Et problem med en del stilarter er at de blir formet utifra det regelverket som er satt for sin stilarts konkurranseregler. Dette er jo en selvfølgelig konsekvens av at man gjør det som trengs for å vinne etter gitte regler, om det betyr å trene kjappe spark uten kraft til å felle motstanderen, men tilstrekkelig til å skåre poeng så gjør man det. En annen ting er at når man trener konkurranserettet så må man effektivisere treningen sin og trene spesifikt for å nå toppen, man må trene for å utvikle sine spesielle kvaliteter om mulig trene på hvordan utnytte motstanderens svakheter. Om da regelverket er såpass begrenset som det jeg anser de fleste tradisjonelle systemer har, blir treningen deretter. Det er derfor jeg ser på de fleste konkurranseformer innen kamp som det det er nemlig SPORT!
Om man derimot ønsker å se på hvilken stilart som er best blir det vanskeligere. Forutsetningen til enhver stils effektivitet baserer seg på mange faktorer, som selve utøveren, kunnskapsnivå, instruktør. Alle stilarter har vel primært et utgangspunkt i å fungere som selvforsvar og gi utøveren nok kunnskap til å forsvare seg mot en annen person. I klubb sammenheng når man trener dette blir det en selvfølgelighet at den man utøver teknikker mot som regel trener samme stilart, dette gjør ofte sitt til å begrense utøverens forståelse ytterligere for en virkelig selvforsvarsituasjon ettersom det blir to utøvere med samme tankesett, mønster.
Om man ser på MMA så vil jeg fortsatt bruke terminologien sport, selv om man kan si at regelverket som oftest er mindre begrenset og ligner mer på en vanlig selvforsvar situasjon. Ser man på profiler innen dagens MMA ser man utøvere som trener teknikker hentet fra en rekke stilarter. Ikke nødvendigvis i flere forskjellige stilarter, men i egne klubber/Team som trener spesifikt for det regelverket konkurranseformen har nemlig mma, vale tudo, nhb.
Så hva sier dette om stilarter, ikke annet enn at alle stilarter har noe for seg. Selv innen mma trenger man kunnskap til både stående kamp såvel som grappling.
Jeg tror mye er sagt og en mer intelligent debatt kan bli ført om man innser at det ikke er viktig hvilken stilart som er best, men hvem som hevder seg innen de forskjellige. Som regel er det slik at de som er gode utøvere innen en gren besitter kvaliteter som en god forståelse av å utnytte regelverket, timing i sine teknikker, evner å trene på høyt plan og fikser å prestere når det gjelder. Alt dette er kvaliterer som er viktig for å hevde seg. Så min påstand blir at en utøver som besitter disse kvalitetene og er i verdensklasse i foreksempel tae Kwon do vil kunne slå en middelmådig Thaibokser i en selvforsvar situasjon, derimot om den samme kampen gikk under Thaiboksing regler vil nok Tae Kwon do utøveren bli hemmet av et regelverk og bruk av teknikker som ikke er så kjente. Allikevel vil han/hun ha mulighet til å vinne.
Its the man who makes the style, not the style that makes the man. Dette er et motto jeg tror sterkt på.
Det er utøvere som foreksempel Randy Couture som med en bakgrunn som bryter i en mannsalder kan klare overgangen til å bli World champion i UFC som er noe av det største innen MMA.
Han er også et veldig godt eksempel på nettopp det å trene riktig for å utnytte regelverket.
Jeg har egentlig mer på hjertet, men det får vente til en annen dag
Håper det var litt forståelig hva jeg mente, ser at posten kanskje ble litt rotete. Slik blir det når man bare lirer av seg en hel masse tanker rundt et emne man brenner for
Uansett takk for at du/dere tok dere tid til å lese denne posten.
God natt
