Kanskje litt OT, men finner det alltid like morsomt at religiøse, og spesifikt kristne, forklarer deres religiøsitet ut fra at "de har tatt imot Jesus inni seg" eller utsagn om at "de har blitt frelst, sett lyset" eller liknende. Skjønner de ikke at deres tro er basert på hvor de er født, oppvokst og hva de har blitt opplært til å tro? Hvorfor skjønner ikke en erkefrom kristen nordmann at han sannsynligvis ville vært buddhist hvis han ble oppfostra i sørøst-Asia eller muslim hvis han hadde vært oppvokst i midtøsten. Likevel forkaster mange andre religioner som usannheter og lever videre i troen om at nettopp deres tro er den riktige, "for det vet jeg med meg selv." Det har du blitt lært til å tro, nettopp pga den kulturen og oppdragelsen du har blitt eksponert for der du bor.
Er også litt ironisk at folk som hevder de har blitt bortført romvesener i UFOer, "synske" som smener de har kontakt med de døde, eller "overtroiske" som påstår de har sett spøkelser, blir ansett som skrullinger og raringer, mens folk som tror på en kar i himmelen som skapte verden på 7 dager, skippa evolusjonen og sender ned engeler i ny og ne, faktisk utgjør en relativt stor del av verdens befolkning. Eller når vi ser stammekulturer som går ut i skauen og tilber et tre, elelr naturreligioner der tilhengerne går rundt en totempel, synger og håper på regn, mat og helbredelse, og trekker litt diske på smilebåndet av deres primitive kultur. Dette avfeies som regel av kristne som tøv, mens det å kaste vann på hodet til en skrikende unge (for å bringe Gud inn i vedkommendes sjel?) virker totalt logisk. Klarer bare aldri å forstå meg på disse folka jeg. Er selvsagt mange åndelige som har et mer nyansert syn på tro og religion, men er skremmende mange som faktisk tror at Gud er snill nok til å drukne menneskene i en syndeflod, eller true med å drepe sønnen til en dypt religiøs mann, men å stoppe masseutrydning og krig blir aldri aktuelt, ettersom det ville være å frarøve menneskenes frie vilje.
