Så skjedde det altså enda en gang, det som absolutt ikke skal og ikke burde skje. En altfor ung mann ender sine dager på måte som er han så altfor lite verdig. Og så altfor altfor ung. Og igjen er det så lett å skylde på at det var AAS som tok livet av min venn – jeg er ikke så sikker, selv om det kanskje var en medvirkende årsak til at Phillip ikke lenger er her. For hans del var nok heller AAS en måte å komme tilbake fra rushelvete på, det var hans måte å oppleve fremgang i livet sitt. Kanskje ikke en for god måte å gjøre det på, men hva er egentlig verst ? AAS for å bygge seg opp, eller enda flere år på narkotika av ymse slag for å bryte seg ned ytterligere ? Phillips bane ble vel gjerne at han aldri helt klart å gi slipp på sitt gamle liv og ikke riktig forstod at miksen ikke var det beste for han.
Phillip var en person som gjennom ungdommen sin levde et liv som var en del hardere enn de fleste av oss. Han var alltid den som trakk strikken litt lenger, var alltid sistemann hjem fra fest – og var det noen som hadde prøvd ”noe”; Phillip hadde alltid prøvd det. Dessuten var han en skoleflink fyr, en person som fikk karakterene han trengte for å komme videre i livet på den måten han selv ville. Det i seg selv var kanskje ikke så bra for akkurat han, det var aldri noen intensiver for å gi opp det gamle livet. Det gikk jo så fint å mikse. Partyløve i helgene, ”nerd” på hverdagene. Skillet fra ungdomslivet til studentlivet videre til voksenlivet ble derfor noe glidende. Og som de fleste av oss vet, når ulykken aldri riktig rammer en selv eller andre nære, ja da ”skjer det jo ikke meg heller”. Og når en samtidig får akkurat den jobben en vil ha, som er godt betalt – og ellers har få problemer i hverdagen, da er det lett å maskere sitt misbruk av narkotiske stoffer. For det var det som etterhvert hadde skjedd, Phillip var blitt en narkoman.
Det er heller ikke så lett å være en god venn i slike tilfeller. Hvordan får man en person som tilsynelatene ikke har noen problemer med sitt misbruk til å innse at han alikevel har det ? Hvordan få han til å skjønne at han brant lyset kraftig i begge ender; at han befant seg på et isflak med god fart sørover ? Måten vi valgte å hjelpe han på var å prøve å få han til å se andre måter å tilbringe fritiden sin på, gi han andre interesser og ikke minst bygge opp igjen en kropp som nå var sykelig tynn og mentalt sliten. Og akkurat den biten klarte vi fint, Phillip ble intressert i vår sport og han ble raskt en del av miljøet og nettverket vi hadde rundt vår trening. Han hadde fremgang, fikk mer orden på livet sitt og narkotikamisbruket var på vei nedover. Men et nytt problem dukket jo selvsagt opp. Det hadde vel gått noen måneder før en kompis og jeg fikk spørsmålet : ”deres misbruk da ? Hvorfor holder dere på med det, når dere skal ha meg til å slutte med mitt ? Er ikke dere like mye verdt som meg ? Narkotika er kanskje farligere, men et misbruk er vel et misbruk med tilhørende avhengighetsforhold ?” Jeg tror det var første gang Phillip ga meg en skikkelig en på trynet, selv om denne var i mental forstand. For etter disse ordene ble det helt stille – og vi hadde ikke noe svar å gi han. Vi var jo selv misbrukere, med den oppfattelsen av at vårt misbruk jo var ”sunnere” enn hans. Kanskje riktig, men like fullt et misbruk.
Etter denne hendelsen ble det stille på den fronten. Phillip fortsatte å trene bra som før, han spurte mindre enn tidligere, og virket tilfreds. I følge samboeren hans var også bruken av narkotika svært liten, men hun fikk alikevel ikke ting helt til å stemme. Og det var da lyset gikk opp for meg, Phillip hadde gjort som sine to ”redningmenn” – han hadde nå bare et annet stoff i sprøytene sine, et stoff som gjorde treningen hans enda mer fremgangsfull.
