Hvis vi skal ta utgangspunkt i logikken din da, så er det helt alright at Norske byer oversvømmes av heroinpushere som selger til 12-13 åringer i skolegården. Det er tross alt salg og ikke tjuveri ... og det dreier seg heller ikke om tvang?
For å svare helt konkret på spørsmålet ditt: Ja.
For å klargjøre mitt standpunkt må jeg dessverre gå i dybden, og det blir litt mer omfattende en et ja/nei/kanskje-svar.
Jeg er ikke for at 12-13-åringer skal kunne kjøpe heroin, og jeg er heller ikke for at noen skal selge heroin til disse. F.eks. ville jeg ikke tillatt noen som er på besøk i min leilighet å «insert action here» i min sofa, det betyr ikke at jeg mener alle som oppholder seg i Norge skal forholde seg til den samme regelen i sine egne sofaer. Jeg mener at å kollektivt påtvinge personer en regel som forteller dem hva de kan gjøre med egen kropp/eiendom er feil.
Moralsk sett er det tvilsomt at noen selger heroin til en 12-åring, men det betyr ikke dermed at man skal svare på tvilsom moral med tvang. Så det jeg snakker om er ikke den riktige moral, men den riktige/feilaktige bruk av tvang.
Først og fremst, hva er det som gjør det mindre greit å selge til en 12-13-åring fremfor en 22-23-åring? Er det intelligens? I så fall vet vi at det er eksempler på store variasjoner i intelligens. En 12-åring kan være mer, eller mindre intelligent enn en 22-åring. En 22-åring kan ha større refleksjonsevne enn en 42-åring også videre. Det blir en høyst kollektiv vurdering å si at en 12-åring ikke skal bli utsatt for salg av narkotika eller annet(f.eks. godteri) fordi han eller hun bare er 12 år, da det finnes eksempler på godt voksne mennesker som har elendig refleksjonsevne og bedømmelse. Et mer ekstremt tilfelle er personer med Downs syndrom. For å klargjøre mitt standpunkt kan jeg da begynne med at vurdering av om en person er kapabel til å ta egne reflekterte valg er basert på individuelle vurderinger, og med det forkaste myndighetsgrensen til fordel for individuell kartlegging. Dette høres kanskje rart ut, men det blir praktisert allerede i dag. Rettsaken til Breivik er et eksempel på det, et annet eksempel er oppkjøring for å få kjøresertifikat. Forskjellen er at vi har satt en kollektiv grense på 18 år, og dermed er vurdering bare aktuelt over den grensen. Med unntak av eksempelvis diverse bestialske drapssaker i USA, der siktede er under myndighetsalder og blir vurdert for å siktes «som voksen».
For det andre er mitt syn på det slik at det er foreldrene som har ansvaret for sine barns helse. Man kan se forskjellige eksempler på dårlig ansvarstagning med den økende fedmen blant unge. Etter min mening skal det i slike tilfeller bli gjort en vurdering av lovmakten om det er forsvarlig for barnet å bo sammen med sine foreldre. Igjen, dette må være en individuell tilnærming i form av kartlegging om barnet faktisk er i stand til å forstå konsekvensene av sine handlinger, enten det er fedme, narkotikabruk, eller annet. Om barnet er i stand til dette, har ingen rett til å ta fra barnet sin rett til å gjøre det barnet ønsker*. Om barnet derimot ikke er i stand til å forstå konsekvensene av sine handlinger, må lovmakten sette fokus på foreldrene, og om disse mishandler barnet ved å la barnet spise for mye, dope seg, eller hva det skulle være, må foreldrene bære konsekvensene av dette.
*I og med at barnet nå er å betrakte som et reflekterende og vurderende individ kan foreldrene kreve at barnet følger visse regler om det vil bo hos foreldrene. Dette kan være regler som at barnet ikke kan bruke dop, ikke spise usunn mat, eller at barnet må gjøre husarbeid.
Det bringer meg til hvordan jeg ser på det å få barn. Når man får barn inngår man på en måte en «kontrakt» hvor man godtar at man skal passe på barnet og behandle det bra** til barnet selv kan ta vare på seg selv(legg merke til at det å kunne ta vare på seg selv, og det å være myndig kan være to individuelle ting), ikke ulikt slik det er i dag. Med unntak av at etter min mening er ikke det at man blir 18 år noe som fraskriver foreldrene ansvar. Det som fraskriver foreldrene ansvar er at barnet/personen kan ta vare på seg selv.
**Ikke mishandle
Når det gjelder salg til mindreårige kan det argumenteres for at det kan være utøving av tvang mot foreldrene i form av at barn som ikke er myndige er foreldrenes «eiendom» og at salg uansett hva, om det ikke har foreldrenes samtykke, er lovstridig. Men her beveger man seg ut på et ganske vanskelig område å kontrollere, om det i det hele tatt burde kontrolleres. Det enkleste er at kort og godt å la eiere av privat eiendom bestemme hva som skal kunne selges på eiendommen. F.eks. kan det gjøres ulovlig å selge narkotika på alle skoler(regner med at dette allerede er på plass:P), og at de foresatte er ansvarlig for barnets velferd som nevnt over.
For å svare på ditt innlegg med et tilsvarende innlegg:
Hvis vi skal ta utgangspunkt i logikken din da, så er det helt allright at norske fengsler oversvømmes av heroinpushere som selger til 12-13 åringer som ønsker heroin. Det er tross alt en måte for disse personene å tjene til livets opphold, som igjen gjør at de ikke sulter og dør... og hvilken rett har vi som samfunn å bestemme at samtlige som ønsker å bruke eller selge heroin er kriminelle og fortjener straff?