Okei ladys and gents.. les og gråt.
Jeg har ikke fått noe håndfast bevis på at hun har vært der. Sikter til dokumentasjon av aborten.
De to gangene jeg ba om det har forløpt slik:
- Jeg hadde ligget og fortalt henne alt jeg hadde tenkt på og følt mtp. At hun var gravid. Det var MYE! Da jeg spurte henne om hennes tanker fikk jeg til svar at hun ikke hadde så mange, bare at hun var usikker. Jeg ble irritert og var på vei ut da hun stoppet meg i døren. Jeg snudde og gikk ut på balkongen hennes og ble sittende. Da kom hun og skulle gi meg klemmer og fortalte at det skulle ordne seg. Jeg ble provosert og gikk inn igjen. Satt der i 2-3 minutter før jeg spurte etter skrivet fra den første undersøkelsen. Da fikk jeg til svar at hun ikke giddet å prate med meg.
- Hun hadde kommet hjem fra sykehuset og jeg spurte åssen det hadde gått. Det hadde visst gått helt fint og jeg spurte etter dokumentasjon. Da hadde hun glemt dem når hun var innom jobb på vei hjem. Hvorfor ta opp noe du har liggende i lommen og så bare legge det fra seg? Noe SÅ viktig? Jeg spurte nok en gang etter det skrivet fra legetimen. Det hadde hun etter sigende tatt med seg til sykehuset og senere glemt igjen med de andre papirene. Skal sies at jeg aldri så at hun tok med seg noe papir dit. Og i så fall ville det vært svært naturlig å vise meg det, da jeg hadde uttrykt interesse for det før. I ettertid har jeg stusset på at hun ikke gikk tilbake til jobben for å hente de papirene (det tar ca 2 min å gå) da hun var livredd for at noen skulle få vite om det.
Andre ting som taler imot:
- Hun viser null forståelse for at jeg vil se de dokumentene. Eneste jeg får mot meg er at jeg ikke stoler på henne. Hun blir rimelig hysterisk og begynner å gråte. Første gangen (jeg sa at jeg ikke trodde hun var gravid) trodde jeg helt og fullt på det. Andre gangen syntes jeg ikke ”gråten” var SÅ ekte.
- Hun varierer veldig mye i oppførsel. Hun kan være kjempedeppa og vil ta livet sitt, sier at hun ikke orker dette lenger og hun er dritusikker på hva hun vil. Når jeg gir uttrykk for mine tanker rundt dette og sier at jeg er veldig nervøs og redd for hva som vil skje skal hun komme helt inntil meg og si at dette ordner seg, hun vet hva hun vil og at det ikke blir noe problem. At jeg ikke skal tenke på det.
- Kim ventet på bussholdeplassen en god stund før hun skulle være der. Hun dukket aldri opp. Skal sies at det var to holdeplasser. Han ventet på den som het ”Ullevål sykehus”.
- Hun hadde ingen plager whatsoever når jeg var der. Verken før eller etter den påståtte timen. Hun hadde også tatt seg en ”jeg-time” og vært på shopping etter denne ”timen”.
Tidligere har hun sagt at hun har vært innlagt to ganger pga. blodig oppkast, blødninger, sterke smerter i magen. Hver dag har formen vært elendig så vidt jeg har forstått. Bare ikke mens jeg var der.
- Hun prater en del om hva vi skal finne på når ”alt dette er over”. Hun vil til syden, komme å besøke meg, dra på hyttetur, u name it.
- Jeg fikk ikke være med til sykehuset.
- Hun har ikke pratet med noen om det. Dette fordi hun ikke vil ha et stempel. Fair enough, men jeg synes likevel det er rart.
- Hun hadde ikke gjort seg opp noen andre tanker enn at hun var usikker. Jeg kom trekkende med en liste, lang som et vondt år. Mens hun satt der og ikke hadde tenkt noe spes. på det. I tillegg var hun ikke veldig interessert i å prate om det.
- Etter hver gang hun var lagt inn på sykehuset og jeg spurte hva testene viste, hadde de ikke funnet ut noen ting.
- Hun hadde ikke slått av telefonen sin under den første aborttimen på sykehuset. Jeg ringte kanskje fire-fem ganger, og det ringte bare uten at noen tok den. Vet ikke åssen praksis her er, så skal ikke trekke forhastede slutninger. Uansett sa hun etterpå at hun ikke kunne svare under ”jeg-timen” sin da hun hadde lite batteri. Når hun kom hjem la hun ikke telefonen på lading, og på torsdag, dagen jeg dro og stod på gardermoen og ringte henne for å stille spørsmål om hva som stod på dokumentet hadde hun plutselig lite batteri igjen.
