God dag!
I dag skjedde det noe som fikk meg til å åpne øynene litt. Det er rart med det, men vi mennesker vet ikke helt hva vi har, før det er borte.
Våknet etter en fest, på sofaen, sammen med en som heter Linn. Klokken var vel rundt 9. En av mine bestevenner, Trine, hadde vært sjåfør i går, og Linn hadde sendt meld til hon når vi våknet om hun kunne hente oss og kjøre oss hem. Trine ringte ca 5 min etter Linn hadde sendt meld. Trine gråt på tlf, og Linn spurte hva det var for noe. Linn hørte bare en mumling som kom ut som "mamma er død....". Linn ble sjokket, og sa at vi kom opp. Men Trine insisterte på å komme ned til oss, på tross av at vi "nektet" hun å kjøre no.
Linn sa til meg hva som var skjedd, og begge ble tatt av en blanding mellom sjokk og sorg. Vi visste ikke hvor vi skulle gjøre av oss, jeg gikk rundt i huet uten mål og mening. Jeg sa at det måtte være en spøk, det går ikke an.
Moren til Trine er en aleine mor med to døtre. Hun er fotograf og driver sin egen butikk. Hun har også en hund, og er en av de mest sterke og selvstendige damer jeg noensinne har møtt. Det finnes faktisk ikke noen voksne eg har mer respekt for enn hun. Hun er ALLTID hjelpsom, og tenker på andres beste. Dersom du tok hon på det ene øyet, hadde hun svart "Jeg har et til du kan ta på..." Skjønner dere?
Hun er en venn hun og, på en måte. Hun tilbyr alltid oss å jobbe i hagen, for å tjene litt penger. Selv om det egentlig ikke er så mye som bør gjøres i hagen. Hun vil bare at vi skal kunne jobbe litt for pengene vi og. Det er jo en viktig egenskap.
Jeg tenkte på døtrene, på hunden, hest, butikken. Alt svartnet liksom, håpet svant hen for alt. Eg ble kvalm over at eg for et par timer siden hadde sittet og klaget over at folk ikke gadd noen ting lenger. Over at alle var så jævla opptatt hele tiden.
Ting som dette satt det i et annerledes perspektiv...
Når Trine kom ned, gikk Linn ut til hun. Jeg satt i en stol bak et skap, og visste ikke hva eg skulle gjøre. Det var helt jævlig. Eg turde nesten ikke møte Trine, visste ikke hvordan eg skulle reagere. Hva gjør man der og da? Meg og Trine har støttet hverandre gjenom alt mulig, vi har begge vert klipper for hverandre, når elendigheten har vert for tykk til å se enden på. Vi har et utrolig forhold. No ble jeg redd, for eg følte det hvilte et slags ansvar på meg. Man gikk rundt og følte seg ubrukelig, og råtten over negative tanker du har hatt om noe som helst før. De gjelder ikke lenger.
Linn kom inn etter ca 2 min, og forklarte at det hadde vert en misforståelse. Imellom mumlingen til Trine, og det surrete hodet til Linn som nettop hadde våknet, så hadde hun hørt feil. Det var ikke "mamma" som hadde gått bort, men "mormor". Nå høres jeg kynisk, og følelsesløs ut, men det var som eg lettet der og da. Jeg tror egentlig ikke mormoren hadde et veldig gått forhold til Trine og familien, men det er selfølgelig trist det og. Men den lettelsen var som å våkne fra et sykt marerit. Trine har fortsatt en mor, det var så ubeskrivelig rettferdig. (No høres sikkert dette helt forferdelig ut, men dere må ikke misforstå). Her snakker vi om å bli dradd gjennom helvete og ut igjen, på ca 1 time.
No er jeg bare litt rar og ør. Linn er med Trine (Trine er jo selfølgelig lei seg), og eg er i middagsbesøk, og har for første gang på lenge VIRKELGI satt pris på familien min. Jeg gleder meg til å treffe moren til Trine igjen, spøke med hun, spørre om hun trenger hjelp til noe, hva som helst.
Rart dette her. Vi vet ikke hva vi har før det er borte. Vi var så heldig at vi fikk det tilbake igjen.
Ha en god dag! Sett pris på hverandre!
