Hvorfor gidde å trene

[Zuul]

Det blir ofte mye debatt om utstyr, dop, hvem er best, hva er best osv. Tenkte jeg skulle starte en mer positiv retta post, der folk kan komme med sine filosofi, tanker og motiveringstaktikker rundt trening.

Siden dette er min post går selvsagt æren som første person ut til moi, Dette blir nesten som vanlig for meg et dritlangt innlegg. Sorry, les det den som gidder


Hvorfor orker/gidder/makter du å trene?

Det er for så vidt et legitimt spørsmål, men dog et jeg for lengst er lei. Familie, venner, kollegaer, medstudenter og andre mennesker har på et eller annet tidspunkt hatt behov for å stille meg spørsmålet. Og det minker ikke med åra, tvert i mot. Jo eldre jeg blir, jo oftere virker det som folk stiller spørsmål ved årsakene til denne trangen til å løfte metall.

Kanskje er det forståelig, kanskje burde jeg som 35 åring gå stille inn i den mørke natt og finne aktiviteter som høver seg en mann på vei ut av sin beste alder. Mine jevnaldrende ser ut til å tilbringe fritiden med hagearbeid, snømåking, vedlikehold av hus, hjem, båt, hytte osv, eller bare stille gråt foran fjernsynet mens de undrer over hva som har skjedd med hår, kropp og ungdom.  Jeg er ikke klar for den fasen av livet, og sverger på å aldri bli det. Hardcore for life baby.

Saken er at jeg heller vil snu på det: Hvordan orker folk flest å gi tapt? Hvordan orker de å våkne og vite at forfallet er en dag nærmere i dag enn i går?

Hvem, og hva, er jeg om jeg ikke løfter vekter?

Ikke meg selv i alle fall, for det er en så integrert part av meg etter hvert at jeg ikke er sikker på hvor jeg ender og løftinga starter lenger.

Så hvorfor løfter jeg vekter?

Som mange andre i min generasjon starta det med Arnold. Helt fra første gang jeg så han viste jeg at en dag skulle jeg også være stor og sterk. Neppe så stor og sterk, men et stykke på vei. Men som med alt annet når man er ung så ender mange gode planer i en brå død. Sporadiske forsøk enda på samme måte.

helt til høsten 1991, når jeg dro til Hafslo, utenfor Sogndal, for å gå kokkelinja. Der fantes en kar som alle kalte for Thuneguten,  eller Per Ove Thune om du vil. Den gang norgesmester i pluss 125 om jeg ikke husker feil. Han var god for 372,5 i bøyen, 220 uten skjorte i benken og en litt svak mark på 277,5. Ikke verdens råeste, men jaggu rå nok for meg når jeg så denne 150 kg fyren mose løs på vekten i et lite rom i Hafslo. Fra den gangen har det stort sett handla om å løfte tungt for meg.

Jeg har elsket å løfte, og til tider hata det. Jeg har trent utelukkende fordi jeg ikke ville være en pingle på 70 kg lenger, og jeg har trent fordi jeg liker å løfte. Jeg har hatt pauser, jeg har slutta helt, og jeg har vendt tilbake gang på gang. Om med sterkere kjærlighet for å løfte for hver gang. Der jeg før kunne ta mnd lange pauser har jeg nå ferie to-tre uker om sommeren. Thats it.

Jeg har skada meg gang på gang. Senebetennelse, overbelasting, strekk osv. Men jeg lærer ikke så mye av det. For trangen til å perse nok en gang overrider fornuften hver eneste gang.

