer av så små ting som grep, fotstilling og hodeposisjon i den dagligdagse treningen kan forårsake større nevrale endringer som kontrollerer måten en utøver utøver en gitt ferdighet.Kilder:
Mye lånt fra Supertraining - Mel Siff
Videre fra mitt eget hode og små eksterne kilder (menneskekroppen, Olav Sand m.fl)
