Man har en liten kjerne med die-hard-ateister eller religionsmotstandere som ikke bare mener at det meste motparten står for er dumskap, men som mener de har rett til å rakke ned og latterliggjøre dem. Det er sånn mobbere gjør i skolegården. En unnskyldning for å mobbe. Men det er ingen unnskyldning for å mobbe. De fleste har for lengst trukket seg fra debatten. Det bærer ingen vei. De mest innbitte diskuterer for moro skyld, mens noen få kristne prøver å forsvare noen beskyldninger nå og da. Så står motstanderne klar til å kaste seg over innlegget, rive det i fra hverandre og fortelle vedkommende hvor bortreist han er, hvor virkelighetsfornektende og hjernevasket han er. Mens noen kjekke unge menn på et Treningsforum har god peiling på hva livet dreier seg om. De unge, intelligente menn har for lengst avslørt at Bibelen er en eventyrbok, og at alle de millioner som sier de har møtt eller opplevd Gud, har gjort seg en eller annen feiltolkning. Snakk om forutinntatthet, snakk om å lukke ørene. "Vi har sett at 5 kaniner er grå, derfor er alle kaniner på jorda grå". Vet du alt? Nei, selvsagt ikke. Vet du 50% av alt? Sannsynligvis ikke. Hvordan kan du da vite at ikke Gud eller noe overnaturlig er til stede i de 50% som du ikke har snøring på? Hvordan kan du så selvsikkert si at alle som sier de har opplevd noe overnaturlig tar feil? Hvordan kan du si at alle kaniner er grå? Har du sett alle? Hvis det kom noen gode beviser mot evolusjonsteorien, for Gud, for Bibelen, for hva enn du er i mot. Ville du se på dette objektivt? Eller vil du med alle midler forsøke å tilbakevise det, latterliggjøre det? Objektivitet er forresten en fin vitenskapelig tilnærmingsmåte, ikke sant, dere som er glad i vitenskap (som for øvrig jeg også er). Hvorfor skulle jeg presentere gode beviser mot evolusjonsteorien og for Bibelen, hvorfor skal jeg gidde å gi det til folk som ikke har noen intensjoner om å lytte med en snev av åpenhet? Javisst, jeg kan på mange måter være sånn selv. Kommer det et motargument mot det jeg tror på, er man lite mottagelig, og prøver å hogge argumentet i filler med et motargument. Det skal mye til for å konvertere bort fra en overbevisning. Det er en av grunnene til at sånne debatter er så vanskelige. Men et snev av ydmykhet ovenfor annerledes troende har ikke skadet noen.
Denne tiraden er spesiell for religiøse mennesker. Ingen Marxister eller markedsliberalister er så hårsåre som dette. Jeg er en av dem som tror at Karl Marx hadde rett i veldig mye, og er vant med både å gi og å ta verbale svingslag i diskusjoner med høyreorienterte folk. Men jeg opplever aldri at mine venstreorienterte allierte eller min høyreorienterte motstandere (dersom de er sekulære) tyr til et forsvar av den typen som du serverer over. Vi skal ha respekt for mennesker, men vi skal ikke automatisk respektere tankekonstruksjoner. Vi bør tvert imot være usentimentale når vi studerer tankekonstruksjoner. Religion har ikke krav på automatisk respekt.
Dette gjelder f.eks. holdningen til livets opphav. Hva vet vitenskapen i dag om livets opprinnelse? Pent lite. Om noe. For å sitere den kjente vitenskapsmannen Paul Davies:
The origin of life is one of the great unsolved problems of science. Nobody knows how, where or when life originated. About all that is known for certain [for øvrig ikke enig] is that microbial life had established itself on Earth by about three and a half billion years ago . In the absence of hard evidence of what came before, there is plenty of scope for disagreement.
Scientific American November 19, 2007
Så hvis det er så mye usikkerhet omkring hvordan dette livet oppstå, må man akseptere at folk har vidt forskjellige teorier. Det berømte Miller-Urey-eksperimentet på 50-tallet gjorde mer for å motbevise enn å bevise at liv kan oppstå. De lagde en atmosfære av gasser som de trodde var i atmosfæren på den tiden, men ekskluderte oksygen, da denne gassen som kjent fører til oksidering, som med andre ord dreper liv. Etterpå måtte de raskt isolere aminosyrene for at de ikke skulle bli ødelagt i atmosfæren. Kunne aminosyrene bli isolert fra atmosfæren i det virkelige liv? De lagde også en miks av høyrehendte og venstrehendte aminosyrer, men vi vet at det er bare venstrehendte som gjelder for å bygge proteiner (bortsett fra noen få bakterietyper). Og veien fra aminosyrer til en celle er astronomisk lang. Det blir som å si at i og med at man kunne lage jern i jernalderen, indikerer dette at de kunne lage F16-fly. Og siden Miller og Ureys tid har forskerne også blitt tvilende til at den atmosfæren de konstruerte da virkelig var den atmosfæren som var i begynnelsen.
Joda. Forskere prøver og feiler når det gjelder biologi, som de gjør det på mange andre områder. Men om de vitenskapelige forklaringen har mange hull, så beviser ikke det eksistensen av noen guder. Dersom du ønsker å etablere en alternativ teori, så må du forklare hvordan gudene skapte de første organismene. Brukte de lasere? Sløydverktøy?
