Hva skjer egentlig med Oslo om dagen ? Riktignok har jeg hørt at ting begynte å bli ille, en følger jo med fra der en bor uansett – men at det var så ille som nå hadde jeg i grunn aldri trodd. Etter å ha jobbet en liten uke i Oslo og tatt t-banen til og fra jobb hver morgen er det ikke en dag jeg ikke må skreve over en som ligger å sover i utgangen av t-banestasjonen. Hvorfor har det blitt slik egentlig ?
Det hele fikk meg i grunn til å tenke på sist gang jeg var i Norge, det var sist sommer, og jeg skulle innom Oslo S for å ta toget videre. På vei gjennom Oslo S tenkte jeg at det var på tide med litt påfyll av mat, og det er ikke ofte jeg tyr til fast-food varianten, men denne gangen lot jeg meg friste. Så med en hamburger i hånden, en pose pommes frites samt litt brus satte jeg meg til på en benk nede på perrongen. Det tok i grunn ikke veldig lang tid før det satt en liten krabat foran meg. Stille så han opp på meg, skakket litt på hodet og de brune øynene hans spurte vitterlig om han kunne få litt av det jeg spiste. Sa ingenting, det var jo en spurv, men tigge hadde den tydeligvis lært. Så en kvart pommes frites fikk den før den fløy av sted. Ikke lenge etterpå var den tilbake, skjønt om det var den samme eller ikke er jo umulig å si – men en spurv satt nok en gang foran meg. Skakket litt på hodet, og hoppet lett rundt. Og slik gikk det altså videre, og i løpet av de 10 minuttene jeg satt der kom det flere spurv til og de fikk vel alt i alt store deler av min pommes frites. Jeg følte jo hadde gjort en liten god gjerning der jeg satt, for duene – de dukker jo opp de også – hadde ikke fått noe særlig. Store og griske som de er var det ikke rare mengden jeg syntes de fortjente. De stakkars små spurvene derimot, de fikk. Og i det jeg reiser meg opp kommer det ei jente med lett knekk i knærne og skal selge meg et blad. Fikk aldri tak i navnet, med noe med Oslo og hun smilte. Påtatt eller ikke, hun smilte det hun klarte. ”Artig måte å tjene penger på tenkte jeg”; hun fikk ingenting av meg trass i hennes reklame om at ”det er tegneserie av Kristoffer Nilsen”. Ja ja, at du vet hvem Joakim Nilsen var gjør vel ikke at du skal reklamere for broren hans og samtidig prøve å tjene penger på det? Så på toget bar det, uten blad men samtidig fornøyd til sinns der jeg hadde matet mer enn en liten spurvefamilie.
Men altså nå er det bare verre og verre i denne byen vi kaller Oslo. Nå vet ikke jeg om jeg er spesiell som nødig gir fra meg penger til narkomane eller uteliggere, men hva skal en gjøre da? Det er ufattelig kjipt å måtte skreve over en sovende (ruset?) person hver morgen som ligger i ei steintrapp og prøver å ta til seg den lille varmen som siver opp fra t-banestasjonen. Irriterende for meg, og sikkert mange med meg, men hvorfor ligger han der egentlig? ”Alle sier at Jeppe drikker, men ingen spør hvorfor !”. Ja, han var kanskje forut for sin tid – men at de som ”stengte” Plata har vel kanskje ikke lyktes med hva de gjorde? Og hvorfor øker mengden av personer som sover ute og tigger overalt? Skal man gi de penger, eller skal man fore spurvene? Hva jeg gjorde i sommer var da helt naturlig for meg, i hvert fall da, men en enkelt uke i Oslo har fått meg til å tenke. Det verste er vel at jeg ikke tenker på de som ligger ute og fryser, men hvordan skal jeg kunne bidra til å få de bort. Men kanskje det er slik mange av oss tenker, og at det er der problemet egentlig ligger ?
