Leste i dag at statistikk viser at 50% av norges befolking er utro med sine partnere. Vet ikke om denne kilden er pålitelig, men jeg vet hvertfall at utroskap er meget utbredt uansett hvilket land man befinner seg i.
Hvilket syn har dere på dette? Er jo rett og slett skummelt å gå inn i forhold i dag, virker som man ikke kan stole på noen som helst.
Har skummet gjennom denne tråden flyktig og sånn rent bortsett fra å konkludere med at flesteparten (ikke alle) av svarene kommer fra mennesker som befinner seg i en ganske tidlig fase i livet (og derved fremdeles innehar en solid dose med idealisme og naivitet) så biter jeg meg også merke til at flesteparten setter likhetstegn mellom utroskap og det å utføre en eller annen fysisk handling med seksuelle undertoner sammen med et annet menneske enn sin partner.
Jeg vet ikke om noen av dere har vinklet det på denne måten tidligere, men her er i allefall mine tanker omkring temaet:
Eksempel 1: Utroskap har ingenting med at Kåre velger å putte kjønnsorganet sitt inn i kjønnsorganet til Kathrine (som tilfeldigvis viser seg å være en annen enn hans kone Eva).
Eksempel 2: Utroskap har heller ingenting med at Kåre velger å spandere øl på gutta på puben med penger han har hentet fra klubbkassen til "
Sterke menn som løfter mye stål".
Utroskap er utelukkende en betegnelse på brutt tillit og er dermed primært et problem som befinner seg i de mentale sfærer. Et utroskap dreier seg om å misbruke tillit som er deg gitt av et annet menneske (eller en gruppe mennesker slik som i "klubb-eksempelet"). Vi snakker om et regelrett svik hvor en fører et eller flere mennesker i sine omgivelser bak lyset. Selve handlingen en utfører, være seg om det er sex, klining eller økonomiske underslag er egentlig sekundært i forhold til dette.
La oss se på ting i enda en litt annen kontekst: Ethvert vennskap eller forhold er tuftet på tillit. Du forventer å kunne stole fullt ut på de mennesker du slipper nært innpå deg, samtidig som du også ønsker at de skal gi deg eksakt samme tillit tilbake. Hvis en kommer dit at en må anta at de mennesker en forholder seg til er uærlig og ikke spiller med åpne kort lenger, så er denne tilliten borte ... noe som altså betyr at selve grunnstenen for et godt vennskap eller forhold ikke lenger er representert. Også arbeids- og organisasjonsliv krever et gitt tillitsgrunnlag tilstede for mennesker som plasseres i ansvarsfulle roller. Om en ikke innser det med det samme, så vil en fort finne ut at en befinner seg i en hverdag basert på mistillit og mistenksomhet. En trenger vel ikke å være rakettforsker for å forstå at dette utvilsomt ikke bærer positive frukter.
