Hvorfor gidde å trene

[x-sofagris]

Morsom tråd 

Grunnen til at eg begynte og trene er ganske teit igrunn..Dama gjorde de slutt,og da bestemte eg meg for og få en bra kropp,så kunne hu angre på att hu gjorde de slutt  Det var jo naturligvis ekstremt motiverenes..hehe..men etter noen mnd'er så hadde eg glømt ex dama,og fortsatte med trening pga eg synst det er morro og trene 

[cas]

Hvorfor gidde å trene?

Helt ærlig.. Ja, HVORFOR GIDDE?
Slik ser iallefall jeg det nå, etter 5 år med slit for å komme dit jeg er idag.
Skal nevnes at jeg bor i en liten by, med i underkant av 9000 innbyggere (før asylsøkerbølgen 1.april) - og at det dermed er småbysyndromet som gjør at jeg tenker "hvorfor gidde".

I en by som dette blir man motarbeidet uansett hva man oppnår virker det til.

Før var jeg den som hoppet over middagen så ofte han kunne, spiste godteri og drakk brus veldig ofte uten at jeg la på meg av det. Ja, jeg var rett og slett spinkel. Spinkel og jævlig.
I 13-14års alderen var det vittsnok inn å være "tykk" i gjengen jeg var i, så da ble mat-inntaket økt, og jeg endte opp som "blautfeit" .. Blautfeit og svak.

Jeg flyttet fra byen når jeg var 17 for å gå på skole - til en enda mindre by. Det var her "drømmen" begynte. Planen var å trene som faen mens jeg var borteboende, slik at folk kunne si "wow" når jeg kom tilbake. Sånn gikk det ikke. Jeg trente kanskje 10-20 ganger på dette året, men fikk aldri kommet i gang.

Når jeg flyttet hjem igjen, som 18-19åring derimot, fikk jeg komt i gang.
Siden den gang har det egentlig bare gått en vei. Med grunnlaget jeg hadde lagt som 17åring, var begynnervekta i benkpress 3x10 på 50kg med veldig smal margin. Greit nok det.

Som alle andre ivrige, lasset jeg på med proteinpulver - fullstendig uvitende om doseringer, kosthold generelt, eller trening. Jeg gjorde det jeg ble fortalt og leste på iform.no hele veien.

Nå har jeg vel komt meg opp fra 75 til 95kg på de 5 årene. Ingen stor forskjell, men jeg er ikke liten, ikke spinkel, og ikke svak lengre.

Men hvorfor tenker jeg da slik jeg gjør, lurer dere sikkert på..
Enkelt. I et lite samfunn som dette her har man tydeligvis ikke lov til å være større enn gjennomsnittet, ikke lov til å være glad i å trene. Så på folkemunne bruker jeg anabole steroider. Jeg drikker ikke pga. jeg er redd for lever og nyrer, og jeg har kviser pga. steroider, og blir jeg noen gang sint, så er det pga. steroider.

Mens sannheten er så enkel som at jeg ikke drikker pga. utelivet suger, jeg er dritt lei, og jeg ser derfor ikke verdien i å gå ut. Når sommeren kommer er det derimot et helt annet spørsmål. Sommer, Sol, sjøliv og øl er en grei kombinasjon synes jeg.
Kviser har jeg alltid hatt, og ser ikke ut til å bli kvitt heller, og det å bli sint en gang i blant er noe som ligger naturlig til for alle.

Men ellers, så trener jeg med mål om en definert, symmetrisk (sliter der) og atletisk kropp.
Målet er å være "gjennomført trent" med kondisjon, styrke, muskelmasse, tøyelighet - noe som også gjør at jeg har utfordringer i lang, lang tid framover.

[ojsannda]

for å kompansere for sykt liten tiss!!!!!!!!!

[cas]

for å kompansere for sykt liten tiss!!!!!!!!!

Det glemte jeg å ta med i skrivet mitt, men ja. Det også

[Lundefuglen]

Har hatt lyst til å skrive et svar her en stund nå, men liksom aldri fått satt meg ned og gjort det. Nå er det på tide, hvorfpr gidde å trene?

Samfunnet i dag er preget av mye stillesitting og lite fysisk aktivitet. Dette er ikke sunt. Fysisk aktivitet er vist å være bra for helsa. Styrketrening gir sterkere beinstruktur og gjør hverdagen lettere. Kondisjonstrening er gir bedre livskvalitet for bla. a. eldre og KOLS-pasienter. Trening motvirker også overvekt. Her kunne jeg ha lagt fram artikler og argumentert mye mer utfyllende. Men dette er ikke grunnen til at jeg trener. Disse argumentene bruker jeg for å overbevise foreldrene mine om å begynne å trene.

