Jeg er veldig enig med M her.
Overvekt, Anoreksi, bulimi..
Alt dette handler om å kontrollere det en føler en kan kontrollere.
Anoreksi:
Min venninne har anoreksi. Hun spiser aldri mer enn et eple om dagen.
Hun føler seg fin , flott og har knall selvtillitt.
Men hun er utrygg på omgivelser når hun skal noe nytt, hun er redd for ting som ikke hun kan kontrollere.
Det var tøft for henne å starte på en utdannelse i en alder av 32 , men hun gjorde dette for å tenste sine grenser
De fleste med spiseforstyrrelser forsøker kontrollere maten, fordi denne KAN de kontrollere. De kan velge å ikke spie og føler seier hver gang de mestrer denne.
Bulimi:
Min kusine har slitt med bulimi siden hun bodde i USA. Da hun reiste over var damen rundt 50 kilo , og var faktisk 186 høy.
Da hun kom hjem fra "burgerland" veide damer 135 kilo.
Da begynte helvete.
Nå handlet det ikke om kontroll lengre , men rett og slett det å alltid tape kampen mot maten.
Hun ble depressiv. Kunne spise for tre fire tusen i slenge og kaste opp alt etterpå . Fordi hun angret, var lei seg og hadde dårlig samvittighet.
Hun la mer og mer på seg.
Det endte med at hun flytta inn på hybelen hos min mor og far. Og mine foreldre tok grep. Samtaler, prating, oppfølging med mat ( riktig mat) , hun fikk ikke gå på do alene. Og pappa dro henne med ut å gå med bikkja.. HVER dag i flere timer. Pappa tok henne med på fjellturer og jakt. Alt dette for å få henne ned i vekt , men styrke selvfølelsen hennes.
Hun var frisk i flere år. Inntill for fem år siden. Da ble det bråk med samboeren , og det trygge tilværelsen hun hadde bygget opp forsvant. Og nå er det på'n igjen ..
Overvekt
Har en ekstremt overvektig venninne. Hun eter bare usunnt.
Har masse digg, godterier etc liggende i skapet.
hun er deppa og lei. og ingen "liker henne " etc.. Dette er standard. Hun har brukt antidepressiva i årevis..Det er vanskelig å få henne på andre tanker , om kosthold, mat etc..
"nei, det går ikke alikevel".. Og hele den greia der.
Hun gjør narr av folk som ser bra ut og trener, og spiser sunt, fordi hun føler seg underlegen.
Og det er faktisk slik at jeg aldri møter henne rett etter trening, eller i kroppenære klær, nettopp fordi dette knekker henne mer.
Jeg har prøvd det meste, men ingeting hjelper..
Så det er vanskelig.
Så til meg selv:'
Jeg har alltid slitt med ekstremt dårlig selvtillitt.
Har fått høre gjennom oppvekste og ungdomstiden at jeg var stygg, dum, ekkel , flaggermus ( pga brillene , fordi jeg ser så dårlig) , ingenvits å pynte meg for ingen ser på meg alikevel etc.
Jeg gikk i mange år og så ut som en grå mus, nettopp fordi INGEN så på meg, ingen likte meg, ingen brydde seg.. Dette var også grunnen til at jeg var i et "voldelig" forhold med en psykopat i fire og et halvt år. Fordi jeg var lært opp til å tro at jeg ikke hadde noen verdi!!
Da jeg fikk bella endret mye ser. Jeg nektet å la henne vokse opp med en undertrykket og grå mamma , som ikke var verd noe. For hva ville hun tro om seg selv etterhvert?
Jeg flytta til Oslo, begynte trene. og har kuttet ut "dårlige venner" ( noen skjær har man enda i den sjøen , men de blir færre) , kuttet ut både min far, og flere familiemedlemmer , som overhodet ikke er bra for min person. Jeg har hatt ti år med opprenskning, og klarer endelig PUSTE! Uten dårlig savittighet for at jeg opptar oxygen fra noen som er mer verd enn meg.
Treningen har hjulpet MYE!! Veldig mye!
Og bare det å stå på scenen i NM2004 var en seier, og jeg VISTE alle som hadde tråkket på meg!! Itillegg var det en seier over kroppen ,siden jeg har slitt med nakkeskaden som gjorde meg lam i høyre side over en lengre periode.
Jeg er fremdeles meget var og sår, når negative kommentarer kommer . Og når folk slenger uten å tenke seg om.
Og jeg må få sagt at treninga er det som i perioder , når alt er svart og selvtillitten på bunn, holder meg oppe! Kun treningen , og den fysiske smerten jeg får ved å bruke kroppen maximalt på treninga. Selvtillitt er det viktigste et menneske har, og det er det menesker trenger for å fungere og endre livet sitt, og ikke minst styre det. Når denne er borte så lever man rett og slett ikke.
Og ja, jeg har mine svarte hull, og perioder hvor alt blir svart . Bare spør mine venner. Det er tunge perioder, og jeg er glad jeg har treningen , og ikke maten jeg tyr til. For gud vet hvordan jeg hadde sett ut , om jeg hadde tydd til maten..
Så når man har venner , med depresjoner, overvekt, anoreksi eller hva det måtte være. Ikke tving dem, støtt dem heller, og gi dem troen på seg selv.
Nann