I det siste må jeg innrømme jeg er blitt mer og mer kynisk til dette med bruk av doping. På et tidspunkt, så valgte jeg å tro at det ikke var noe særlig utbredt med bruk av doping i Norge. Så begynte jeg etter hvert å se meg litt rundt, og jo mer jeg hørte snakket hvem som brukte og hadde brukt, så ble jeg mer og mer skeptisk til hva man kan oppnå på naturlig vis. Likevel tvilholdt jeg på troen om at dette var noe som var reservert de få.
Etter hvert, så begynte flere og flere sannheter å komme frem. Folk man gjerne har sett opp til, eller som har vært en mentor innrømmer at de har brukt. De har gjerne sverget at de aldri har gjort det, til og med vært forbanna når noen har hintet om det. Dypt skuffet og forferdet over beskyldningene. De har nemilg blitt slik naturlig. Så en dag, så letter de på sløret og forteller i et ærlig øyeblikk at de også har brukt.
For meg er det ikke noe moralsk forkastelig at noen velger å bruke dop. Så lenge de gjør det utenfor konkurranse, så sier jeg lev og la leve. Jeg legger meg ikke oppi hva andre gjør, men jeg blir litt desillusjonert når folk lyver om det. Jeg forventer ikke at folk skal være ærlig om sånn, men det er samtidig drepen for noe av motivasjonen når man gang på gang ser "rene" folk, innrømme "skittent" spill.
I løpet av ganske kort tid, så fikk jeg vite at en venn av en venn brukte. Han var ikke noe forbilde for meg, men det er første gang jeg faktisk har kjent noen personlig som har brukt. Og ikke lengre etter, så fikk jeg se en av mine beste venner gi etter for fristelsen. Og jeg skal helt ærlig si jeg skjønner han, og resultatene han oppnådde misunner jeg han.
Nå har jeg ingen planer om å prøve, men når man ser forandringen som følger av et en man kjenner bruker, så kan man begynne å lure på hva som er mulig å klare på lovlig vis. Man blir nesten litt apatisk med tanke på sin egen trening. Hvorfor legge ned seks måneder med arbeid for å komme der noen var etter en måned?
Jeg kan ikke kategorisk si jeg ikke kommer til å bruke dop noen gang. Men jeg liker å tro at mine målsetninger når det gjelder trening, ikke er forenelig med dette. Jeg har ikke de ambisjonene som jeg har sett venner, venners venner og andre har. I tillegg, så velger jeg å tro, til tross for propagandaen som finnes der ute, at dop faktisk ikke er bra for kroppen.
Nå er jeg ikke ute etter å skrive dette for at noen skal poste et innlegg om: Se hvor stor den og den er. Han har gjort det helt naturlig!
For, jeg må innrømme jeg er fortsatt skeptisk til alle. Uansett hvor mye de er blitt testet og lover på tro og ære at de aldri har brukt.
Er det jeg som er begynt å bli en skikkelig kynikere, eller er det andre som har følt på det samme som meg når det gjelder dette?
Evt er det gjerne noen her som mener min tankegang bare er en unnskyldning jeg kommer med for å rettferdiggjøre at jeg aldri kommer til å trene bra nok til å bli så stor som jeg vil. De som mener det må gjerne ytre sin mening. Jeg trenger kanskje å høre det.
