Nå er det imidlertid slik at mange velger å leve med andre, eksempelvis i parforhold. Gir man beskjed til sin partner, på forhånd, om hva man driver med og farene som er forbundet med det så kan man hevde at ens partner tar et bevisst valg, i hvert fall gitt at man tror på menneskers generelle evne til å ta rasjonelle valg.
Kan man egentlig det ? Jeg mener, om man mener at samfunnet skal tollere at jeg kan gjøre med min kropp som jeg vil, hvorfor skal ikke min samboer da gjøre det samme ? Sånn på rent prinsippielt grunnlag mener jeg. I utgangspunktet er jeg jo enig med deg, hun må jo også ta et valg - men det er jo bare å se det i øynene også at dette er jo ikke akkurat noe man forteller på første date heller. I hvert fall gjorde aldri jeg det. Men etter et par måneders tid var det bare å sette seg ned, forklare om det ene og det andre. Spørsmålet blir vel heller da om hun uskyldig dras inn i noe egentlig ? Gjør det ikke det ? Forelskelsen er jo allerede langt kommet antagelig, og ethvert brudd er ikke nødvendigvis enkel. Samtidig så er man kanskje villig til å godta litt mer i forelskelsens rus enn man ville gjort ellers i livet ? Det er i hvert fall min erfaring blant flere av mine venner. Derimot min samboer fortalte meg i etterkant at hun nok hadde godtatt det uansett, men det var basert på følelser som kom tidlig og som betydde mer. Husker enda ordene en kveld vi lå ved siden av hverandre :
"Du virker jo oppegående, som om du kan mye - jeg stoler helt på deg!". Naivt ? Tja... kanskje. Men tilliten var der, jeg hadde klargjort for alle mulige bivirkninger, store og små, og hun godtok det. Men alikevel tror jeg det er viktig å stille spørsmålet om hun tok valget på en basis som ikke var rettferdig for henne, eller om det rett og slett er følelser inne i bildet som overgår slike ting. Er jo bare å spørre seg selv, kunne du levd med en kvinne som røyker jevnlig ?
I det man setter et barn til verden stiller saken seg svært annerledes. Barnet har ikke tatt noe rasjonelt valg om å bli satt til verden. Barnet har ikke akseptert farene forbundet med far eller mors bruk/misbruk av hva det nå enn måtte være. Dette er forøvrig en generell diskusjon som kan relateres til alle mulig aktiviteter, og på et noe mer overordnet plan dreier det seg om at man har et ansvar for å være en ressurs for sitt barn, noe som betinger at man ikke driver så mye med basehopping, bruk/misbruk av anabole steroider, narkotika, eller har høyt inntak av kremfløte eller hva det måtte være.
Igjen tror jeg faktisk at forskjellene ikke er enormt store, fordi man går inn i noe man i prinsippet ikke helt aner konturene av. Nå skal ikke jeg være ekstremt negativ heller, selv om jeg er en storbruker selv. Men det er jo klart enkelte reagerer på helt andre måter på dette enn hva jeg har gjort. Det er dessverre nok av hjem her i verden hvor kvinner lever under trussler og vold, og det er vel så ofte forårsaket av en rekke andre rusmidler enn hva AAS medfører.
Forskjellen her er nok heller at et lite barn er bundet til deg for livet - der ligger forskjellen der. Min samboer kan tross alt bare sette kroken på døra og gå sin vei og leve et helt annet liv. Barnet mitt kan ikke det - og det er jo selvfølgelig ikke rettferdig på noen måte. Et brudd i forholdet er selvsagt tungt, men det er noe man tross alt kommer over. Et barn er knyttet følelsemessig til sin far et helt liv, på en positiv eller negativ måte. Og her er vi inne i kjernen på hva som sliter i meg på mange måter - for jeg vet at jeg ikke kan rettferdiggjøre det. Mest sannsynlig lever jeg greit gjennom og ser henne vokse opp. Men er ansvarsforholdet opphevet om jeg dør i en alder av noen og 50, hun par-og-tjue og livet hennes har akkurat startet ? Er ikke det spørsmålet vel så viktig ? Som du sikkert skjønner er jeg prinsippielt enig med deg, men spørsmålene blir for enkle - rekkevidden er så mye mye større. Dessverre...
