Det virker som om fitness og trening for mange er en slags besettelse. Mange av fitnessbloggene jeg har lest forteller også at de som blogger tidligere har slitt med spiseforstyrrelser. Ikke misforstå, jeg sier ikke her at alle fitnessbloggere har et sykelig fokus - syns for eksempel Kristine Weber er aldeles nydelig og at hun har et flott og reflektert syn på det hun holder på med. Men er det ikke påfallende når det med panikk beskrives utskeielser og depresjoner når man ikke får trent? Atferdsmønsteret faller jo tett opp mot det nhi.no skriver om anoreksi: "Dersom du har anoreksi, bekymrer du deg mye mere om mat og kroppen din enn de fleste andre mennesker gjør."(
http://nhi.no/foreldre-og-barn/barn/sykdommer/anoreksi-utvikling-9280.html). Det er jo her jeg mener forskjellen ligger mellom de jeg snakker om og slike som bl.a. Kristine Weber, når mat og kropp blir en bekymring fremfor en glede. Har andre noen tanker på dette, eller er det bare jeg som har gjort denne refleksjonen?
Det er vel ikke til å stikke under en stol at mange har det de fleste ville kalle et noe syklig forhold til trening, kropp og mat...særlig på diett. Så også sikkert Kristine
Det er på en måte et litt nødvendig onde fordi de fleste ikke ville holdt ut en diett uten å hatt drøy høy fokus på særlig mat og trening.
I tillegg er en jo hele tiden fryktelig opptatt av hvordan en vil ende opp reint visulet, og da er en nok drøyt selvkritisk en del dager..."syklig" selvbilde om en vil...men det er mer det at en måler seg mot det en ønsker å ende opp som visuelt.
Den verste fasen for mange både mht å ha et sunt forhold til mat og kropp er nok alikevel etter konkurranser. En går over fra å ha stålkontroll mht matinntaket til å ofte miste all kontroll...samtidig som en går fra å ha en kropp i "toppform" til å gradvis bli "dårligere" så å si fra dag til dag. Selv om en etter et par måneder ender opp med det de fleste vil kalle en strøken fettprosent, så tror jeg det er mange som selv anser at de ser helt for jævlig ut.....og det må i mine øyne kunne anses som et noooe forskrudd bilde av seg selv.... Been there done that!
Det ryktes at jenter sliter mer med dette siste enn gutter, men det har jeg i grunn ikke noe belegg for å si - annet enn at de fleste gutta jeg prater med etter konkurranser er storfornøyde med å ha fått tilbake energi og økt treningsevne, og bare sjelden klager over at de har lagt på seg litt ekstra fett igjen.
Det som skilller, og som er av størst betydning, er nok uansett det som skjer i året og årene forøvrig. Der er nok fitnessfolket like forskjellige som folk flest...selv om de nok er noe mer maniske mht trening enn gjennomsnittet.
De fleste jeg kjenner fra miljøet har det jeg vil kalle et sunt og reflektert syn på både mat og kropp. Jeg kjenner selvfølgelig også de som ikke evner å snakke om annet når en treffer dem....hvilket for meg virker "noe" endimensjonalt.
