Om man bare går og venter på døden, så kalles det for depresjon
Vet ikke hvordan livet ditt fortoner seg, men livet mitt er langt fra en vandring i forråtnelse, til tross for att jeg ikke er relgiøs.
Meningen med livet kan være så mangt.
Min er å forsøke å leve så fullt jeg bare kan , og å forsøke å gjøre livet så bra som mulig for mine nærmeste i den tiden jeg er her.
Slik er det vel for de fleste av oss, enten vi er relgiøse eller ikke.
Det jeg skal frem til er vel att jeg ikke føler att jeg trenger noen høyere mening med livet enn det.
Du får kalle hva du vil, hvis døden er endestationen for mennesket- da vil hele livet bare være et blaff i historien. Du vil leve, og familien din, vennene dine og alle rundt deg, men om 100år er alle døde. Alle er glemt mer eller mindre. Ingen vil huske navnet ditt, ingen vil bry seg. At du har levd vil antagelig ikke gjøre en stor forskjell, du vil bare være ett av mange navn inngravert på en gravstein i en kald kirkegård.
Og om du skulle gjøre noe bemerkelsesverdig- hva så?
Om du blir et navn i historiebøkene på linje med Julius G. Cæsar eller Newton, hva har du igjen for det? Ingenting. Du vil være død, uten evne til å nyte godt av noe du har gjort.
Nå er det ikke slik at jeg definerer en gjernings nytteverdi ut fra hvorvidt den vil gagne meg, selv om det er slik det stort sett fungerer i praksis.
Jeg syns absolutt det er en deprimerende tanke, at "livet" faktisk bare er å stå opp, spise den tørre skiven med ost, gå på jobb, trene og sosialisere seg med familie og venner. Stort sett det samme mønster av handlinger som gjentar seg hver dag, der det meste ikke handler om "å leve", men snarere bare å sørge for "livsoppholdelse" (eks. Spise, drikke, sove etc).
Man lever altså veldig lite, man bare forsøker og holde seg i live- til man dør.
Selvsagt setter jeg det litt på spissen for å få frem et poeng, men poenget er dog tilstede.
For all del må alle som synes at det denne gjentagende rutinen av dager som kommer og går er alt du kunne tenke deg i livet- værsegod, drømmen din er gått i oppfyllelse.
Men personlig syns jeg moder jord har gjort en råtten innsats, hvis jeg ble født inn i denne tiværelsen på en ensom bebodd planet i et latterlig stort univers- bare for å gjøre en masse ting som nervene i hodet mitt vil oppleve som "lykke" og fostre opp en familie som en dag vil være like død som meg selv.
Personlig syns jeg det virker like meningsløst som hva som helst annet.