Løfting er ren terapi for meg. Seks dager i uka møter jeg opp for å hente ut medisinen min i form av strengt tatt tyngre mark, bøy, benk, militærpress, curl, smalbenk eller tåhev enn jeg burde. Hver eneste arbeidsdag ender på samme måte. Shake, bytte klær, sette seg i bilen og kjøre til trening. Så sant det lar seg gjøre er jeg der fire sharp. Opp trappa, ned trappa og inn i en for tiden klam, varm og svett kjeller som luker av støv, gammal svette, skinn, stål og gummilodd. Bare et gammelt tilfluktsrom, som ble et provisorisk vekt treningsrom i påvente av noe bedre. Som aldri kom, for styrketrening er stebarnet i idretten i det fleste kommuner. Forstå det den som vil, for vi er tross alt basisen for all idrett i dag. Nuvel, nok om det. Rommet ble og er hjertet i seriøs trening med vekter i byen min: Ingen konkurranse fra de to private gymmene Puls og Spenst. Og det er greitt. Jeg trenger ikke vindu, masse fine damer i stramme klær, eldre damer og menn som prater bort treningen eller wannabees som tror at 30 kgs curl i knebøyen eller kvartbøy skal gjøre dem til menn med kasse og drag på damene. Jeg trenger ikke vente i kø på at Kulekåre skal bli ferdig med sett nummer femti med benk for dagen før jeg slipper til.

Alt jeg trenger er en gammal slitt avlang kjeller på knappe sju ganger 20 meter fylt til randen med gamle slitte apparat, et par hammer apparat, en firepunks nedtrekk og roing, en kabel krossover, noen panattamaskiner og smith, og en skikklig benk. Knebøystativ og ikke minst en drøss med stenger. Og nok vekter til å knekke hvem som helst om alt kom på stanga. Lodd på lodd. Jeg telte opp for en stund siden, og tror jeg kom til noen og tjue røde lodd alene. Manualer opp til seksti er knapt, men siden jeg ikke trener benk med manualer lenger driter jeg for så vidt i det.

Alt i alt er vi rundt 80 mennesker som på hver vår måte, og med våre egne mål, møtes for å trene. Noen er mosjonister, en og annen bygger eller fitnessmann, noen er blant landes beste styrkeløftere og andre igjen er som meg amatører bitt av basillen.

For 950 kroner får du ikke fancy apparater, aerobicdamer, unge jenter eller det siste fra Technogym. Du får ikke masse flotte kardioapparat, men noen gamle spinningsykler og elipsemaskiner. Og ikke minst får du frihet til å velge musikken selv, til å pine skrotten til ytegrensen, til å slippe stanga i plattingen om du ikke får den opp, til å skrike ut i smerte og skuffelse når du bommer, eller til å psyke opp kompisen din som står klar til å reppe på 200 i knebøy. Du får et felleskap av mennesker som liker noe du liker, som samles noen timer i uka, løfter, kødder, ler litt og snakker piss og så går vi hver til vårt.

For meg handler det knapt om å bli større eller sterkere, det handler om å bli bedre og bedre. Til å få kroppen min til å trosse naturen og forfallet. Det handler om å ha et sted der alle frustrasjoner fra en arbeidsuke forsvinn når jeg slår på slepebrøleren på vegen og den spytter ut Rammstein, Maiden, AC/Dc, Metallica, Korn, Ice Cube, Satyricon eller noe annet snadder så høyt av lyden kjennes helt inn til margen.

Det finnes få ting som er bedre enn en tidlig lørdags morgen i kjelleren med bare meg, musikken, stålet og en god spotter som kan ta avløft på benken helt perfekt slik som jeg vil ha det. Noen sover lørdag kl ti, jeg løfter. Sånn er det bare.

Det handler om små øyeblikk av pur Zen, der verden svinner hen. Bare lyden av blodet banker i ørene, du høre hjerte ditt slår, og alt er bare smerte i det vekten truer med å knuse deg mot bakken eller benken. Men sakte, sakte går det rett vei og du kan sette fra deg vekten i trygg forvisning om at du aldri har vært bedre.
Det er øyeblikkene der en kamerat lykkes, eller en du har hjulpet. Det er følelsen av mestring, av felleskap og av suksess. Blandet med skuffelse, smerte, fortvilelse og ny suksess.  Det er vekttrening i et nøtteskap, en refleksjon av livet. Verdiene man lærer av stålet blir med ut i livet. Leksene kan være mange og harde, men lytter du og lærer så går du videre. Når man har sittet knust under 250 kg i knebøy uten å kunne kaste fordi fyren bak ikke skjønner at han må flytte seg, ja så blir ikke en dårlig dag på jobben så seig i forhold.

