http://www.youtube.com/watch?v=_p4RQCnbEc8Samtidig som jeg sitter og irriterer meg over sår hals, brukte jeg litt tid på youtube. Kom over denne. En egentlig ganske vanlig film om "treningslivet", og kanskje spesielt hvordan en proffbygger lever, dog satt på spissen. Allikevel liker jeg filmen og kan vel begrunne dette med at man på en måte kjenner seg igjen i ønsket om å prestere.
Jeg registrerer samtidig at den "eldre" garde alltid mener at man bør leve livet, og ikke fokusere all tid på trening. Noe jeg forsåvidt sier meg meget enig i. Selv går det sikkert litt over stokk og stein når jeg er på mitt mest motiverte. Allikevel rasjonaliserer jeg dette med lidenskap, glede og iver etter alltid å strekke seg etter noe bedre.
Satt og tenkte over ordene som blir nevnt først i filmen; desire, intensity, pain. Dette er ord som sikkert dukker opp uansett gren av vekttrening. Styrkeløft, strongman eller BB. Kjennetegn er uansett det å ofre andre interesser for treningen. Dette er kanskje spesielt fremtredende ettersom det hemmer deg i å nyte livet, noe andre ser på som utenkelig, feilprioritering, men kanskje av og til imponerende.
For min egen del passer dette synet godt med et pietistisk livssyn. Det å ofre glede, for noe man virkelig tror på, er faktisk en glede i seg selv. Utenomforstående vil gjerne kalle dette blindhet, slik jeg kaller de opprinnelige pietister den tiden de levde. Det er egentlig dette paradigmet jeg funderer over. Kan jeg\ vi ta feil? Kanskje kan det være vi treningsnarkomane (om jeg får lov til å innlemme meg i en slik eksklusiv klubb), er blinde på vår egen glede? Kanskje er livet bedre, hadde synet på hva glede virkelig var, inntruffet.
Personlig tror jeg det hjelper å reflektere litt over hva man selv legger i treningen og livet sitt. Så lenge man har overblikk nok til å evaluere sin egen posisjon, kan man endre det dithen man vil. Og akkurat nå trives jeg godt med hvordan jeg lever. Det er vel nettopp derfor man ikke skal forsøke å råde en nybegynner til å legge ut på samme opplegg som den mest ivrige atleten har satt seg fore. Man må på en måte finne gleden først. Ellers brenner man seg.
Skulle godt fortalt dette til enhver person som spør meg hvordan man "orker" å dra på trening hele tiden.
Jeg skal ikke si jeg ikke ser alternativet - det er bare ikke like fristende.
