Jeg elsker Internett. Det har gjort livet mitt bedre etter de fleste parameter. Og spesielt på informasjonfronten. Siden tidlig på nittitallet har jeg vært opptatt av styrkeidrett, bygging, strongman osv. Men når du bor i en liten bygd på vestlandet er det begrensa med miljø, og ikke minst info om slike ting.
Så i gamle dager var vi liksom den faste gjengen på fire-fem stykker, som diskuteret, innhenta informasjon gjennom tilfeldig kjente rundt og om fra blader. B og K, Flex, Musclemag osv.
Men når nettet kom eksploderte informasjonsstrømmen. Brått kunne jeg snakke med folk verden rundt og finne info rett fra kilden om jeg så ville. Alt ble mye letter, men også langt meir komplisert. For det finnes ikke bare god informasjon, store mengder av det er støy og villedende fjas fra drittunger.
Og det er et felt jeg har blitt så uendelig lei av. Som fast og ivrig leser av Iform og Treningsforum daglig er det et tema man aldri slipper unna og det er doping.
Dag etter dag kommer poster om doping. Hvem doper seg? Hvorfor doper man seg? Alle doper seg!
Om og om og om igjen. Og det følger et fast mønster: En eller annen kaster ut en påstand, etterfulgt av litt for eller mot. En eller annen sier at ikke alle doper seg, og så kommer de. De såkalt kritiske røster som slår fast at alle i toppidrett er dopa. Og ikke minst 18 år gamle eksperter som har trent et par år selv.
Gjerne til og fra. Tre mnd med ok trening, to mnd med halvslapp trening og så noen mnd med sommer og fest. Så er det på han igjen. Etter to år benker de 100 kg, og kan ikke skjønne at noen kan ta det doble. Spesielt ikke etter at den lokale guruen, som er 22 og har trent i fem år, har fortalt dem sannheten. Alle doper seg!
Og så trekker man fram styrkeløft og vektløfting som eksempel.
For det går ikke ann at noen tar det dobbelte av meg selv, går det vel?
Og de gjelder ikke bare i styrkesport. Nei da, det er alle sporter. Hver eneste som blir tatt for doping blir trekt fram som eksempel på at hele verden er korrupt.
Og de verste er dem som selv har valt en snarvei. Og da tenker jeg ikke på aktive utøvere innen bygging, strongman. Eller på folk som ikke konkurrerer, men likefullt har valgt å dope seg. Jeg bryr meg ikke om dem, og jeg har respekt for dem på lik linje med alle andre, så lenge de har det samme.
De jeg tenker på er de 18-25 år gamle ”dopguruene”. De som trener et par år halvseriøst før de finner ut at noe er galt, for det finnes folk som er mye større og sterkere. Så da må det være dopet som er forskjellen. Disse gutta vil gjerne at sannheten skal være slik de ser det. De vil at alle andre skal være som dem. Og at de skal stille på like fot. For at noen rett og slett er bedre ville være for mye for dem. At noen er sterkere, flinkere til å trene og mer seriøse streifer dem aldri.
Problemet er verden ikke er slik. Alle doper seg ikke. Det finnes en drøss med mennesker der ute som har viet livet sitt til en ting, og en ting alene: Å løfte tungt.
jeg er så heldig, eller uheldig om du vil, å kjenne et titals mennesker som alle er blant de sterkeste i landet. Jeg kunne antatt at de dopa seg. Jeg kunne antatt at den eneste grunnen til at de løfta mer enn meg var kjemisk støtte. Men problemet er at jeg vet at de ikke doper seg. Jeg stoler fullt og fast på at grunnen til at de er sterkere enn meg er en blanding av genetikk, treningsvilje og disiplin.
Jeg har en kompis som ville blitt blant landets fremste i styrkeløft om han ville. Men han vil ikke. Han har fokus andre steder. Når han var ung var han lovende innen vektløfting, men han la opp ung. Og i dag kan han gå sju mnd uten å benke, men likevel slå meg med ti-tjue kg. Jeg kjenner en kar som er ti år yngre, veier tjue kg mindre og har trent en tredjedel så lenge som meg. Og likefullt løfter han mer enn meg. Eller en kar som løfta tett oppunder 1000 sammenlangt tidlig i tjueåra. Jeg kjenner norges beste 90 kgs løfter, noen av de beste benkpresserene i landet og en god del av eliten i vektløfting.