Jeg skal lytte til stålet, lære og gå videre. Jeg skal trosse tyngdekraften i mange, mange år ennå. Og jeg skal lykkes i å bli litt sterkere for hver dag helt til det ikke lenger er mulig. Og selv da skal jeg bite meg fast til noen sparker rullatoren min ut av døra og slenger meg etter med beskjed om å holde den senile ræva mi på gamlehjemmet.
Hvorfor?

Fordi jeg elsker det. Og fordi trening er en gave til seg selv som fortsetter å gi. Livet ut

[Down and coming]

Det startet med at jeg var tynn og lett. Når folk så meg tenkte de lille bjørnar, lille bjørnar som var blandt de svakeste i klassa (medregnet jentene). Dette ville jeg ha slutt på! Jeg ville bli stor å sterk, banke opp uvennene mine + jeg hadde en tanke "Neste sommer, da skal jeg ha så deilig kropp at alle jentene sikler etter meg". Vel sommeren kom, dårlig resultat- dette førte til at jeg tenkte (atter en gang) "NESTE SOMMER! DA!" Etterhvert ble jeg veldig glad i å løfte jærn, vite at kroppen min var større og sterkere en noensinne! Senere ble jeg også involvert i løfting i konkurranse sammenheng...

Nå er jeg hektet- skjønner ikke at folk kan gå rundt å vite at kroppen deres enten kommer til å være så slapp som den er nå- eller bli værre (satt på spissen). Skjønner ikke hvordan folk kan være tilfreds med å være pingler eller muskelløse... Elsker også følelsen jeg får på gymmet når jeg løfter vekter med visshet om at i morra så kommer jeg til å ha en søt smerte i musklene mine...

[HITman]

Meget bra initiativ, zuulroy! Så bra at jeg flytter denne til "Best of..."

Litt om min motivasjon for å trene:

Jeg har alltid vært av den veldig tynne og utholdende typen. For 6-7 år siden begynte jeg også å få litt mage, og syntes det var litt plagsomt. Jeg begynte derfor å interessere meg ekstra for kosthold og trening (foruten kampsport, som jeg har drevet med i en del år, og litt ballspill). Jeg begynte å trene litt på måfå, mest løping, men også litt med vekter, for første gang siden militæret, der jeg hadde en traumatisk opplevelse som gjorde at jeg sverget på aldri å løfte en vekt igjen ("knust" under 60kg i benkpress!!!)

Fikk med meg en kompis i starten, og det var morsomt og inspirerende å se hvordan vi økte - over noen måneder fra 60 til ca. 75 i benken. Det gikk mest i benk og biceps og litt småtteri.

Så begynte jeg å bli mer målrettet, ville finne ut hva som var den mest effektive måten å trene på. Jeg leste mye på nettet og i "byggerblader" og kom over noen artikler av Mike Mentzer, og begynte å trene HIT. (Derav nicket HITman.) Nå hadde jeg virkelig fremgang med treningen, og dumpet etter hvert over treningsforum (årsskiftet 02/03), og ble medlem der (noe jeg ikke angrer på!)
Til å begynne med var det hovedsakelig ønsket om å endre kroppen fra tynnfeit til atletisk som sto i fokus, og det lyktes jeg bra med.

På studiet lærte vi samtidig om risikofaktorer for ulike livsstilssykdommer, jeg begynte å grave i litteratur og studier, og fant at vekttrening faktisk var et meget effektivt våpen - om ikke det aller mest effektive! - mot flere av disse sykdommene. (De fleste i Norge dør av livsstilsrelaterte sykdommer, særlig hjerte-kar-sykdommer og ulike typer kreft).
Stadig flere eser ut og blir feite, prøver ulike slankekurer uten effekt (fordi de reduserer forbrenningen), og gir etter hvert opp, hvillket selvsagt er livsfarlig for dem.
Vekttrening er ofte det manglende element, og er faktisk den eneste måten å øke forbrenningen permanent på, og det ganske betydelig også!
Med en kombinasjon av vekttrening, utholdenhetstrening og proteinrikt sunt kosthold er det ikke noe problem å holde seg slank, fit og muskuløs, og det gjelder livet ut!

