Noen har større problemer enn andre..

[Mystique]

så senest i dag på et program om fedme og slanking med dr. phil - er kanskje litt rar men har sansen for den mannen. anyway på programmet var det tre damer med som gjester - hun ene hadde klart å slanke seg med stor suksess - supert.

neste damen klarte rett og slett ikke å komme i gang. hun var 25 år og veide 180kg. hun hadde mye helseplager pga fedme og visste at hun spiste feil og at hun måtte gjøre noe med det. Familie og venner var kjempebekymret for henne. Så hvorfor klarte hun ikke å komme i gang?
så ikke alt, men det var nok flere grunner til at hun ikke klarte det - för det første var hun nok ikke motivert nok - selv om hun sa at dette var noe hun ønsket mer enn noe annet i verden. For det andre så tror jeg ikke hun hadde nok støtte i omgivelsene sine . Familie og venner var bekymret, men la samtidig som oftest til rette for at hun kunne fortsette med spisingen sin og for det tredje - det er jaggu meg ikke lett å være i aktivitet når man er helt gåen etter 10 min med gange. Vet ikke hva de kom frem til på programmet da, men phil har sikkert satt i gang et opplegg for denne damen.
Problemet for mange som sliter med overvekt  tror jeg rett og slett er frykt. ( har tenkt endel på dette) frykt for å misslykkes, frykt for endring og det ukjente. Når man har prøvd gang på gang og mislykkes mister man etterhvert troen på at dette er noe man kan klare og slutter etterhvert å prøve. Ingen  liker å misslykkes og skjer det ofte nok unngår man gjerne de tingene man prøver å mestre heller enn å fortsette å prøve.
Når man først har blitt stor, så tror jeg at man etterhvert bare godtar tingenes tilstand - jeg er stor og sånn vil det alltid være - holdning - kanskje legger man på et vis heller ikke lenger merke til at man fortsetter å legge på seg. Det blir rett og slett for mye å takle. Maten blir en venn - en trygghet. Man vet gjerne at man er på vei utfor stupet, men man vet iallefall hva man har - det er livsstilen man kjenner/ er vandt med/ en hverdag man føler seg trygg i. Mens det å endre livsstilen sin så drastisk at man kan komme ned i en noenlunde normalvekt krever så mye av en person og man vet gjerne ikke hva man går til -> uttrygghet.
Vi mennesker er vanedyr og liker ikke store endringer i hverdagen vår og om man i tillegg er usikker på om utfallet av en endring vil bli som man ønsker, ja da er det mye lettere å velge letteste motstands vei og forsette som før heller enn å ta spranget og satse. Better the devil you know than the devil you don't er det noe som heter.

Jeg tror derfor at skal man kunne hjelpe folk som sliter med overvekt må  anerkjenner denne frykten og prøver å forstå hva som ligger bak - ikke bare avfeie det som unnskyldninger og påstå at det er så lett og bare til å gjøre sånn og slik.
kanskje man også etterhvert må anerkjenne at mat for folk som sliter med kraftig overvekt, blir som alkohol for alkoholikere - et vanedannende rusmiddel. Man sier ikke til en alkoholiker at - jammen det er jo bare til å å la være å drikke - men prøver å gi de hjelp og oppmuntring til å slutte. Hvorfor er man ikke da villig til å gi mennesker som sliter med overvekt den samme anerkjennelsen og gi de den hjelp og støtte de trenger - istedet for å bare slenge ut at de bare er late og kommer med dårlige unnskyldninger?
Man må også slutte med å gå rundt å tro at alle kan bli supermodelle - ja man kan slanke seg og komme ned  en vekt der man kan lare å holde et normalt aktivitetsnivå og få bedre livskvalitet, men noen vil likevel alltid forbil " store". Man må lære seg å godta at vi er forskjellige og gjerne endre det snevre synet på menneskekroppen som regjerer i dag. Alt for mange mennesker går rundt og er missfornøyd med hvordan de ser ut i dag og tror at de er dårlige mennesker fordi de ikke ser ut som en fitnessutøver eller toppmodell. Så skal det da ikke være!