Og bare for å minne om hvordan ei celle ser ut inni:
http://www.youtube.com/watch?v=BVvvx5HGpLgHva tenker man hvis man ser en maskin som er mye, mye mer avansert enn det mest avanserte mennesker har laget. "Jo, den må selvfølgelig ha laget seg selv, da Gud ikke finnes". Sier hvem? Hvis man reiste til en fremmed planet og fant firkantede stener oppstilt som en mur eller et gjerde, ville man konkludere at her har det vært intelligent liv og laget dette verket. Men siden vi ikke ser hvem som laget det, skal vi da konkludere med at steinene organiserte seg selv til en mur? Vi trenger ikke nødvendigvis å se hvem som designet for å tro på en designer. Det er nok å se maskinen eller byggverket.
Her ser du bort fra forskjellen mellom levende og døde ting. Levende ting gjennomgår utviklingsprosesser basert på seleksjon, formering og gener. Firkantede steiner oppstilt som en mur har ikke gener. De formerer seg ikke og gjennomgår ikke mutasjoner. Om jeg var astronaut og fant murer på en fremmed planet, ville jeg se etter de levende organismene som hadde laget dem. Jeg ville ikke se etter guder.
Organisering og konstruksjon er av de tegnene vi har for å gjenkjenne at en designer har vært på ferde. Ikke bare er en celle komplisert, den inneholder informasjon. Informasjon over hvordan byggverket skal være. Og ikke bare er det informasjon, men også verktøy til å oversette informasjonen. Én ting er å ha selve koden til hår, tenner, øyne og tykktarm. Én annen ting er å kunne oversette denne koden til et faktisk byggverk. Én ting er å ha instruksjonsbok til å lage et F-16, og en annen ting er å bygge selve F-16 flyet. Og alt dette er soleklare kjennetegn på en designer. Man trenger en designer for å lage forståelig, komplisert informasjon, kode, eller informasjonssystem, og man trenger en designer for å oversette informasjonen og sette den i verk (eller lage et system som gjør dette). Har vi vitenskapelige eksempler på at informasjon oppstår av seg selv i naturen i dag?
Ja, det har vi faktisk. Antibiotikaresistens er et eksempel på hvordan genetisk seleksjon kan inkorporere ny informasjon inn i organismer. Likså ser man at f.eks. ulver og elefanter har endret adferd i nyere tid på grunn av samvær med mennesker og menneskelig infrastruktur. Dette kan virke smått i forhold til den store totale kompleksiteten, men husk tidsperspektivet.
Og etterpå at denne informasjonen blir konkret utnyttet til å lage noe? Så hvorfor er det så dumt å tro på en designer, når forskere likevel ikke vet hvordan liv oppsto, og at cellen bærer alle preg av å være designet utenfor fatteevne? Vi vet jo ennå ikke alt som foregår i ei celle? Tenk deg at du reiser til en planet som var helt øde. Helt død, intet liv. På den planeten var det store hav med diverse mineraler og kjemikalier. Hvor sannsynlig tror du det er at disse kjemikaliene skal finne hverandre i en svært komplisert konstruksjon, skape informasjon og omsette informasjonen til et levende vesen? Tenk deg at du forlater den døde planeten og reiser tilbake om noen hundre millioner år. Når har det skjedd noe. Liv er oppstått i havet, og det har mange type liv og organismer. Du drar igjen og kommer tilbake noen hundre millioner år senere. Nå er det liv på land også, og alt foregår i et samspill. Hvor sannsynlig er dette?
Det vil være veldig vanskelig å anslå sannsynligheten fordi det dreier seg om et enormt antall små hendelser som følger etter hverandre. At paleontologien på denne planeten skulle bli lik den som er på jorda, er forsvinnende liten. Men at en alternativ livsutvikling skulle finne sted dersom kjemien og fysikken lå til rette for det, er slett ikke usannsynlig i følge ledende astronomer. Frank Drake og Carl Sagan var to astronomer som prøvde seg på grove overslag, og fant det høyst usannsynlig at vi er alene i universet.
La meg returnere utfordringen din: Tenk deg en planet sånn som du foreslår. Hvor sannsynlig er det at en eller flere guder griper inn og lager en livsutvikling der? For i det hele tatt å kunne anslå det, må du forklare eksakt hvordan guder skaper liv.
At ulike revearter er i slekt, og kanskje ulv og hund er i slekt beviser ikke at ulven og løken og bananen er i slekt. At man klarer å grave fram en fordelaktig mutasjon blant hundretusner av negative, beviser ikke at disse fordelaktige mutasjonene kan bygge noe grunnleggende nytt (før det blir rivd ned av de negative mutasjonene). All avl viser at jo lenger bort fra normalen man kommer, jo vanskeligere er det å avle videre. Man kan avle små hunder, men ikke så små som fluer, og ikke så store som elefanter. Det er genetiske grenser inni dem som forhindrer dette.
Du ser bort fra tidsperspektivet. Vi mennesker har drevet systematisk avl på dyr og planter i ca. 3000 år. Dette er ca. en milliontedel av den tiden man antar at det har vært liv på jorda. Det er håpløst å benekte Darwinistisk evolusjon ved naturlig utvalg når genetiske data, fossildata og geologiske data stemmer overens.