Jeg var forberedt på at det kunne og ville bli tungt, men ingenting vissteg om HVOR ille det kunne bli...
Målet ble satt for litt over et år siden, jeg ville delta i NM i athletic fitness 2012. Jeg var dritt lei alt som het kost og trening og trente noe nytt som kunne motivere meg for å fortsette den gode progresjonen jeg hadde hatt. Fokus på kropp og ernæring er vel den enkleste måten å koble ut av hverdagen. Jo mer ekstremt, jo bedre.
En god gjennomgang med Tommi Thorvildsen, slo vi begge fast at første mål måtte være debut i Oslo Grand Prix, april 2012, 6mnd tidligere enn det som var planlagt... Han kikket på fysikken og la opp en matplan. Jeg fikk det jeg trengte av motivasjon for å holde motoren gående. Jeg ble omsider besatt av det. Livsstilen, kontrollen og til sist fordelene med å trene.
Vel overstått, med det som kan kalles en sisteplass, for noen må jo få den også.
Oslo Grand Prix resulterte ikke i annet enn at besettelsen ble ennå sterkere. Jeg visste det var mer som kunne kontrolleres. Ut i fingerspissene... NM og det oprinnelige målet, var litt over 5mnd ifra.
Med god hjelp fra Sigvar Garfors, coach hos FastForm, ble planen for en kontrollert vektoppgang lagt. Håpet var å kunne perfeksjonere symetrien, før en ny, knallhard diett startet. Jeg følte jeg hadde det som skulle til for å motiveres til den mest ekstreme opplevelsen som lå foran meg. Bøtter med støtte ifra familie og venner, tilogmed arbeidsgiver støttet meg i ferden.
1 juli startet ny runde med diett, nå skulle jeg kontrollere ALT. Hver minste karbohydrat! Etter mye prøving og feiling, kom jeg frem til at biorytmeprinsippene passet min kropp veldig bra. Kombinert med tanker fra low-carb/high-fat. Jeg har igrunn aldri følt meg mer energisk, dette funket!
Med god støtte fra MyoRevolution, hadde jeg alle verktøyene som skulle til, for å forme det som skulle til for å nå NM i Athletic Fitness for herrer over 175cm.
5mnd blodslit og hard jobbing. 24 timer av døgnet, 7 dager i uken. ALT har gått med i hensikten av deltakelse til NM. Uken i forkant stod deltakelse i Norway Open, i Trondheim, for døren. Et fantastisk arrangement som også gav meg en bekreftelse. Det jeg hadde gjort den siste tiden hadde gitt resultater. Av 26 deltakere, var jeg 1 av 15 som fikk delta i styrkemomentene. En seier i seg selv!!!
Ikke presterte jeg for bra på de fysiske testene, men jeg skyldte på dårlig søvn og matinntak den siste tiden... NM var målet, jeg hadde en uke på å bevise. Mest for meg selv egentlig. Jeg var i mitt livs form, men for hva....?
Økt matinntak og lettere trening hele uken. Sov godt om nettene gjorde jeg og. Alt skulle klaffe!
De siste tre dagene ble planlagt i minste detalj. Alt ble skrevet ned. Hva som skulle drikkes og spises de ulike timene. Jeg ville det skulle klaffe.
12mnd med en livsstil som får masochisme til å blekne. Jeg har følt en enorm nytelse i å pine meg selv. Det å vite at jeg kan si nei til en lyst, bare fordi det ikke gagner meg i veien til det perfekte. Hvem vet hvor mye det egentlig hadde betydd? Jeg har dratt dette så langt og det har blitt så ekstremt. Det er også grunnen til at jeg vil ha det ned på papir. Hvor langt kan man dra det, nytelsen av å pine seg selv. Jeg har sittet med kontrollen på følelsen av livet...
Datoen er 7.oktober 2012, det er nå et døgn siden jeg gjennomførte NMi athletic fitness 2012. Mange erfaringer rikere!!!
Jeg stod på scenen på forbedømmingen, her også var det noen som måtte ut, siden de bare har kapasitet til 15 utøvere på fysiske tester. Jeg var heldig å komme videre også denne gang.
Prestasjonene fysisk gikk dessverre litt ned fra forrige uke. Mat, vann, salt, sukker, fett, stress, forventninger. ALT spiller inn, men når man kun kontrollerer halvparten, er det liten vits i å prøve perfeksjonere ALT. Det skaper bare mer av den ene variablen. STRESS! Som faktisk er den mest utslagsgivende...
Skuffelsen nå er vel av værste sort. Hadde det vært lagidrett kunne jeg jo skyldt på noen andre. Nå har jeg gjort alt selv, eneste som kan skyldes nå er MEG. Hvordan føles det? Etter å ha lagt ned så mye tid, krefter og energi kan jeg bare si det føles helt jævelig. Det å gå i underskudd uke etter uke er ingenting i forhold. Den knekken man går på nå er så mye værre.... Jeg vil spise litt mer for hver dag, ikke skeie for mye ut, men heller ikke være for kontrollert. Litt av problemet blir å finne en balansegang. Hvordan går det når man skrur av bryteren? Gå ifra full kontroll til 0 kontroll... Det er NÅ man trenger støtten fra familie og venner!
Dette innlegget er på ingen måte et forsøk på å fiske etter sympati, men kun en erkjenning for hva denne idretten gjør med et menneske. Det å ta ting til det ekstreme er sjelden bra, heller ikke her. Gjør litt av hvert, spis litt av hvert og til sist:
NYT LIVET!!!!