- Nesten hver gang jeg har spurt om dokumentene har hun vært tverr. Siste eksempel var når jeg ba henne skrive over msn hva som stod. Da tok det urimelig lang tid før jeg fikk noe svar, og jeg ”nudga” henne.. Da får jeg ”slapp av da” til svar. Koselig. Når jeg endelig fikk svaret lyder det slik: ” står om at pillen jeg har fått gjør at livmoren ikke reagerer på kroppens eget graviditetbevarende hormon, hva slags bivirkinger som det kan føre med seg, og hvordan den dagen vil bli..”
- Jeg gjør meg opp to teorier om dette svaret: 1. Hun har lest dokumentene og kopiert den første setningen, da dette ikke er noe hun kunne skrevet selv, og så skrevet kort og generelt om det med bivirkninger og hvordan dagen vil bli. …hvordan dagen vil bli?? Jaja… 2. Hun brukte lang tid for å søke etter det, og det eneste hun fant var første setningen, syntes det var for lite og slengte med de siste to som hun produserte oppi sitt eget hode. Det jeg fikk høre at står er at når du først har tatt den pillen så er det ingen vei tilbake, den tar livet av fosteret. Hvorfor skulle hun utelate dette når det er det som er essensen? Tør hun ikke innrømme det (og da skrive det) overfor seg selv f.eks?
- En venn av meg påstår hun oppfører seg stikk motsatt av hvordan gravide, unge jenter gjør. Han mener de blir rolige og behersket, og vet veldig godt hva de vil. Ikke hyler og skriker og lager unormalt mye leven. Dette synes jeg dog høres litt snedig ut.. men jeg skyver det ikke unna som svada.
Ting som mer eller mindre taler for:
- Hun ba meg (for mange uker) siden komme å se at hun tok en graviditetstest. Da hadde hun allerede tatt to. En positiv og en negativ. Jeg sa at det ikke spilte noen rolle da jeg mente hun måtte til legen uansett. (I ettertid ser jeg at dette kunne være et påskudd for å møte meg. Hadde den testen hun tok da vært negativ hadde hun liksom covret det med å allerede ha tatt en negativ.)
- Hun har vært dønn seriøs og merkelig detaljert. Jeg må selvfølgelig ta alt med forbehold, men synes likevel det har vært mye virkelighetsnært. Et godt eksempel er da hun ble lagt inn på sykehuset første gangen siden hun kastet opp blod og hadde mye blødninger. Når jeg spurte hva de fant ut sa hun, som nevnt over at de ikke fant ut noe. Èn ting derimot, hadde de visst likevel sagt. Og det var at hun hadde høye CRP-verdier. Dette er noe drit inni kroppen som øker ved infeksjoner. Hvordan i helvete skulle hun vite om noe sånt fra før? Eneste jeg kan forklare det med er at hun ble lagt inn, men for noe annet. Ikke pga. evt. Graviditet. Evt. husket dette fra tidligere opphold. Hun visste at hun muligens ble sendt med piller hjem istedenfor å måtte dra tilbake til sykehuset to dager senere. Jeg ringte de og spurte om dette, og hun jeg snakket med bekreftet at de prøvde å gjøre dette vanligere. Dette skjedde dog ikke. Hun har forklart at hun snakket med en psykolog som spurte hvordan hun hadde det, hva hun ville med livet osv. Hun har forklart alt som skjedde på klinikken ganske i detalj. Hvor lenge hun ventet, hvordan legene var, hvor mange det var, hva de gjorde, at hun tok røntgen osvosv. Det hun derimot ikke fortalte var hva de sa til henne. Når jeg spurte om det fikk jeg til svar at hun var så i sin egen verden at hun ikke fikk med seg noenting. Dette mener jeg er like stor sjanse for at er sant som det er løgn. Skal vel også nevnes at det hun sa er svært lett å bare finne opp, eksempelvis hvor lenge hun ventet osv. Det andre, litt mer inngående har jeg klart å finne utav selv ved å ta et par telefoner, hhv. Ved to samtaler til abort-klinikken og èn til en rådgivningstjeneste (Amathea), samt søkt det opp.
- Hun har drevet å søkt etter hvordan fosteret ser ut osv. etter så så mange uker, og vært særs interessert i nettopp dette.