Har et siste aspekt som jeg også vil ta med her - og her kommer den tredje damen fra programmet inn:
En god del mennesker som klarer å gå drastisk ned i vekt, endergjerne opp med å bli veldig deprimerte og får det på sett og vis verre med seg selv enn de hadde det før. Endringene er så store og drastiske at hodet klarer rett og slett ikke å henge med. Det er liksom ikke deres kropp lenger. Og at resultatet blir langt verre enn utgangspunktet gjør ikke saken lettere. slik var det for denne tredje damen - hun hadde gått ned så mye i vekt at huden hang og slang som en bolledeig over hele kroppen. Hun følte seg som et misfoster og hadde det langt verre med seg selv enn før hun mistet alle de kg. Dette gikk heller ikke bare ut over henne selv, men det gik også ut over forholdet til mannen og familien.
Så da kan man jo spørre seg om hvor viktig det er å få en superslank kropp og om det faktisk er verdt det. Har møtt flere som har sagt lignende ting - man mister ikke bare de kg men også en del av sin identitet på en måte.

Dette er ikke ment som noe unnskyldning for at folk skal forbli svært overvektige, men et forsøk på å forklare hvorfor noen faktisk gjør det og ikke klarer å komme i gang. Det er et forsøk på å vise at det ikke alltid er så lett som mange vil ha det til og at nok informasjon og kunnskap ikke alltid er nok.

[Mystique]

wanna be strong: tror ikke du hjelper folk med overvekt ved å gi dem enda mer skyldfølelse og si at det helt og holdent er deres egen feil pga maten de putter i seg. skal vi komme noe videre med dette problemet så må istedet for å prøve å fordele skyld, prøve å finne ut hva som ligger bak og prøve å løse de underliggende problemene. For mange er det andre ting enn selve maten som ligger til grunn for overspising, og å tro at det er bare til å  få overvektige folk til å spise mindre/ sunner så er hele problemet løst blir derfor litt vel naivt. Få har problemer med å godta at anorektikere er syke og at det sjelden er forholdet til mat som er hovedproblemet, men det er tydeligvis veldig vanskelig for mange å godta at det samme gjelder for mange folk som sliter med overvekt - da er det bare snakk om latskap og unnskyldninger. slike holdninger hjelper iallefall ingen. Rom ble ikke bygget på en dag - endring av livsstil til det perfekte og vekttap skjer heller ikke over natten.

[nann-rosita]

Jeg er veldig enig med M her.

Overvekt, Anoreksi, bulimi..

Alt dette handler om å kontrollere det en føler en kan kontrollere.

Anoreksi:
Min venninne har anoreksi. Hun spiser aldri mer enn et eple om dagen.
Hun føler seg fin , flott og har knall selvtillitt.
Men hun er utrygg på omgivelser når hun skal noe nytt, hun er redd for ting som ikke hun kan kontrollere.
Det var tøft for henne å starte på en utdannelse i en alder av 32 , men hun gjorde dette for å tenste sine grenser

De fleste med spiseforstyrrelser forsøker kontrollere maten, fordi denne KAN de kontrollere. De kan velge å ikke spie og føler seier hver gang de mestrer denne.

Bulimi:
Min kusine har slitt med bulimi siden hun bodde i USA. Da hun reiste over var damen rundt 50 kilo , og var faktisk 186 høy.
Da hun kom hjem fra "burgerland" veide damer 135 kilo.
Da begynte helvete.
Nå handlet det ikke om kontroll lengre , men rett og slett det å alltid tape kampen mot maten.
Hun ble depressiv. Kunne spise for tre fire tusen i slenge og kaste opp alt etterpå . Fordi hun angret, var lei seg og hadde dårlig samvittighet.
Hun la mer og mer på seg.

Det endte med at hun flytta inn på hybelen hos min mor og far. Og mine foreldre tok grep. Samtaler, prating, oppfølging med mat ( riktig mat) , hun fikk ikke gå på do alene. Og pappa dro henne med ut å gå med bikkja.. HVER dag i flere timer. Pappa tok henne med på fjellturer og jakt. Alt dette for å få henne ned i vekt , men styrke selvfølelsen hennes.
Hun var frisk i flere år. Inntill for fem år siden. Da ble det bråk med samboeren , og det trygge tilværelsen hun hadde bygget opp forsvant. Og nå er det på'n igjen ..

