Det er så enkelt som følger: Slår du noen tror du gjerne selv at du har kontroll og makt over andre. Men egentlig har de makt over deg, til å få deg til å gjøre handlinger som gjør at du mister kontroll over deg selv og følgelig livet ditt.
La meg gi det et eksempel fra min ungdom bad-boy og Fatamorgana. På en bygdedans et sted jeg bodde var det to karer som røyk i hop over en bagatell. Den fornærma lapper til den andre, som faller, treffer en kantstein og dør noen timer senere på sykehuset.
Er det verdt det? Om en kar kom bort til deg på gata, dritings, og skreik: Faens idiot! Fordi han var en dritings tulling, som var forbanna på verden fordi jeg var kasta ut fra puben og dama var sur. Mener du seriøst det er verdt risikoen å dra til han da? Om du tenker etter?
La oss ta en kjapp konsekvensanalyse av settingen
Mulige konsekvenser av en sånn handling
a) Du banker fyren uten at noe galt skjer.
b) det blir slåsskamp og han vinner
c) Du blir skada
d) du banker han, som blir skada, det blir rettsak og du taper. Og må sone. betale erstatning osv.
e) du banker han, som dør fordi han skalla knotten borti en skarp kant. Du må sone. og leve med at du drepte enn mann fordi han ropte jævla tulling til deg på gata. '
f) du banker en fyr. han klikker, samler 15 kompiser og møter opp på døra di. og de knuser deg og dama di som hevn.
Dette er bare noen få eksempel på hva som kan skje. Det finnes et utall andre muligheter, alle like kjipe for en av partene. Det finnes ikke noe positivt utkomme av å banke noe. Du har vunnet en slåsskamp, so what? Og du har gambla med framtiden din på grunnlag av noen små ord.
Jeg har selv sona for vold. To mnd i fengsel for å ha lappa til en politimann, blant andre. Og det er forsåvidt bare flaks at jeg ikke har fått flere dommer eller lenger straff i den settingen der.
Når jeg var yngre havna jeg i bråk støtt og stadig.
Fordi jeg følte jeg måtte hevde meg. Fordi kodeksen i miljøet jeg var i definerte oss og fienden, og hva som måtte gjøres med fornærmelse og krenkelser av ære og stolthet.
Fy faen, de to orda blir mye misforstått av unge menn med for mye sinne og mindreverdighetskompleks.
Om du mener det krenker din stolthet og ære at noen roper og kaller deg noe på gata i fylla, da har du tapt. Da er det andre som styrer livet ditt. Og du er ikke mer enn et offer. Selv om du er stor og sterk. Selv om du kan banke hele verden. Hvorfor? Fordi verden trøkker til deg før eller senere, og du går ned for telling. I form av fengsel. Rulleblad. Økonomisk ruin osv. For hva? Fordi du lot et annet menneske definere deg og dine handlinger.
Det finnes ting som er verdt å slåss for. Men ingen av dem handler om hva noen kaller deg på gata. Jeg har ikke dratt til et annet menneske siden midten av 90-tallet, hverken på gata eller i døra. Ikke fordi det har mangla på sjanser eller tilbud, men fordi det enkelt og greitt ikke er verdt det. Må jeg slåss er første valg å legge ned folk og holde de fast. Rett og slett fordi jeg orker ikke å måtte sone flere ganger, miste jobben, miste dama, miste sjansen til å stifte familie osv fordi jeg på død og liv måtte dra til en idiot som kalte meg en kukk i døra, eller en jævla drittsek som ikke bommer bort røyk.
Ekte menn er tøffe nok til å la være å slå. De er sikre nok på seg selv til å drite i idioter som raver rundt i fylla og raser mot verden. De er trygge nok til å bare le og gå videre. Den som slår først har stort sett alltid tapt, fordi han har tatt sjansen på å kaste bort livet sitt for ingenting. Å slå til et annet menneske har ingen potensielle gevinster for det, bare nedsider. Du kan ikke oppnå noe annet enn den tomme gleden av å ha vunnet en slåsskamp.
Om det gir deg glede er det tusen ganger bedre å satse på en eller annen form for kampsport. Der kan du oppnå respekt, ære og til og med penger. Alt mennesker som slåss egentlig er på jakt etter, i tryggere og kontrollerte former, på lik fot og med de fleste risikofaktorer under en viss kontroll.
På gata kan du vinne følgende
juling
frykt
redsel
skader
død
et bortkasta liv
økonomisk ruin
sosial ruin fordi man støtt og stadig soner
osv osv
Men man finner aldri respekt eller ære gjennom å banke andre og slåss. Bare frykt. Om man føler et behov for at andre skal frykte enn har man gjort noen dårlige valg, og kommet til et punkt der man kanskje bør ta et oppgjør med seg selv. For frykt har ingen positive sider for noe menneske i det daglige virke, med mindre man lever av å påføre andre skader og smerte for å kreve inn penger. Eller i andre kriminelle sammenhenger.
Jeg er old school. Om jeg får juling, og det er min feil, så fair nok. Det er min egen feil, jeg går ikke og sutrer til purken. Men jeg respekterer ikke fyren som banka meg.
Ekte respekt kommer fra at man er seg selv. Står for sine meninger og behandler andre med samme respekt man forventer. Man er til å stole på, i kontroll over seg selv og man verken plager eller skader andre for å hevde seg. Å banke noen som er fulle, mye mindre enn seg selv og knapt nok i stand til å forvare seg har ingenting med ære å gjøre. Det har med hat, sinne og mindreverdighetskompleks å gjøre.
For vært år som går øker terskelen min for å lappe til noe. Fordi konsekvensen av det blir tydligere og større. Det koster meg kanskje jobben. Det koster meg kanskje kona? Hva om jeg får barn, skal de ha en far som ryker inn i fem-seks månderer vær gang en eller annen roper noe til dem på puben eller gata?
jeg er ikke villig til å gamble med framtida mi for ingenting. Blir jeg angrepet forsvarer jeg meg selv. Om familien min er i fare, eller venner, så gjør jeg noe. Men når en idiot er ute etter bråk på byen, ja så ler jeg av han. Og går derifra. Angriper han handler jeg etter beste evne, men jeg prøver fremdeles å unngå å måtte slå eller sparke. Fordi i det øyeblikk noe går galt, som det i blant gjør, har du tapt. Og familien din. Vennene dine. Og familien til han som blir skada eller dør. Det er mange andre uskydlige i i regnestykket rundt to idioter som slåss med værandre.