Vekttrening motvirker effektivt insulinresistens, diabetes, angina, hjerteinfarkt, hjerneslag, andre karsykdommer, flere lungesykdommer, beinskjørhet og brudd, slitasjegikt og såkalt "alderdomssvakhet"+++. Dette såfremt du ikke overdriver, men tilpasser treningen til dine egne kroppslige forutsetninger, og bruker riktig teknikk, og generelt lytter til kroppens signaler.

Forskjellen på folk øker med alderen. Jeg smiler med meg selv når jeg ser at mens andre på min alder legger treningen på hylla, eser ut og generelt gir opp kroppen sin, så blir jeg stadig mer atletisk, sterkere, mer utholdende og med større kapasitet i hverdagen. Mens andre klager over at de blir eldre, føler jeg meg yngre fra år til år. En herlig følelse!  

Jeg har av og til hatt en og annen treningspartner, men ellers vært en ensom ulv på gymet. Dette håper jeg å gjøre noe med i nærmeste fremtid, da jeg også ser det sosiale potensialet i å løfte tungt skrot. Trene sammen med likesinnede og ha det moro sammen!  

Trening er blitt en naturlig del av min livsstil, like naturlig for meg som å spise og sove. Treningen holder meg ung og sunn, gir meg den herlige følelsen det er å presse kroppen til det ytterste, og gir meg fysisk og psykisk overskudd til å leve et godt og variert liv!
Derfor er ikke dette noe jeg har tenkt å legge på hylla om så eller så mange år, det er omvendt logikk for meg. Jo eldre man blir, desto større nytte har man av også relativt hard trening. Derfor er dette noe jeg har tenkt å holde på med resten av livet.

H

[Wacko]

Fordi det er morsomt, se resultatene osv!

Det er rett og slett utenkelig å ikke trene, det er som en del av hverdagen som alt annet jeg gjør.

Jeg har likt trening veldig lenge, drev med sit-ups og push-ups hver kveld for en del år tilbake. Dette utviklet seg så til at jeg kjøpte meg vekter. Så som 14-åring fikk jeg meg benk, løftet 40kg. Hadde ikke progresjon, kunne lite om trening, bare løftet de samme 40kg'ene flere ganger i uken, kun fordi det var gøy! Jeg klarte sikkert flere reps etterhvert, men det var ubetydlig så lenge det var gøy å løfte.

Nå har jeg skaffet meg mer kunnskaper, resultatene kommer fortere, og trening blir bare mer og mer artig å drive med!

Jeg har ingen bestemte mål om å bli så og så stor, eller så og så sterk. Målet er bare å kunne drive med trening så lenge jeg lever, og holde meg i form.

(Setter meg selvfølgelig små mål som å greie ulike belastninger i de forskjellige øvelsene, så det er jo på en måte mål det og, men det er ikke noe seriøst. Greier jeg det blir jeg glad, hvis ikke trener jeg bare mer!)

[Bob Paar]

I min oppvekst har jeg alltid vært minst og svakest.Dette var i en tid der HeMan var stor,så det var vel der denne fasinasjonen til muskler ble født,samtidig som jeg hadde en meget sterk pappa.
Har altid likt sterke folk og muskler generelt og selv ønsket å bli en slik "muskelmann".

Men jeg begynte med løping først,det viste seg at jeg hadde et megatalent for langdistanseløping og mange års trening etter egeproduserte programmer så ble det bra resultater etterhvert.

Har også vært innom kampsport noen år.

Men den store verden åpenbarte seg da jeg flyttet til Trondheim i 98" ,det var da jeg begynte for fullt med vektrening etter en trafikkulykke og ikke kunne løpe mere.
Først ble det litt satsing på fitness,før jeg kom over til det miljøet som jeg synes er best,"styrkeløft".
Siden den gang har det spist på seg mere å mere,nå er jeg så hekta at jeg blir nesten "sinnsyk" hvis jeg går glipp av en treningsøkt,selv om jeg har innsett det jeg blir ingen verdensmester.Men jeg kan jo hjelpe de som kan bli det.

Det er vel den trangen etter å bryte uante dimensjoner som driver meg også som Zuulroy skriver om.