Når jeg er på trening kan jeg glemme alt annet. Gikk eksamen i dass, fikk jeg ikke jenta jeg ville ha, eller om jeg bare tråkka uti en sølepytt, det spiller ingen rolle, kommer jeg meg på trening glemmer jeg alt for en times tid. Men hvorfor akkurat trening. Jeg er sikker på at folk kan oppnå det samme ved å samle på frimerker, mekke biler, bygge modellfly osv. Å komme seg unna alt annet for en liten stund. Så hvorfor akkurat trening?

Saken er den at jeg holder på med å ta en mastergrad i fysikk. Derfor sitter jeg stille, på ræve, på en stusselig lesesal 8 timer om dagen 5 dager i uka. Hvis jeg etter det skulle gått hjem og dassa foran tv-en/dataen resten av dagen ville jeg aldri følt meg ordentlig levende. Kommer jeg meg på trening endrer alt seg. det har ikke noe å si om jeg løfter vekter, er å løper eller trener judo. Det er følelsen av å faktisk bruke det jeg har fått. Å virkelig bruke musklene, løfte nær min kapasitet. Å kjenne pulsen øke og måtte hive etter pusten. Prøve å "drepe" motstanderen med en kvelning. Bruke urinstinktene fra en tid hvor liv og død faktisk avhang av hvor sterk kroppen din var. Det er det som får meg til å føle meg levende. Men allikevel er det ingenting mot de små øyeblikkene av ren magi. De må nesten oppleves for å kunne forklares, men jeg skal allikevel nevne noen.

Da jeg og en kamerat trente for å ta 100 kilo i benk i 4-5 måneder og begge lykkes på slutten av programmet. Den gangen jeg etter å ha trent målbevist for det i 9 måneder dro 200 kilo i markløft. Når jeg hang to røde 25-kilos hantler i beltet og tok en pull-up, Alt dette er øyeblikk hvor alt stemmer og føles rett. Det er denne følelsen jeg lengter etter og vet jeg kommer til å få når jeg løper 10 kilometer under 40 minutter eller når jeg har fullført maratonet mitt i sommer. Jeg skal allikevel ta meg tid til å beskrive det største kicket jeg noensinne har fått på trening/konkurranse.

Jeg sa meg villig til å stille på lag-NM i judo så vi kunne stille lag. Da hadde jeg holdt på et år. Jo nærmere konkurransen kom, jo mer nervøs ble jeg. På selve konkurransedagen var jeg pissredd. Jeg prøvde å høre på musikk som vanligvis får meg i gang. Det hjalp ikke en dritt. Jeg var redd for å skade meg, redd for å dumme meg ut, jeg hadde egentlig mest lyst til å gjemme meg bort i et hjørne. Den første kampen var mot en som har trent litt med oss. Og han er god, veldig mye bedre enn meg. Og det vet jeg, men jeg feiga ikke helt ut og gikk ut på matta for å møte han, fortsatt med et ønske om å være et helt annet sted. Så skjer det mye, veldig fort. Jeg ser på han, og plutselig forsvinner alt annet enn meg og han. Og jeg glemmer at han er bedre enn meg. Kampviljen våkner. Jeg føler meg med ett sterkere enn noensinne før. Jeg nekter å akseptere at jeg kommer til å tape. Og selvsagt tapte jeg. Men ikke med en gang. Og ikke uten kamp. Det var da jeg bestemte meg for å gå flere kamper. Og selv om det ikke er et like stort kick hver gang, er det allikevel fantastisk moro. Jeg har vært nervøs før kamper etter det, men jeg har aldri ønsket meg bort før kampen starter. Da vil jeg gjøre alt jeg kan for å vinne.

Hvem vet, om 5/10 år kan jeg ha kone, hus, barn, stasjonsvogn og bikkje. Da kan jeg ikke trene like mye som jeg gjør nå. Men jeg skal aldri gi meg. Aldri om jeg skal gi opp jakten på disse øyeblikkene hvor alt stemmer.

[Ryū]

fordi jeg slipper å ansette flyttebyrå når jeg evt. skal flytte, eller bilen stopper på motorveien, og jeg må ut å dytte, eller om jeg skal bygge hytte, eller bare være til nytte

[Terry123]

Få ut aggreasjon...

[Crudeoil]

Trening er min egen lille time som er for meg, og kun meg. Alle tanker og bekymringerer forduftet.
I en fysisk jobb som jeg har er det godt å bli sterkere for å imøtekomme eventuelle utfordringer når de kommer, herunder tunge løft.
Jeg begynte ikke å trene før jeg var 25 år, er nå 30. For jeg gadd ikke trene. Var mye mer moro å råne og være drita og på sjekkeren fredag og lørdag i flere år.. Ikke at jeg angrer på den tiden, for det var utrolig mye moro.
Men jeg skulle ønske jeg gadd å trene på den tiden.
Røyk og sprit var det som var gøy på den tiden.
Jeg kan takke en tidligere kollega for at han fikk den tynne ræva mi ut av potetgullskåla og opp av sofaen og inn på bedriftens treningsrom.
Her kom mitt første møte med invalid stølhet og smerte, men gud som jeg likte det.
Min første bøtte med Gainer og kreatin ble bestilt og da var denne kroppen i gang med en stor forandring.
På 2 mnd gikk jeg opp 10 kg.
Joda mye var fett, men det trengtes for å skule hoftekuler og ribben. Selvbildet mitt ble straks bedre og selvtilliten likeså.
Jeg har aldri sett meg tilbake for å angre på at jeg begynte å trene. Jeg har sett meg tilbake å angret på at jeg ikke startet tidlilgere.


