Dopingtatt
Av Sven von der Lippe
NTB sendte 29.09. ut en pressemelding til alle landets nyhetskontorer om at jeg var tatt for bruk av efedrin i forkant av en konkurranse i styrkeløft, og at jeg har fått den strengeste straffen NIF kan gi: utestengelse fra all organisert idrett i to år. At den lille mengden efedrin jeg hadde i kroppen (2,7 mg over lovlig nivå) ikke hadde noen prestasjonsfremmende betydning, er helt på det rene. Dette og andre etter min mening formildende omstendigheter, er det ikke kommet fram noe om. Tvert imot – i offentlighetens øyne er jeg presentert på lik linje med de groveste dopingmisbrukere. Kampen mot doping er viktig, men er det ikke rom for nyanser?
I norsk rett finnes det en personvernlov som skal hindre mennesker fra å bli hengt ut offentlig uten videre. Og kanskje viktigst av alt: straffen i en sivil sak står i forhold til det lovbruddet som er gjort.
Slik er det ikke i dopingsaker. Norges idrettsforbund er en frivillig organisasjon, og Antidoping Norge (ADN) bryr seg ikke om overnevnte prinsipper når de utmåler straff i en dopingsak. Blir du tatt, blir ikke straffen gradert, og du blir dømt på samme måte uansett omstendighetene, som i mitt tilfelle var følgende:
Jeg har deltatt i to styrkeløftkonkurranser. På lavt nivå og for moro skyld. I den siste konkurransen var bare én annen person med i min klasse, og hans nivå visste jeg lå ca.120 kg over mitt. Ville jeg ha dopet meg med efedrin for å prøve å ta igjen dette? Efedrin, som først og fremst har positiv effekt i utholdenhetsidretter?
Så hvor kom efedrinen fra? Jeg er (tro det eller ei) opptatt av trening, kosthold og helse. I den forbindelse har jeg brukt flere typer kosttilskudd. Jeg kjenner til faren for at slike preparater kan være urene, så jeg undersøker alltid på ADNs online søkemotor over forbudte stoffer om noen av preparatene inneholder noe som står på denne lista. Og jeg har faktisk sendt inn alle kosttilskuddene jeg har brukt til ADN for at de kunne analysere dem (der de fremdeles ligger). Når ADN først har en liste over forbudte preparatet, kunne det vel vært greit at den var godt nok oppdatert.
Men det ville ikke ADN; en slik test måtte jeg i så fall dekke selv, og til en pris av 4–5000 kr per prøve var ikke det aktuelt. Preparatet jeg inntok skulle hjelpe til å redusere fettprosenten i kroppen, men det inneholdt dessverre efedrin. Produsenten selger mer når ingen ulovlige preparater er oppgitt på innholdsfortegnelsen.
Det er mye mer som kan sies: At hvis jeg var ute etter en billig og lettvint resultatforbedring, skulle jeg heller investert i en topp konkurransedrakt (med riktig drakt kan prestasjonene forbedres med 10–30 %).; at en tremåneders kur med anabole steroider til 100 000 kr med en garantert vektøkning på 20 kg skal gi samme straff som et uaktsomt inntak av 12,7 mg efedrin, uten merkbar effekt; at jeg trolig ble en brikke i et spill der saken mot den kanadiske basketballspilleren David Morgan, som testet positivt på efedrin da han spilte i Norge. Fikk en betydelig rolle. Men det vil føre for langt å gå i detaljer på dette og andre ting.
Jeg vil i stedet rette søkelyset på det som for meg er hovedsaken, nemlig hvordan idrettens ”rettergang” foregår. Så får leseren selv vurdere hvor realt dette er. Da jeg ble innkalt til ADN for å forklare meg, hadde jeg ingen forsvarer. Jeg sto der alene, på den motsatte siden satt en representanter for ADN, en advokat og tre medlemmer av Idrettens domsutvalg og en sekretær. Jeg var likevel ikke så bekymret. Representant for ADN hadde på forhånd forsikret meg om at saken min ville komme inn under særskilte bestemmelser, der straff er fra advarsel til ett års utestengelse. Jeg syns jeg hadde gode argumenter og regnet med å bli hørt. Det ble jeg ikke. Under høringen virket kun ett av domsutvalgets tre medlemmer interessert i saken og kom med spørsmål. I ettertid ser jeg hvorfor. Jeg var jo allerede dømt, og for dem ble det en bortkastet lørdags formiddag. Den advokaten jeg tilslutt fikk oppnevnt har hatt flere oppdrag for NIF i 25 år. Han rådet meg til å trekke saken pga bevisets stilling.
Hvorfor er denne saken så viktig for meg? For meg handler den om min selvrespekt og rettferdighetssans. Jeg ser ADNs dilemma og kan akseptere en dom for uaktsomhet, selv om jeg mener jeg har gjort alt som kan forventes av en amatør. Men jeg er ingen juksemaker. Prøven viser jo at jeg ikke har anabole stoffer i kroppen. Dessuten handler det om et viktig rettsprinsipp: i norsk rettspraksis er alle uskyldige til saken er grundig belyst og de er dømt. Når jeg og andre i min situasjon opplever at vi i realiteten er dømt før vi forklarer oss, må jeg si ifra. Bør ikke jeg og andre amatører uten spesielle kunnskaper om idrettens lover og regler få oppnevnt et skikkelig forsvar fra dag en. Særlig når gapestokkeffekten er så stor som i dette tilfellet? Og kan det være riktig av Antidoping Norge å se på uaktsomhet fra en amatørs side på lik linje med profesjonelle utøvere med et medisinsk støtteapparat i ryggen? Bør ADN skyve alt ansvar for aktsomhet over på oss amatører uten å påta seg noe som helst ansvar for å hjelpe dem som spør om det?
Slik jeg ser det, har idretten et utilstrekkelig regelverk og en for dårlig praksis i saker som min. Jeg oppfordrer til en debatt om dette.