- Hun har brukt uhorvelig mye tid og energi på å forklare sin egen situasjon, hvor vanskelig det er og hvor fælt det føles. Hun har minst like store tlf-utgifter som jeg har hatt i forbindelse med dette. I ca. hver tredje samtale har hun lirt inn at hun vil vi skal finne på ”noe” når dette er over. Er alt dette maset verdt det de få gangene hun får uttrykt det hun ”egentlig” vil?
- Ved begge de foregående sykehusbesøkene sa hun at de spurte om hvordan hun egentlig hadde det, om hun hadde prøvd å ta livet sitt med piller osv. Er dette noe man bare finner opp?
- Hun sa hun angret på at hun ikke tok meg med til sykehuset og ga uttrykk for at hun ville jeg skulle bli med på torsdag. For alt jeg vet bare fordi hun visste jeg måtte dra.
- Hun tar det lenger enn langt og skriver at hun er ”deppa” i statusfeltet på facebook, og har bilde av en tåre på msn, samt et lei-seg-fjes bak nicket.
Så, alt i alt synes jeg det er vanskelig å vite noe sikkert.
Siste i saken er at jeg har bedt henne ta bilder av dokumentene og sende til meg. Dette skulle hun gjøre, hun måtte bare finne USB-kabelen. Det tok litt lang tid så jeg purret. Da ble hun dritforbanna og sa at jeg ikke stolte på henne og blablabla. Klikka helt. Og så fant hun selvfølgelig ikke kabelen. Så jeg sier at da tar du bildene med mobilen. Det mente hun ble for dårlig kvalitet. Jeg ville ha dem likevel. Det skulle jeg få. Jeg ventet et par timer og fikk dem ikke. Jeg spurte igjen etter dem men får ikke noe svar. Så skriver jeg følgende: ”Om du, NN, ikke kan gjøre noe så enkelt som å dokumentere overfor meg at du har vært der, så synes jeg jeg har svært god grunn til å uttrykke meg som jeg gjør. Enten sender du de bildene eller jeg ringer foreldrene dine. Jeg trenger et svar og bevis på det her nå.”
Overfor henne føler jeg at jeg må late som jeg fortsatt tror hun er gravid og fortsatt har det i magen. That way kan jeg rettferdiggjøre å ringe foreldrene hennes uten at det virker barnslig eller på pur faen.
Da begynte å hun å ringe og styre. Jeg giddet ikke ta den siden jeg visste hva hun skal si, og at jeg ikke kommer noe videre. Så jeg skrev og sa at jeg ikke gidder diskutere da du ikke forstår meg uansett. Hun ringte to ganger til, til ingen nytte. Så sendte hun melding og krevde at jeg tok telefonen. Etter det var det helt stille.
Så får jeg denne: ”Er på sykehuset uansett.. ringer deg så fort jeg kan” Så denne: ”Greit.. skjønner deg godt.. ringer deg når det her er over” Så denne snertne oppfølgeren: ”Ringer du mamma lager du et hællvete. Da kan jeg like godt henge meg selv.. er voksen nok, og mamma har ingen ting med det her å gjøre..” Jeg svarer at vi nok har en del å få plassert, men at jeg ikke kommer med tomme trusler angående å ringe. Svar: ”takk for at du lager ett hællvete da.. skjønner ikke hvorfor akkurat i dag.. hadde virkelig trengt litt støtte” Yes, som i å bruke flerfoldige tusen kroner på å fly nedover og være hos deg? Som i å ofre alt som heter søvn, trening og mat? Som i å gå rundt å skifte fra å være deprimert til aggressiv flere ganger om dagen? Som i å dette inn og ut av hva jeg tror er sant og ikke HELE tiden? Det fucker meg seriøst opp.
Uansett skjønner jeg ingenting lenger. I går hevdet hun at hun aldri klarte å dra tilbake uten at jeg var med. At hun ikke orket lenger. At hun bare ville gi opp. I dag har hun tydeligvis dratt likevel, til tross for at jeg mer eller mindre begynte å konfrontere henne og gjorde det ”vanskelig” for henne. Hmm..sterkt. Way to underestimate yourself.
Så får vi vente til hun kommer tilbake fra ”sykehuset” eller hva hun nå driver med.. så tar vi det derifra.
Og hun mener JEG gjør det vanskelig?
Om dette er sant burde hun tatt meg litt mer på alvor og ikke ment det var noe problem å bevise det, selv om det høres rart ut. Det ville utelukkende vært positivt for situasjonen.