That`s my 5 cents

[s0pr0]

Hvorfor trene?
For the lulz!

[Sparky.]

Jeg trener fordi da kan jeg glemme alt og alle for et lite øyeblikk og kan "slappe" av i tankene. Etter en hektisk uke på skolen med mye prøver og arbeid, er det ingenting som er herligere enn å koble helt av fra resten av verden på trening. Jeg prøver hele tiden å prestere bedre og gjerne få en mer atletisk kropp, men det er ikke bare dette som driver meg. Det er følelsen jeg har der og da, når jeg løfer så tungt jeg klarer og blodårene presses frem på armer og ben, og jeg får en slags følelse av glede. At jeg pusher meg så hardt jeg kan og sliter meg helt ut, for da kan jeg slappe skikkelig av etterpå. Jeg får også et mye mer positivt syn på ting etter jeg har vært på trening.

[mtMH]

Hvorfor gidde å trene?

Fordi jeg elsker det. Jeg føler meg utrolig heldig som har den lidenskapen, når folk snakker om at det er et ork å trene så har jeg rett og slett problemer med å relatere til det. Treningen er og blir noe av det jeg alltid finner tid til, har jeg "tusen" ting å gjøre så kan det pigade meg vente til etter jeg har vært på trening=)
Treningen gir meg mye fysisk som styrke, utholdenhet og en sunn kropp. Men i tilleg til det så gir det meg en indre ro, styrke og selvsikerhet. Noen ganger kommer jeg ut fra treningen og tenker at jeg kunne løftet en elefant, strengt talt kunne jeg nok ikke det, men så har jeg jo heller aldri hatt en elefant innen rekkevidde;)

Treningen er for meg en livstil, jeg liker å ha det bra her i livet, treningen er en bit av puslespillet som gjør meg til den jeg er=)

Dette var forøvrig en super tråd masse inspirerende lesing. Og treningsforum er rett og slett genialt, lærer mer for hver dag som går.

[Cocho]

Hvorfor jeg gjør det jeg gjør?

Det er ikke så enkelt egentlig, men jeg regner med at det er fordi når jeg er på styrkerommet føles alt annet så veldig ubetydelig. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har stukket ned dit sent på kvelden bare for å løfte og klarne tankene. For vektene er laget av metall og sier ingenting, og når jeg løfter så er det bare meg og ingenting annet. Samtidig at den følelsen jeg sitter igjen med etter et tungt løft som nesten la meg i bakken er helt fantastisk. Det er meg mot vektene, og jeg vinner! Jeg føler meg bare veldig bra når jeg løfter. Jeg er i mitt rette element, og ingen kan røre meg. Samtidig som det er kjekt å se framgang og vite at jeg holder kroppen min i form, mens jeg blir større og sterkere for hver dag som går.

- Cocho

[Nsr160]

Motivasjoen min kommer fra, å se på folk, som ikke trener.

[Arilyn]

Jeg vil egentlig ikke si at det handler om å gidde, men ...

Hvorfor trener jeg? Fordi det er terapi og medisin, det er min me-time, det er gøy, jeg føler meg bedre, det er motiverende når jeg ser og merker resultater og det gir meg bedre selvtillit.

Det er lite som hjelper så bra på en deppedag som å løpe seg en langtur med treningsmusikk på øret, eller ta seg helt ut i spinningsalen eller i styrkerommet. Få fokuset vekk fra tunge, mørke tanker og få ut frustrasjon over andre mennesker, over ting som går galt, eller over egen selvdestruktiv tankegang.

Jeg har en stillesittende jobb, og mange timer foran pc-en hver dag er drepen for rygg, nakke og skuldre, uten treningen hadde jeg vært mye sykmeldt og slitt med mye større plager enn jeg gjør i dag.

Selvtilliten min har aldri vært noe å skryte av, men framgangen jeg får, resultatene jeg får av treningen gjør at jeg føler at dette er noe jeg mestrer.

Får jeg spørsmål om hvorfor jeg gidder å trene, så får jeg veldig lyst til å spørre hvorfor man ikke skulle gidde. Hvorfor blir trening sett på som noe man "må", eller som noe kjipt? Jeg har store problemer med å forstå de som skal hevde seg ved å nærmest rakke ned på dem trener, bunner det i dårlig samvittighet over manglende selvdisiplin, og dårlig selvtillit, eller hva?

[Polishpower]

Hvorfor gidde å trene?

For å bli stor , som ARNOLD!