Ved å sette et barn til verden oppgir man en god del av sin selvråderett og individualisme. Man kan ikke lenger spise hva man vil, reise hvor man vil når man vil. Kan man ikke akseptere en slik reduksjon av selvråderett og individualisme så bør man heller ikke sette barn til verden. Betyr x antall kilo så ufattelig mye for deg, så bør du ikke sette barn til verden. Så enkelt (vanskelig) er det. Du må velge.
Man kan gjerne moderere det litt og si at etter barnet har fylt 18 (eller et hvilket som helst annet tall man synes er rimelig) så kan man igjen gjøre som man vil, for da har man tatt sitt ansvar overfor barnet. Dette blir mer et spørsmål om personlig overbevisning, men frem til barnet har nådd en viss alder har man etter min mening en klar moralsk forpliktelse til å forsake en del av sin selvråderett og ikke drive med tull.
For å stille deg litt til veggs : tror du at en kvinne som godtar meg og min aktivitet også hadde akseptert at jeg ville nektet henne å få barn ? Har jeg noen rett til å kreve slikt i pose og sekk ? Eller er det et valg hun tar i det øyeblikket hun sier hun godtar mitt misbruk ? Igjen, rekkevidden er enorm. Men jeg er enig med deg igjen. Men når man tar valget om å bruke dette, omsider valget om å være på kontinuerlig, vil man ikke da gjøre nøyaktig de samme betraktningene når man setter et barn til verden ? Min erfaring er i hvert fall akkurat det, for det var slik jeg tenkte, selv om jeg gladelig skal innrømme at jeg gikk mange runder med meg selv, og er på ingen måte ferdig med det riktig enda heller.
Så kan man gjerne si at dopingmisbrukere ikke er noe verre en folk som heller nedpå med kremfløte. Denne påstanden er ikke helt holdbar, da det er naturlig å skille mellom aktive og passive handlinger. Det er ingen som bestemmer seg for å helle ned på med kremfløte. Det er en vane man har fått med seg fra bestemor eller lignende. Beslutningen om å bruke steroider eller drive med basehopping er aktiv. Man bestemmer seg for å drive med det, og det innebærer dermed et mye større ansvar for egne handlinger. Dette kan i stor grad diskuteres, avhengig av hvilket syn man har på menneskelig rasjonalitet, men ser man på betraktninger som gjøres i juridiske sammenhenger vil man finne at et slikt syn er relativt utbredt. Så kan man selvsagt si at dersom man får barn etter man har lagt seg til en vane med å bruke steroider så blir det som med kremfløten, men det blir det ikke. Om handlingen er i fortiden så er/var den like fullt aktiv, og ansvaret bæres videre av beslutningstakeren. Legger man til grunn de nevnte prinsipper for ansvar og innskrenkning av selvråderett er det dermed ikke på noen måte mulig å moralsk forsvare fortsatt bruk av anabole steroider eller lignende etter at man har satt et barn til verden.
Det jeg forundres litt over i argumentasjonen din her, gitt at jeg ikke misforstår deg, er at du mener at vaner ikke kan omvendes. Jeg vil våge å påstå at det er minst like vanskelig for meg å slutte med AAS nå som det er for Ola Nordmann å slutte med å drikke fløte, ha smør på brødskiva og andre ellers usunne ting. Men handler ikke det rett og slett om min moralske arv ? Hvorfor arvet ikke jeg en større moral som tilsa at dette er noe man ikke gjør med seg selv. Skal det uskyldiggjøre meg i samme grad som du mener at mannen i gata sin vane med å drikke fløte er nedarvet ?
Bare noen tanker å spinne på....