I smertens rike
En mann kledd i rødt skiller folkehavet i strålende solskinn til øredøvende jubel. Ikke en gang sine egne tordnende hjerteslag hører han der han glir uanstrengt gjennom jubelen på perfekt smurte ski. I ryggen har han femten mann, som har ofret alt for at han skal høste frukten av sitt arbeid. Millionene ruller inn, anerkjennelsen, statusen og evig liv som kjendis.
Fotballen ruller, det gjør også millionene på kontoen til fotballavguden. Til blitzlampenes knitring. Beundrende blikk fra kvinner og andre menn faller som regn over han der han ferdes. Pr- maskinen maler bildet av han som tidens strålende gladiator. Framtiden er sikret. Knekker et bein ruller bare nye millioner inn på kontoen.
I en støvete kjeller står en enslig skikkelse for seg selv med lukkede øyne. Bak dem ruller en film. Stilt visualiser han sitt neste forsøk på å bryte gravitasjonens forening med stål.
Han applaudere seg selv en eneste gang, med et solid klask. Lyden henger i tunge murvegger, i et taust ekko en liten stund, og etterlater en hvit sky av overflødig magnesium. Et skarpt brøl slipper løs over innbitte lepper. Nerver kommer sitrende til liv, vilje blir til handling. Viljen kommandere kjøtt, kjøtt beseirer stål
Ingen jubler for han når rue never krøller seg hardt rundt kaldt stål. Ingen applaus overdøver lyden av blodet som suser i øret når ryggen og stanga bøyer seg rundt kjøtt under tyngdekraftens nådeløse tyranni. Intet bifall møter han når tyngdekraften, stålet og stanga nok en gang lar seg beseire av sinnets kraft.
Som om han bryr seg. Stål er alt. Kraften, viljen og smerten. For alltid. La applausen regne over dem alle. Bare stålet viker.
Nede i en mørk kjeller er det bare vilje som applauderes taust av stålets tause guder.
Intet beundrende kvinneblikk stirrer henført på stålets kriger når han ofrer alt han har på tyngdekraftens alter. Ingen folkemengde vil noensinne vite at i dag løftet en sliten rygg mer enn noensinne før. Ingen mumler i begeistring når to hydrauliske lår presser opp en vekt, som ville knust mindre menn, fordi eieren gikk rett i en mur av smerte, og tvang seg gjennom millimeter for millimeter.
Belønningen ligger i de ørsmå sekundene med lykke som bruser gjennom en mørbanket kropp like etter at vekten er på strake armer, tilbake på bakken eller trygt forankret på toppen av en sår nakke som bøyde seg, men ikke nok til å gi tapt.
Disse bitte små sekundene før tanken melder seg igjen: Hvor mye kan jeg løfte?
Endeløse timer. Ensomme timer i smerte. Tonn på tonn med stål erodere bort svakheten som brenner som en skam.
Såre muskler. Ledd som skriker etter nåden som aldri kommer. Vabler store som druer i hendene. Skrubbsår på leggene. Muskler som brister. Sener blir betente. Blod renner fra nese, fra fingre som får dratt huden bort av serratert stål når grep glipper.
Ingen bryr seg den dagen ryggen gir tapt. Eller kneet ryker. Ingen gråter over en gammal løfter som endelig gir tapt for sine gamle fiender: stål og menneskelig avmakt. Tiden sliter selv fjell og stål til intet. Menneskers bein og kjøtt vitrer bort på i løpet av et lite gufs fra Fader Tid. Ungdommens kraft er kort og flyktig. En nådeløs og dødfødt kamp mot egen ussel skjebne.
Men i hjertet brenner for evig hat mot tyngekraften som binder vekten fast.
Verken tid og skade kan fjerne gløden der inne.
Belønningen? Å vite at du slo deg selv gang på gang. Aldri lot du deg knekke. Aldri gav du opp. Du er med i et taust brorskap av stål. Ingen belønning venter deg i form av offentlig heder eller anerkjennelse. Verden bryr seg lite om dine erobringer i støvet, svette rom. Din bror vil rose deg når det er fortjent, aldri falskt.
Æren er din. Makten i et flyktig streif av tid, men æren for evig. Og vissheten om at du er herre over deg selv. Og en gang bøyde både stål, tyngdekraft og kjøtt seg for viljen din. Det vesle bror, det er er alt du får. For alle timene. For all smerten. For alle skadene. Og alt du forsaket. Prisen er høy, men uten var du intet. Det var verdt det vær eneste gang.