Og jeg er ikke i tvil om at de er dopfrie. Tro det eller ei. Kanskje beviser en av dem at jeg tar feil, og at jeg er for naiv en gang. Men den prisen er jeg villig til å betale for å ikke dømme uskyldige. Forøvrig kjernen i det norske rettsamfunnet. Å heller la en skyldig slippe unna enn å dømme de uskyldige.
Nå sitter nok de kyniske blant dere og ler av meg. Sammen med de unge dopguruene som vet at alle er dopa. De syns jeg er tulling, og at jeg ikke har peiling på hva jeg snakker om. Og det er bare å le. Jeg driter i det. Men jeg har kjent folk som doper seg siden jeg starta å trene i 91. og kjenner ennå flere stykker som bruker.
Det plager meg ikke at folk doper seg. Like lite som det plager meg at mange lar være, og likevel slår meg sønder og sammen i styrke.
Det som plager meg er alle dem som ikke skjønner at det faktisk er mulig å bli både stor og sterk uten. De som tror at hele verden er korrupt, og at de sitter på hele sannheten. De plager meg.
Alle de 18 år gamle superheltene som tror de sitter på den store sannheten om å trene. Alle de lokale guruene som forteller alle som gidder å høre på at alle de beste utøverne doper seg.
Og takket være nettet slipper jeg ikke unna dem heller. Hver eneste dag dumper en liten bit av pisspraten gjennom nettleseren min.
Og det plager meg.
Jeg er så sikker som jeg kan være på at Randen, Dahl, Rui, Hjelmtveit, Taksdal, Kirketeig, Botnen, Omland, Amdahl, Arnesen, Blikra, Haakonsen, Stiklestad, Hugdal, Amdal Grønnevik, Frøyd, Kasirye, Jordalen, og alle de andre der ute som ofrer time etter time, dag etter dag år etter år på en ting og en ting alene: Å bli så sterk som de overhodet kan bli, er dopfri.
Selv om de er sterkere enn meg. Selv om jeg hater at de er sterkere enn meg. Men jeg beundrer dem. Og viljen deres, lidenskapen deres og offeret de gjør. Å bli råsterk er vondt. Å bli sterk betyr smerte, skader, offer og et liv der man går glipp av mange ting.
Derfor irriterer det meg når en eller annen drittsekk som ikke aner hva han snakker om reduserer år med smerte og offer, dedikasjon og vilje til at man har satt noen sprøyter og ferdig med det.
Det irriterer meg grenseløst for hver eneste kvistete jypling som har skutt noen doser med testo i låret og derfor antar at alle andre gjør det, som bastant slår fast at alle doper seg.
– De slutter bare rett før de skal testes. Det finnes ikke tester for insulin og vekst. Så det så.
At det ikke finnes betyr ikke at alle som ikke blir tatt bruker det. Faktisk. Det finnes faktisk mennesker der ute som ikke doper seg fordi det er et valg. Et standpunkt. En moral de levere etter. Ikke fordi de må, men fordi de vil. Ikke fordi de ikke finnes snarveier og måter å skjule bruk på, men fordi det ønsker å bli så sterke som de kan bli. Uten kjemiske hjelpemiddel. Tror det eller ei.
Og at noen få i blant blir tatt betyr ikke at alle doper seg, det betyr at systemet faktisk virker. Det betyr at de få som velger snarveien blir stoppa. Tro det eller ei.
Kan du bevise at rene norske utøvere bruker noe? Vist ikke holdt kjeft. Har du hørt av kompisen din at en eller annen utøver bruker et eller annet? Bevise det eller hold kjeft.
Og til alle kynikerer der ute som mener alle idrettsutøvere er dopa: Det er en stor forskjell mellom å vere kritisk og det å vere kynisk.