Siden jeg bare er en stakkar som ser på dette fra utsiden, så er det kanskje greit nok å uttale seg - jeg har tross alt sett på en rekke av disse stevnene oppgjennom, og følger jo litt med i dag også. Riktignok ligger hjertet mitt i en annen idrett, men vi behøver jo ikke dra inn den her.
Det som slår meg aller først, er at folk helt klart ikke skjønner hva som skjer der oppe. I tunge benkløft er det fort vekk 5-6 personer i tillegg til vedkommende som løfter, og under løftet ser man knapt løfteren selv. Bare noe så enkelt som å snu benken 180 grader slik at utøveren lå med beina mot publikum ville bedret vennligheten betraktelig, i hvert fall utsynet. Og ikke minst, de som kjenner regelverket litt kan selv følge med på om helen løfter seg, om rumpa er nede i benken hele løftet, osv....
I markløft er jo alt stikk motsatt, enkelt og greit og alle skjønner hva som skjer. Det som derimot er litt trist er jo at markløft skjer først 5-8 timer ut i stevnet, på et tidspunkt de aller aller fleste begynner å bli lei av å se på, med mindre man er ihugga fantast av denne idretten. Og akkurat det punktet føler i hvert fall jeg at det er mulig å gjøre noe med; tiden. Sikkert ikke det letteste, men alikevel et stort problem. Hvordan skal man engasjere folk i "en hel dag" til å sitte å se på et enkelt stevne ? Jeg tror ikke jeg selv har svaret, men at man må gå mer strukturmessig til verks tror jeg kunne vært bra. Enten må tiden ned, eller så må variasjonen opp.
Samtidig tror jeg også på at en forenkling av regelverket hadde vært fordelaktig. Folk forstår mer av hva som skjer, det er lett å si hva for et løft som er godkjent og ikke. Banalt kanskje, men like fullt viktig for å engasjere publikum.
Utstyrsdebatten har jeg aldri sett så nøye på jeg for min del, registerer at det stadig debatteres, men har ikke noen mening om det sånn rent prinsippielt. Og når det kommer til publikumsvennlighet tror jeg også at det har lite betydning egentlig. Hvem bryr seg egentlig om Schumacher har 900 eller 950 hestekrefter når har kjører rundt og rundt og rundt ? Eller om klappskøytene er nyslipt eller ikke ? Man løfter alikvel mer enn de fleste kan fatte, og om en person løfter 280 eller 290 i benkpress spiller liten rolle for Ola Nordmann - han innser at det er skummelt mye uansett.
Jeg syntes også det er litt viktig her å spinne rundt nettopp Schumacher. Formel1 er jo også en "tidtrøyte", men klarer alikevel å engasjere en stor folkemengde til å se på. Samme gjelder sykkelsporten - et ritt tar fort vekk også der 5-6-7 timer før det er ferdig. Men hvordan klarer de dette ? Forskjellen slik jeg ser det ligger i det å skape show og ikke minst spenning ! Det er hele tiden lett å oppdatere seg på hva som skjer, hva som kreves for forandre stillingen - og det er mye taktikk inne i bildet. Slikt ser man aldri i strykeløft, det er heller et problem og i det hele tatt følge med på hva som faktisk skjer. Hvordan er stillingen ? Hvorfor høyner han/hun ikke mer ? Hvorfor satser han/hun så høyt nå ? I praksis alt av hva jeg har sett av stevner så har dette vært rimelig fraværende, og eneste grunnen til at man nogenlunde klarer å følge med skyldes at man faktisk kjenner de fleste som er med.
I mine øyne burde også strykeløftsporten tatt en titt mot Strongman også - en idrett jeg tror kommer til å vokse seg stor på sikt, i hvert fall publikumsmessig, og det hovedsaklig på grunn av 3 ting : spenning, show og det er lett å skjønne hva som skjer samtidig som det er imponerende. Det er klart at det er ikke lett å forandre styrkeløftsporten så veldig heller, men en kan i hvert fall utnytte det rammeverket som finnes betydelig bedre. Det må jo tross alt være en grunn til at det er vektløfting og ikke strykeløft som er med i OL ? Enkelhet er nok et stikkord.