Uansett en megahonnør til Zuulroy for et kjempeinnlegg,der alt egentlig ble skrevet.

[gard]

Jeg skal si dere hvorfor jeg starta trene. Etter 3 år som inakivt medlem på treningssenteret, satte de faen meg opp månesprisen så mye at om jeg ikke starta å trene 4 dager i uka, så ville det vært REN sløsing med penger. Var først etter et år at jeg starta å trene seriøst, men jeg var der 4 dager i uka, hver uke, uten pauser, og trente - selv om det ikke var på det mest seriøse.

Det at jeg veide 65 kg tenkte jeg aldri på. 90% av befolkningen er noen tynne wanks, så jeg tenkte aldri på at jeg var liten.

[Zuul]

Fordi det er artig og praktisk å være sterk, fordi det føles bra og ser bra ut å ha muskler og fordi det hjelper bra med tanke på å leve et liv fullt med energi og fri for sykdom frem til jeg er 120 år.

Det er alt for mange som blir passive når det blir eldre. Plutselig har man ikke tid til å trene på grunn av alt annet.

min plan er å trene til jeg dør. Fra rullator og ned på benken

[Fenrikflink]

Du tenker så mye lurt du, og så sier du det høyt også 

For min egen del begynte jeg å trene fordi "alle" gjorde det. Først fotball, deretter friidrett. Morfar hadde drevet med flere typer idrett som ung, og kunne i an alder av over 60 år fortsatt ta knebøy på en fot og la seg falle fra stående posisjon og rett ned på gulvet for å ta push - ups. Det var inspirerende for en liten sprett.

Som tenåring flyttet jeg, og sluttet med fotball. Begynte etterhvert med karate, noe jeg virkelig brant for i en lang periode. Skjønte at dersom jeg skulle bli god var det nødvendig med mye mer trening enn to fellesøkter i uken. Etter hvert ble det flere økter med løping, styrketrening og tøying hver uke. Jeg fikk fort resultater av treningen, noe som betalte seg med semifinaleplass i KM for seniorer der jeg som 75kg tung 15 åring måtte stille i +90 fordi klubbens kvote var brukt opp. Jeg fikk også være med til nm for junior 16-20 år selv om jeg var 15. Måtte også der stille i tungvekt (+75) og veide akkurat over med to treningsdrakter og sko på.

Jeg begynte å trene med vekter som 15- åring, noe som betydde begynnelsen til slutten for karatetreningen. Da jeg begynte å trene med vekter tok jeg 75kg i benkpress, men etter tre måneder tok jeg 100, mens jeg ennå gikk i niende klasse. Jeg hadde flaks og traff personer som hadde mye kunnskap om å trene korrekt, om enn noe mindre kunnskaper om å bli sterke.

Selv om jeg sluttet med karate trente jeg fortsatt mye kondisjon og bevegelighet ved siden av styrketreningen. Jeg løp nesten alltid alene. Aner ikke hvor mange turer jeg løp i regn, sludd og snø fra jeg var 14 til jeg var 18, men det er ikke få. Jeg husker en jul der jeg kom hjem fra besøk halv tolv på kvelden andra juledag, og snørte på meg skoene for å løpe en liten mil. Hvorfor? Fordi det var det jeg gjorde.

Etter hvert gikk treningen min over til å inneholde mest styrketrening, og jeg har vært innom flere måter å trene på, deriblant nautilus, HIT og Super Squats. Alt virket, men ikke lenge.

I mer voksen alder ble jeg overtalt til å prøve å spille rugby. Jeg syntes det så brutalt ut, men valgte å prøve. På dette tidspunktet var jeg 27. Jeg fant meg fort til rette på laget, og klarte å spille meg til fast plass på laget. I min tredje sesong fikk jeg vite at jeg var aktuell for å spille på landslaget i EM. Dette var en sjanse jeg ikke kunne la gå fra meg, og jeg trente alt jeg kunne fram mot dette.

Jeg er smertelig klar over mine begrensinger som rugbyspiller, og visste også da at jeg ikke ble tatt ut fordi jeg var den flinkeste, men fordi jeg var blant de aller sterkeste spillerne i Norge, og fordi jeg er lojal og ikke finner på noe tull.

