Bare overskriften på denne tråden her viser jo litt om hvordan holdningene er ute blant folk. I gode gamle Norge skal man ikke stikke seg frem, og gjør man det i form av utseende så er det kanskje den verste måten å gjøre det på også. Nå skal det vel sies at den jevne person her inne ikke har det store til overs for metroseksualiteten som rir verden for tiden, så litt toveis er det vel også.
Men det var i grunn bare en liten digresjon og langt fra det egentlige poenget mitt. Det jeg finner morsomt i denne tråden er hvor mange som slenger rundt seg med påstander av både den ene og andre sorten, men som tydeligvis ikke alltid kan være like godt fundamentert i den virkelig verden. Det er kanskje mer tragikomisk enn morsomt at noen snakker om bivirkninger som kviser, uren hud og gyno, men det er litt synd at dette er vel noen av de bivirkningene som absolutt er reversible i alle tilfeller. Dette er kanskje de mest hyppige man kan bli rammet av, men samtidig ufattelig lett å fikse på i etterkant om moder natur ikke gjør jobben selv. En holdning som det viser ingenting annet enn at man ikke helt har fått med seg at man leker med hormoner.
Det er noen få her som nevner at de psykiske bivirkningene er betydelig verre enn de fysiske, og jeg kan i grunn ikke si meg mer enig i det. Ikke bare er de verre, men de er også signifikant mye verre å kontrollere. Nå er det jo ikke slik at jeg fornekter faren for den hyperaggressive misbrukeren av anabole steroider, men den personen lever stort sett i hodet på folk som ikke har opplevd dette på nært hold. Men når følelseslivet ditt bare velter opp i deg og verden blir litt mørkere enn den pleier, særlig sammenlignet med hvor fint du hadde det for 3-4 uker siden når musklene vokste og alt bare var rosenrødt, først da kan vi snakke om at problemene begynner å vise seg.
Svært få har egentlig opplevd gleden det faktisk er å se en sprøytespiss forsvinne inn i sitt eget lår. For noen av oss, i hvert fall for meg, så er akkurat det en glede. En liten rus. Det er ingen smerte der av nålen som bryter huden og fortsetter videre inn. Det er nesten så man vil bruke litt lenger nål for å ha følelsen litt lenger, for akkurat der og da er følelsen bare god. Men dette er gleden med den store baksiden, for det er når man har kommet til det punktet at man virkelig begynner å få et problem og avhengighet strengt tatt har gått videre til enda ett nytt nivå. Man klarer å holde seg unna en stund, men for hvor lenge? Nettopp det er også grunnpilaren i forhold til hvor lett det faktisk er å rammes av de psykiske bivirkningene. Har man så god kontroll at man klarer å si at nok er nok? En gang for holde! ”Jeg vil aldri oppleve denne fremgangen noen gang igjen, men dette er nok.” Personlig tror jeg det er svært få som på forhånd er i stand til å si at: ja, det er jeg i stand til. De av dere som klarer det er sterke, spesielt i hodet, og det kan dere dra nytte av også ellers i livet. Men utover det ser jeg ikke noen grunn til å friste skjebnen allikevel når det kommer til bruk av AAS.
Denne tråden handlet kanskje om holdninger til den jevne ”boler”. Jeg hater i grunn bare uttrykket, men holdningen blant folk flest er nesten utelukkende negativ, hos vanlige folk vel å merke. Om dette er misunnelse over at noen har fått til noe de selv på en måte ser opp til, eller om man bare blir betraktet som en freak, det er ikke jeg i stand til å svare på. Men jeg vet godt hvordan det er når det tiskes og hviskes bak en i matbutikken. Og for å oppleve akkurat det trenger man ikke være spesielt stor heller, men jo større jo verre egentlig. Barn som peker er morsomt, helt til mor oppdager hva den lille holder på med.
Samfunnet i dag er gjennomsyret med at man skal ha holdninger til det meste, og man skal ”go with the flow”. Noen vil antagelig aldri få forståelse med hva og hvorfor vi gjør som vi gjør. Jeg for min del anbefaler heller ingen det samme, snarere tvert i mot. Men jeg vil samtidig benytte muligheten til også advare litt mot faren om å skulle ha meninger om temaer man ikke har kjennskap til eller bare har lest overfladisk om i tabloidpressen. Det er ofte slikt det blir misforståelse og ”bråk” av. Den beste måte å forstå et annet menneske på er å selv ha opplevd noe av det samme.