Allers sist så vil jeg trekke frem media. I praksis all form for styrkeidrett har dopingspøkelset hengende over seg, og dette skaper i stor grad negativt fokus fra media. En bør ikke gå lenger enn til sist OL hvor det stadig taes vektløftere. Selvsagt trist, og det er godt å se at det jobbes godt med det også - i Norge har det i det minste gitt resultater. Men det som da er desto viktigere er å få frem en eller flere utøvere som faktisk kan være en mediayndling, eller i hvert fall et ansikt ut av som gjør idretten kjent. Det er selvsagt ikke så lett å konkurrere med fotball som har 90 % av all spalteplass, men det er fullt mulig å få det bedre enn det er. Og media kan helt klart brukes til noe positivt. Mannen i gate vet i praksis ikke forskjellen på strykeløft og vektløfting, og det i seg selv sier jo sitt. Ut og opplyse, fremme idretten og stadig være eksponert i media på en mest mulig positiv måte. All reklame er tross alt god reklame ! Og en må tørre å stikke hodet litt ut, noe vil sikkert prøve å hugge det av - men med perspektiv og langsiktighet er det nok en god investering tross alt. Det har nylig vært avholdt VM i benk i nabolandet, men hvor mange har faktisk fått med seg dette blant "vanlige" folk ? Og uten at jeg kjenner til det, kunne det også vært intressant å vite hva forbundet gjør i denne sammenhengen for å fremme sporten mest mulig mediamessig. Vi har tross alt flere gode utøvere i dette landet som hevder seg tålig bra - da er det ingen grunn til ikke å utnytte nettopp det ! Man kan selvsagt ikke forvente seg allverden i starten, men langsiktighet er veldig viktig - noe de fleste som driver denne idretten kjenner godt til. Det er svært mange som husker gode "gamle" Ingjerd Pytte. Og hvorfor ?
Spørmålet her var jo også hvordan gjøre dette utøvervennlig. Akkurat der tror jeg ikke det store problemet ligger, og man bør heller ikke gape over for mye på en gang. Først må man skaffe tilstrekklig publikumsvennlighet, så kan man jobbe med utøverenes situasjon oppe i dette - de er tross alt de som lettest tilpasser seg idretten, ikke motsatt. Og angripe 3 horder på en gang er minst 3 ganger så vanskelig som å angripe 1.
Enig!
Forøvrig tror jeg "alle" husker Ingjerd fordi hun var blomsterpiken som både var søt og sterk på en og samme gang.
Dessuten var hun ikke redd for å eksponere seg.
I Norge er det dessverre slik at det blir sett på som litt negativt dersom en er PR-kåt. I en idrettslig sammenheng er det derimot sinnsykt PR-kåte ledere og utøvere vi trenger. Er man i tillegg litt ekstravagant så er det jo bare storveis........ hva hadde Mike Tyson vært uten litt ørebiting og øvrig madness..... En knallgod bokser som ingen hadde husket stort av lenger - I guess.
I dag tar ikke arrangørene seg bryet med å henge opp stevneinformasjon på de lokale gymmene en gang (de der det ikke er aktive utøvere). Der har de i allefall mange potensielt interesserte tilskuere om ikke annet...
I bestefall står det en 5-cm spalte i lokalavisa dersom det arrangeres store og små stevner. Jeg er bra sikker på at jeg skulle greid å skape større blest om et lokalt isfiskestevne enn det SPUVI og Sande-gutta greier å få ut av et realt sportslig stevne...... og det er ikke fordi redaksjonell omtale av isfiske eller om resultatene i etterkant er så forbanna mye mer interessant for avisa enn styrkeløft ville vært..... Kommer du til dem med en godt forberedt sak så trykker de det i 8 av 10 tilfeller - noen ganger slår de det skikkelig opp, andre ganger i mindre format, men dog! (SPUVI og Sande får ha meg unnskyldt - må ta det fra mitt lokale ståsted...)
Tror problemet for mange klubber er at de har alt for dårlig organisasjonskultur, og at de som tar på seg verv gjør det litt mer av tvang enn fordi de ønsker å bidra med mer enn å bare stå som teknisk arrangør av div stevner.
I den organisasjonen jeg jobber i til daglig har vi som en selvfølge jevnlige mediakurs og forer på de tillitsvalgte med informasjon de kan bruke for å fremme de sakene de er satt til å jobbe for. Uten dette er jeg bra sikker på at vi hadde vært komplett usynlige ovenfor Ola og Kari. Nå vet ikke jeg hva slags opplæring de tillitsvalgte i NSF får, men mye tyder på at de har en del å hente bare der.
Nå kan en sikkert si at fotball og ski i stor grad selger seg selv, men en kan alikevel banne på at de har krystallklare mediestrategier, og at de jobber javnt og trutt for å forbedre seg. All den tid NSF er en del av den familien, burde det vært en smal sak å dra veksler på hvordan de andre jobber for å fronte sine hjertesaker.
