Artikkelen er bra, men kun på den måten at hun er flink til å sette ord på det som alle føler. Og ikke minst hva samfunnet forøvrig føler. De fleste gir etter for dette presset, "den jævla lykkegreia", hvor man må gjøre ditt og man må gjøre datt for å være lykkelig. Og så skal man helst være lykkelig hele tiden. Det er kun de som klarer å holde ut og som enten klarer å være seg selv eller klarer å prioritere annerledes enn flertallet som blir de beste. Ja, kanskje man får et jevnt over bedre liv av å være A4, men da jager man nok ikke sine drømmer. Og jeg tror at selv det å jage sine drømmer kan bety mange forsakelser og til tider depresjoner så er det kun disse som tåler denne prisen som VIRKELIG får oppleve EKTE lykke. Jeg tror det er kvasilykke å ligge under solen og ikke ha noen bekymringer og liksom nyte livet. Det kan høre med dét også, selvsagt, men å ha nådd sitt livs mål ; et mål det har tatt 30 år og oppnå, ikke noe latterlige greier som å klare å spise "rent" i 5 måneder, "klare" å trene hardt i 12 måneder, "klare" å ligge i solarium i to måneder, "klare" å smøre seg inn med sololje og "klare" å stå på en scene i bikini. Det å oppleve nedturer, oppturer, møte uante utfordringer på alle plan i årevis, bli sett på som en særing, kjenne på ensomhet, kanskje gå igjennom store skader, bli neglisjert osv. Og så til slutt stå øverst. Være en ener. Gi fingeren til alt og alle. DEN følelsen. Den følelsen er større enn alle knull, alle byturer, alle liker på facebook, alle smil fra venner og familie. Alle tomlene opp fra alle andre A4-folk som vil du skal være som dem. Det er slik jeg ser det. "Det jævla fokuset" er ikke for sarte sjeler, men det er faen meg ikke "den jævla lykkegreia" heller. Alle forventningene folk har til én, en skal oppføre seg slik og slik og man skal gjøre ditt og man skal gjøre datt. Og har man ikke gjort det så kan man ikke være lykkelig. Jeg for min del vil ha dette jævla fokuset. Jeg vil ikke kaste bort tiden på å gjøre ting som ikke kan få meg nærmere det store målet. Nå om dagene blir jeg torturert av feriemas ; samvittigheten blir satt på prøve hver eneste dag og jeg gleder meg til ferien er over slik at maset kan avta. Det er et helvette å være omgitt av folk som ikke har det jævla fokuset. De føler seg ikke vel om de ikke har en ferietur å skryte av og om på facebook. Én blir ikke sterk i knebøy av å ligge på stranden og bli solbrent av den helvettes sola i den forbaska varmen som gjør at man blir dehydrert. Det fungerer ikke slik. Men hver sin lyst ; vil man heller ligge og kose seg uten å bekymre seg over hvordan treningen skal bli senere på dagen (jeg forstår dét) så er det helt greit, men ikke prøv å få i pose og sekk. Det går ikke. Du må velge. Enten leve livet og være som alle andre og balansere alt og føle seg sånn passe hver dag og aldri oppnå noe eller gjør forsakelser, opplev store svigninger i følelseslivet og opplev den store lykken... HVIS du er heldig. Takk.