Overvekt
Har en ekstremt overvektig venninne. Hun eter bare usunnt.
Har masse digg, godterier etc liggende i skapet.
hun er deppa og lei. og ingen "liker henne " etc.. Dette er standard. Hun har brukt antidepressiva i årevis..Det er vanskelig å få henne på andre tanker , om kosthold, mat etc..
"nei, det går ikke alikevel".. Og hele den greia der.
Hun gjør narr av folk som ser bra ut og trener, og spiser sunt, fordi hun føler seg underlegen.

Og det er faktisk slik at jeg aldri møter henne rett etter trening, eller i kroppenære klær, nettopp fordi dette knekker henne mer.
Jeg har prøvd det meste, men ingeting hjelper..

Så det er vanskelig.

Så til meg selv:'
Jeg har alltid slitt med ekstremt dårlig selvtillitt.
Har fått høre gjennom oppvekste og ungdomstiden at jeg var stygg, dum, ekkel , flaggermus ( pga brillene , fordi jeg ser så dårlig) , ingenvits å pynte meg for ingen ser på meg alikevel etc.

Jeg gikk i mange år og så ut som en grå mus, nettopp fordi INGEN så på meg, ingen likte meg, ingen brydde seg.. Dette var også grunnen til at jeg var i et "voldelig" forhold med en psykopat i fire og et halvt år. Fordi jeg var lært opp til å tro at jeg ikke hadde noen verdi!!

Da jeg fikk bella endret mye ser. Jeg nektet å la henne vokse opp med en undertrykket og grå mamma , som ikke var verd noe. For hva ville hun tro om seg selv etterhvert?

Jeg flytta til Oslo, begynte trene. og har kuttet ut "dårlige venner" ( noen skjær har man enda i den sjøen , men de blir færre) , kuttet ut både min far, og flere familiemedlemmer , som overhodet ikke er bra for min person. Jeg har hatt ti år med opprenskning, og klarer endelig PUSTE! Uten dårlig savittighet for at jeg opptar oxygen fra noen som er mer verd enn meg.
Treningen har hjulpet MYE!! Veldig mye!
Og bare det å stå på scenen i NM2004 var en seier, og jeg VISTE alle som hadde tråkket på meg!! Itillegg var det en seier over kroppen ,siden jeg har slitt med nakkeskaden som gjorde meg lam i høyre side over en lengre periode.

Jeg er fremdeles meget var og sår, når negative kommentarer kommer . Og når folk slenger uten å tenke seg om.
Og jeg må få sagt at treninga er det som i perioder , når alt er svart  og selvtillitten på bunn, holder meg oppe! Kun treningen , og den fysiske smerten jeg får ved å bruke kroppen maximalt på treninga. Selvtillitt er det viktigste et menneske har, og det er det menesker trenger for å fungere og endre livet sitt, og ikke minst styre det. Når denne er borte så lever man rett og slett ikke.

Og ja, jeg har mine svarte hull, og perioder hvor alt blir svart . Bare spør mine venner. Det er tunge perioder, og jeg er glad jeg har treningen , og ikke maten jeg tyr til. For gud vet hvordan jeg hadde sett ut , om jeg hadde tydd til maten..

Så når man har venner , med depresjoner, overvekt, anoreksi eller hva det måtte være. Ikke tving dem, støtt dem heller, og gi dem troen på seg selv.


Nann

[Mystique]

nann: sitter her med tårer i øynene! Først vil jeg bare si at det er utrolig trist å høre alt det vonde du har opplevd - slikt er det ingen som fortjener! Men så vil jeg bare si at det er utrolig tøft gjort av deg å dele dette med andre! Du er tøff !
Du viser at ting kan endres, men at det tar tid. en inspirasjon til å ikke gi opp håpet for andre som prøver å kvitte seg med gamle skjær i sjøen, men ikke er kommet så godt i gang ! Fortsett med det !