I denne perioden ble det mye styrke og kondisjon i tillegg til økter med laget. Høydepunktet for meg her var to landskamper i EM, og en bortekamp i VM kvalifisering mot Andorra. Følelsen av å høre Ja vi Elsker med norsk drakt og flagget på brystet er ubeskrivelig, og jeg ville ikke vært den foruten for noe. Aldri!

Etter at jeg sluttet med rugby bestemte jeg meg for å prøve å delta i et styrkeløftstevne. Jeg hadde syslet med tanken siden jeg så en diger sogning med hvitt hår dra 340 kg i markløft på et Km tidlig på 90 tallet.

Jeg snublet over hjemmesiden til Westside Barbell Club i USA, og syntes deres metode virket interessant og bestemte meg for å prøve, og satte meg et stevne som mål.

Etter dette har jeg prøvd både styrkeløft og strongman, og har hatt glede av begge deler.

Hvorfor jeg trener?

Fellesnevneren for alt jeg har prøvd er at det handler om å flytte grenser. Det handler om å kjenne at jeg blir bedre gang for gang. Det handler om gleden ved å kjenne meg sterk og rask, å kjenne blodet strømme raskere, å høre pulsen slå hardere. Å VITE at jeg kan ødelegge vekten foran meg.

Kombinasjonen av hard, høy musikk, opphisselsen ved å prøve noe jeg ikke har klart før, og den intense gleden over en ny personlig rekord.

Det er grunnen til at jeg trener  >

[Eivind1990]

veldig godt skrevet zuulroy! honnør!

Jeg begynnte å trene fordi jeg var tynn og svak... hadde lyst å bi stor! kjempe stor skulle jeg bli...
jeg hadde trent en del med vekter hjemme, men det var ikke mye... mest bicepscurl og skulderpress..
Det er faktisk bare litt over et halvt år siden jeg begynnte å trene skikkelig seriøst og jeg har hatt gode resultater.. for å si det sånn så blir jeg vertfall ikke sett på som tynn og svak lenger.

Det som motiverer meg nå er
- Først og fremst den deilige følelsen man får når man trener
- Se og sammenligne seg med andre som trener, spesielt kamerater drar meg framover.
- Et mål om å en gang stille i en kroppsbyggingkonkuranse

[Shortone]

Når jeg tasset rundt som liten gutt så var det stort sett fotball som gjaldt. Det gjorde det frem til slutten av ungdomsskolen egentlig. Det ble aldri noen proffkontrakt på meg og knapt en fast plass på et lite møkkalag som ingen har hørt om, men som alle har vunnet over.

Når jeg var 15år begynte jeg så smått å flytte på noen fjærlette vekter i lokalene til Fredrikstad styrkeløftklubb. De holdt til i et nedslitt, nedlagt og gammelt asyl (det var det det het før vi fikk psykiatriske sykehus). Trente fullstendig på måfå og som for så mange andre så ble det mye benk og biceps. Rygg var kjedelig og bein nærmest uaktuellt.

Fremgang ble det og med den så kom også motivasjonen. Min ihvertfall. Hadde mer fremgang enn kompisene mine og dermed mistet de litt piffen. På den tiden så var hovedfokus å være den sterkeste av gutta. Det endte med at jeg stortsett trente alene. Noe jeg for det meste har gjort siden også. Øktene var lange og ustrukturerte, men jeg holdt det gående.

Begynte etterhvert å få pakket på meg noe muskelmasse og klarte å flytte på en del tyngre vekter. Dette økte bare motivasjonen.

Etter fire år så måtte jeg, som så mange andre, tilbringe et år i grønt. Som postmann på Andøya, med halvannen time om dagen med plikter så var det ikke vanskelig å få tid til trening. Det var heller vanskelig å begrense seg, Ville trene hver dag. Havnet da sammen med en tidligere junior norgesmester i benkpress. Han var sterkere, større og langt ivrigere enn meg. Lærte masse av mannen og hadde en fremragende fremgang dette året.