Det var ikke lett å sette han til veggs på dette. Svaret vi fikk var jo at ”dere bruker det jo !”. Og dilemmaet kom derfor for en dag : skal man gi opp sitt eget ”liv” for å hjelpe en venn, eller skal man leve sitt eget liv samtidig som man forklarer sin venn hva som er riktig; selv om det ikke måtte sammenfalle med hva en selv gjør ? Kan en anorektiker hjelpe en annen uten å hjelpe seg selv først ? Jeg har ikke noe godt svar til hvordan vi klarte å få han til å forstå, men innerst inne trodde vi at han forstod hva vi mente. For vi brukte en kveld og store deler av natten til å snakke om alt rundt dette; hvordan man gjør ting, hvorfor man gjør hva og hva man absolutt ikke skal gjøre. Om enn noe bedrøvet tok han til vett – i hvert fall trodde vi han tok til vett.
Det gikk få uker før vi skjønte at Phillip nok en gang hadde funnet trøst i sitt gamle liv. Han kjære fortalte oss hvordan han nok en gang hadde snudd om, og vi så han nesten aldri på trening lenger. Og det var da vi bestemte oss for at vi måtte ta tak her – og det skikkelig også. Men vinteren hadde dessverre allerede meldt sin ankomst, og vinteren skulle ikke bli mild dette året. Det var derfor med stor sorg at vi fikk beskjeden om at Phillip var lagt inn på sykehus rett før påske. To tomme øyne i en altfor sulten kropp kjempet ikke lenger så hardt. På en måte virket han tilfreds, fornøyd, og ikke redd. Jeg tror han selv skjønte at han var på vei til et sted der også han kunne få fred, et sted der misbruk ikke fantes, der krav ikke ble stilt og hvor smerte ikke var et ord som ble brukt. Det siste han sa før vi forlot han den kvelden var ”Takk for at dere prøvde, det betydde mer enn dere selv vet. Ta vare på dere selv dere to også, jeg ønsker ikke besøk på mange år enda.” Phillip visste noe vi ikke gjorde.
Phillip døde 2 dager senere, bare 34 år gammel. Vi lyser fred over hans minne, og våre tanker går først og fremst til de to som sitter igjen etter Phillip. På mange måter føler vi oss skyldige i hva som skjedde, for vi kunne kanskje ha hjulpet enda mer i form av at vi også kanskje kunne prøvd. Hadde vi villet hjelpe oss selv kunne vi kanskje ha hjulpet Phillip mer ?
Jeg er vel i ferd med å bli forumets tristeste mann, men alt jeg ønsker å si er i grunn, hjelp deg selv til å hjelpe andre. Du er alltid et forbilde for noen, og ditt valg vil kunne påvirke hva andre gjøre. Selv om du ikke selv innser at noen kanskje ser opp til nettopp deg, kan det fort vært slik alikevel. Enhver har ansvar for sine handlinger, ikke bare ovenfor seg selv, men også ovenfor de rundt seg. Men dette er ikke et innlegg for å si at AAS dreper, men at våre valg har konsekvenser. Man må ta seg bedre av en liten fugleunge enn en hundevalp – forutsetningene er ikke like. Men de trenger begge en porsjon omsorg.
Begravelsen var et kapittel i seg selv, og det var vel i grunn Johnny Cash som beskrev det hele best :
I hurt myself today
to see if I still feel
I focus on the pain
the only thing that's real
the needle tears a hole
the old familiar sting
try to kill it all away
but I remember everything
what have I become?
my sweetest friend
everyone I know
goes away in the end
and you could have it all
my empire of dirt
I will let you down
I will make you hurt
I wear this crown of thorns
upon my liar's chair
full of broken thoughts
I cannot repair
beneath the stains of time
the feelings disappear
you are someone else
I am still right here
what have I become?
my sweetest friend
everyone I know
goes away in the end
and you could have it all
my empire of dirt
I will let you down
I will make you hurt
if I could start again
a million miles away
I would keep myself
I would find a way
Vi sees en gang Phillip.
Riposarsi nella pace il mio amico. Lei può dormire adesso. Nessune più inquietudini, e lei può mangiare tutto lei vuole. Del giorno faremo la carne, e tuttavia è in grado di spingere in avanti ancora per raggiungere i nostri scopi comuni. Lei è morto tentare, ma le budelle avute e si vanta. Dunque una volta ancora il mio amico, il mio riposo nella pace - non è più lí qualunque confini rompere, ogni porta è stato aperta. Sarà degli anni, ma sarò lí vederla del giorno.