I prinsippet er jeg for toleranse for alt. Fri flyt av alkohol, narkotika, dop og alt. Tror likevel ikke jeg kunne vært politiker og med god samvittighet innført dette. Dette fordi jeg mener at hvis det skal være fri flyt av alt så bør ikke de som benytter seg av dette få hjelp fra samfunnet når det går galt. Og da hadde det blitt ett helvette på jord.
Når det gjelder alkohol, narkotika og slikt - hvis man bruker dette får man kun negative virkninger. Og dette går kun direkte på seg selv. Man ødelegger seg selv. Hvis helsa blir ødelagt eller man dør så går det indirekte utover familie og venner - men ingen andre.
Her kommer det essensielle mtp. dop. Anabole steroider og andre prestasjonsfremmede midler som i idretten står på dopinglistene og i organsiert idrett er forbudt. Disse stoffene har også sine negative virkninger på den fysiske helsen, men de er også prestasjonsfremmede. Hadde de ikke vært prestasjonsfremmede så hadde de kunne stått i samme bolk som den andre dritten, men det at disse stoffene er prestasjonsfremmede stiller de i en annen posisjon.
Anabole steroider er legemidler. Idretten har forbudt disse stoffene. De er ulovlige å selge og oppbevare i større kvanta. Disse faktorene gjør at samfunnet som helhet mener at disse stoffene er en uting.
Idrett er en konkurranseform. Utøverne av idretter er derfor konkurransemennesker. Noen konkurrerer kun mot seg selv, men de fleste konkurrerer mer eller mindre direkte også mot andre. Egentlig er hele livet konkurransepreget. Når man går skole så er det om å få best mulig karakterer. Én konkurrerer kanskje ikke direkte og bevisst mot den som sitter ved siden av seg i klasserommet - men likevel så gjør man innerst inne dette. Hvis man ikke danker ut mange av de indirekte konkurrentene så får man ikke den utdanningen man vil ha videre. Og når tiden kommer for å søke jobb så er man også i konkurransesituasjon.
Hvis man trener på ett treningsstudio så er man også i en slags konkurransesituasjon. En vil bli stor og sterk. Hvorfor vil man bli stor og sterk? Hva er den absolutte innerste grunnen? Det er fordi man vil imponere. Hadde man vært helt alene på denne jordkloden så hadde man ikke løftet vekter. Helt innerst inne så gjør alle dette fordi de enten vil ha fin kropp for å dra damer (konkurransesituasjon her også), se bra ut når man er eldre (se bedre ut enn normalen på den alderen), løfte tyngre enn kompisen, kompisen til kompisen eller pappaen sin. Okei - noen trener kun for å holde seg i god nok form til å kunne fortsette å leve - men alle som trener virkelig seriøst tenker ikke slik. De vil være best. Få sier det så direkte, men de vil iallefall bli så god som mulig og håpe at det rekker lengst mulig. Dette gjelder like mye om man er med i en idrett eller ikke.
Idrettens styre og stell ønsker at idretten skal bli størst mulig og få flest mulig tilhengere og seere. På slik måte er idrett underholdning. Målet med enhver idrett er å vise hvor bra mennesket kan prestere med kroppen sin i ulike bevegelsesmønstre. Idretten ønsker selvsagt at de som presterer best innen denne idretten skal ønske å delta i den nevnte idretten. Dette ønsker publikum også. Hvis dette ikke er tilfelle - eller det ikke skjer - så vil ikke idretten få den status den bør ha og vi mister ett viktig kulturelt bidrag.
Her kommer vi til det jeg mener er sakens kjerne. Alle konkurrerer mot alle, men ettersom anabole steroider pga. samfunnets lover om besittelse og salg, idrettens forbud mot bruk o.l. så er samfunnet av den oppfatning at doping er juks. Steroider er ikke allment akseptert blant folk og det blir av alle, foruten brukerne, sett på som juks.
Hvis man jobber for å oppnå noe som samfunnet generelt ser på som en stor prestasjon så prøver man å oppnå dette mye pga. statusen man da får i samfunnet. Det er mange måter man kan få belønningen sin på. Det er ris og ros eller komplimenter, de peneste damene (som regel får man ikke de beste damene heldigvis
), mediaomtale eller sponsorpenger. Én får ofte mere jo bedre og alt er relativt. Det er ikke nok f.eks. å være stor og sterk. Én må være større og sterkere enn de andre. Og ettersom samfunnet ser på dop som juks så går samfunnet ut ifra at "konkurrentene" gjør ting på redelig vis. En som doper gjør ikke ting på redelig vis. Han gir seg selv mye bedre betingelser til å oppnå det samfunnet vil se og ha - men som samfunnet tror blir gjort under samme omstedigheter som de rene konkurrentene.
Hvis samfunnet ser en stor og sterk mann - ja, da går de ut fra at denne store og sterke mannen er en stor og sterk ren mann. Og hvis denne store og sterke mannen er større og sterkere enn de som driver organisert idrett - ja, da er det fortsatt den store og sterke mannen som er best og som fortjener mest ros, mest mediaomtale eller mest penger. Doperen tar disse godene FRA de som følger samfunnets uskrevne spilleregler. Hadde det stått skrevet i panna på alle som doper at de hadde dopet - da hadde det vært veldig få dopere igjen. Ikke fordi fanatiske antidopere hadde drept dem pga. misunnelse. Nei. Ikke fordi de hadde blitt trakassert. Hvorfor da? Jo - fordi samfunnet generelt hadde ikke latt seg imponere i like stor grad som de gjør når de er uvitende om dopbruken. Og når det ikke hadde vært så mange igjen og imponere - da hadde bruken blitt mindre av seg selv. Det er ikke noen stas og slite rævva av seg for noe som ikke imponerer noen. Dopere lever på en livsløgn.
Vi som er i mot doping reagerer på dette. Det blir dumt å kalle det misunnelse, fordi da skulle vi følte misunnelse når gode, rene utøvere får den heder og belønning som de fortjener. Slike følelser har vi imidlertid ikke. Vi setter pris på dem og unner dem all den suksess de måtte få. Vi rakker ikke ned på dem om vi føler at de kommer lettere til det fordi de trener bedre eller har bedre genetisk potensiale. Hvorfor skal vi da bli beskyldt for å misunne dopere noe når det eneste vi reagerer på er at de har kommet dit de har kommet pga. noe samfunnet generelt ser på som juks?
Mvh,
Galleberg