Når jeg kom hjem så begynte jeg på et halvkomerst studio her i byen. Da hadde jeg pakket på meg en del muskelmasse og var forholdsvis sterk. Av en eller annen grunn begynte alle gutta som hadde trent en del og som grodde fortere enn hva som lovlig var å hilse på meg. Ikke på kompisen min som hadde blitt med litt igjen. Var vel sikkert for en av gutta å regne da. Lo bare av det og tenkte mitt. Trente der et år før alt gikk åt h.........

Et år uten så mye som en liten økt. Deretter begynte jeg på studiene mine. Begynte så smått å trene igjen, men med 100% stilling og fulltidsstudie så ble det lite tid til slikt. Holdt ut et snaut år før det sklei ut igjen.

To år uten så mye som en økt!!!!
Begynte igjen nå i juni. Mer motivert enn noensinne. Har en hel masse å ta igjen. Fryktelig mye muskelmasse er borte, men mye (langt fra alt) av stykren er på vei tilbake. Overaskende fort egentlig.

Nå er det kosthold og trening som er hovedfokus, etter jobbsøkingen da.
Jeg vil tilbake dit jeg var, før jeg fortsetter videre mot nye høyder.
Og mange av de smålate kompisene mine som har pådratt seg kulemage og pæreform i en alder av 25, er den beste motivasjon som finnes. Synes de fortjener en stor takk. Jeg skal aldri bli som dem!!

I tillegg så finnes det ikke noe som ser mer latterlig ut enn en kar på over to meter som er syltynn, smalskuldra og lutrygga. Da ser det derimot rimelig kult ut med en kar på over to meter som er påpakket, bredskuldra og rakrygget. Det er målet mitt og hva som holder meg i gang i dag.

Nå er det på tide med en boks tunfisk så jeg får vel gi meg.

Glimrende tråd detta her forresten.

[bonaqua]

Det hele begynte vel med at jeg sluttet på fotball i 2. klasse fordi jeg allerede på det tidspunktet innså at jeg var talentløs. Jeg kom heller ikke til å bli noe bedre.
Etter at mamma og pappa i sin store fortvilelse skulle melde meg inn i turning, sa jeg nei. Jeg vil lære og sloss (ganske logisk, var den letteste og laveste i klassen med mine beskjedne 18kg i 4. klasse)!

Heldigvis for meg var naboen tilfeldigvis formann i budo vest eller hva det het den gangen. Han fikk meg til å begynne på Taekwondoe sammen med sønnen hans (som og hadde samme bakgrunn som meg, bare at han var 4-5 år eldre). Å få trene med en grønnbelter som var 5 år eldre var for meg den gang noe det samme som det ville vært og trene med Lee Priest nå. Jeg fikk en kjempemotivasjon, og ble ganske god i Taekwondoe.

Jeg fortsatte kampsporten i fire år. Plutselig var det noe som ikke stemte lenger. Oppvarmingene var blitt nesten umulig å følge med på, til tross for at kjedetikken hadde lagt sin annmarsj i klubben. Jeg fikk masse smerter i brystet etter fire minutter med aktivitet, og klarte nesten ikke puste. Det endte med at jeg gav meg, noe jeg angrer stort på den dag idag.  Jeg var fremdeles liten og lett. Tror jeg var oppe i svimlende 30 kg da jeg gikk ut av barneskolen.

Vel, jeg kunne jo ikke slutte helt med sport. JEg hadde alltid gått på noen idrett, og jeg følte meg elendig da jeg ikke fikk noen trening. Jeg fant ut at golf måtte være idretten for meg! Jeg spilte golf i noen år, men det dabbet fort av.

Etter å ha fått en time hos barnelege Howlid i sentrum fikk jeg vite at jeg hadde astma. Endelig skulle jeg få gjøre noe med problemet mitt. Jeg begynte og jogge, sykle, skate som aldri før. Bare synd at jeg fikk kneskade noen få måneder etter at jeg fikk astmamedisin. Plutselig veide jeg 42 kg og ble av han kvalifisert som lettere overvektig. Jeg tenkte ikke noe på det der og da, fordi jeg hadde aldri sett på meg selv som noe særlig fet. Jeg var bare en av de som var kraftig bygd.

Etter å ha sett på roerne og padlerne på TV, kom meg og en kompis frem til at vi og skulle bli slik! Etter mye frem og tilbake bestmte vi oss for å melde oss inn i den lokale padleklubben. De holdt til i et nøst/skur men hva gjorde det? Vi fikk trene, og fikk muligheten til å bli større og sterkere enn alle fotballfreakene i klassen! Vi var da 14 og 15 år og gikk i 8 eller 9.

Heldigvis for oss var padlesessongen akkurat over da vi begynte, så fikk fikk starte med vekttrening den andre treningen vi var der. Til og begynne med klarte jeg å løfte olympia-stangen 5 ganger. Dette var kanskje ikke noe særlig i forhold til de 40 kiloene som kompisen min trente med, men jeg trente! Vi fikk en relativt bra fremgang, etter tre måneder kunne jeg trene med 22.5 kg og kjøre 20 reps. Det jeg ikke skjønner er at vi fant ut at vi også ville trene rygg, ikke bare bryst og biceps. Den dag idag er jeg utrolig glad for at vi kom på den ideen. Jeg hadde ikke følt meg så bra på mange år. Den lettere overvektige ungen var ikke lenger så feit.

Men, da kompisen min ble 16 meldte han seg inn på Sats der storebroren hans trente. Jeg, som ikke ble 16 før om 7-8 måneder slet litt med motivasjonen og treningen dabbet nok engang av. Da jeg meldte meg inn på Sats (på 16.årsdagen min dog vel og merke), begynte jeg å trene fast tre ganger i uken.
Jeg har holdt frem med treningen min til den dag i dag, og det lengste avbrekket jeg har hatt var da vi var i sogn på ferie i utrolig kjedelige 4 uker. Heldigvis hadde min onkel kjøpt seg en kajakk, så det ble noen padleturer i dann og vann.

Da jeg fant ut at jeg ville begynne og trene enda bedre, spise riktigere og fokusere mer på utøvelse i stedet for tyngde søkte jeg på nettet. Jeg hadde hørt om en side som het iform. Den skulle visst være veldig bra, og jeg skulle melde meg inn der. Rett før jeg meldte meg inn, kom jeg over nok en side. Denne het treningsforum.no, og her var det ikke så mange fjortisser og drittslenging som på ifrom. Som en ren bonus oppdaget jeg etterhvert at det var utrolig mange flinke folk her som skrev utrolig mye bra på forumet. Etter å ha lest utallige tråder, satt jeg opp en kostholdsplan. Nå føler jeg meg mye bedre i kropp og sinn.

kort oppsumering:

Jeg trener fordi jeg elsker følesen av og gi ALT. Det å være totalt utmattet etter vektløfting må vel være en av de beste følelsene i verden. Når jeg ikke trener føler jeg meg uvell. Som en ekstra bonus forhindrer jeg at magen buler og at puppene fra 9. kommer tilbake. Når jeg ikke trener føler jeg meg dårlig. Den uken jeg skal til Kina kommer til å bli et marereitt hvis jeg ikke finner et gym. Trening er terapi. Når jeg trener glemmer jeg alt som har med skole, død, familie og pengeproblemer, og det er en deilig følelse i min ellers så stressendes hverdag!


Apropo den rugbykampen FenrikFlink, hvis den spiltes på Fana stadion så var jeg og såg på sammen med Svein Jarle.

[Zuul]

Mye bra historier her, bare å komme med flere

[nWe]

Trener fordi: Jeg vil ikke være nerdens om sitter å gamer til kl.4.00 på natten. Vil bruke kroppen, trening føles godt. Jeg ser bedre ut når jeg trener, og liker å få opp selvtilliten.

Og Arnold er også en grund ^^

[Danny]

For om jeg ikke trener vil jeg se mye verre ut enn jeg gjør. ; P
Begynte vel dog å trene fordi jeg hadde litt mindreverdighets-komplekser etter å alltid vært den svakeste og tynneste oppgjennom årene. Lei av kommentarer om at jeg så ut som jeg var mange år yngre enn jeg var osv.

[Zuul]

Når jeg starta å trene var jeg 182 høy og veide 69 kg Det er rart å tenke på i dag